Audun Lysbakken og muslimer flest

Mandag denne uken hadde jeg et innlegg på trykk i VG, der jeg tar Audun Lysbakken vennlig i skole. Det jeg ikke visste var at på samme tidspunkt stod Lysbakken til knes i sin kones fostervann – han ble far for tredje gang. Siden papir-VG er forgjengelig, men mine meninger ikke er det, så legger jeg ut teksten her.

Audun Lysbakken og muslimer flest

(Publisert i VG, 23.01.2012)

Etter at inkluderingsminister Audun Lysbakken hadde vært i et møte med Islamsk Råd Norge (IRN) for å diskutere ekstremisme, uttalte han samme ettermiddag til NRK at IRN representerer det brede lag av norske muslimer. En slik formulering er uheldig, fordi den trolig ikke er sann. Men ennå mer alvorlig; uttalelsen tyder på at Lysbakken tillegger Islamsk Råd Norge en for stor rolle i samfunnsdebatten.

I 2006 gjennomførte TNS Gallup på oppdrag fra TV2 en undersøkelse der ett av spørsmålene var ” Generelt sett, tror du at muslimer i Norge følger de rådene imamene gir? ”. Bare 25% av muslimene som ble spurt svarte ja. Hele 50% av den ikke-muslimske delen av befolkningen svarte bekreftende. 50% prosent av muslimene svarte benektende på spørsmålet. Halvparten tror altså ikke at imamenes råd blir fulgt. Samme undersøkelse viser at nær 70% av innvandrere fra muslimske land sjelden eller aldri går i moskeen. Gitt at disse tallene er representative for muslimers generelle syn på ortodoks levemåte, bør dette få noen konsekvenser for hvordan konservative muslimske representanter vektes i det offentlige ordskiftet.

Bare timer etter at Lysbakken hadde diskutert islamsk ekstremisme med lederen av paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, går han altså rundt og tror han har snakket med representanter for den gjengse muslim. Det er grunn til å tro at en relativt stor mengde muslimer vil si seg uenig i en slik plassering av IRNs rolle i den Norske offentlighet. På denne måten bidrar inkluderingsministeren til at mange muslimer blir stemmeløse i den offentlige debatten. En inkluderingsminister som røper fordommer og gjør grove generalisering av en stor gruppe individer på denne måten kvalifiserer til gult kort. Det oppstår et paradoks når noen som angivelig ønsker å gi en gruppe en stemme i den offentlige debatten, i realiteten fratar dem denne stemmen.

Når dette er sagt, tviler jeg ikke på at nettopp det brede lag av muslimer tar avstand fra temaet Lysbakken diskuterte med lederen for IRN, nemlig religiøs ekstremisme generelt, og islamistisk ekstremisme spesielt. Det er altså grunn til å tro at når IRN tar avstand fra trusselvideoen som natt til tirsdag dukket opp på YouTube, så målbærer de et generelt syn på saken.

Hvor stor andel muslimer som er sekulære, men som rubriserer seg under merkelappen muslim fordi det tross alt er en del av deres kulturelle identitet, vet vi for lite om. Vi vet heller ikke nok om hvor mange muslimer som anser seg som troende men moderate. Dette er grupper som antageligvis faller utenfor IRNs definisjon av muslimer.

Integreringsministeren har et særskilt ansvar for å løfte frem også de moderate og sekulære gruppene i den muslimske delen av befolkningen, istedenfor å usynliggjøre dem. Dette kan han gjøre ved å sette i gang initiativ som gir økt kunnskap om feltet. Dernest kan han bli flinkere til å oppsøke alternative kilder og talspersoner når han trenger å vite noe om hva som rører seg i den muslimske delen av befolkningen. Midlene til å gjennomføre dette har han. Og viljen er det neppe noe i veien med. Jeg ønsker deg derfor all mulig lykke til, Audun.

Minoriteter, medier og troverdighet

”Etniske minoriteter må begynne å skrive og snakke om noe annet enn etniske minoritetsspørsmål”

Dette sitatet er hentet fra innledningen i en kommentar skrevet av Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. Oppfordringen går klart i retning av at det er et personlig ansvar å gjøre seg synlig for den store majoritet. De fleste som er kjent med hvordan mediene fungerer vet at dette langt ifra er noen enkel sak. Det er derfor en liten trøst å lese at Åmås avrunder sin kommentar med en oppfordring også til mediene, seg selv inkludert, må en anta.

Det første Åmås kan gjøre, dersom han ikke alt har gjort det, som en av landets desidert mest profilerte redaktører, er å ha samme strategiske tilnærming til etniske minoriteter som han har til kvinner for å øke deres representasjon i debattspaltene. Han bør altså gå aktivt ut og hente dem inn.

Dernest kan han oppfordre sin kollega, nyhetsredaktøren, til å utvide stallen av ekspertkilder slik at den består av langt flere minoriteter enn det den tilsynelatende gjør i dag. Her må det muligens en del møysommelig reasearch til, det er langt mellom minoritetene i såkalte ekspertyrker her til lands. Dette skyldes strukturelle skjevheter vi alle er kjent med; arbeidssøkere med utenlandske navn forfordeles i altfor mange ansettelsesprosesser. Er det helt uaktuelt å kvotere inn disse, i likehet med kvoteringen av kvinner?

Jeg finner Åmås sitt forsøk på å sette minoriteter på dagsorden prisverdig. Dessverre finner jeg svært få eksempler i mediene der minoriteter blir løftet frem i positive vinklinger. Nyhetsartikler om kriminelle med innvandrerbakgrunn serveres til gjengjeld daglig. Samlet sett befinner mediene seg her på nullpunktet hva troverdighet angår.

Retorikken som anvendes i disse artiklene er ofte under enhver kritikk og etterlater et inntrykk av en journaliststand som er fullstendig ignorant til den historiske konteksten artiklene deres inngår i. Gjennom språket vårt skaper og opprettholder vi sosiale relasjoner. Vår tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er intet unntak. I sin nyttårstale etter 11. september 2001 maler han med svært bred pensel i sin omtale av terrorhandlingene som ble utført denne skjebnedagen.

I en språkpsykologisk analyse jeg har gjort av Bondeviks nyttårstale ser man med all tydelighet at selv en statsminister kan bidra til å skape en realitet der ordet muslim opptrer nærmest som et synonym til ordet terrorist.

Bondevik har ikke vært alene om dette. Grafen under viser tall hentet fra papirutgavene til henholdsvis Dagbladet og Aftenposten, i perioden 01.01.1998 – 31.12.2008. Søket er gjort på ordene ”muslim” og ”terror”, der disse opptrer sammen.

Slik blir altså de stereotype bildene av den mistilpassede Andre sementert og risset i stein. En og annen tilfeldig suksesshistorie om integrering veier ikke opp for dette. Tvert imot, de vil etter all sannsynlighet falle inn under rubrikken ”unntak fra regelen” for svært mange lesere.

Kilde:  Retriever

Torbjørn Røe Isaksen tror på det onde i mennesker

I mitt tilsynelatende håpløse, og kanskje hjelpeløse, forsøk på å bidra med noen nyanser i den opphetede og anklagende kommentarmassen som roper et unisont ”ingen unnskyldning!” fra sine nyvaskede og såpeduftende tastaturfingre, skal jeg her fortsette ufortrødent med nok et innlegg i debatten. Denne gangen litt mindre irritert, men desto mer oppgitt, er jeg redd.

Aller først vil jeg berømme Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås for den helt nødvendige snuoperasjonen det var å legge bort den krasse kritikken av organisasjoner og aktører som har forsøkt å dempe lynsjestemningen som har herjet i de forskjellige medier, til å faktisk anerkjenne at mange av dem er godt rustet med både innsikt og kunnskap nok til å kunne komme med konstruktive bidrag. Kanskje var det Konfliktrådets visedirektør Siri Kemeny, eller Antirasistisk senters Kari Helene Partapuolis innlegg under dialogmøtet på Litteraturhuset, som åpnet øynene til Åmås for all den klokskapen det ligger i å ikke si seg fornøyd med å fordømme voldelige handlinger, men også forsøke å imøtekomme voldsutøveren.

Det var trist lesning i Morgenbladet her forleden. Høires Torbjørn Røe Isaksen gikk i et debattinnlegg langt i å komme med den endelige forklaringen på hvorfor det gikk så inderlig galt under Gaza-demonstrasjonene:

”Mens politikere, kommentatorer og akademikere forsøkte å forstå hærverket i Oslo, ga en femtenåring selv forklaringen: «Jeg var med for å skape kaos, egentlig.»”

Noe som forsterker den triste opplevelsen, er det menneskesynet den unge politikeren legger for dagen:

”Det er rett og slett hærverk for hærverkets egen skyld. Blind ødeleggelse.” ”Men det kan hende at noen handlinger ikke har noen dypere forklaring enn «at vi plutselig fikk mulighet til å gjøre det vi ville».”

Underforstått: Enkelte mennesker er per definisjon ondsinnede. De trenger ingen utenforliggende grunner for å finne på jævelskap. De er født sånn. Dersom dette er et utbredt syn på den menneskelige natur, så er vi virkelig på ville veier. Det levner i hvert fall lite håp for at denne femtenåringen skal kunne få en ny sjanse og ny tillit.

Det jeg heller skulle sett at den rørende engasjerte Røe Isaksen problematiserte, var dette med at NRK har latt en femtenåring stå frem med bilde og fullt navn på fjernsyn der han fremstiller seg selv i et svært negativt lys. NRK har her begått et klart etisk overtramp og et mulig brudd på redaktørplakaten. Men siden femtenåringen bare var en simpel ”steinkaster”, så fortjente han kanskje ikke annet?

Og en annen ting jeg har lagt merke til. Det later til å være overraskende mange som forbinder minoriteter utelukkende med individer som er mørkere i huden enn etniske nordmenn. En minoritet kan være så mangt, og handler om langt mer enn flerkulturelle grupper som er i numeriske mindretall. Helt sentrale og beslektede begreper til minoritetsbegrepet, er makt, diskriminering og undertrykkelse. Tør jeg derfor minne om at en 15-år gammel etnisk norsk gutt med store lærevansker i et sviktende skolesystem langt på vei kvalifiserer som tilhørende en minoritet?

Torbjørn Røe Isaksen gir uttrykk for forbauselse over at en gruppe mennesker valgte å gi uttrykk for frustrasjon ved bruk av vold, og det uten å ha en for offentligheten godkjent forklaring ferdig formulert på tungen.

Jeg skulle likt å vite hvordan enkelte kan evne å bli såpass overrasket over at det smeller i den andre enden av en lunte de selv har satt fyr på.

Skal vi bare fordømme, men ikke forstå?

Jeg leser i Aftenposten i dag at det skal holdes et dialogmøte om og med minoritetsungdom på Litteraturhuset førstkommende søndag. Så sant jeg slipper inn, så kommer jeg til å være tilstede på dette møtet da jeg er over middels interessert i faget sosialpsykologi, herunder minoritets- og samfunnspsykologi. Jeg applauderer initiativet som kommer fra Islamsk Råd, Det Islamske Forbundet, Amnesty, Norsk Folkehjelp, Antirasistisk Senter, Oslo-politiet og redaktørene i Aftenposten og Dagbladet.

Vold er et individuelt ansvar og skal ikke unnskyldes. Vold er også et samfunnsansvar, og må forstås før vi kan gjøre noe med det.

Det bekymringsverdige i denne saken er at representantene fra mediene ikke nødvendigvis har forutsetninger for å forstå de ulike problemstillingene minoritetsungdommen vår baler med i det daglige. Særlig debattredaktør Åmås i Aftenposten har lagt for dagen et litt snevert syn på forskjellen mellom det å bli sett, og det å bli anerkjent. Det er som vi vet mulig for en skribent/journalist/redaktør å gjøre mer skade en gagn ved å publisere unøyaktige fremstillinger og bastante påstander som ikke holder vann.

Nå er jeg overhode ingen ekspert i sosialpsykologi, og skal selvsagt ikke påberope meg å være en autoritet på området. Allikevel mener jeg å ha litt mer innsikt enn gjennomsnittet etter å ha avlagt en rekke eksamener i emnet på Blindern. Jeg skal derfor bidra med en kort og lynrask bloggtilpasset innføring i noen utvalgte problemstillinger som kan være aktuelle i den videre debatten. Det skal innrømmes at jeg håper Åmås leser dette, og er jeg riktig heldig så føler han seg klokere etterpå.

For å forstå mer av opphavet til diskriminering og etnosentrisme utviklet sosialpsykologen Henri Tajfel (som overlevde tysk fangenskap under 2. verdenskrig til tross for at han var jøde) en vel ansett teori som han kalte Social Identity Theory (Sosial identitetsteori). Teorien har som premiss at samfunnet består av en rekke sosiale kategorier (eller grupper) som har ulik status og makt. Et menneskes identitet utgår i stor grad fra den sosiale kategorien det tilhører. Dette innebærer at individets selvbilde delvis er en speiling av den gruppen det tilhører. Tilhører man en gruppe med lav sosial status og svært innskrenket makt, vil følgen være et negativt farget selvbilde.

Sosiale kategorier har den funksjonen at de kan styrke et individs selvfølelse. Kategoriene kan også svekke selvfølelsen. Det ligger i vår natur å søke tilhørighet i en eller flere grupper. Det er en uunngåelig dimensjon av det å være et sosialt vesen. Tenk deg da hva som skjer med et menneske som innser at det er medlem av en gruppe med lav status. Det føles ikke videre godt. Over tid kan det virkelig tære på selvfølelsen. Man kan begynne å se seg selv som mindreverdig og utestengt av det samfunnet man så inderlig ønsker og trenger å være en del av.

Så kan man vel bare bytte sosial kategori? (Social mobility). Ja. Og nei. Det kommer selvsagt an på samfunnet og den gruppen man vil inn i. Om man tilhører en lavstatusgruppe, som for eksempel ”arbeidsløs mørkhudet innvandrer”, så kan man ikke uten videre få medlemskap i gruppen ”godt utdannet nordmann med karrieremuligheter”. En nordmann er jo ikke bare en nordmann for mange, dessverre. Den arbeidsløse innvandreren kan også være godt utdannet og ha norsk statsborgerskap. Grunnene til at han ikke får innpass i den andre gruppa til tross for dette, er noe vi alle bør tenke over. Jeg overlater det til leserens fantasi å peke på årsakene til inkluderingsuviljen.

Det sier seg selv at de  minoritetsungdommene som i det daglige kjenner på det ene glasstaket etter det andre ikke løper rundt med et særlig positivt selvbilde. Det hjelper ikke å bli sett fra alle bauger og kanter så lenge man ikke opplever at følgene er å bli inkludert som et verdifullt medlem av fellesskapet. Uten anerkjennelse fra signifikante andre så er vi ingenting. Anerkjennelse er mer enn å bli sett og hørt.

Videre vil følelsen av håpløshet vokse proporsjonalt med opplevelsen av at de attraktive sosiale gruppene er ugjennomtrengelige. Hva skjer med et menneske som har mistet håpet? Håpet er det siste man har. Etter håpet kommer avmakten. Med avmakten kommer likegyldigheten. Det er naivt å tro at ikke mange av våre minoritetsungdommer befinner seg her, i avmaktens mørke korridorer. De er selvsagt ikke perfekte individer. De er heller ikke lengre konstruktive i ett og alt. Men de er mennesker med drømmer og behov, akkurat som deg og meg. Husk det, når du skal gjøre deg opp en mening om dem.

Avvisning er ikke dialog.

Jeg gjentar: Vold er et individuelt ansvar og skal ikke unnskyldes. Vold er også et samfunnsansvar, og må forstås før vi kan gjøre noe med det.

Kilder: Cultural Diversity, it’s social psychology, Xenia Chryssochoou og Lives across cultures, cross-cultural human development, Gardiner & Kosmitzki.