Coca Cola svarer HvaHunSa

Hei og tusen takk for henvendelsen din.
 
Det er et svært viktig tema du tar opp, og selv om dette ikke er en norsk utfordring, men en internasjonal problemstilling, får du likevel herved vår generelle holdning til Kina/Tibet-problematikken.
 
For det første er vi i The Coca-Cola Company dypt bekymret for situasjonen i Tibet. Vi vet at alle involverte håper på en fredelig løsning på problemet.
 
Generelt mener vi at sponsorer ikke skal kommentere politiske situasjoner i individuelle nasjoner, derfor velger vi å ikke ta en aktiv part i den mediestyrte debatten. Men som den lengstværende sponsoren for den Internasjonale Olympiske Komité er vi overbevist om at de Olympiske Leker er en sterk drivkraft for en positiv utvikling i arrangørlandet. Siden 1928 har vi støttet de Olympiske Leker uavhengig av hvor de har vært avholdt, hvor vi har opplevd de kulturelle, økonomiske og sosiale gevinstene de bringer til arrangøren og landet.
 
Vi fortsetter med å støtte fakkelstafetten, som bringer den unike muligheten til å dele de olympiske verdiene samhold, stolthet og inspirasjon til mennesker i hele verden. Også i Kina.
 
La oss sammen håpe på en fredelig og god løsning på problemene du beskriver.
 
Med vennlig hilsen
 
Coca-Cola Norge AS

La meg oversette tåkepraten for dere:

1. Coca Cola er for fred og sånn, men bare internasjonalt, for Norge har jo ikke problemer, Norge er jo ikke en del av det internasjonale må vite, så da trenger vi ikke gjøre noe herfra.

2. Coca Cola er veldig bekymrede over situasjonen. Veldig. De har sjekket med alle de 1.4 milliarder involverte, og kan fortelle oss at samtlige ønsker en fredelig løsning. Ja da så.

3. Sponsorer er i følge Coca Cola i en særskilt stilling der de ikke trenger å forholde seg til spesifikke problemer, av typen individuelle nasjoner (sic). Det betyr at inntil Kina blir en gruppenasjon (sic), så kan de bare ha det så godt med torturen sin og alt det der bekymringsverdige.

4. Coca Cola har kjørt en grundig analyse av de Olympiske Lekers “drivkraft“, og kommet frem til at alle dem som er drevet fra gård og grunn uten kompensasjon, alle dem som sitter fengslet fordi de ytret seg, og alle dem som døde under opptøyene i Tibet, må ta seg sammen og se det positive idet. Dette kan Coca Cola si, fordi de har vært lengst i landet. Ja, når man ikke regner med kineserne selv da.

5. Siden 1928 har Coca Cola gitt fullstendig blaffen i hvilket land eller diktatur de Olympiske Leker er blitt holdt. Og det er de stolte av. Det burde du også være.

6. Coca Cola har gående en fakkelstaffet for å slå et slag for

verdiene samhold, stolthet og inspirasjon til mennesker i hele verden. Også i Kina.

En fakkelstaffett for de riktig gode verdiene dere! Applaus! Da ser vi nok snart en durabelig bedring i Kina. Alle vet jo at kineserne er veldig glad i fakkelstaffetter. Ikke tenk på de døde og undertrykkede, ikke gjør det. Det kan ødelegge for Coca Cola, og virker veldig forstyrrende på dem der de sitter og håper på fred og anstendighet i Kina. Stillhet, nå.

Sannheten om Esquil

Eskil har mange bloggpersonaer, og jeg kjenner personlig til flere av dem. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har latt meg fascinere av denne kreative multipliseringen hans opptil flere ganger, men nå har han definitivt gått for langt. Jeg kan herved avsløre at han er en stor bløffer. Igjen.

Rett skal være rett, Eskil er et prisverdig litterært talent, og en sosial gambler som lik en katt stort sett alltid lander på bena, derfor er det komplett umulig at han nå liksom skal stå bak slike håpløse “eksperiment” som Haanebloggen, eller denne radiogreia. Dette vet jeg veldig godt, fordi jeg vet nøyaktig hvem som står bak både Haanebloggen, anger manager og radiohode, jeg har møtt ham, og tro meg, Eskil og denne andre personen er ikke engang brødre som aldri var brødre, altså ikke så veldig like. Det hjelper ikke at de begge liker tall og er fascinert av å operere under forskjellige nick og med flere blogger, de to er ikke den samme.

1.aprilspøken i blogghjørnet vårt er herved avlyst, og jeg er en skikkelig gledesdreper. Yay! Ja, ærlig talt, det får da være måte på hva man skal finne seg i av bloggbedrag. At Eskil liksom skal ha skrevet den bloggen? Hæ hæ, den må han dra lengre ut på landet med, men takk for underholdningen, søte du!

Varsel om et nytt norskt ord – ordet er underpult

Jeg fikk nettopp inn et søk til bloggen min som umiddelbart krevde handling. Søkeordet var ”underpult”. Noen har oppdaget ordet mitt! Jeg vil herved gjøre krav på status som opphavskvinne til dette flotte nye ordet.

Det var det herrens år 2005 at jeg i en litt fortvilet samtale med en venn hadde behov for et adjektiv som beskrev tilstanden av å ha kopulert for lite, så jeg konstruerte i full fart et nytt ord: underpult. Så vidt meg bekjent finnes det ikke noe godt alternativ, men om det er noen der ute som vet bedre, så gi lyd!

Inntil dess: ordet er mitt!

Hvem er egentlig sexkjøperen, og hvorfor vet vi så lite om ham?

I følge Folkehelsa, har ca. 13 % av alle norske menn kjøpt sex. Det er ganske mange.

Det har jo blitt skrevet spalte opp og spalte ned om prostitusjonens mer eller mindre uheldige sider i ganske mange aviser bortetter. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke vet om en kriminalisering av sexkjøpere er smart, sett fra et kriminologisk perspektiv. Sett fra et annet perspektiv, fra det rent menneskelige, så skulle jeg selvsagt sett at all prostitusjon ble utryddet for evig og alltid.

Jeg har vanskelig for å tro at noen egentlig liker å selge kroppen sin til fremmede menn. Det har visstnok dukket opp ett og annet anekdotisk bevis som sier at livet som prostituert er feiende flott, og jeg har overhode ikke noe grunnlag for å si at de pynter på sannheten. Allikevel så tviler jeg på at de er nevneverdig representert blant det store antall prostituerte som utøver sitt virke verden over, jeg innbiller meg at flesteparten er utsatt for tvang. Tvangen kommer i mange former, og med mange ansikter. Den vanligste er vel fattigdom. Enten fattig på penger, eller fattig på muligheter basert på utgangspunkt i manglende ressurser, være seg sosiale og/eller personlige. Den siste er vel mest aktuell her i vesten.

Men kanskje jeg tar feil? Kanskje er prostitusjon mer utbredt på Frogner, enn på Tøyen? Og kanskje er det mange flere frivillige prostituerte enn det jeg tror? Det finnes kanskje en type kvinner som enten nyter det, eller evner å koble jobben helt og holdent fra alle andre deler av livet? Underlivet er liksom et annet sted enn resten av kroppen?

Menneskehandel. Det er mange som kategoriserer sexkjøp som menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det å kjøpe noens kropp, ligner veldig på menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å definere det slik, nettopp fordi jeg tror det store antall prostituerte opplever en eller annen grad av ufrihet i situasjonen. Sånn sett synes jeg det asymmetriske maktforholdet blir veldig tydelig, og det er kunden som her utnytter et annet menneskes sårbarhet. Hvem er egentlig disse mennene som mener det er greit å kjøpe et annet menneske?

Er tilgangen til sex en menneskerettighet? Nei, selvsagt er det ikke det Hvem skulle i så fall ha ansvaret for at alle fikk sine behov tilfredsstilt? En absurd tankerekke, jeg gidder ikke engang forfølge den.

Mange sexkjøpere er avhengige og trenger behandling, sier Reform.no. Jaha? Så de er syke, altså. Vel, dette skulle jeg gjerne sett tall på. Er problemet utbredt, så bør det vel opprettes et behandlingstilbud. Dessuten lurer jeg fælt på dynamikken i denne avhengigheten. Er det det forbudte som gir et kick de blir avhengige av? Er det det å nedverdige noen som er så stas? Jeg skjønner ikke hva som er den avhengighetsskapende faktoren. Det kan vel ikke være orgasmen? For den klarer vel de fleste å skaffe på egenhånd.

I Dagsavisen kan vi lese følgende

” Det er ikke alltid lett å se sammenhengen mellom ulike fenomener i samfunnet. En kjønnsmaktanalyse er nødvendig for å forstå menneskehandel og prostitusjon. Den nye handlingsplanen mot menneskehandel mangler etter vårt syn en slik plattform. Alt fra kjønnsdiskriminerende reklame til grove pornografiske ytringer skaper forestillinger om at kvinner er objekter og en vare som kan kjøpes. Mange menn føler de har en rett til å kjøpe sex. Dette er utnyttelse av makt bevisst eller ubevisst.”

Mange mener at norske feminister syter over uvesentligheter. Disse kritikerne av feminismen demonstrerer vel helst sin egen kunnskapsløshet.

Men er alle sexkjøpere slik som beskrevet ovenfor? Finnes det andre ”kategorier” av sexkjøpere? Bortsett fra de som mener ”kjerringene” liker det da. Det er gjerne de samme som mener at det å sitte bak kassa på Rimi, eller andre typiske ”slavejobber”, er fullt sammenlignbare med salg av sex. Det å bruke tid på å argumentere mot sånt blir for dumt. Men bare vent, det dukker nok opp en og annen i kommentarfeltet som lirer av seg noe lignende.

Nå aner det meg at noen også vil svare ett eller annet med ”ensomhet”, eller mangel på nærhet. Hvis man er så ute og kjøre at man må ty til sexkjøp for å oppleve det man tror er nærhet, så står det jammen dårlig til. Hvis dette er svaret, da er jeg usikker på om det er egentlig er mangelen på nærhet som er problemet det bør fokuseres på, for så si det sånn passe kryptisk.

Den forklaringen på sexkjøp jeg har størst problemer med å svelge, er den om at det finnes så mange menn som ikke har draget. De får ikke sex på normalt vis, av den grunn at de er direkte utiltrekkende. Og derfor skal en fremmed kvinne påta seg jobben ingen andre vil ha mot et lite vederlag. Forstå det den som kan. Det som egentlig blir sagt her, er vel at disse lite tiltrekkende mennene ikke vil nøye seg med en kvinne på samme tiltrekningsnivå, for disse kvinnene finnes jo. Og de vil sikker ha sex de også. Men de vil vel helst ha det med en frivillig, så de avstår fra å kjøpe et annet menneske.

Hvis du logger deg inn på sexhandel.no, og finner frem til forumet, skjønner dere sikkert bedre hvorfor jeg stiller meg tvilende til den såkalte ”nærhetssøkende” sexkjøperen. . Mange av deltakerne der inne er gjengangere, og har forfektet sine positive holdninger til sexhandel i årevis. Se forbi all den innholdsløse retorikken, og finn frem til holdningene bak. Det er begredelig lesning. Vernebriller anbefales.

Hva skal egentlig til for å kunne overbevise seg selv om at det å kjøpe et annet menneskes kropp er helt greit og uproblematisk? Hvorfor vet vi ikke mer om sexkjøperne?
 

IOC, Ol og Gerhard Heiberg - en sannhet

Det oppfordres til hemningsløst tyveri av denne illustrasjonen, dere har min uforbeholdne tillatelse.

IOC og Kina er på ingen måte fri for korrupsjon

Wikipedia: The elephant in the room (also elephant in the living room, elephant in the corner, elephant on the dinner table, elephant in the kitchen, and horse in the corner) is an English idiom for an obvious truth that is being ignored or goes unaddressed. It is based on the idea that an elephant in a small room would be impossible to overlook.

It sometimes is used to refer to a question or problem that is obvious, but which is ignored out of embarrassment or taboo. The idiom also implies a value judgment that the issue ought to be discussed openly.

Takk til Undreverset for idiomet

Støtt blogg-til-blogg-kampanjen!

Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din)

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!

IOC har hakk i plata

Beijing-lekene representerer en unik mulighet til å kommunisere med de kinesiske myndighetene. En total boikott av arrangementet vil føre til en ny isolasjon for det kinesiske folket og brudd på dialogen som Kina nå har med bl.a. IOC og Amnesty International. En oppfordring til boikott er ut ifra dette perspektivet ikke å anbefale.

Når IOC og Gerhard Heiberg gjentar til det kjedsommelige at IOC ikke er et politisk organ, så unnlater de å ta inn over seg at dette utsagnet ikke lenger har troverdighet blant resten av verdens befolkning. Ikke bare er arrangering av OL et politisk anliggende med tanke på verdenssituasjonen, det er også et gigantisk kommersielt apparat som reiser seg i kulissene.

IOC og FN har inngått et samarbeid for å sen nærmere på hvordan globale utfordringer kan løses. Så vidt meg bekjent var deres siste møte 22. januar i år. Hvordan er dette ikke politikk?

Allerede i 1963 tok IOC det første initiativet til å føre Nord- og Sør- Korea forent under samme flagg på sportsarenaer. Hvordan er dette ikke politikk?

Klimaet for en utvikling av menneskerettighetene i Kina er under enhver kritikk, det begås stadige og systematiske overgrep, og drap av et stort antall uskyldige kinesere. Situasjonen i Tibet er uakseptabel. Dette står i sterk kontrast til det olympiske charter, der det fokuseres på å underbygge respekt for universelle fundamentale etiske prinsipper, harmonisk utvikling og et fredelig samfunn som opprettholder menneskelig verdighet. Hvordan er dette ikke politikk?

Kina er for mange produktleverandører et svært attraktivt marked, noe Coca Cola og McDonalds har vært klar over i mange tiår allerede. Av alle ting er den olympiske idretten først og fremst blitt en pengemaskin for internasjonale aktører, dernest utgjør den en betydelig politisk reklame for vertslandet, i dette tilfellet et kommunistisk diktatur. Denne reklamen er uvurderlig for Kina, det siste de ønsker er negativ omtale i verdenspressen. Dette kan og bør vi utnytte, noe annet ville være den rene tragedie.

Det hviler et enormt ansvar på IOC. Når man tildeler et diktatur som Kina et av verdens aller største idrettsarrangementer, så må man selvsagt være både villig og kompetent til å følge dette opp på en forsvarlig måte. Så langt har IOC unngått å imponere, og de er nå i ferd med å erte på seg millioner av mennesker samt de fleste humansistiske organisasjoner som lenge har vært tålmodige.

Nok er nok. Nå er i alle fall min grense nådd, og jeg klarer ikke sitte og se på dette sirkuset lengre. Vi nærmer oss raskt åpningen av Beijing-lekene, tiden er essensiell. På tirsdag sparker jeg i gang en blogg-til-blogg-kampanje, og jeg håper at alle som føler at bloggen deres tåler å låne ut litt plass til et ferdig oppsett, vil klippe og lime denne dagen, eventuelt så fort som råd er, hvis tirsdagen ikke passer. Målet er at så mange av våre samlede lesere som mulig skal sende et ferdigdesignet protestbrev til noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene. Money talks, og dette er nok et språk IOC forstår.

Stopp Beijing-lekene fra å bli en parademarsj for de kinesiske myndighetene!

Ekte bloggkjærlighet

Er du singel? Hender det du finner bloggingen din meningsløs? Fortvil ikke, mirakler kan skje, bare sjekk her:

Streakers Love Story

Ikke boikott OL, legg press på IOC via sponsorene!

Kina er et land uendelig langt unna vår virkelighet, både geografisk, og mentalt. Det er veldig menneskelig og fryktelig lett å ikke bry seg om hvordan 1,4 milliarder fremmede mennesker lever sine liv. Dessuten virker det så uoversiktlig og uoverkommelig å skulle forstå hva som egentlig foregår i et land som er så lukket for omverdenen som Kina. Da er det like greit å bruke tiden sin på andre ting.

Kjenner du deg igjen i det jeg skrev over? Da er du alt det kinesiske propagandaministeriet håper på, og litt til. Ministeriets våte drøm er nemlig at verden utenfor den kinesiske grensen slutter å bry seg, de håper at du skal gjøre deg selv blind og døv og handlingslammet for alle overgrepene det kinesiske folket daglig må finne seg i. De vil sågar at du skal tro at svart er hvitt, at slemt er snilt, og at Dalai Lama er ondskapen selv. Bare hør her, hva de vil at du skal tenke:

“Hvert forsøk på å gjøre lekene til en plattform for politiske spørsmål er ifølge Jiang Xiaqyu i den olympiske organisasjonskomiteen, dømt til å mislykkes. Det strider i mot den olympiske ånden, og dessuten kommer aktivister ikke til å lykkes med å vinne gehør fra folk i allmennhet. Derfor er et hvert forsøk dømt til å mislykkes”

Her appellerer representanten for den olympiske organisasjonskomiteen til vanlige menneskelige svakheter, godt kjent innenfor sosialpsykologien:

Ansvarspulverisering (bystander-effect) og handlingslammelse, fordi du tror du tilhører en minoritet og dermed ikke har kraft nok til å endre en majoritet som attpåtil har mye makt.

Begge disse fenomenene lurer deg inn i handlingslammelse, begge disse fenomenene bygger på en feiltolkning du gjør av situasjonen. Jeg skal kort  forklare deg hvorfor.

Ansvarspulverisering er et fenomen som kan beskrives ved eksempelet der en person faller om midt i en trafikkert handlegate; hva gjør du?

Sannsynligvis er din første reaksjon å se deg rundt, er det andre som fikk med seg dette, og har noen tenkt til å gripe inn? Finnes det noen andre her som har mer ansvar enn deg? Det står ti mennesker rundt den bevisstløse personen, og tenker nøyaktig det samme som deg. Alle nøler, alle føler mye mindre ansvar for situasjonen, enn om de var alene. Ansvaret er pulverisert, og mange vegrer seg av ulike grunner for å gripe inn. I mellomtiden kan faktisk den tiden gruppen bruker på å nøle, være avgjørende for om livet til den bevisstløse står til å redde. Hadde du også nølt om du var alene med den bevisstløse? Forskning sier nei.

Kan en minoritet påvirke en majoritet? Mange vil nok tenke at det nesten er umulig. Men det er feil. Det er veldig mulig. Verdenshistorien viser et hav av eksempler på at det er fullt mulig: Mahatma Gandi, Nelson Mandela, Rosa Parks, Dalai Lama, osv. Ingen av disse menneskene var overmennesker. De er/var akkurat som deg og meg, helt vanlige, men med et sterkt ønske om å forandre verden til det bedre.

Det er forsket på hvilke kvaliteter som kan styrke en minoritets påvirkningskraft:

- Konsistens. Forstå at endring vil ta tid, og hold derfor stødig fast om engasjementet.

- Ikke vær dogmatisk. Ydmykhet vil åpne langt flere dører enn arroganse.

- Ha gode argumenter. Skal man endre andre personers virkelighetsbilde, fordrer det at man evner å vekke deres nysgjerrighet og motivasjon.

Nå tror jo ikke jeg at vi som ønsker frihet på vegne av det kinesiske folket er i fåtall. Jeg tror det er millioner av medmennesker der ute som mer enn gjerne støtter opp om aktivistiske tiltak for å frigjøre 1.4 milliarder undertrykte mennesker. Det er bare den falske følelsen av å være kraftløse og i mindretall som hindrer oss i å faktisk gjøre noe.

Så fort påsken er ferdigfeiret, håper jeg alle som leser dette vil hjelpe meg å dra i gang en aksjon for å legge et betimelig press på IOC, sånn at de tar til vettet og bruker den unike posisjonen de nå har til å skape endring for 1.4 milliarder mennesker. Jeg har planer om å gjøre det så enkelt for dere som mulig, enten du er blogger, leser, borgerjournalist eller annet, så heng med, er du snill?

Går IOC i unnlatelsesfella?

De siste dagers opptøyer i Tibet er tegn på en utvikling de Kinesiske myndigheter frykter mest; kritikk og negativ oppmerksomhet fra vestlige land og deltakernasjonene til OL. Det ligger i kortene at for Kina ligger det mye politikk i det å få arrangere et så stort evenement som de olympiske leker. Det gir Kina den kredibiliteten de så sårt trenger, men som de på ingen måte fortjener. Med andre ord: Mye står på spill for Kina det nærmeste halvåret, og opptøyer vil bli slått hardt ned på.

Demonstrasjonene har i følge de Kinesiske myndighetene kostet ”bare” 13 liv (Og sånn for ordens skyld; de kinesiske myndigheter understreker at de ikke ble drept med ”dødelige våpen”, de ble slått i hjel) Men kan vi egentlig stole på det Kinesiske propagandaministeriet? Selvsagt kan vi ikke det. Ministeriet er kjent for å lyve. Tallet er sannsynligvis ikke 13, det er grunn til å tro at det er flere enn det som er drept. Eksiltibetanere i Dharamsala, India, hevder at tallet er 80 drepte. Free Tibet Campaign mener det korrekte tallet er 100 døde. Det faktum at journalister og medier ikke har noen reell mulighet til å sikre seg det korrekte antallet er et stort problem. Det vitner om at noe er veldig råttent i Kina.

I følge Assosiated Press blokkerte de kinesiske myndighetene i går internettbrukerne fra å se YouTube.com. Det er de siste dagene lagt ut en del turistopptak av opptøyene der, og det er grunn til å mistenke propagandaministeriet for å ha et stort behov for at slike bilder ikke sprer seg, og dermed genererer mer uro og flere protester. Det er slikt man har sensur til.

Igjen er det betimelig å påpeke at Kina lovet en forbedring av menneskerettighetene i bytte mot at de ble tildelt OL. Disse bedringene er det vrient å få øye på. Et ørlite skritt kan være at de har lettet litt på ytrings- og pressefriheten. For utenlandske journalister, vel og merke. Det innebærer at de kan reise fritt rundt og intervjue folk uten å søke på forhånd, med unntak av Tibet, der er det streng kontroll og det utøves sterk sensur. Friheten til å reise fritt rundt i Kina og dekke nyheter gjelder ikke for kinesisk presse. Mon tro om det korrekte tallet på antall drepte de siste dagene ville vært kjent om pressefriheten også gjaldt de kinesiske journalistene? Svaret er selvsagt.

Det er nå IOC må stramme den slappe hånda si, og utøve den makten de faktisk har til å tvinge frem en endring i Kina. Gerhard Heiberg kan sitte på norsk fjernsyn så mye han bare vil, og hardnakket påstå at dette ikke er politikk, og at IOC ikke er et politisk organ. Vi er mange som vet at han tar feil, og at han kanskje til og med ytrer seg mot bedre vitende. Det er fremdeles et halvår igjen til Beijing-lekene starter, presset mot Kina vil forhåpentligvis øke for hver uke, og den som har makt til å forsterke presset, men velger å ikke bruke den, begår en stor synd.