Audun Lysbakken og muslimer flest

Mandag denne uken hadde jeg et innlegg på trykk i VG, der jeg tar Audun Lysbakken vennlig i skole. Det jeg ikke visste var at på samme tidspunkt stod Lysbakken til knes i sin kones fostervann – han ble far for tredje gang. Siden papir-VG er forgjengelig, men mine meninger ikke er det, så legger jeg ut teksten her.

Audun Lysbakken og muslimer flest

(Publisert i VG, 23.01.2012)

Etter at inkluderingsminister Audun Lysbakken hadde vært i et møte med Islamsk Råd Norge (IRN) for å diskutere ekstremisme, uttalte han samme ettermiddag til NRK at IRN representerer det brede lag av norske muslimer. En slik formulering er uheldig, fordi den trolig ikke er sann. Men ennå mer alvorlig; uttalelsen tyder på at Lysbakken tillegger Islamsk Råd Norge en for stor rolle i samfunnsdebatten.

I 2006 gjennomførte TNS Gallup på oppdrag fra TV2 en undersøkelse der ett av spørsmålene var ” Generelt sett, tror du at muslimer i Norge følger de rådene imamene gir? ”. Bare 25% av muslimene som ble spurt svarte ja. Hele 50% av den ikke-muslimske delen av befolkningen svarte bekreftende. 50% prosent av muslimene svarte benektende på spørsmålet. Halvparten tror altså ikke at imamenes råd blir fulgt. Samme undersøkelse viser at nær 70% av innvandrere fra muslimske land sjelden eller aldri går i moskeen. Gitt at disse tallene er representative for muslimers generelle syn på ortodoks levemåte, bør dette få noen konsekvenser for hvordan konservative muslimske representanter vektes i det offentlige ordskiftet.

Bare timer etter at Lysbakken hadde diskutert islamsk ekstremisme med lederen av paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, går han altså rundt og tror han har snakket med representanter for den gjengse muslim. Det er grunn til å tro at en relativt stor mengde muslimer vil si seg uenig i en slik plassering av IRNs rolle i den Norske offentlighet. På denne måten bidrar inkluderingsministeren til at mange muslimer blir stemmeløse i den offentlige debatten. En inkluderingsminister som røper fordommer og gjør grove generalisering av en stor gruppe individer på denne måten kvalifiserer til gult kort. Det oppstår et paradoks når noen som angivelig ønsker å gi en gruppe en stemme i den offentlige debatten, i realiteten fratar dem denne stemmen.

Når dette er sagt, tviler jeg ikke på at nettopp det brede lag av muslimer tar avstand fra temaet Lysbakken diskuterte med lederen for IRN, nemlig religiøs ekstremisme generelt, og islamistisk ekstremisme spesielt. Det er altså grunn til å tro at når IRN tar avstand fra trusselvideoen som natt til tirsdag dukket opp på YouTube, så målbærer de et generelt syn på saken.

Hvor stor andel muslimer som er sekulære, men som rubriserer seg under merkelappen muslim fordi det tross alt er en del av deres kulturelle identitet, vet vi for lite om. Vi vet heller ikke nok om hvor mange muslimer som anser seg som troende men moderate. Dette er grupper som antageligvis faller utenfor IRNs definisjon av muslimer.

Integreringsministeren har et særskilt ansvar for å løfte frem også de moderate og sekulære gruppene i den muslimske delen av befolkningen, istedenfor å usynliggjøre dem. Dette kan han gjøre ved å sette i gang initiativ som gir økt kunnskap om feltet. Dernest kan han bli flinkere til å oppsøke alternative kilder og talspersoner når han trenger å vite noe om hva som rører seg i den muslimske delen av befolkningen. Midlene til å gjennomføre dette har han. Og viljen er det neppe noe i veien med. Jeg ønsker deg derfor all mulig lykke til, Audun.

Jævla blekansikt!

Den siste uka har jeg sett utallige forsvar for såkalte frie ytringer, altså skjellsord, og da særlig for bruk av begrepet ”mokkamann”. De fleste forsvarstalene er ganske dårlige. De gir inntrykk av å være formulert av en middels oppegående gymnasiast. Felles for mange av kommentarene er nemlig at de fremviser fravær av forståelse for historie, kontekst og maktbalanse, og ikke minst språk. Språk er makt, fordi språkbruk aldri kan være en nøytral handling.

La oss se nærmere på ordet ”mokka”. Egner det seg i det hele tatt som et skjellsord? Ordboksdefinisjonen av ordet er: mokka -en (etter bynavnet Mokka (al-Mukha) i Jemen) arabisk kaffesort; fin, sterk (selskaps)kaffe

Hvordan i all verden er det mulig å bli fornærmet over å bli assosiert med fin sterk selskapskaffe? Nordmenns positive forhold til mokka lar seg i hovedsak koble til landets utallige kaffebarer rundtomkring: En kaffe mocca, takk!  Og der slutter som regel folk å tenke noe videre på saken.

Inntil noen bruker ordet på feil måte. Finnes det negative måter å bruke positive ord på? Selvsagt. La oss ta et eksempel de fleste evner å sette seg inn i. La oss ta ordet ”barn”. Vi har knapt et mer positivt ladet ord. ”Selvsagt skal jeg passe på deg Ola, du er jo mitt barn”. Ola er syv år gammel og redd for monstre under senga. Noe ganske annet er det når noen sier ”Herregud Petra, nå oppfører du deg som et barn”. Petra er 25 år gammel, og vil bruke alle pengene sine på ny bil istedenfor å spare til leilighet. Begrepet ”barn” er plutselig blitt negativt ladet, og et voksent menneske er med ett enkelt budskap forsøkt krympet til noe mindre enn det er.

Et annet eksempel er homo. Ordet kan brukes slik: ”Frank Rossavik er homo”. Det ville antageligvis ikke aviskommentator og forfatter Frank ha det minste problem med. Men så er Frank en middelaldrende mann som er trygg på hvem han er og hva han står for. Han er også et menneske med større makt enn folk flest. En annen måte å bruke ordet på er ”jævla homo!”, slengt etter en kvisete tenåring midt i det tjukkeste bibelbeltet. Det hjelper ikke den jagede tenåringen det spor å vite at merkelappen homo er uproblematisk for andre, andre steder. Særlig ikke når disse er besserwissere med et tastatur og dårlig utviklet empati.

Hva mente egentlig Plumbo-Lars med mokkamann kommentaren sin? Og var det virkelig grunnlag for de sterke reaksjonene som kom fra ulike hold? Debatten som fulgte i etterkant har vist oss at det slettes ikke finnes fasitsvar på disse spørsmålene. Og kanskje er ikke dette så interessant å komme til bunns i heller.

Det interessante, i alle fall for meg, er publikums spontane gisp som kom fra et sted i ryggmargen den kvelden mokkamann-kommentaren falt. Det vitnet om en følsomhet for både historie, kontekst og skjeve maktforhold. (Begrepet følsomhet er her brukt med positivt fortegn, og er ikke en omskriving av det negative ”hårsår”). En setning falt fra scenen, publikum signaliserte tydelig at de ikke likte den. Beskjed sendt, beskjed mottatt. Det burde stoppet der.

Det kunne nemlig spart oss for en rekke fordummende forsvar av møkkamenn og andre ufinheter. Det er faktisk ikke slik at når en mørkhudet kaller en nordmann for ”blekansikt”, så er dette ekvivalenten til en nordmann som kaller en mørkhudet for ”svarting”. Den som hevder det må i så fall være sveiseblind for historie og skjev maktbalanse. Rasisme handler mest om maktbruk, og mindre om språkbruk.

Alt i alt synes jeg mange av kommentarene som har falt den siste uka vitner om manglende forståelse for noen liberale grunnprinsipper. Din ytringsfrihet avhenger nemlig av at alle andre har den samme friheten. Hvis du vil være fri til å kalle meg et fittehøl, så unner jeg deg den friheten. Men hvis du samtidig forventer å slippe motreaksjoner, da er du rimelig dum. Kanskje til og med en idiot. Men fortvil ikke, jeg har både gode og dårlige nyheter til idiotene blant oss: Den gode nyheten er at ytringsfriheten ikke diskriminerer idioter. Den dårlige nyheten er at ingen er forpliktet til å like idioter.

Et høyst alternativt juleevangelium

(Fra min spalte i Moss Avis, 24. des. 2011)

Det skjedde i de nynarsissistiske dager, da munnen var mett men sjelen var tom, at menneskene fikk en ny konge i landet. Han ble gjenfødt en inderlig kveld, mellom høyreiste søyler og avdøde skuespillere, der fikk han sin åpenbaring. Hans navn var Aril Ben. Bare timer tidligere hadde han elsket med sin kjære Venus, som en helt vanlig mann. ”Ingen kan holde sengen varm som min kjære Venus,” tenkte han, og gikk for å tale til folket, mens hun fremdeles lå der hjemme og ventet på ham. ”Jeg er den nye rødvinen!,” ropte han oppe fra balkongen, ned til sine undersåtter. ”Pappvin eller flaskevin?,” ropte folket tilbake. ”Dere er mitt furubord!,” var svaret. ”Pappvin, altså,” tenkte folket. Fra denne vinkelen kunne de se at han ikke riktig tok seg ut. ”Kom ned til oss!,” ba de pent. Men Kongen ville ikke det. Det var for trangt for ham, der nede blant allmuen. Det var i sine yngre dager, da han ennå var en av dem, at den unge mannen hadde lært å tenke stort og kreativt på Steinerskolen; følg din egen stjerne! Bli din egen lysekrone! Eller var det følg din egen lysestake? Han husket ikke riktig, men det spilte ikke lengre noen rolle. For hans oppgave fra denne dag var å spre sitt indre fyrverkeri ut i det brede lag. ”Det er jeg som er vår tids Shakespeare!,” ropte han selvbegeistret. Den gavmilde selvtilliten var en arv fra hans mor, og det var knapt så de beskjedne skuldrene hans kunne bære den. Men så var det at den nye kongen husket barndommens drøm. Den om prinsessen. I drømmene var hun lyset som skulle beseire hans mørklagte kunstnersjel. Han visste det var bare snakk om tid for en som var sanndrømt, og med hans nærmest grenseløse sosiale talent, var han aldri i tvil om at han kom til å lykkes.

Så, en vakker dag, da Kongen var ute for å passe sakene sine, skjedde underet. Plutselig var hun der, rett foran ham! Prinsessen! Hun satt på et esel, og ved siden stod Kong Arils mor. Mor Ben hadde gnikket og gnudd på krystallene, og nå var dagen kommet. ”Ikke vær redd, det er varslet i en drøm, du skal være min lysfontene, og jeg skal være din stikkontakt!,” skrek Kongen. Prinsessen kjente auraen vibrere av spenning. ”Er det noe jeg trenger, så er det en stikkontakt” En rask rådslagning med eselet, og det gikk som det måtte gå, prinsessen ga seg hen. Et lettelsens sukk kunne høres fra både esel og mor Ben. Og mens han kysset sin utkårede ømt for første gang, var det at en annen kvinne, et annet sted, lå alene og frøs. Hun, som ikke var noen lysfontene. Som ikke hadde den store nådegave å kunne snakke med englene. Som ikke engang hadde et kongerike.

Samme natt reiste Kongen og prinsessen avgårde, med engler og auraer og annet pikkpakk, til deres nye hjem i skogen. Der gikk han straks i gang med å legge bygdas kvinner og menn for sine føtter. ”Her er jeg – kongenes Konge!” ”Dans for mine øyne, vakre piker! Dans!” Og de danset og de danset. Kong Aril hadde for lengst glemt sin Venus, kvinnen han sist så liggende i en seng. Og dersom ingen har sendt en skytsengel hennes vei, så ligger hun vel der fremdeles. Trist som faen.

Farvel sjenanse

(Fra min lørdgsspalte i Moss Avis, 26.11.11)

”Å, giid, ikke ta meg der, for der tar jeg meg ikke selv engang!”. Replikken var høydepunktet i en festlig historie som ofte ble fortalt hjemme hos oss da jeg var liten. Det var mamma som fremførte den, alltid ment som en spøk. Nye tilhørere lo som regel godt, og litt beskjemmet. Vi andre lurte i det stille på hvilken del av kroppen de tenkte på.

Kvinnens orgasme har visstnok lenge vært en myte, i alle fall for en del menn. Dette har NRK i et skinn av samfunnsansvar funnet ut at de må gjøre noe med. Seriøst, liksom. Etter at pornoindustrien har lært millioner av kvinner verden over hvordan de skal fake orgasme, kan privilegerte nordmenn nå endelig se en autentisk variant. På fjernsyn. To minutter med nærfilming av en kvinnes ekshibisjonistiske underliv skal veie opp for blåfilmindustriens lange tradisjoner med orgasmisk villedning. Ingen skal komme her og si at statskanalen mangler visjoner! Det er forøvrig blitt hevdet at man er litt firkanta dersom man er skeptisk til Trekant. ”Kommer du til å se på eller?”, spurte jeg en kompis, ”vi får se en ekte kvinnelig orgasme!”. ”Nei, takk, det er ikke min greie”, var det resolutte svaret. Han signaliserte tydelig at vi var ferdig snakka. Jeg sa derfor ikke mer om saken, men det var med en smule bekymring jeg sendte ham hjem til kona den ettermiddagen. Jeg blir ikke forbauset om hun en vakker og vårkåt dag pakker kofferten og reiser sin vei. Formodentlig på jakt etter happy ending.

Når sant skal sies, så er NRK håpløst seint ute med å være såkalt nyskapende. Den kvinnelige orgasme er nemlig for lengst festet til bilder i rytmiske bevegelser. Og ikke bare dét, fjernsynskanalen Discovery kan avsløre at forskere i Nederland har scannet kvinnens hjerne, og funnet ut at den kortslutter under en ekte orgasme. Noe som antyder at kvinnehjernen virker til vanlig. Franskmennene er heller ikke for hengehoder å regne når det kommer til orgasmekunnskap. De må åpenbart ha skjønt dette med hjernens kollaps lenge før oss andre. Deres ”la petite morte” – eller ”den lille død” på norsk, er kanskje ikke en så gal omskriving av fenomenet allikevel. Her om dagen kunne vi forresten lese i Dagbladet om hvordan ”Bakveien kan være snarveien til en utenomjordisk sexopplevelse”. Den gamle raddisavisa har bestemt seg for å tenke nytt, og deler med entusiasme sine innsikter om analsexens gleder, gjerne som underholdning til frokosten. Selv det australske flyselskapet Quantas har overkommet eventuell sjenanse, og tilbyr nå sine reisende å se dokumentaren ”The Female Orgasm Explained”. Det er noe med å benytte sjansen mens folk er beltet fast til et sete.

Så mens aviser og fjernsynskanaler har kastet all bluferdighet over bord for å velte seg i kjønnslepper og analåpninger, har putesalget økt i takt med antallet rødmende kinn blant publikum. Skal si vi har kommet langt siden blottede pupper forsvant fra norske strender, for så å dukke opp igjen på Dagbladets forside.

Karbomania

(Min lørdagskommentar i Moss Avis 05.11.2011)

Er du en av mange som har lagt om livsstilen i det siste? Kjører du bacon- og fleskepølsedietten og er livredd sukker? I så fall; ikke les videre! Næringsinnholdet i det følgende er skrekkelig lavt, og jeg vil nødig gjøre meg skyldig i å mate deg med tomme kalorier. Videre lesning gjøres for egen regning og risiko. For selv om jeg lever i synd og er proppet med høykarbo og denslags, betyr jo ikke det at jeg er komplett samvittighetsløs overfor andres ve og vel. Og jeg er selvsagt full av målløs beundring for vår nye kjernesunne og optimaliserte lavkarboelite. Det å ikke trå en eneste kalori feil er enormt krevende, det skjønner jo alle. Selv er jeg totalt blottet for den mengde selvdisiplin som må til for å holde meg unna det tomme og meningsløse (jeg ser til og med på reality-tv!), og det er du også. Siden du fortsatt leser her, mener jeg. Ikke et eneste ord av det jeg skriver vil kreve drøvtygging av noe som helst slag. Hurtig inn, enda raskere ut. Og etterpå sitter du igjen med en følelse av å være slapp og uopplagt.

Noe av det som fascinerer mest med de reformerte sukkernarkomane, er den filosofiske tilnærmingen; tenk godt igjennom hvorfor du vil endre kostholdet, fokuser på hva som er viktig for deg, du må tenke langsiktig, la kosthold bli en vane, ikke et skippertak, sørg for å ha supportere, og meld fra til omgivelsene om at du vil legge om kostholdet ditt, og sånn holder de på i det uendelige. Til forveksling likt hvordan idrettseliten bygger seg mentalt opp foran en konkurransesesong. Men hva vet jeg, kanskje det finnes et lavkarbo-VM for langdistanseutøvere, der de innordner klassene etter blodsukkernivå, og konkurransen går ut på å stirre lengst mulig på en velduftende kake uten at det øker spyttproduksjonen? I dagens forunderlige verden er ingenting umulig. Jeg holder i alle fall muligheten åpen.

Man kan si mye om nyreligiøse folk, men ikke at de mangler entusiasme: Helt utrolig! Ble kvitt søtsuget!! Har aldri lyst på sjokolade eller søtsaker mer!!!  Mitt svar til dette er minst like entusiastisk: ?!! Tar du søtsakene fra en gjennomsnittsnordmann, påfører du henne en vinterdepresjon med det samme. Det er jeg helt overbevist om. Derfor: Gi meg min dopamin! Gi meg kake! Her om dagen fikk jeg forresten en skrekkelig tanke. Jeg hadde muligens lest litt for mange lavkarboartikler på tom mage, for tankene gikk i helt snodige retninger: Hva om denne pietistiske måteholdsfilosofien når andre områder av livene våre? Hva om den når sexlivet?!  O skræk! Jeg mener, bare fordi man er singel og har bestemt seg for å ikke reprodusere, skal man dermed slutte å ha såkalt tom, meningsløs og dopaminstimulerende sex? Fokuser på hva som er viktig for deg, du må tenke langsiktig. Helt utrolig! ble kvitt sexlysten! Hvem pokker har lyst til å bli kvitt sexlysten? Ikke jeg, i hvert fall! Men det mest uutholdelige blir uansett rådet om innlemme andre i livsstilsendringen: Sørg for å ha supportere, og meld fra til omgivelsene om at du vil legge om sexlivet ditt. Konklusjonen er klar: Pass deg for fleskepølsa!

Hun sier nei – men mener ja

(Publisert i VG 1.11.2011)

Problemet med overfallsvoldtekter har igjen fanget den brede offentlighetens fokus. Kanskje med større trykk enn noen gang. Det er bra! Allikevel kjenner jeg en stigende irritasjon etter hvert som debatten når stadig nye arenaer, og flere innspill kommer til. Hva gjør overfallsvoldtekter i Oslo så mye viktigere enn alle de tusenvis av relasjons- og sårbarhetsvoldtektene som begås hvert år over hele landet?

Det er i ferd med å skapes et bilde av overfallsvoldtekter som den formen for kjønnsbasert vold som utgjør størst skade på vårt samfunn, og følgelig relasjonsvoldtekter som mindre viktige. Tall politiet selv opererer med sier at 9 av 10 voldtekter begås av en gjerningsmann som kjenner offeret, og at 7 av 10 voldtekter blir begått i private hjem. Medregnet de estimerte mørketallene så utgjør antall voldtekter her til lands så mye som opptil 16.000 voldtekter, der bare én av ti anmeldes.

I Oslo: På bakgrunn av 48 anmeldte voldtekter i Oslo hittil i år ble det lørdag kveld arrangert fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Aftenposten samme dag: Ordfører Fabian Stang gir råd til sin imaginære datter og sier hun må slutte å gå alene hjem om natten. Han sier ingenting om hva gutter eller menn skal gjøre. Han nevner ikke det uløste problemet med de mange tusen relasjonsvoldtektene årlig. Det gjør heller ikke lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, da han ber om at kriminelle og ID-løse asylsøkere skal låses inne i lukkede mottak.

I Vågå: Det sitter ei 15 år gammel jente og er stilltiende vitne til at mannen hun har anmeldt for voldtekt, nemlig bygdas ordfører og tidligere venn av familien, ikke bare får bred støtte av sitt miljø og sin mektige bekjentskapskrets, han blir ovenikjøpet gjenvalgt som ordfører parallelt med at etterforskningen pågår for fullt. At dette i det hele tatt er mulig burde alarmere oss alle.

Undersøkelser viser at det er tenåringsjenter og jenter i begynnelsen av tyveårene som er mest utsatt for overgrep, da oftest fra jevnaldrende. I en NOVA-rapport fra 2001 avdekkes det at spesielt gutter har aksepterende holdninger til seksuelle krenkelser og overgrep mellom unge.

Myten om at ”hun sier nei, men mener ja” servert som spøk vekker fremdeles latter. Nylig ble den formidlet til en million seere av TV2s politiske redaktør, Stein Kåre Kristiansen, da han gjestet programmet Nytt på Nytt. Neppe alvorlig ment fra hans side, men at replikken fortsatt går for å være folkelig humor, forteller oss likevel noe urovekkende om vår kultur.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: replikken minner oss om at vi må jobbe aktivt med holdninger. Og her hviler det et særlig ansvar på foreldre med gutter. Det hjelper lite å instruere jenter om grensesetting, hvis guttene ikke respekterer grensene. Vi må hjelpe guttene til å ikke begå overgrep ved å legge mer ansvar og fokus over på dem. Det er viktig at vi alle, men særlig foreldre, aktivt imøtegår fortellinger som fremstiller kvinners seksualitet som noe passivt guttene må jakte på. Slik vi for eksempel ser i populærkulturen, og da særlig i en viss type musikkvideoer.

Et ungt menneskes seksuelle oppvåkning er ofte preget av ambivalens og motsetninger, det er fullt mulig at en jente kan mene både ja og nei – samtidig. Imidlertid er det ikke opp til andre enn jenta selv å avgjøre om det er ja eller nei som er det endelige svaret. For alle andre bør ambivalens tolkes som at personen ikke er klar. Slik kan man unngå situasjoner som i etterkant ligner mer på overgrep enn usikker famling. Ingen bør ønske å ha sex med en person som ikke helt vet om de vil.

Guttenes holdninger må formes allerede fra de er svært unge. Det er dessverre blitt altfor vanlig at foreldrene setter sin lit til skolen som arena for slikt arbeid. Jeg vil advare mot å overlate ansvaret til en mer eller mindre tilfeldig seksualundervisning: Kjære foreldre, ikke svikt deres oppdrageransvar, lær sønnene deres å alltid be om et tydelig ja før han utfører seksuelle handlinger. Ingen skal være likegyldige til om jenter samtykker eller ei.

På den andre siden

(Fra min lørdagsspalte i Moss Avis 16. oktober)

Jeg innrømmer det; vi single uten barn over 40 med ”kreative yrker” sliter med å leve normert. Det er i alle fall det feeden min på Facebook forteller meg stadig vekk. Ta dagen i dag. Det er søndag og dørgende stille i leiligheten her jeg sitter og skriver pliktskyldig på den teksten du leser akkurat nå. Jeg er freelancer med hjemmekontor. Den faste frokosten med havre og yoghurt er nettopp inntatt. Jeg elsker havre og yoghurt, men det er liksom ikke noe å skryte av på Facebook. Da er det mer schwung over ”mannen roper fra kjøkkenet at frokosten står på bordet, i dag er det pannekaker!” (laget av husets snikfemininiserte ektemann). Neste statusoppdatering: ”Den planlagte søndagsturen med indian-summer-feeling er avlyst på grunn av uventet regn og tåke, så nå blir det bollebaking og peiskos med barna!” Javel? Først gledet man seg til at sommeren skulle gjøre gjenvisitt, og når den uteblir så er man plutselig overvettes glade for at det er høst allikevel? Hva feiler det disse mønsterfamiliene, egentlig?

Det er forresten ikke bare joviale gladrapporter fra de lune hjem jeg plages av. Hver evinnelige uke blir jeg minnet om at jeg ikke har regulært arbeid (opp om morra’n!). Jeg går glipp av kolleger, fredagskos, fredagspils og helg! Hva skal vel en fri fugl som meg med normert helg? Forrige onsdag for eksempel, lot jeg meg distrahere langt pokkerivollen av god vin og svært interessant herreselskap til altfor langt på natt. Torsdag var jeg naturlig nok redusert. Men ikke verre enn at jeg etter å ha surra bort mesteparten av dagen var kulturkjerring på en venninnes boklansering samme kveld. Hvilket betydde nye runder med vin og fraternisering med forfattere til langt over leggetid. De beste bokslippene byr på gratis vin. Ulempen er at de legges til ukedager. Fredag var jeg derfor nok en gang redusert. Men ikke verre enn at jeg tilbrakte en nydelig sensommerdag på nær folketomme Bygdøy med verdens klokeste venninne. Om ettermiddagen fikk jeg låne hennes fabelaktige datter med på pizza og is på Aker Brygge. Vi ruslet rundt til langt på kveld. Snuste inn siste lukt av sommer. Så hva skal vel jeg med helg? Jobbe, selvfølgelig.

For oss ikke-normerte er fellesferier et meningsløst konsept. Hver eneste sommer får jeg en innstendig trang til å spenne ben på folk. Sånne som i eninga bare må dele sin begeistring over utstuderte ferieplaner på den derre fjesboka. Føkk familiefjasboka. Det jeg vil ha er rimelige sydenturkonsepter for single folk, ikke bare tusenkroners-gebyrer fordi jeg vurderer å reise alene til steder hvor ”alt er lagt til rette for deg og familien”. Jeg vil at noen arrangerer fredagskos og fredagspils for freelancere, jeg vil ha billigere boliglån for enslige, og så vil jeg ha noen å kline med når jeg kommer sent hjem fra boklanseringer!

Okei, da. Det siste der lar seg faktisk ordne på selve boklanseringen, men alt det andre, det aner jeg ikke hvordan jeg skal få til. Og du, før jeg avrunder, jeg tror egentlig ikke gresset er grønnere på andre siden. Det tror ikke du heller, selv om du av og til er litt misunnelig på sånne som meg.

Svake kvinner – sterke menn?

Debatten om ”Menn som hater kvinner” og tilhørende seksuell sjikane skjøt fart med en tornados styrke etter at forfatter Torgrim Eggen skrev en utmerket kronikk om temaet i VG. Men først samlet han inn litt empiri. Akkurat det må ha vært en svimlende enkel jobb, for la det være hevet over enhver tvil; det har med tidens løp bygget seg opp et rikholdig elektronisk arkiv etter at kvinnehatere fant veien til O store Internett. Jeg vet godt hva jeg snakker om, for jeg var en av dem som forsynte Torgrim med rykende ferske eksempler fra egen blogg.

Jeg var nemlig så fremfusen her forleden, at jeg skrev ned noen tanker om ubehaget ved horekundenes seksualitet.  Med litt drahjelp fra VG ble kommentaren min besøkt av rundt 25.000 mennesker. Og det manglet etter hvert ikke på temperatur i kommentarfeltet. Teksten min handlet om hvorfor jeg tror så mange kvinners negative reaksjoner på sexkjøpere handler om langt mer enn bare moral eller prinsippielle holdninger mot menneskehandel. Jeg har nemlig en hypotese om at det også handler om mange kvinners iboende skepsis til menn som ikke har som forutsetning at kvinnen må føle lyst før han har sex med henne. I mitt hode er det nemlig slik at menn som har kvinners lyst som forutsetning utgjør lav risiko for overgrep.  Det var dette jeg ville diskutere. Kommentaren min var slettes ikke et debattinnlegg om sexkjøploven. Men det var den som ble debattert. Den, og meg som person, da: ”Antagelig har hun aldri fått pikk heller, men har måtte reist til afrika for å kjøpe seg litt der”.

Det ble fort tydelig at min tekst virket truende på en del menn. Som én kommenterte ” Machokultur og testosteron er begreper som må hylles, og som virkelig trenger en gjennoppliving i dette latterlig oppmykede, feminiserte landet”. Han fikk raskt støtte av en annen ” Enig med deg. Menn bærer på en “last” som kalles testosteron, og denne hormonbomben gjør menn til menn! Den gjør menn sterke, handlingsvillige, offensive og visjonære. Samtidig skaper den noen helt grunnleggende behov, som har ligget i mennesket, og særlig mannen siden tidenes morgen: seksuell lyst. Underkuer man dette behovet slik “feminister” og norsk lov gjør, skaper man tapere i samfundet. Disse er menn som ikke får dette behovet dekket andre steder, men som vil kunne få balanse i livet igjen ved kjøp av sex. Banalt? Enkelt? Naturlig? Primitivt? Ja. Ja. Ja og JA! VI er mennesker, og JA, vi er primitive.”

Er det ikke pussig hvordan tøffe machomannemenn som rutinert og uten å nøle latterliggjør ”svake og sytende kvinner”, er svært raske til å innta offerrollen når de føler seg tråkket på tærne? Hvilket var det svake kjønn, igjen?

Skal jeg tro det mange av kommentatorene skrev er de selv horekunder. Dermed mente de seg berettiget til å snakke på vegne av et stort antall prostituerte, i motsetning til meg, som totalt manglet egenerfaring med prostitusjon.  Jeg skal visst ta feil angående de prostituertes lyst. Mens jeg uttrykker en sterk tvil til påstanden om at de prostituerte tenner på kundene sine, var mange av de mannlige kommentatorene overbevist om at kvinnene var kåte. Én kunne fortelle at alle hans tre faste prostituerte fikk orgasme. Hver gang. Hadde jeg trodd det var noe som helst poeng i å diskutere med typer som dette, ville jeg nok gjort ham oppmerksom på at for å tro på noe sånt, måtte han enten servere seg selv en livsløgn, eller han var for naiv til å skjønne at simulert tenning var en del av sexkjøp-pakken. Jeg tviler på at noen egentlig er så naive.

Men ikke for dét, jeg kan gjerne holde mulighetene åpne for at en og annen sjelden fugl i prostitusjonsmiljøet får tenning av å selge sex, men svært mange av dem er det neppe. Så hvorfor trekke frem disse forsvinnende få hele tiden? For å slippe å snakke om alle de som ikke nyter å selge seksuelle tjenester, selvfølgelig. Sånn sett fikk jeg vel mitt opprinnelige poeng behørig demonstrert.

Bartekrem

(Publisert i lørdagsspalten, Moss Avis 24.09.11)

I min familie feiret vi alltid bursdager på tradisjonelt vis: Med pomp og prakt og bløtkake overlesset med krem. Pappaen min kunne aldri få nok krem. En gang på slutten av 70-tallet, jeg var 8-9 år, virket faren min til vår forundring litt gretten på sin egen dag. Ennå han hadde spist masse kake! Med et mistenksomt blikk og rynkede bryn begynte han plutselig å sniffe ut i luften. Han sniffet til og med på meg. Gryntet. ”Det lukter surt”, sa han surt. Så gjorde han det samme med broren min. Sniff-sniff. Det luktet surt av ham også. Selv kjente jeg ingenting. ”Det lukter surt av ungene!”, sa han til moren min. Så snuste hun også på meg. Ingenting. Så snuste hun på broren min. Ingenting. Så stakk hun nesen borti faren min. Aha! Det luktet surt! ”Du har sur krem i barten”, sa hun triumferende. Både broren min og jeg pustet lettet ut. Det var ikke oss, det var ham.

Lurer du på hvor jeg vil med denne historien? Til Gardermoen, selvfølgelig.

Tidligere i sommer reiste jeg med fly til Bergen for å besøke broren min og kona hans. Det fine med å forhåndsbestille flybilletter på Internett, er at man kan reservere sete. Mulighetene for å ta seg noen friheter eller bestemme noe som helst selv når man reiser kollektivt, og særlig med fly, er så kvelende små, at det å selv kunne velge hvor man skal sitte blant (nesten) alle setene, er egnet til å få hvem som helst til å føle seg som Gud et øyeblikk. Nærmere cockpit kommer man ikke. Hold fast ved den følelsen, du trenger den når du ankommer flyplassen.

Det første som skjer omtrent hver gang jeg ankommer avgangshallen på Gardermoen, er at jeg begynner å irritere meg over andre mennesker. Ta for eksempel alle som reiser i gruppe; de klynger seg sammen og lager kaos i rekkene, tråkker i beina på andre, og lager i det hele tatt frustrerende mye rot. Mange uforutsigbare bevegelser som krever ekstra konsentrasjon fra oss andre, vi som er gode på å gå i rekke og danne ryddige køer. Som bare går der det er meningen at vi skal gå, og som alltid velger den mest logiske og økonomiske ruten til målet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har skumpet borti meg eller gått i bena mine. Akkurat denne tirsdagen hadde jeg glemt å reservere vindusplass. Jeg ble sittende inneklemt mellom en jovial kroater på 130 kg, og en veldig urolig og veivete jente i slutten av tenåra som stadig rotet rundt i en diger veske. Kroateren snakket unødvendig høyt med kompisen som satt på raden bak oss. På kroatisk, selvfølgelig. Jeg forstod ikke et pøkk av det han sa! Irritert vred jeg meg lett mot høyre. Mot den maniske jenta. Sukk. Er det virkelig SÅ vanskelig å sitte rolig uten å fikle med noe eller skifte sittestilling hele tiden?! Hva med mitt behov for en albuefri sone? Hvorfor kan ikke folk bare ta litt hensyn?!

Det er i slike øyeblikk jeg henter frem minnene om faren min den bursdagen for lenge siden. Det ligger nemlig et budskap gjemt i ansiktshår og krem: Når verden går deg i mot, og du kjenner du er i ferd med å surne som gammel krem; vask barten!

Horekunders syn på sex og kvinner

Horekunden Hoksrud fra Frp og TV2s journalistiske metoder har vært heftig kommentert i sosiale medier de siste dagene. Det har vært interessant å følge med på de ulike reaksjonene. Saken har flere dimensjoner, der presseetikk er én av dem jeg ikke skal diskutere her. Den jobben overlater jeg til de som kan faget. Det jeg derimot vil forsøke å si noe om, er hvorfor så mange av oss reagerer nærmest instinktivt med moralsk harme når en horekunde blir tatt med buksa nede.

Når såkalte eksperter, eller fagfolk, skal forklare hvem de 13 % av norske menn som kjøper sex er, får vi høre at de representerer ”mannen i gata”. Horekunden kan altså være hvem som helst. Det kan være faren din, samboeren din eller sjefen på jobben. I teorien, altså. Jeg tipper de fleste kvinner er ukomfortable med den tanken. En del menn også.

Argumentene mot kjøp av sex er mange og gode, det tror jeg selv de som er imot sexkjøploven er enige i. De færreste synes det er greit med trafficking eller grov utnytting av mennesker i vanskelig livssituasjoner. Jeg tror i tillegg til dette at mange reagerer negativt på kjøp av sex fordi det også rokker ved noe annet. Det handler om vårt syn på hva sex er, eller hva vi mener det skal være.

Det mange horekunder har til felles, er at de ikke er opptatte av den prostituertes tenning. For horekunden er den prostituerte kroppen et onaniverktøy. Noen tyr kanskje til selvbedrag, og innbiller seg selv at den prostituerte nyter sexen, men det er ingen unnskyldning. Alle mennesker står selv ansvarlig for sine livsløgner. Man skal ha levd temmelig avsondret fra resten av verden dersom man ikke har fått med seg at den prostituerte spiller skuespill. Det er i grunnen dette skuespillet horekunden betaler for.

Min ville gjetning er at de aller fleste kvinner og menn er svært opptatte av sexens gjensidighet, og derfor aldri ville drømme om å kjøpe sex. Like mye som vi er opptatte av vår egen tenning, minst like mye er vi opptatte av at også partneren vår er tent. På oss. Graden av gjensidighet er viktig for de fleste menneskelige relasjoner, nærmest uansett type. Men gjensidigheten blir særlig viktig jo mer intime vi blir. Og derfor tror jeg veldig mange av oss reagerer negativt på situasjoner der gjensidigheten åpenbart er fraværende.

Særlig kvinner er skeptiske til menn som signaliserer at de er villige til å se bort ifra manglende gjensidighet i en seksuell situasjon. Menn som ønsker sex men som ikke bryr seg om kvinnens tenning ender fort opp med å forsøke å presse kvinnen de tenner på til å ha uønsket sex. De fleste av mine medsøstre har minst én ubehagelig historie eller to å fortelle om møter med unge og umodne menn med kroppene fulle av testosteron. Noen av disse guttevalpene blir aldri voksne. Vi møter dem igjen noen år senere på puben, i vennegjengen eller på sjefens kontor. Ofte rekker de å krysse grensen for akseptabel oppførsel før de eventuelt gir seg. Men hva med de som ikke gir seg?

Det er her det virkelig begynner å bli ubehagelig. Hvordan kan vi kvinner vite hvem som respekterer manglende respons, og hvem som ikke gjør det? Menn som ikke har noe krav om gjensidig tenning for å oppnå sex har nemlig noe til felles med en type menn vi kvinner frykter aller mest: Voldtektsmannen. Menn som voldtar har som kjent ingen sperre mot å tvinge seg på uvillige kvinner.

Jeg mener ikke å si at alle horekunder er voldtektsmenn, eller at menn som bare er opptatte av egen tenning er potensielle voldtektsmenn. Poenget er snarere det at i en verden der kvinner lever med en viss risiko for voldtekt, er det klokeste vi kan gjøre å være skeptiske til menn som ikke anser gjensidig tenning som et minstekrav for sex.