Litterære stunt

Hjertets lengsel

 

Jeg vet du ville varmet meg med kroppen din når verden var kald -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville kysset nakken min etter at jeg hadde grått meg i søvn -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville holdt hånden min i mitt livs lykkeligste øyeblikk -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville latt meg fange blikket ditt i et hvilket som helst rom -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville blomstret i mitt nærvær alle dager -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du kunne elsket meg -

Hvis du ville.

 

 

 

Kan du høre det?

Jeg kjente en gang en mann. Han var så ekte. Ekte var eventyrlig vakker når han sov. Jeg pleide å betrakte Ekte om nettene, når verden var stille, himmelen var mørk, og alt jeg trengte var lyden av pusten hans. Lenge kunne jeg ligge slik og studere håret  på pannen hans som var lett fuktet av  dyp søvn. Han hadde de mest forførende roser i kinnene. Jeg kunne ikke motstå trangen til å kysse ham. Jeg lot mine lepper berøre hans. Det smakte av paradis. Han våknet, søkte øynene mine, og smilte. Sammen lagde vi våkne drømmer, og ingen av oss slapp blikket. Jeg var lykkelig. Min vakre Ekte kunne ikke tenke seg den ting han ikke var villig til å gjøre for å vise meg at han elsket meg. Hele tiden. Ingen hemmeligheter. Jeg la hjertet mitt varsomt i hans hånd, og han la sitt i min. Varme hjerter i varme hender. Det skulle aldri ta slutt, men det skulle forandre seg. Ekte hadde en urolighet i seg. Ekte måtte reise. Jeg elsket Ekte, og lot ham gå. De ærlige blå øynene vil for alltid være litt mine. Mine grønne vil for alltid være litt hans. Han sier det skal være slik.

Dette er lyden av ekte kjærlighet.

 

 

 

Jeg kjente en gang en mann. Han var Erobreren. Erobreren forsøker å døyve sin grunnleggende usikkerhet ved å innta verden, og det meste i den. Han skynder seg å leve sitt liv, og det gjelder å henge med. La seg lede. Erobreren hadde grådige hender, og en munn som stilte spørsmål. Rett inn. Erobreren venter ikke på invitasjoner. Han ville vite alt. Om meg. Refleksjoner og lange tanker er beundringsverdig, mente han. Og siden han ikke hadde tid til å gjøre seg sine egne, så kunne han vel suge litt av mitt bryst? Erobreren var veldig fascinert av Løvetannbarn. Selv hadde han hemmeligheter han nesten ikke var klar over at han hadde. Når Erobreren ble stilt spørsmål, visste han ikke. Veldig ofte visste han ikke. Hemmelighetene var tykke som betong. Og de luktet vondt av råttenskap. Jeg kunne kjenne det, men jeg sa ingenting. Det var ingen ører som ville høre. Erobreren har blitt bedratt. Av sin ekskone. Ettertrykkelig og brutalt. Ingen hadde beklaget. Det er visstnok ingenting å beklage, det er bare slikt som skjer. Ofte. Det kunne han fortelle meg, for han hadde selv hatt sin andel av gifte kvinner. Nå skulle ingen kvinne, ikke engang kvinnen i hans liv, få muligheten til å røre ved det dypeste i ham. Neste gang han blir bedratt skal det ikke bry ham. En gang strøk jeg ham over kinnet. Jeg så ham forvandle seg til en istapp rett foran øynene mine. Jeg kan ikke la ham slukke ilden min.

 

Dette er lyden av en dør som lukkes.

  

  

  

  

Om ord. Og en historie som ennå ikke er levd.

Jeg kjenner så mange ord. De legger seg i lag og stabler, bokstavene er i flyt på papiret. Veldig mange av ordene er alvorlige, og er ikke overfladiske. Som verden rundt. Den har aldri fremstått som mer kynisk enn nå. Det skremmer meg. Mennesker som snakker men ikke sier noe, skremmer meg. Kanskje er det for mange alvorlige ord, og for få bokstaver i lek i mitt liv, men det skremmer meg ikke, for drivkraften som ligger bak  er en kjerne proppfull av livsglede og en enorm appetitt på alt som er vakkert. Derfor er jeg ikke redd for ord som synes. Eller ord som svømmer i tårer. Jeg har setninger i meg som kan kvele meg om jeg ikke slipper de ut gjennom fingrene. Det er en lengsel som må beskrives, og en redsel som må dø. Derfor alle de vanskelige ordene. Jeg vil ikke at de skal ta livet av meg fordi jeg aldri ga dem dagslys. Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer. Jeg gjør dette for at min aller kjæreste ikke skal unnskylde for handlinger han ikke har begått, eller for ord noen andre sa. Jeg vil være så ren som mulig for min elskede. Derfor alle de mørke setningene. Og bakenfor venter lyset. Uten ord som kaster skygger fra mørke hjørner. Bare lys. Nye og ubrukte ord som vi skal dele, som skal male dagene vi lever sammen. Det vil ikke bli perfekt, det vet jeg, men det vil kanskje bli ekte. Virkelig og sannsynlig. Det blir vår nakne verden som vi skal kle sammen, du og jeg, lag på lag skal vi veve et tykt teppe av kjærlighet. Det skal være mykt og varmt, og det skal beskytte oss mot kalde netter vi vet vil komme. Jeg er klar.

 

Ekte kjærlighet varer evig.

  

  

  

  

  

I skyggen av et hjerte.

Av og til skjer det ting som får meg til å føle at hjertet mitt er et kvelningsorgan, og at det jevnlig gjør forsøk på å ta livet av meg. Sakte, i etapper. Jeg våkner opp til det jeg en gang trodde skulle være en rekke av solskinnsdager som var ment å skulle deles med andre varme mennesker, og så er det noe som går galt igjen, noe jeg ikke kunne forutse, eller forhindre.  Med mindre jeg slutter å leve. Eller begynner  å leve på en slik måte at jeg ikke kan såres. Men det er et uverdig liv. Jeg har ikke noe valg, for dette hjertet som av og til forråder meg, er det eneste som gir livet mening. Jeg kan ikke støpe det i betong og tro at verden dermed blir et bedre sted å leve. De som fulgte den oppskriften har det tross alt verre enn meg. Men det er i grunn en fattig trøst, det at en annen dør er på ingen måte en medisin mot min sårbarhet.

Jeg har merket meg at min overfølsomme kjerne er attraktiv for andre. den gjør meg menneskelig og ufarlig, lettere å fange, lettere å erobre. Jeg prøver ikke planmessig å gjemme den, men jeg flagger ikke med den heller. Hvorfor er det slik at den som gjennkjenner min sårbarhet, og grådig forsøker å fange den, er de samme som så åpenbart ikke er i stand til å opptre med verdighet og respekt?

Jeg drømmer om den dagen jeg vil bli holdt av et finere menneske enn meg selv. Av en som ikke vil erobre meg og stikke i meg med nålene sine, men dyrke meg og la meg få varme nok i kroppen til at jeg kan gå gjennom dagene uten å fryse. Jeg venter, lever og ånder for den dagen. Og hvis jeg bare er flink nok og tålmodig nok, så kommer den vel?

  

  

  

  

Jeg sa til ham at kjærligheten er det eneste som betyr noe.

Det er ikke alltid godt å si hvorfor et menneske skriver. For egen del kan jeg bare si at jeg skriver utifra følelser, mer enn noe annet. Herregud, det er da åpenlyst, det er ikke et fnugg av fornuft i mine tekster. Det er som om jeg klynger meg til alle lengslers mor og suger margen ut av henne, og det er dette dere får se. Men ett sted må jo grensen gå, hvis ikke faller jo alt sammen. Det er i hvert fall det jeg tenker, at om jeg ikke limer litt i kantene, så faller stillaset jeg holdes oppe av fullstendig sammen. Heldigvis sitter stillaset på innsiden, så det skal litt mer til enn ruskete vær for å rokke ved det. Men en god dose nærhet derimot, det kan fort gjøre susen. Så det jeg trenger aller mest, er jeg livredd for. Jeg har på innsiden gjemt et sukk så desperat etter luft, at jeg er redd det skal ta med seg hjertet mitt om jeg slipper det ut. Men jeg skal slippe det ut. Til slutt. Dette har en ende, og jeg vet det. En dag skal jeg åpne øynene og møte blikket ditt, uten å vike. Og det er da det skal skje. All verdens mot skal samles i ett krafttak, og jeg skal holde fast så lenge at selv de sorteste netter ikke kan bli annet enn grønne.