Litterære stunt

 

Alt du skal ha er deg selv

Hadde jeg visst at det var slik livet ditt skulle bli, så hadde jeg kanskje gjort noe annerledes den gangen. Når jeg så deg syklende langs veien i går så du så fortapt ut. Så motsatt av hva du prøvde å innbille meg sist vi snakket sammen. Da fortalte du ivrig om hvor fint alt var, og at du hadde så mye å være glad for. Jeg tenkte at du av alle fortjener å kjenne på litt lykke, så jeg lot være å minne deg på at jeg bedre enn noen vet hvor mye du har måttet gi slipp på. Alle drømmene som aldri skal innfris. Fremtidsbildene som larmer med sitt fravær. Lykken som takket for seg. Jeg tror ikke det er mulig å bli modigere enn deg, for jeg vet at du er redd inn til margen, og at om du skulle tillate deg å kjenne etter, så ville bitene falle fullstendig fra hverandre, og du ville aldri klare å sette dem sammen igjen. Så du kjenner ikke etter. Du har ikke noe annet valg enn å lime deg til en forestilling for livet. På innsiden gjaller et ekko du ikke kan slippe ut, og selv om jeg hører det så kan jeg ingenting gjøre. Jeg lurer hver dag på hvordan det skal gå med deg. Du er blitt tynnere siden sist, og når jeg foreslår at vi skal sette oss på en benk og spise en is sammen, så famler du deg frem til en forklaring om at du må videre. Du har ikke tid til is. Eller en benk. Eller å bli sett. Du må videre med livet ditt. For hvis du stopper opp, så vil du kanskje oppdage at du ikke er på vei noe sted, og det vil ikke kroppen din kunne bære. Sannheten er at døden er det eneste sikre du har i vente, og det er ikke nok. Ikke for deg, ikke for noen. Så du velger å etterlate meg der på fortauet, like tomhendt som etter hver gang vi har gått forbi hverandre.

 

———————————

Ensomheten sitter på innsiden

Jeg: Uh, jeg er så varm!
Han: Å? Har du feber lille venn?

Jeg: Nei, men jeg bærer en vulkan under brystet. Jeg tror kanskje ikke det er plass til deg lenger.
Han: Det ante meg nesten. Du gløder jo!

Jeg: Ja. Men bør jeg være redd? Jeg kjenner jo deg mye bedre enn tosomheten.
Han: Ikke vær redd. Jeg fanger deg. Det har jeg da alltid gjort?

Jeg: Jo, men denne gangen er jeg ikke redd for fallet, jeg er redd for ditt fravær.  Hva skal jeg fylle den ledige plassen med?

Han: Åndedrag. Fyll den med de dypeste åndedrag. Sug til deg lille pike, vær grådig!
Det luften er fylt av, inneholder alt du trenger, alt du noensinne har lengtet etter.
Lov meg at du følger rådet mitt! 

Jeg: Jeg skal forsøke. Jeg lover. Holder du meg i hånden?

———————————–

 O

“Jeg kan kjenne hjertet ditt slå når jeg tar brystet ditt i munnen ” – sa han.

Og med ett ble hun redd for å at dette var det hun hadde lengtet etter så lenge nå.

—————————

 

Han vekker meg

Du sa hei
Jeg sa ikke jeg elsker deg

Du sa jeg er vakker
Jeg sa ingen er så vakker som deg

Du la hendene dine på skuldrene mine
Jeg kjente sandkornene under skoen min

Du hvisket meg i øret
Jeg hørte en taus symfoni

Du ba om lov til å forsyne deg
Jeg ga deg meg for en evighet siden

Du tatoverte meg med hendene dine.
Og nå kan huden min aldri mer beskytte meg

Du er mitt øyeblikk av pinsler og lykke

 

 

 

——————–

Gi meg min barndom

Jeg tenker på de dagene du forærte.
Dager malt med glemsel under skyfri himmel.
Jeg ga dem aldri fra meg.
Jeg vil ha dem tilbake.

Jeg tenker på de dagene som ble gitt meg.
Med humlesus og små skitne tær i blomstereng.
Jeg ga dem aldri fra meg,
og nå vil jeg ha dem tilbake.

 

———————–

Hjertets lengsel

 

Jeg vet du ville varmet meg med kroppen din når verden var kald -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville kysset nakken min etter at jeg hadde grått meg i søvn -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville holdt hånden min i mitt livs lykkeligste øyeblikk -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville latt meg fange blikket ditt i et hvilket som helst rom -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du ville blomstret i mitt nærvær alle dager -

Hvis du kunne.

 

Jeg vet du kunne elsket meg -

Hvis du ville.

 

 

 

 ————————————- 

  

  

  

Om ord. Og en historie som ennå ikke er levd.

Jeg kjenner så mange ord. De legger seg i lag og stabler, bokstavene er i flyt på papiret. Veldig mange av ordene er alvorlige, og er ikke overfladiske. Som verden rundt. Den har aldri fremstått som mer kynisk enn nå. Det skremmer meg. Mennesker som snakker men ikke sier noe, skremmer meg. Kanskje er det for mange alvorlige ord, og for få bokstaver i lek i mitt liv, men det skremmer meg ikke, for drivkraften som ligger bak  er en kjerne proppfull av livsglede og en enorm appetitt på alt som er vakkert. Derfor er jeg ikke redd for ord som synes. Eller ord som svømmer i tårer. Jeg har setninger i meg som kan kvele meg om jeg ikke slipper de ut gjennom fingrene. Det er en lengsel som må beskrives, og en redsel som må dø. Derfor alle de vanskelige ordene. Jeg vil ikke at de skal ta livet av meg fordi jeg aldri ga dem dagslys. Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer. Jeg gjør dette for at min aller kjæreste ikke skal unnskylde for handlinger han ikke har begått, eller for ord noen andre sa. Jeg vil være så ren som mulig for min elskede. Derfor alle de mørke setningene. Og bakenfor venter lyset. Uten ord som kaster skygger fra mørke hjørner. Bare lys. Nye og ubrukte ord som vi skal dele, som skal male dagene vi lever sammen. Det vil ikke bli perfekt, det vet jeg, men det vil kanskje bli ekte. Virkelig og sannsynlig. Det blir vår nakne verden som vi skal kle sammen, du og jeg, lag på lag skal vi veve et tykt teppe av kjærlighet. Det skal være mykt og varmt, og det skal beskytte oss mot kalde netter vi vet vil komme. Jeg er klar.

 

Ekte kjærlighet varer evig.

  

———————————  

  

    

I skyggen av et hjerte

Av og til skjer det ting som får meg til å føle at hjertet mitt er et kvelningsorgan, og at det jevnlig gjør forsøk på å ta livet av meg. Sakte, i etapper. Jeg våkner opp til det jeg en gang trodde skulle være en rekke av solskinnsdager som var ment å skulle deles med andre varme mennesker, og så er det noe som går galt igjen, noe jeg ikke kunne forutse, eller forhindre.  Med mindre jeg slutter å leve. Eller begynner  å leve på en slik måte at jeg ikke kan såres. Men det er et uverdig liv. Jeg har ikke noe valg, for dette hjertet som av og til forråder meg, er det eneste som gir livet mening. Jeg kan ikke støpe det i betong og tro at verden dermed blir et bedre sted å leve. De som fulgte den oppskriften har det tross alt verre enn meg. Men det er i grunn en fattig trøst, det at en annen dør er på ingen måte en medisin mot min sårbarhet.

Jeg har merket meg at min overfølsomme kjerne er attraktiv for andre. den gjør meg menneskelig og ufarlig, lettere å fange, lettere å erobre. Jeg prøver ikke planmessig å gjemme den, men jeg flagger ikke med den heller. Hvorfor er det slik at den som gjennkjenner min sårbarhet, og grådig forsøker å fange den, er de samme som så åpenbart ikke er i stand til å opptre med verdighet og respekt?

Jeg drømmer om den dagen jeg vil bli holdt av et finere menneske enn meg selv. Av en som ikke vil erobre meg og stikke i meg med nålene sine, men dyrke meg og la meg få varme nok i kroppen til at jeg kan gå gjennom dagene uten å fryse. Jeg venter, lever og ånder for den dagen. Og hvis jeg bare er flink nok og tålmodig nok, så kommer den vel?

  

—————————————  

  

  

Jeg sa til ham at kjærligheten er det eneste som betyr noe.

Det er ikke alltid godt å si hvorfor et menneske skriver. For egen del kan jeg bare si at jeg skriver utifra følelser, mer enn noe annet. Herregud, det er da åpenlyst, det er ikke et fnugg av fornuft i mine tekster. Det er som om jeg klynger meg til alle lengslers mor og suger margen ut av henne, og det er dette dere får se. Men ett sted må jo grensen gå, hvis ikke faller jo alt sammen. Det er i hvert fall det jeg tenker, at om jeg ikke limer litt i kantene, så faller stillaset jeg holdes oppe av fullstendig sammen. Heldigvis sitter stillaset på innsiden, så det skal litt mer til enn ruskete vær for å rokke ved det. Men en god dose nærhet derimot, det kan fort gjøre susen. Så det jeg trenger aller mest, er jeg livredd for. Jeg har på innsiden gjemt et sukk så desperat etter luft, at jeg er redd det skal ta med seg hjertet mitt om jeg slipper det ut. Men jeg skal slippe det ut. Til slutt. Dette har en ende, og jeg vet det. En dag skal jeg åpne øynene og møte blikket ditt, uten å vike. Og det er da det skal skje. All verdens mot skal samles i ett krafttak, og jeg skal holde fast så lenge at selv de sorteste netter ikke kan bli annet enn grønne.