Det pågår en dialog på Twitter etter at Dagsrevyen i går hadde et innslag om den lave kvinneandelen i det offentlige ordskiftet. Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås sier på Dagsrevyen at han ikke tror på kjønnsmessige forskjeller på menn og kvinner som debattanter. Samtidig sier han at de innsendte bidragene kommer langt oftere fra menn. Motsier han ikke seg selv her?

Det er altså ingen signifikante forkjeller på mannlige og kvinnelige debattanter, bortsett fra at det finnes færre av den kvinnelige varianten. Og da er vi inne på kjønnsmessige forskjeller allikevel. Spørsmålet Åmås stilte på Twitter er: @HvaHunSa Men hvorfor deltar så få (Sic!) utrolig mange færre kvinner enn menn i samfunnsdebatten av eget initiativ, tror du?

Poenget til Åmås er at vi kvinner ikke i stor nok grad tar eget initiativ. Det er en relevant og viktig problemstilling. Jeg forsøkte å svare, med maks 140 tegn av gangen. Det føltes utilfredsstillende, så jeg forsøker å lage en kort oppsummering her, og håper debatten kan utvides i kommentarfeltet. Bidrag og nyanseringer er mer enn velkomne, fra begge kjønn!

For det første så tror jeg ikke vi automatisk skal avvise at kvinner og menn generelt har forskjellige debattstiler. Dersom vi tar med i betraktingen at det er menn som har lagt premissene for hvordan debattarenaen ser ut i dag, så er det ikke unaturlig å tenke seg at kvinner flest ikke er helt komfortable med hvordan det utspiller seg i praksis. Enkelte kjønnsrollemønstre lever fremdeles i beste velgående, og selv om dette ikke skal være en ”nature versus nurture”-debatt, så bør vi være åpne for at de avgjørende forskjellene er der i praksis.

Et annet moment som kan undersøkes videre, er det at det er en overveiende stor andel menn som sitter i redaksjonene, styre- og ledervervene og rikssynserstillingene i både det offentlige byråkratiet, og i det private næringslivet. Kvinner skal altså opptre på mannens arena, som en minoritet, nærmest. Premissene er laget av menn, og parametrene man blir målt etter og bedømt ut i fra, er også laget av menn. Hva er det med dette som skal tiltrekke kvinner?

Har kvinner virkelig dårligere selvtillit enn menn? Jeg tror nei, vi har ikke det. Jeg tror heller ikke at vi har mindre kunnskap eller færre meninger om samfunnsproblematikk. Er vi mer selvkritiske? Tja. Vi skal i hvert fall ikke se bort i fra at som kvinner kan vi bli plagsomt selvbevisste på den offentlige arenaen, og en mulig årsak har jeg pekt på i det forrige avsnittet.

Det er vel en kjent sak at andelen kvinnelige skribenter blant bloggere er høy. Hva kommer det av? Dersom vi ser på bloggingen som et verktøy for dialog, så vil avisene i en sammenligning  komme langt dårligere ut som en arena for samtale. Avisenes kommunikasjonsmodell er lineær, også i debattseksjonene. Ikke bare er den lineær, men den er asynkron i den forstand at dersom man ønsker dialog med andre debattanter, så går det dager, om ikke en hel uke eller mer før man får svar. Dersom man får svar. Undersøkelser viser jo tross alt at menn helst vil snakke med menn.

Og vi slipper vel ikke unna dette med hersketeknikker, og at menn ikke vil gi fra seg maktposisjonene de har opparbeidet seg gjennom århundrer. Redaktør Åmås hevdet en gang på egen spalteplass at ord ikke er handlinger. Der tar han skremmende feil. Ord er makt. Ord er undertrykking. Men ord kan også være frigjøring. Poenget er snarere at ord har ingen virkning dersom de ikke blir hørt. Eller lest.

Åmås lovte i beste sendetid at hans redaksjon skal være mer strukturelle i sin søken etter kvinnelige stemmer i det offentlige ordskiftet. Jeg lover at jeg skal følge med i utviklingen, og venter spent på resultatene. Dersom de kommer.

Elin Ørjasæter er selveste Mor Godhjerta blant de norske kommentatorene. Hun er skarp og analytisk, men samtidig så sympatisk at hun av og til kan virke litt unnvikende der hun burde være bulldoser. Det er omtrent umulig å havne i en polarisert og krass ordveksling med henne. Så da blir det dialog i stedet (O SKRÆK!). And it goes like this:

Først en bekjennelse; jeg jobber for tiden i Corporate Norway. Der abonnerer de på DN, og under et besøk på kaffe- og rekreasjonsstasjonen (!) i vår avdeling oppdaget jeg plutselig ansiktet til Elin Ørjasæter på forsiden av et annonsebilag fra Mediaplanet, og headlineren ”INVESTER I RETT HUMANKAPITAL”. Jeg følte en umiddelbar trang til å bedrive folkeopplysning (et dekkord for å bedrive snikoppdragelse). Aller først: Smak litt på ordet; humankapital. Dersom du jobber i en privat bedrift, så snakker de nemlig om deg. Innenfor denne diskursen er du en vinner dersom du oppfører deg som en kapitalist – hvis viktigste kapital er deg selv.

Fra et språkpsykologisk og sosialpsykologisk (eller sosialfilosofisk, om du vil) perspektiv så lukter dette ordet som noe som kunne tiltrukket seg fluer på mils avstand. Dissonansen mellom ”human” og ”kapital” er overtydelig, og i kombinasjon blir man kanskje forledet til å tro at dette har noe med en menneskevennlig orientering å gjøre. ”Human” vekker hos de fleste assosiasjoner til noe som er bra for mennesker, på menneskenes premisser, mens ”kapital”, det har jo med penger og økonomiske verdier i et marked å gjøre. Økonomer snakker gladelig om økonomisk vekst og betydningen av kapital. Selv om prefikset ”human” i denne sammenheng er hektet på ordet kapital, så er det ingen grunn til å tro noe annet enn at dette utelukkende handler om å sikre økonomisk vekst. For bedriften. For aksjonærene. For de som sannsynligvis har mer enn nok fra før.

Begrepet ”humankapital” er som Ørjasæter selv sier, et relativt nytt moteord, og er i all hovedsak å finne innenfor det private næringsliv. Ved litt enkel research på nett finner jeg bare ørsmå nyanser i definisjonen av begrepet, og har kommet til at jeg av den grunn like så godt kan holde meg til den definisjonen hun leverer i annonsen; ”de ansattes kunnskap og ferdigheter”. Så snevert og enkelt kan man altså vurdere et menneskes verdi.

Jeg innrømmer det med en gang; jeg kan omtrent ingenting om personalledelse, bedriftsledelse eller bedriftsøkonomi. Men jeg kan en del om språkbruk, makten som ligger i språket, og ikke minst så kan jeg noe om menneskeverdet man finner i de ulike diskursene og ideologiene[1]. Og det er fra disse perspektivene jeg analyserer dette temmelig meningsløse og vulgære begrepet. Selv Elin Ørjasæter påpeker at begrepet er nærmest tomt for innhold – før hun lar skravla gå på autopilot og leverer en rekke strategiske råd om hvordan forvalte humankapitalen.  Det meste av det jeg har lest om humankapital – og det Ørjasæter kaller forvaltning av denne – viser nær 100 % fravær av arbeidstakers perspektiv og interesser. Innenfor denne diskursen er det kun menneskets markedsverdi som teller.

 Jeg sitter med det inntrykket at det ikke lengre er av vesentlig interesse å opprettholde en bedrifts produksjon og størrelse, neida, målet på suksess i næringslivet i dag beregnes først og fremst ut ifra den økonomiske veksten. Aksjonærenes og toppsjefenes jag etter dette mer og større er påtagelig. Og du, enten du er arbeidstager og/eller forbruker, betaler prisen – tro endelig ikke noe annet.

Nå vet jeg at det ikke bare er kyniske bedrifter, men også sosialister og sosialdemokrater som uvørent tar begrepet i sin munn, om enn i en konkurrerende diskurs og i en litt større kontekst enn det næringslivet gjør. Det viser at ideologiske perspektiver og smått inhumane menneskesyn kan spres via språket til nye arenaer der ”ingen skulle tru at eit slikt menneskesyn kunne bu”. Jeg tror ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at begrepet humankapital har sitt utspring i en nyliberalistisk ideologi[2]. Nyliberalistene opererer med en betydelig økning av individuelt ansvar og konkurransefokus på arbeidsmarkedet, en laissez faire-holdning og fravær av sosialt ansvar. Eller for å si det med Margaret Thatchers berømte sitat: ”There’s no such thing as society”.

Det etiske og humane fokuset gjaller med sitt fravær   

På dette tidspunktet i artikkelen sitter det nå sikkert mange der ute som fristes til å påpeke at bedrfiter ikke bare har HR-avdelinger (Human resources), men også har HMS-avdelinger (Helse, miljø sikkerhet). Og at til og med en av verdens mest kyniske konsern, Coca Cola, har etiske retningslinjer for sosialt ansvar. Og jada, mange bedrifter skal innrømmes både det ene og det andre tiltaket som visstnok skal bidra positivt både til det interne og eksterne miljøet i bedriften. Men troverdigheten til de aller fleste av dem er allikevel ikke høy i mine øyne. Hva hjelper det vel med gratis frukt og treningsrom i kjelleren – all den tid bedriftens ledere for øyeblikket er samlet rundt et bord med outsourcing og nedbemanning på agendaen – parallellt med at du står der og drøvtygger på eplet ditt i lykkelig uvitenhet om at du i naborommet nettopp ble veid og funnet for lett.

I realiteten stå du der med gullbelagte håndjern, og rykker du i dem, så finner du raskt nok ut at det ikke er du som sitter på makten. Blir du motivert til å yte ditt beste når du vet at tidligere innsats og lojalitet mot bedriften ikke premieres i en slik situasjon? Skal man være lojal mot en bedrift som i klartekst ikke er lojal tilbake? Finnes det virkelig intelligente (les: smarte) bedriftsledere som innbiller seg at den psykososiale effekten en slik personalpolitikk medfører er konstruktiv i lengden? Eller er det sant det jeg har hørt om profittjegere? At de som regel fristes til å tenke kortsiktig – sjelden langsiktig.

[2] “Neoliberalism is in the first instance a theory of political economic practices that proposes that human well-being can best be advanced by liberating individual entrepreneurial freedoms and skills within an institutional framework characterized by strong private property rights, free markets and free trade. The role of the state is to create and preserve an institutional framework appropriate to such practices. The state has to guarantee, for example, the quality and integrity of money. It must also set up those military, defence, police and legal structures and functions required to secure private property rights and to guarantee, by force if need be, the proper functioning of markets. Furthermore, if markets do not exist (in areas such as land, water, education, health care, social security, or environmental pollution) then they must be created, by state action if necessary. But beyond these tasks the state should not venture. State interventions in markets (once created) must be kept to a bare minimum because, according to the theory, the state cannot possibly possess enough information to second-guess market signals (prices) and because powerful interest groups will inevitably distort and bias state interventions (particularly in democracies) for their own benefit” (David Harveys A Brief History of Neoliberalism)

Ved en ren skjær twittertilfeldighet havnet jeg i dag på en nettside jeg sjelden frekventerer, til tross for at det der skrives mye om ting som opptar meg. Årsaken til at jeg allikevel sjelden besøker siden lar seg best forklare ved å ta en nærmere kikk på retorikken som går igjen på Document.no. Den er vel verdt en analyse, for de som har tid og gidder. I dag har jeg tid, og jeg gidder. Linking til kilden vil av åpenbare grunner være sparsom, men du skal få nok opplysninger til å kunne sjekke etterretteligheten i mine sitater. Videre er ikke dette et debattinnlegg om islamofobi, og forsøk på å starte en slik debatt i kommentarfeltet vil derfor ikke bli fulgt opp.

Den utvalgte artikkelen heter ” Rapport fra et synkende skip”, en kommentar til Litteraturfestivalen på Lillehammer, skrevet av Hans Rustad og publisert 30. mai i år.

Overskriften bærer på profetisk vis bud om dommedag: Et skip er i ferd med å synke. Stemningen er altså satt før du har begynt på selve teksten. Dommedagsretorikken blir fullført i artikkelens aller siste setning, som forteller leseren at h*n også sitter i dette skipet. Vi sitter alle i dette skipet. Og nå synker det. Men er budskapet sant? Tja, det blir i alle fall det, dersom du ikke protesterer i det minste innvendig når du leser dette.

”Debattmøtet om islamofobi under Litteraturfestivalen på Lillehammer fredag ga nok en indikasjon på hva ytterste venstre driver med (…), kan vil lese aller først. Jeg håper de som leser dette stiller seg spørsmålene: hva er ”ytterste venstre”, og hvem er det som representerer denne gruppen i Rustads tekst? Svarene er langt i fra gitt, og kanskje med hensikt? Den tåkete retorikken er godt egnet til å skape en følelse av at vi har med en fiende å gjøre, en fiende som ”driver med noe”. Rustad peker så på hva dette ”noe” er i form av en udokumentert beskyldning om triksing. Man trenger altså ikke ta det representantene for et ”ytterste venstre” sier alvorlig. Men de duger som fiendebilder. Det skal vi se senere i analysen.

“Venstreekstremistene har alltid utmerket seg ved å være fullstendig blottet for ydmykhet. Vanligvis kvier mennesker seg for å ta munnen for full: De er litt reserverte, snakker ikke på vegne av det store Vi”. ”Venstreekstremister” (som Malm, i følge Rustad) brukes her som et skjellsord. Ekstremister er ytterliggående, de overdriver. Her er altså venstresiden representert av mennesker som overdriver. Siden det er liten ære å hente i overdrivelse, anser jeg merkelappen for negativ. I tillegg er venstreekstremister blottet for ydmykhet, og tar i motsetning til andre ’mennesketyper’ gjerne munnen for full. Til alt overmål er også venstreekstremistene den eneste ’mennesketypen’ som taler på vegne av det store Vi. Jeg regner med at leseren selv ser de åpenbare overdrivelsene, løgnene og generaliseringene. Selv synes jeg dette er et avsnitt skrevet i ren propagandistisk stil. Ikke ulikt de diktaturene Rustad liker å omtale og kritisere.

”Botemiddelet er formynderi og sensur”. Sitatet synes å være en kommentar til Malm og Michelet, og deres uttalte bekymring for islamofobi. Ved å rope varsko om formynderi og sensur, fremstiller Rustad det han kaller ”kampfellene” Malm og Michelet som støttespillere for diktatoriske metoder. Det finnes ikke begrunnelser for en slik alvorlig påstand noe sted i Rustads tekst. Igjen får jeg en smak av propaganda i munnen, og Rustad får lagt et nytt lag maling på fiendebildet sitt.

”Så lav er selvtilliten, så lite stoler man på menneskene, og det er disse holdningene som igjen viser seg hos ekstremvenstre.”. Sitatet later til å være nok en kommentar til det Rustad presenterer som et ønske om noe som ligner et kommunistisk diktatur fra Malm og Michelet, her gjennom nye malende beskrivelser av holdninger han mener finnes hos representanter for ”ekstremvenstre”. Slike beskrivelser er ment å skulle appellere til følelsene dine, og på den måten ta bakveien forbi fornuften og dermed påvike deg til å tro at dette har noe hold.

”Velferdsstaten er et resultat av solidaritet. Hvis noen snylter, vil de andre til slutt nekte å bidra”. I denne konteksten kan en slik ubegrunnet påstand kunne overbevise, eller styrke en eksisterende overbevisning om at særrettigheter er en uting, og at det ikke er ønskelig i det norske samfunnet. Videre inneholder avsnittet en påstand om at snylting fører til oppløsning av fellesskapet. Sannheten er at særrettigheter og særbehandling er et sosialdemokratisk gode som fordeles til veldig mange ulike grupper i Norge. Det være seg spesialundervisning av elever med lærevansker, handikaptoaletter og en lang rekke trygdeordninger, for å nevne noe.
For øvrig vet de fleste av skattebetalerne i Norge at det finnes snyltere. Avisene har omtrent ukentlige oppslag om trygdesvindel. Så vidt meg bekjent har ingen latt være å betale skatt på dette grunnlaget.

Om Marthe Michelet skriver Rustad: ” Hun er like ubehøvlet som person”. Et slikt personangrep slår tilbake på avsender, og levner Rustad liten ære.

Videre sier han om Michelets opptreden ” Hun skulle hele tiden ha Hustad til å si hva som egentlig er feil med muslimer, hva som er deres “defekt”. Hustad er ikke indremedisiner”  Med dette vil Rustad muligens  ha deg til å tro at Michelet var ute etter helsetilstanden til muslimene. Altså om de lider av sykdom. Den fremstillingen står ikke til troende. Min ville gjetning er at Michelet var ute etter å få eventuelle ideer om kvalitative (les: biologiske) forskjeller mellom folkegrupper på bordet.

”Her viste den stalinistiske utleggeren seg i full bredde”, skriver Rustad om Malm. Malm er altså i følge Rustad å sammenligne med folkemorderen og diktatoren Stalin. Her forsøker Rustad å styrke fiendebildet sitt med nok en grov karakteristikk av debattmotstander.

”Men det finnes mye mindre interesse for den venstreekstreme volden. Da tenker jeg ikke bare på den fysiske, men på den filosofiske posisjonen: Vi har Retten på vår side, vi har Mandatet, vi har Nøkkelen. Denne overbevisningen må føre til vold. Vold som sjikane, mobbing og trusselkultur; alt det som mennesker fra lovløse samfunn bringer med seg til Europa.”  Rustads ytringer innebærer at det finnes en egen type vold som utøves av ”venstreekstreme”. Politiske eller ideologiske overbevisninger må føre til vold, men bare dersom overbevisningene kommer fra dette ”ekstremvenstre”. Videre plasserer han opphavet til disse voldelige egenskapene i lovløse samfunn utenfor Europa. Slike ting eksisterte ikke her opprinnelig, de ble importert inn av fremmede, hevder Rustad.

”Når Klassekampen er medarrangør, blir resultatet deretter. Debattredaktør Hilde Reinertsen var ikke oppgaven moden. Hennes sympatier med Michelet/Malm gjorde at hun ikke greide å styre debatten eller stille noen vektige spørsmål” . Med denne enkle og tendensiøse retorikken avfeier han hele debatten som irrelevant. ”For dem er fornærmelser og sjikane helt normalt”. Dersom det er sant (er det sant?) at det for ”dem” er normalt med sjikane og fornærmelser, så skal vi altså forstå det slik at Rustads egenproduserte sjikane og fornærmelser er et unntak. Rustads sjikane er bedre enn andres sjikane.

Dette var bare en liten andel av hva jeg kunne grepet fatt i, artikkelen inneholder mye mer stoff med den samme retorikken, og som synes å ha ett hovedformål: Å skape et fiendebilde av en truende stalinistisk og totalitær ideologi, gjerne konstituert gjennom Marthe Michelet eller andre motdebattanter han mener tilhører den diffuse kategorien ”ekstremvenstre”.

Denne retoriske stilen er ikke ny, vi så mye av den etter 11. september og Bush’s “War on terror”. Vi vet jo alle hva det førte til.

Takk for at du tar meg alvorlig nok til å komme med en henvendelse. Jeg tar nemlig deg alvorlig, ellers hadde jeg ikke giddet engasjere meg. Jeg har titt og ofte glede av det du skriver, og har stor sans for din demokratiske deltagelse på Twitter.

Du etterspurte en utdypning av min kritikk av artikkelen din, ”Er Twitter en forfengelighetsmaskin?”, med den ikke så rent lite selvavslørende undertittelen ”Se meg, elsk meg, følg meg”:

” @janomdahl@HvaHunSa: Fint du er uenig, men kan du utdype hvorfor du mener kommentaren er tendensiøs? Bruk gjerne kommentarfeltet under artikkelen.”

Siden jeg er et ektefødt barn av web 2.0-generasjonen, så sier jeg ja til det første, og nei til det siste. Ikke ta det ille opp, men jeg har mitt eget hjem, og foretrekker det så langt det går.

Jeg skal ikke underslå at min replikk til din kollega kanskje kan ha vært litt vel skarp i kantene, og at du derfor ville jeg skulle utdype:

@AWieseDagbladet Ikke rystende, bare irriterende tendensiøst om Twitter & innbilt narsissisme. Mulig @janomdahl lider av utvidet hypokondri.

Over til saken: Årsakene til at jeg synes du er tendensiøs har sitt utgangspunkt i det jeg anser som en manglende nyansering av problemstillingen som formuleres i overskriften: Er Twitter en forfengelighetsmaskin?

Du forsøker antageligvis å svare på tesen (av ukjent opprinnelse) ”Twitter er en forfengelighetsmaskin”.
Du kommer så med en påstand:

”I det unge, ekspanderende universet vi kaller sosiale medier, kretser brukerne rundt hverandre som nervøse planeter og stjerner i et uferdig solsystem”

Dersom du bygger denne påstanden på anekdotiske observasjoner i et univers jeg ikke kjenner til, så synes jeg du skal vise til dem, og ikke generalisere denne ”nervøse kretsingen” til å gjelde alle og enhver. Både du og jeg vet at det er svært lite sannsynlig at flertallet på Twitter kretser nervøst rundt hverandre. Som du ser, så regner jeg med at betegnelsen ”sosiale medier” i denne konteksten peker tilbake på det spesifikke mediet du nevner i overskriften. Det mest presise du leverer her, er tesen om at det eksisterer kretser på Twitter. Twitterkretser som delvis overlapper og går utenpå hverandre.

Videre styrker du tesen din ved å sitere det du selv kaller en nettskeptiker, samtidig som du gir ham rett i at

”vi lever i den digtale narcissismens tidsalder”.

Jeg aner ikke hvilket belegg denne nettskeptikeren har for utspillet, og registrerer at du ikke løfter en tastaturfinger for å problematisere eller nyansere ytringen. Det burde du gjort.

Du har helt rett når du skriver at vi alle vil bli sett og elsket. Det jeg ikke helt kan se, er at du evner å lage en troverdig kobling mellom det allmennmenneskelige behovet for anerkjennelse, og det at Twitter skal bidra til en pervertering av noe som i utgangspunktet er innenfor normalen. Det finnes helt sikkert mennesker på Twitter som forsøker å høste så mye personlig anerkjennelse som overhodet mulig på et slikt sted, men at dette skal gjelde for flere enn noen svært få stiller jeg meg tvilende til. Oppmerksomhetssyke fungerer på Twitter sånn omtrent som det gjør i det analoge liv, det opptrer arbitrært og sier sannsynligvis langt mer om hvordan mennesker fungerer, enn miljøet.

Så følger dine underholdende men ikke fullt så representative anekdoter om deg selv, @orjas og @AWieseDagbladet. Jeg regner med du forstår meg når jeg sier at jeg ikke kan ta deg seriøst dersom du mener dette er bevis på en mer generell holdning på Twitter.

Det hjelper heller ikke at du har gjort Twittervju av (tilfeldig?) utvalgte tvitrere. Representativiteten er høyst tvilsom, og enhver konklusjone som utgår fra disse er derfor ugyldig.

Har jeg vist at du skrev en unyansert og farget artikkel om Twitter? Ja, det tør jeg påstå, skjønt jeg er usikker på intensjonaliteten. Er du klar over at du gir en temmelig farget fremstilling, eller er du uvitende om din egen uvitenhet?

Med all respekt, dette ble en hurtigskrevet og nokså kvasi-akademisk analyse, men utgangspunktet var jo heller ikke så strålende.

Mitt inntrykk av Twitter? For veldig mange er det saker, meningsutvekslinger og produktiv nettverksbygging som har hovedfokus. Men det er nå bare slik jeg ser det i min lille twitterkrets, jeg innrømmer at jeg ikke har oversikt.

Kollegaen din @AWieseDagbladet skrev dette på Twitter: 

@iacob @janomdahl Det er fascinerende at all den intense tvitterreklamen ikke har brakt inn flere nye brukere. Medienes makt er overvurdert.

Dette var mitt svar: 

Reklame? Som i prinsippet “all PR er god PR”? I et omvendt univers er elitisme og narsissisme sikkert tiltrekkende.

Dersom dere journalister slutter å omtale Twitter som en stilig bar med alle rettigheter - men med dustete gjester, så får vi kanskje flere naboer. For det ønsker vi jo?

Uansett, takk for ordvekslingen så langt, jeg setter stor pris på den, og ser frem til flere.

(Beklager for at jeg ikke har innehentet godkjenning av sitatbruk, samtlige berørte har fått lenke som trøst)

Beklager. Her skulle jeg gjerne satt inn et ordentlig bilde av en snikislamist,
men så får du bare en halvgod illustrasjon av Bigfoot.  Hvorfor? Fordi snikislamisten er svært slu, og derfor veldig vanskelig å fotografere. Siv Jensen har sett ham. Hun trodde først det var denne mistenkelige personen avbildet til høyre her, men han er allerede avslørt for lengst. Move on!

Ordet snikislamisme interesserer meg. Det interesserer meg så mye at jeg baserer eksamensoppgaven min i språkpsykologi på nettopp dette ordet. Et kjapt søk i Retriever viser at ordet dukket opp i norske medier første gang i fjor sommer. Ordet ble brukt i en pressemelding fra NTB som omhandler en begivenhet i Tyrkia, der partiet AKP risikerer å bli ulovliggjort av domstolsapparatet. Dagbladet (førstemann ut) og Adresseavisen var kjapt ute med å plukke opp nyheten (ikke på nett).

Det var i 2008. Nå teller vi mai 2009, og ordet er brukt 183 ganger, mot 3 ganger i fjor, og 0 året før det igjen. Tradisjonen etter Bush og bruken av innbilte fiender (les: muslimer) i abstrakte størrelser føres altså videre, i beste mening, selvsagt.

Pressemeldingen fra NTB har såvidt meg bekjent ingen kjent forfatter. Det er dårlig gjort, for jeg er dødsnysgjerrig på hvem som fant det for godt å gulpe opp dette nyordet. Så: Kan den som først gjorde ordet kjent være så snill å reise seg?

Edit: Retriever er kjent for å være ustabil. Ta opplysningene med en klype maldon.

Foto:  Wikimedia Commons og screenshot fra BBC NEWS

Da er det på tide å ta en ny runde med det tabubelagte temaet ’menns vold mot kvinner’ i parforhold. La meg si det først som sist; kvinner er også utøvere av vold. De dreper bare ikke fullt så ofte som mennene. Det florerer med uvitenhet om dette temaet, og fordommene mot både voldsutøverne og voldsofrene er mange. Noen av mytene rundt vold i nære relasjoner skal jeg forsøke å knekke her.

Først noen tall

Statistikken viser at hver fjerde kvinne er utsatt for vold av sin partner (Edit etter kommentar fra Ondekvinner: en eller annen gang i løpet av livet), og i hvert ellevte parforhold var mannens vold livstruende. Menn utsettes også for vold i nære relasjoner, men kvinner er fem ganger mer utsatt for vold av partneren sin. En undersøkelse gjort av NIBR viser at menns vold ofte fungerer som et maktmiddel i parforholdet. (Alle tall er hentet fra NIBRs rapport, gjengitt av Amnesty International) De mest opprørende tallene, er statistikken over antallet drepte kvinner. 81 kvinner er drept av sine menn siden årtusenskiftet.

Hva er vold?

En mulig definisjon er denne: ”Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil”.

Det er mye fokus på blåveiser og fysisk utagering. Volden starter nesten aldri der. La oss ta en titt på forskjellige typer vold. I en hovedoppgave på profesjonsstudiet i psykologi opereres det med seks typer.

• Fysisk vold rommer et vidt spekter av handlinger. fra mindre alvorlige handlinger som ørefik, til alvorlig mishandling med dødelig våpen. Ulike handlinger som holding, dytting, klyping, slag, spark, våpenbruk og drap vil utgjøre ulike alvorlighetsgrader av begrepet fysisk vold.
• Seksuell vold omfatter all vold som er rettet mot en persons seksualitet, fra seksuell trakassering til brutal voldtekt.
• Materiell vold kan være å kaste ting eller slå i stykker inventar. Trusselaspektet ved slike ødeleggelser blir ofte assosiert med fare for fysisk skade.
• Psykisk vold kan deles inn i sju undergrupper: direkte trussel, indirekte trussel, degradering og ydmykende atferd, kontroll, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold.
• Latent vold. Et viktig aspekt ved vold i hjemmet er den underliggende trusselen om ny vold. Denne trusselen vil kunne styre alt de utsatte gjør og foretar seg i et forsøk på å unngå ny vold. Volden er da til stede hele tiden i kraft av sin mulighet. Dette er kanskje den mest dominerende voldsformen i et parforhold.
• Motvold. Forsøk på å oppheve voldsepisoder, trakasseringer eller skjeve maktforhold kan skje ved utøvelse av vold. Man forsøker å stoppe vold med vold. Ofte som siste utvei. Noen vil kalle det forsvar.

Hvorfor utøver partneren vold?

Vold kan sees på som en form for maktutøvelse, eller som en form for kommunikasjon. Veldig ofte handler det om et kontrollbehov og/eller en avmaktsfølelse. Volden blir et handlingsalternativ for å mestre avmaktsfølelsen. Årsakene som ligger bak kontrollbehovet eller avmaktsfølelsen kan være mange og sammensatte. De må sees på individuelt.

Sykelig sjalusi er en ikke sjeldenen  faktor i partnervold, også der volden ender i drap.  Grensene mellom hva som er normal og sykelig sjalusi er flytende. En vanlig oppfattelse er at sjalusien er sykelig dersom den ikke har rot i virkeligheten, men bygger på ubegrunnede mistanker om utroskap, og grunnløs frykt for å bli forlatt. Veldig ofte kommer tegn på sjalusi og kontrollering lenge før slagene. Kanskje kommer slagene aldri. Den psykiske volden har allikevel potensial i seg til å skade offeret alvorlig.

Ikke alle voldsutøvere er empatiløse psykopater. Det finnes virksom behandling for sjalusi. Dersom den sjalu personen erkjenner sine problemer og aktivt forsøker å jobbe med seg selv, er det håp.  Sjalu personer vil ofte forsøke å legge skylden på partneren, men sykelig sjalusi er alltid den sjalu personens ansvar. Psykolog Frode Thuen har her en utmerket artikkel om sjalusi. Den er å anbefale.

Hvorfor kan hun ikke bare forlate ham?

Dette spørsmålet er ikke så rent sjelden et forsøk på å distansere seg fra den voldsutsatte. Man takler rett og slett ikke ideen om at man kunne vært et offer selv, og derfor oppstår manglende sympati for kvinner med holdninger som ”hadde det vært meg ville jeg gått på dagen”. Så enkelt er det imidlertid ikke. Akkurat som ved årsakene til vold, er også forklaringene på hvorfor kvinnene blir værende komplekse og sammensatte.  Langvarig undertrykking, frykt, økonomi, barn, følelseskaos, kjærlighet og håp om endring, lært hjelpeløshet, skam, volden er holdt skjult, dårlig samvittighet overfor barna eller mannen, for å nevne noe.

Hvem havner i voldelige relasjoner?

Alle typer kvinner kan potensielt bli offer for partnervold. Det kan bli deg. Det kan være moren din, søsteren din eller den kompetente og høytlønnede sjefen din. Fordi det er ikke hos kvinnene som blir mishandlet ansvaret ligger. Skylden ligger alltid hos den som mishandler.

Jeg har forresten skrevet om dette før, i Dagbladet. 

Foto: Skjermdump fra VG.no

I min serie “intervju en vitenskapelig ansatt ved fakultetet”, så er tiden kommet til  professor Britt Ulstrup Engelsen. Engelsen har forfattet en rekke bøker og artikler om didaktikk og læreplaner. I tillegg er hun involvert i ulike forskningsprosjekt ved PFI.  

Hvorfor valgte du pedagogikk? 

 Da jeg en gang for lenge, lenge siden var ferdig med det som den gangen het Examen Artium (avsluttende eksamen etter videregående) visste jeg ikke riktig hva jeg skulle gjøre videre. Jeg var så ”heldig” at det var mangel på lærere i folkeskolen (som det het den gangen). Derfor ble jeg erstatningslærer (i dag heter det ufaglært lærer – det høres liksom ikke så fint ut!) I ett år var jeg lærer ved en tredelt folkeskole i det indre av Østlandet. Jeg hadde ansvar for 10 elever i småskolen (to elever i første klasse, fire elever i annen klasse og fire elever i tredje klasse). De gikk riktignok på skolen bare annenhver dag (de andre dagene hadde jeg 4. og 5. klasse sammen i naturfag og kristendom + 7. klasse i engelsk), men alle ti var i det samme klasse-rommet samtidig og skulle ha sin del av undervisningen. Det var utfordrende og kjempemorsomt. 

Etterpå ble det lærerskolen. Der skrev jeg særoppgave om undervisning i fådelt skole. På ”Oslo off.” var jeg kjempeheldig med lærere: Utrolig mange stimulerende personligheter. Jeg fikk Reidar Myhre som ped.lærer og som klasseforstander. Han var ganske autoritær, men samtidig en veldig karismatisk person. Under hans kateter ble pedagogikk et kjempeinteressant fag. Derfor fortsatte jeg med pedagogikkstudier på PFI. Jeg begynte på det som den gangen het embetsstudiet i pedagogikk (profesjonsmasterne stammer derfra) og ble etter hvert cand. paed. – en tittel som ikke finnes lenger. Siden har jeg blitt her. Jeg begynte som vitenskapelig assistent i 1968 og ble etter hvert professor (i didaktikk) i 1995.

 Hvilke av de store tenkerne har inspirert deg mest?

Det framgår av svaret på det første spørsmålet at Reidar Myhre i sin tid var en som inspirerte meg til å gå videre inn i pedagogikken. Men han kan vel neppe bli karakterisert som en av de store tenkerne selv om han gjennom den pedagogiske idéhistorien formidlet mange av de store tenkernes tanker. For øvrig synes jeg at det å la seg inspirere av de store tenkerne og tankene deres hørere ungdommen til. Da lar man seg begeistre av store vyer og visjoner. Når man kommer opp i min alder, blir man gjerne litt mer nøktern. Man blir litt mer tvisynt og aner at også store tanker, vyer og visjoner har sine baksider. Beklager, men jeg ville heller ha løftet fram noen av de mer hverdagslige sliterne – de lærerne, særlig i folkeskolen, som har bidratt til at jeg er den jeg er i dag. Det gjorde de fordi de så meg og ga meg det frirommet og de utviklingsmulighetene jeg trengte. Jeg kunne fortalt om mange inspirerende lærere både i folkeskolen og på gymnaset.

Hvilken problemstilling innen ditt fag fortjener mer fokus?

Igjen ligger svaret gjemt ovenfor. For meg er det viktigste i pedagogikken å få fram at elever – barn og ungdom, ja studenter også – trenger lærere som ser dem og aksepterer dem som de er. Å bygge opp elevenes selvtillit er, for meg, det viktigste en lærer gjør. Hva var det jeg ba om og håpet på den gangen mine barn skulle begynne på skolen? Og hva var det jeg ba om og håpet på da mine barnebarn noen år senere skulle begynne på skolen? At de skulle få lærere som så dem, aksepterte dem og bidro til å bygge opp selvtilliten deres – ikke lærere som bidro til høyest mulig skåre på nasjonale eller internasjonale kunnskapsprøver.

Slike skårer er sikkert gode for skolepolitikernes og skoleledernes selvfølelse, men ett alvorlig spørsmål: Er det noe som tyder på at den finske skolen, med sine høye prestasjoner på PISA-tester og dess like, bidrar til å skape lykkelige og velfungerende voksne finner? Hvorfor er i så fall finsk film og TV-teater noe av det dystreste som finnes, og hvorfor er alkoholforbruket i Finland så høyt? Jeg synes vi skulle juble av stolthet over at norske skoleelever viser stor grad av trivsel på skolen, og at de skårer bra på tester som dokumenterer god demokratisk holdning og atferd (CIVICS). Dessuten skåres det ikke så lavt på kunnskapstestene, heller. Vi ligger sånn omtrent på midten. Er det noe å skamme seg over?

Hva ville du gjort om du var Utdanningsminister for en dag?

Spørsmålet minner meg om ”Gummi-Tarzan” av Ole Lund Kierkegaard: Heksa ga ”Gummi-Tarzan”, eller Ivan Olsen, en drømmedag, der han beseiret de store guttene og mobbingen deres. Neste dag var heksa forsvunnet, og alt var ved det gamle igjen. Mobberne hadde igjen overtaket, og overgrepene var mange. Moralen er: Én dag som den store og sterke gir på sikt ikke så mange gevinster, men la meg forsøke: En ny utdanningsminister tar gjerne – for å vise at nå er det han som har makta (men ofte blir det bare kosmetiske endringer ut av det!) – initiativ til en utdannings- og læreplanreform., ville jeg understreke at den nye reformen måtte ta hensyn til de erfaringene man hadde innvunnet i tilknytning til tidligere reformer. Resultater som læreplanforskningen hadde kommet fram til, måtte man også ta hensyn til i det nye reformarbeidet. Det gjør jo utdanningsmyndighetene ytterst sjelden. De bare setter i gang å reformere – tilsynelatende uten tanke for hvilke erfa-ringer og forskningsresultater man har fra tidligere.

Det gjelder å sette sitt eget stempel på reformen – ikke kumulativt å bygge opp kunnskap om reformbetingelser. Derfor gjøres de samme feilene om og om igjen. Man tar for eksempel ikke hensyn til det som forskningen har vist i årtier: At lærere yter motstand mot krav om endring som kommer utenfra. Hvis vi skal få til skikkelige endringer i skolen, må lærerne være genuint involvert i dem. Hvis ikke, tilpasser de reformkravene til seg i stedet for å tilpasse seg til reformkravene, og det blir bare tilsynelatende endringer i skolen.. Videre ville jeg bidra til å utvikle en skole, der lærere og elever fikk være mennesker og ikke bare kunnskapsproduserende gjenstander. Det skulle bli forbudt å bruke en terminologi, der elever ble omtalt som input og output, og skole skulle ikke bli omtalt som virksomheter med virksomhetsledere i stedet for rektorer. Man skulle legge vinn på å utvikle en egen terminolo-gi som passer for det som foregår i skolen (og i utdanningssystemet for øvrig): Utvikling av hele mennesker – ikke dytting av fragmenterte kunnskapsbrokker inn i antatt tomme elevhoder – skulle stå i fokus.

 Jeg skulle starte en kampanje mot vulgarisering av læringsbegrepet. Det virker innimellom som om skolepolitikere og også noen skolefolk tror at læring bare finner sted når elevene befinner seg sittende ved pulter inne i et klasserom. Skolebyråden i Oslo uttalte seg i fjor med bekymring om den lange sommerferien, der det, i følge ham, ikke skjedde noen læring hos elevene. Man er bekymret når elevene blir med sine foreldre på ferier i skoletiden – for da mister de læring. På samme måte med innvandrerbarn – de går glipp av læring, blir det sagt, når de besøker sine opprinnelsesland i løpet av skoleåret. Mot slike uttalelser skulle jeg løfte fram alle de mulighetene for læring som elevene får i lange feriedager og på besøk i andre land.

Hvor trykker skoen i dagens skoledebatt?

Jeg tror det negative inntrykket som er skapt av læreryrket, er veldig uheldig. Nå er ikke dette negative bildet nytt. Jeg husker ennå fra min lærerskoletid den gangen jeg møtte min meget akademiske rektor fra gymnaset og han spurte hva jeg nå drev med. Den forakten han viste for lærerskolen, prøvde han ikke en gang å skjule. Det var tydelig at han mente jeg kastet bort mine talenter. Folkens: Læreryrket er, etter min mening, det viktigste yrket man kan ha. Det dreier seg om vårt samfunns fremtid. Som lærer kan du bidra til å utvikle mennesker som har beredskap for å tackle framtidssamfunnet. Men dessverre glemte lærerne på et visst tidspunkt å gi et positivt bilde av det yrket de hadde valgt. De begynte å sutre om læreryrkets mange forferdeligheter (akkurat som politiet nå har begynt å rakke ned på politiyrket). I tillegg får lærerne skylda for alt som er galt i skole og samfunn.

Det er på tide at læreryrket løftes fram i begeistring igjen – både av dem som inne-har det, og av oss andre som ser det fra utsiden. Samtidig synes jeg det er på tide at vi tar på alvor de problemene som dagens pluralistiske samfunn skaper for dem som har sitt daglige arbeid i skole og klasserom. En del av disse problemene er ikke å kimse av, og det er naivt å tro at lærere nesten uten hjelp av andre fag-folk skal kunne løse alle de problemer man kan møte i dagens skole og klasserom. Mens tyggegummitygging en gang var det store problemet, er trusler med kniv og tilkalling av storebrødre med venner en realitet i dagens ungdomsskole.

Hvordan kan vi få litt mer schwung inn i pedagogikkfaget?

Jeg vet ikke om jeg for en hver pris ønsker meg mer schwung over pedagogikkfaget. Schwung kan man få til ved å hoppe bevisstløst etter enhver moteretning innenfor pedagogikken, og ved tilsynelatende å ha svar på ethvert spørsmål som moteriktig stilles om skole og om pedagogikkfaget for øvrig. Jeg vil ikke ha et fag som hele tiden og refleksjonsløst gir de etterspurte svarene. Den slags schwung, synes jeg ikke er etterstrebelsesverdig. Det minner meg om Tom Tillers kenguruskole, der man hele tiden hopper for å være med på det siste nye innenfor pedagogikken Men jeg skulle kanskje ønske at vi klarte å skape litt mer begeistring rundt våre forskningsfunn. Lytt til naturvitenskapelige forskere: Det er ikke grense for hvor stor begeistring de kan legge for dagen i forhold til forskning på noen uanselige insekter, planter eller sjødyr. Når hører vi pedagogikkfagets forskere uttale seg med en tilsvarende begeistring om sine forskningsfunn? Husk begeistring smitter.

Det er kanskje ikke så lett å snakke begeistret om læreplanforskningen som er mitt område for eksempel. Mange ser bare for seg en grå og kjedlig bok. Men egentlig er læreplanene kjem-pespennende samfunns- og samtidsdokumenter. De er bærere av sin samtids pedagogiske ideer og kan fortelle oss ganske mye om det samfunnet der de ble til. Det er, for meg, en mye viktigere side ved læreplanene som gjenstand for pedagogisk forskning enn hvorvidt de ble implementert etter intensjonene. Det blir læreplaner aldri! Dessuten er læreplanfeltet mye mer enn den kjedelige boka. Og her har jeg en oppfordring til dere som er studenter: Dere er egentlig våre viktigste ambassadører. Ofte har det virket som om den dagen studentene er ferdige på PFI, blir de våre verste fiender. Det er ikke grenser for hvor dårlig det står til hos oss. Snakk i stedet med begeistring om det dere har lært i løpet av studietid her. Hjelp oss til å få til begeistret schwung rundt faget vårt.

Hva er din største frykt på vegne av faget ditt?

Så lenge utdanning er et av de største arbeidsmarkedene i landet vårt – enten din hug står til grunnopplæringen eller til ulike former for voksenopplæring – nærer jeg ikke noen egentlig frykt for pedagogikkfaget. Det vil bestå. Men det jeg frykter er at det blir et fag som refleksjonsløst gir ”løsninger” på skolens og utdanningssystemets aktuelle problemer. Når Reidar Myhres undervisning i sin tid grep meg, var det ikke fordi han fortalte meg hva slags metoder jeg skulle bruke for å lykkes i undervisningen. Det gjorde han ikke, og mange framtidige lærere ønsket seg nok noe som lignet på kokebokoppskrifter i hvordan lykkes med undervisningen – særlig da avslutningen av lærerutdanningen nærmet seg. Grunnen til at hans undervisning grep meg, var at han viste dybdene i pedagogikkfaget. Med andre ord det jeg frykter, er at vi skal utvikle et refleksjonsløst ”hjelpefag” for skole og utdanning.

Hvilket spørsmål skulle du ønske jeg stilte deg? Grei ut.

Jeg har ett veldig klart standpunkt som jeg kunne tenkt meg å få lov til å si noe om. Jeg har hatt det lenge – helt siden jeg selv hadde skolebarn, og nå ser jeg til min tilfredshet at jeg begynner å få ganske mange meningsfeller. Det begynner etter hvert å komme flere røster som sier det samme som meg. Det er flere enn meg som ønsker å ha en fritid sammen med sine barn – uten lekser. Med andre ord er det spørsmålet jeg gjerne skulle blitt stilt: Hva er din mening om lekser? Jeg har vel allerede røpet hva jeg ville svare. Svaret er at jeg er mot lekser. Jeg pleier å sette det på spissen: Jeg skal bli for lekser den dagen kassadamene på Meny og Rema må ta med seg kassa hjem for å gjøre hjemmearbeid på den! Poenget er at i forhold til de fleste voksnes situasjon, har det liten relevans å operere med lekser. For de fleste er det å gjøre lekser ingen forberedelse til voksenlivet. Med noen få unntak, har voksne mennesker ikke lekser. De får lov til å nyte sin fritid uten å ha leksene hengende over seg!

Dessuten er det mange andre ting jeg kunne tenke meg å gjøre sammen med mine barn i stedet for å henge masende over dem: Har du gjort leksene dine? Skolen forventer at vi som foreldre skal hjelpe våre barn med leksene, men alle foreldre har ikke muligheter til det. Leksene forsterker, etter min mening, de sosiale ulikhetene i skolen. Forleng heller skoledagen og ansett heller profesjonelle leksehjelpere. Noen av de foreldrene som er for lekser, hevder at lekser er nødvendige for at de skal kunne følge med i sine barns skolegang. Ærlig talt det må da finnes andre måter å følge med i barnas skolegang på!

Hvorfor didaktikk?

Opprinnelig var det negativt valg: Jeg kunne ikke tenke meg å bli pedagogisk psykologisk rådgiver, og den andre spesialiseringen innenfor embetsstudiet var didaktikk. Valget var enkelt, og det var et heldig valg: Riktignok var didaktikk den gangen nærmest ensbetydende med metodikk. Men det var et kjempespennende fagmiljø innenfor didaktikken ved PFI på 1970-tallet: Ansatte og studenter bidro sammen til å utvikle det didaktiske studieområdet til det det er i dag. Vi hadde mange grundige og dyptpløyende faglige diskusjoner, der professorer og studenter ble sett på som likeverdige bidragsytere. Jeg tror man kan si at man innenfor didaktikken den gangen hadde det mest fruktbare faglige miljøet ved PFI. Man følte virkelig at man var med på å utvikle et fagområde – både som forsknings- og som studiefag. Det var nok ikke helt uten grunn at ansatte innenfor andre deler av pedagogikken snakket om ”didak-tisk imperialisme”. Didaktikken ekspanderte og krevde mer ressurser og større del av studiene enn tidligere. Helt siden den gangen er didaktikken for meg den sentrale deldisiplinen innen-for pedagogikken – en deldisiplin, der spørsmål knyttet til undervisning står sentralt, og en deldisiplin som alle de andre deldisiplinene i pedagogikken kan bli sett i forhold til.

Etter hvert er læreplanteori og læreplanstudier blitt ”min” del av didaktikken, og jeg er for tiden med i en tverrfakultær forskningsgruppe i læreplanstudier. Dette fordi man nå forsøker å organisere forskningen på fakultetet i slike forskningsgrupper. Men jeg tviler på om man i pålagte forskningsgrupper kan klare å skape et tilsvarende faglig miljø som det vi didaktikere hadde på 1970-tallet og med en tilsvarende fagutvikling som resultat. Det hele er for utenfrastyrt; det er for mange pålagte oppgaver, og trusselen om evaluering av kvantifiserbare resultater (antall publikasjoner etc.) henger over oss hele tiden. Det blir ikke en genuin faglig samtale av det.

Hva kan gjøres med det høye frafallet i videregående skole?

Det spørsmålet kan ikke besvares i ett eller to små avsnitt. Spørsmålet rommer et stort problemkompleks. Man kunne skrevet en stor avhandling rundt det, og man bør passe seg for enkle løsninger. Jeg tror jeg vil ta fatt i ett delproblem: Elever som velger en yrkesfaglig opplæring. På en måte har de det bedre nå enn de hadde før Reform 94. Mellom 1974 og 1994 var yrkesfaglig opplæring organisert i et ”traktsystem” – over hundre grunnkurs, bare noen få videregående kurs og enda færre lærlingeplasser. I stedet for å fullføre en yrkesopplæring var elevene tvunget til å forta ”horisontale vandringer” – fra grunnkurs til grunnkurs. I dag er opplæringsstrukturen bedre ivaretatt, men nå er det en stor hindring for fullføring at man har fått langt strengere krav til teoretiske kunnskaper innenfor den yrkesfaglige opplæringen. For en stor del dreier dette seg om skoletrøtte elever med svake forutsetninger fra grunnskolen. De ønsker teorifag og lekser ”dit pepperen gror”.

Jeg synes man skulle la starten på den videregående yrkesfaglige opplæringen være langt mer praktisk og så føre inn teorifagene etter hvert. Det er klart at kokker trenger ”kokkefransk”, men må fransk være det første som møter dem på grunnkurset? Mitt svar for akkurat denne elevgruppen er altså en mer praksisorientert start på opplæringen. La teorifagene komme inn på et senere stadium i yrkesopplæringen og prøv også å få teorifagene til å bli litt mer praksisrelevante.

Nestemann ut som publiseres her i bloggen, er “kjendispedagogen” Stein Erik Ulvund. Det vil skje i løpet av mai.

Det har lenge vært spekulert i hva slags dyr Gerd Liv Valla egentlig er. Etter å ha holdt en famøs pressekonferanse der hun (ganske unødvendig) presiserte at hun ikke var en pusekatt, har diskusjonen rast om hvilket dyr som har de kvasseste klørne og de mest fremtredene rovdyrtrekkene. Etter å ha fått sin tålmodighet strukket med det som for henne er astronomiske lengder, der det ene feilaktige forslaget etter det andre har blitt servert, tar hun nå sin kløyvde tunge ut av munnen og avslører sin sanne art.

 Hun er en slange!

Foto: Screenshot fra Nrk.no’s forside

E24’s Ørjasæter er en av mine favorittkommentatorer, men når hun tar for seg spørsmålet om brukerprofiler og autentisitet på Twitter, så er hun ikke like treffsikker som hun pleier å være. Hun mer enn antyder at autentisitet (i betydningen opphavsmann) er og bør være irrelevant.

Ørjasæter avslutter en smule oppsiktsvekkende sin artikkel med et sitat fra @iacob

Politikk bør ikke være en autensitetskonkurranse (sic!). Jeg er mer opptatt av hva Jens sier og hvorfor, enn hvem som har laget teksten.

Spør du en dreven bruker av sosiale medier om det forventes både relevans og personlige avsløringer på Twitter, selv når man innehar en offentlig rolle, så risikerer du å få et ubetinget JA!

Her får hun respons:

Spør du en mediehistoriker eller en professor i kommunikasjon, så kan det se ut som du risikerer å få et svar i samme gate. I boken Talerens troverdighet sier Anders Johansen om politikere og autensitet, før han minner oss om at politisk kommunikasjon finner sted i en atmosfære av alminnelig mistenksomhet; alle vet at den er taktisk og tendensiøs:

Om de mener hva de sier, er det bare fordi de tenker og føler som et sentralstyre eller en programkomite.

For virkelig å ’mene hva man sier’, er det nødvendig at man ’er seg selv’.

Altså: Den troverdige politiker bedrar ikke andre med vilje, vel og bra. Like avgjørende er det imidlertid at han ikke uforvarende gir inntrykk av å bedra seg selv. Den første av disse dydene heter oppriktighet, den andre heter autensitet (sic!).

Elin Ørjasæter gjør et lite relevant poeng av at ”entusiastiske unge medarbeidere” ikke er kompetente nok:

Men de unge forstår ikke risikoen som følger ved å være synlig og personlig på nye måter, og de har generelt mindre erfaring med bygging av politisk profil over tid.

Det er mulig hun har rett i at synlighet medfører risiko, samtidig er det her jeg mener hun bommer grovt. Hun slutter fra er til bør, uten å ha den normative kraften på plass. Det hjelper ikke om autentisitet medfører risiko for politikeren, så lenge det er autentisitet folk vil ha. Ikke minst er det slik at autentisitet selger. Dette vet de fleste redaksjoner med ambisjoner om å lykkes.

Anders Johansen understreker kompleksiteten rundt autentisitetsbegrepet i sin bok med følgende setning:

Autensitet (sic!) er den mest moderne av verdiene jeg forsøker å utrede her

Det er best ikke å være skråsikker. Man utreder. Slik er det når man skal undersøke et fenomen samtidig som man står med begge bena i et paradigmeskifte.

Kanskje er det heller slik at det er folk på Ørjasæters alder som har gått ut på dato, og derfor ikke forstår at spillereglene for bygging av en politisk profil har endret seg radikalt med de nye digitale mediene?

Dersom @jensstoltenberg skulle tvitre noe relevant, noe nytt, og ikke bare det tannløse pludderet “han” har levert så langt, så kan jeg forsikre om at hans autentisitet helt automagisk vil bli alt annet enn en likegyldig størrelse for leserne.

Jeg mener, har @orjas allerede glemt bølgene som kom i kjølvannet av hijab-saken, der Storbergets politiske rådgivere fremsto som tøylesløse aktivister med altfor ivrige tastaturfingre?

Mulighetene for et politisk engasjement på nettet blir stadig utelatt som en relevant del av det demokratiske menneskets handlingsrepertoar.

Jeg har nettopp lest Lars Nyres kritiske kommentar til sosiale medier, der Twitter sidestilles med et par populære og luftige, men ellers svært betydningsløse sandaler, altså Crocs. Tankene mine går umiddelbart i retning Dag Solstad, Bernt Hagtvet og Hege Skjeie. Disse tre har alle til felles med Lars Nyre at de har dømt den frie samfunnsdebatten på nettet lukt nord og rett ned i kloakken. Det slår meg at de som stiller seg kritiske til et offentlig ordskifte som utfolder seg i sosiale medier har et felles problem; alle forsøker de å midle den frie nettdebatten.

Med andre ord: Dersom nettdebatten ikke kan brukes som et middel mot et definert mål, så har den ikke livets rett. Etter min mening gjør de seg dermed skyldige i en fatal feil. Nettdebatten hverken kan, eller bør midles. Nettdebatten bør være et mål i seg selv.

I følge Lars Nyre skal sosiale medier fungere som et middel til samfunnsomveltning, hva nå enn det er. Bernt Hagtvet mener paradoksalt nok at nettdebatten er en trussel mot det liberale demokratiet. Dag Solstad synes at ytringsfriheten ikke bør innrømmes folk flest, de kan jo komme til å si noe han er intellektuelt uenig i. Hege Skjeie konkluderer med at ”Twitter er bare tull”.

Så hva er egentlig poenget med sosiale medier og nettdebatter?

Poenget, etter min erfaring, bør være at et åpent og offentlig ordskifte bidrar til å øke både den individuelle og den kollektive bevisstheten. Hva det reises bevissthet rundt, vil alltid være preget av en varierende grad av subjektiv relevans, og kan vanskelig bedømmes objektivt. Det som er viktig for meg, trenger ikke være viktig for deg for at det fremdeles er viktig for meg. Og omvendt. Nettdebatten er i dette perspektivet først og fremst et spørsmål om prosess, og bør aldri reduseres til et spørsmål om substans.

Dersom vi skal tvinge nettdebatten inn i en ramme av mål/middel-tenkning kan vi like godt skrinlegge ideen om et offentlig demokratisk ordskifte. Sentralt i et deltakende demokrati ligger friheten til å utøve kritikk mot bestående autoriteter og tradisjonelle maktkonstellasjoner. Den friheten tok et kvantesprang med web 2.0. Et ferdig definert mål for nettdebatten representerer ikke bare et paradoks, men vil også representere et like stort sprang i motsatt retning av individets frihet og autonomi.

Det er ikke noe nytt og moderne og revolusjonerende over ideen om en offentlig meningsbrytning. Det nye er at det offentlige ordskiftet i dag har en bredere deltakelse enn på noe som helst annet tidspunkt i historien. En bredest mulig debatt bør være et mål i seg selv. Det er derfor uinteressant å forfølge spørsmål om det skal eller ikke skal åpnes ytterligere opp for et offentlig ordskifte. Et økende antall stemmer i det offentlige rom kan vanskelig tolkes som noe annet enn et sunt tegn på folkelig samfunnsengasjement og idealisme.

Det faktum at demokratisk engasjement i stor grad handler om prosess og en reell mulighet til deltakelse underkjenner ikke en innrømmelse av at det finnes ulike nivåer på engasjementets kvalitet. Den pågående debatten om kvaliteten på både form og innhold er en del av selve nettdebatten. En forventning om saklighet og hensiktsmessig språkbruk kan derfor forsvares, men virker mot sin hensikt i det øyeblikket forventningen fremstilles som et krav etter strengt oppsatte kriterier. Kritikken mot det som anses for å være støy i det offentlige ordskiftet er derfor ikke fullstendig malplassert, den er bare betydelig overdrevet. Ni av ti innspill rammes nemlig ikke av den nevnte kritikken.

Digitale verktøy gir muligheter for kulturelle møter og dialoger mellom mennesker som antageligvis aldri ellers ville kommunisert med hverandre. Teknologien kan derfor føre mennesker nærmere hverandre, istedenfor å opprettholde eller skape avstand, slik mange skeptikere vil hevde er tilfellet.

Jeg faller herved for fristelsen til å gjøre den pedagogiske filosofen Lars Løvlies ord til mine: motsetningen mellom menneske og (teknologisk) maskin er opphevet av det psykologiske og sosiale grensesnittet som oppstår mellom dem.

Spørsmålet jeg stiller meg helt til slutt er hvordan det stadig vekk er mulig å overse betydningen av den frie interaksjonen mellom menneske og samfunn med den begrunnelse alene at det skjer via teknologien?