Så du tror du kan avfeie vitenskap med følelser?

Det er ikke lett å vite om man skal le eller gråte, eventuelt le til man gråter, når man har den tvilsomme glede å følge snåsamann-debatten fra sidelinjen. Du verden så engasjerte folk blir. Og det er bra! Det som er mindre bra, er når vitenskapelige bevis og forskning blir avfeid med ”det er mer mellom himmel og jord enn vi vet”, eller ”det er arrogant å avvise at healing virker!”.

Den type argumentasjon er IKKE bra. Den type argumentasjon ligner mer på hersketeknikker enn noe annet. I min bok har man utdefinert seg fra en saklig debatt i samme øyeblikk som man tyr til disse utsagnene.

Det er faktisk ikke en rettighet å bli respektert for at man tror på troll, drømmefangerens magiske kraft eller healing. Og nei, det er ingen prinsipiell forskjell mellom å tro på troll og healing.

Det er heller ikke mulig å bevise en negativ. Så når du påstår at healing virker, og ikke kan bevise det, så er det du som har et problem, ikke vitenskapsmenneskene. Og det er du som opptrer som en hoven blei når du insisterer på at de som ikke ”har et åpent sinn” er arrogante. Hvorfor? Fordi når det eneste du kommer trekkende med inn i en debatt er en ”følelse” av at ”det er noe mer der ute”, og på dette syltynne grunnlaget mener snåsamannens magiske evner er sannsynliggjort, da har du demonstrert at du ikke har forstått en tøddel av hvordan vitenskap fungerer. Det er med andre ord du som er uvitende og ignorant.

Jeg har forsøkt healing. Det virket ikke. Hvorfor? Antageligvis fordi jeg ikke trodde noe på det, jeg gjorde det jo ene og alene fordi min mor insisterte. Placeboeffekten uteble, med andre ord.

Min mor forsøkte også healing. Hun svei av en god bunke tusenlapper på et fånyttes opplegg. Min mor var dødssyk av kreft bare 47-år gammel. Hun døde en svært smertefull død fem dager etter at vi ankom Humlegaarden i Danmark. Der tar de imot terminale pasienter uten å ha fagpersonale tilgjengelig mer enn på dagtid, og knapt nok da. Får du smerter om natten fordi svulsten du har i hodet lager et umenneskelig trykk, så må du bite tennene sammen til hr. Humlegaard har fått i seg morgenkaffen og er klar for nye sjarlatanstreker.

Hvem tipset henne om den alternative behandlingen? Jo, det var en sykepleier på Ullevål universitetssykehus. Når man skal dø og på ingen måte er klar til å forlate verden, så griper man ukritisk alle muligheter til et forlenget liv. Og bakom står det mennesker med feite bankbøker og gnir seg i hendene.

Oppdatering: Kristian Gundersen , professor i fysiologi ved UiO har skrevet en god artikkel om “snåsakoden”. Jeg skulle gjerne sett at han la noen reelle tall på bordet, istedenfor å bruke tullete retorikk: “Kostnadene for verdens healingforskning alene ville til eksempel være nok til å gjenoppbygge Gazastripen”

Foto: HvaHunSa

Norske barn har det fryktelig godt?

Dagbladet har i dag en interessant artikkel om de psykologiske effektene krigen har på barna i Gaza. De massive angrepene fra Israel har traumatisert mange hundre tusen barn. De lever sine liv i konstant redsel. De er deprimerte og uten håp for fremtiden. Dette øker risikoen for at de før eller siden vil ty til vold.

Jeg lurer på en ting. Kan frykt føre til vold også blant ikke-palestinske barn?

Det er vel bare ett svar på det, tenker du. Ja, selvfølgelig, tenker du sikkert. Men når du leser om opptøyene i Oslo sentrum under Gaza-demonstrasjonene, så tenker du kanskje at dette er en gjeng med utakknemlige pøbler. De burde hatt en ørefik. En verbal ørefik, vel og merke. Det er jo ikke lov å slå barn i Norge, heldigvis. I Midtøsten derimot, der er det lov å sprenge dem i filler.

Kan det tenkes at disse smått pubertale og tilsynelatende ikke-politiske ungdommene som veltet søppelkasser og knuste vinduer i et opphetet øyeblikk også er redde? Kan det hende at summen av alle avisoverskrifter og nyhetsopplesninger med krigsretorikk og skremselsbilder fra et sterkt konfliktorientert mediekorps endelig har gått innpå dem? Kan det hende at verden fremstår kaotisk og uoversiktig for en fjorten år gammel gutt som ikke ennå har etablert fotfeste i en hverdag som er uforutsigbar og ustabil? Kan fremtiden virke usikker og utrygg selv i ett av verdens mest likestilte og rike land? Kan det være at norske barn har forstått at Norge ikke er vaksinert mot krig, terror og økonomiske kriser? Og kan det være at de har forstått at huden deres ikke er et pansret skjold og at sjelen kan dø av for lite næring?

Kan det være at en liten gruppe norsk ungdom bevisst eller ubevisst identifiserer seg med krigsutsatte barn i andre land? Kan det være at de så sitt snitt i å endelig kunne legitimere egen frustrasjon ved å låne identiteten til en pro-palestinsk aktivist i noen skarve timer?

Jeg har dessverre ikke svarene på dette, men jeg har spørsmålene.

 

Det siste spørsmålet er som følger: Er verden full av redde og potensielt voldelige barn?

 

Foto: HvaHunSa

Skal vi bare fordømme, men ikke forstå?

Jeg leser i Aftenposten i dag at det skal holdes et dialogmøte om og med minoritetsungdom på Litteraturhuset førstkommende søndag. Så sant jeg slipper inn, så kommer jeg til å være tilstede på dette møtet da jeg er over middels interessert i faget sosialpsykologi, herunder minoritets- og samfunnspsykologi. Jeg applauderer initiativet som kommer fra Islamsk Råd, Det Islamske Forbundet, Amnesty, Norsk Folkehjelp, Antirasistisk Senter, Oslo-politiet og redaktørene i Aftenposten og Dagbladet.

Vold er et individuelt ansvar og skal ikke unnskyldes. Vold er også et samfunnsansvar, og må forstås før vi kan gjøre noe med det.

Det bekymringsverdige i denne saken er at representantene fra mediene ikke nødvendigvis har forutsetninger for å forstå de ulike problemstillingene minoritetsungdommen vår baler med i det daglige. Særlig debattredaktør Åmås i Aftenposten har lagt for dagen et litt snevert syn på forskjellen mellom det å bli sett, og det å bli anerkjent. Det er som vi vet mulig for en skribent/journalist/redaktør å gjøre mer skade en gagn ved å publisere unøyaktige fremstillinger og bastante påstander som ikke holder vann.

Nå er jeg overhode ingen ekspert i sosialpsykologi, og skal selvsagt ikke påberope meg å være en autoritet på området. Allikevel mener jeg å ha litt mer innsikt enn gjennomsnittet etter å ha avlagt en rekke eksamener i emnet på Blindern. Jeg skal derfor bidra med en kort og lynrask bloggtilpasset innføring i noen utvalgte problemstillinger som kan være aktuelle i den videre debatten. Det skal innrømmes at jeg håper Åmås leser dette, og er jeg riktig heldig så føler han seg klokere etterpå.

For å forstå mer av opphavet til diskriminering og etnosentrisme utviklet sosialpsykologen Henri Tajfel (som overlevde tysk fangenskap under 2. verdenskrig til tross for at han var jøde) en vel ansett teori som han kalte Social Identity Theory (Sosial identitetsteori). Teorien har som premiss at samfunnet består av en rekke sosiale kategorier (eller grupper) som har ulik status og makt. Et menneskes identitet utgår i stor grad fra den sosiale kategorien det tilhører. Dette innebærer at individets selvbilde delvis er en speiling av den gruppen det tilhører. Tilhører man en gruppe med lav sosial status og svært innskrenket makt, vil følgen være et negativt farget selvbilde.

Sosiale kategorier har den funksjonen at de kan styrke et individs selvfølelse. Kategoriene kan også svekke selvfølelsen. Det ligger i vår natur å søke tilhørighet i en eller flere grupper. Det er en uunngåelig dimensjon av det å være et sosialt vesen. Tenk deg da hva som skjer med et menneske som innser at det er medlem av en gruppe med lav status. Det føles ikke videre godt. Over tid kan det virkelig tære på selvfølelsen. Man kan begynne å se seg selv som mindreverdig og utestengt av det samfunnet man så inderlig ønsker og trenger å være en del av.

Så kan man vel bare bytte sosial kategori? (Social mobility). Ja. Og nei. Det kommer selvsagt an på samfunnet og den gruppen man vil inn i. Om man tilhører en lavstatusgruppe, som for eksempel ”arbeidsløs mørkhudet innvandrer”, så kan man ikke uten videre få medlemskap i gruppen ”godt utdannet nordmann med karrieremuligheter”. En nordmann er jo ikke bare en nordmann for mange, dessverre. Den arbeidsløse innvandreren kan også være godt utdannet og ha norsk statsborgerskap. Grunnene til at han ikke får innpass i den andre gruppa til tross for dette, er noe vi alle bør tenke over. Jeg overlater det til leserens fantasi å peke på årsakene til inkluderingsuviljen.

Det sier seg selv at de  minoritetsungdommene som i det daglige kjenner på det ene glasstaket etter det andre ikke løper rundt med et særlig positivt selvbilde. Det hjelper ikke å bli sett fra alle bauger og kanter så lenge man ikke opplever at følgene er å bli inkludert som et verdifullt medlem av fellesskapet. Uten anerkjennelse fra signifikante andre så er vi ingenting. Anerkjennelse er mer enn å bli sett og hørt.

Videre vil følelsen av håpløshet vokse proporsjonalt med opplevelsen av at de attraktive sosiale gruppene er ugjennomtrengelige. Hva skjer med et menneske som har mistet håpet? Håpet er det siste man har. Etter håpet kommer avmakten. Med avmakten kommer likegyldigheten. Det er naivt å tro at ikke mange av våre minoritetsungdommer befinner seg her, i avmaktens mørke korridorer. De er selvsagt ikke perfekte individer. De er heller ikke lengre konstruktive i ett og alt. Men de er mennesker med drømmer og behov, akkurat som deg og meg. Husk det, når du skal gjøre deg opp en mening om dem.

Avvisning er ikke dialog.

Jeg gjentar: Vold er et individuelt ansvar og skal ikke unnskyldes. Vold er også et samfunnsansvar, og må forstås før vi kan gjøre noe med det.

Kilder: Cultural Diversity, it’s social psychology, Xenia Chryssochoou og Lives across cultures, cross-cultural human development, Gardiner & Kosmitzki.

Nettsjekkingens mørke bakgater

Mitt poeng med å skrive boken var å fortelle om den andre siden av nettsjekkingen.

Sier Pernille Dysthe i Dagbladet.no

Denne boken tror jeg kan bidra med noen svært nyttige refleksjoner om nettdating og sosiale ”communities” på nett. Allerede i 2003 stiftet jeg bekjentskap med Dagbladets nett-tjeneste Blink. I utgangspunktet hadde jeg ingen anelse om hva dette sjekkegreiene gikk ut på, hele konseptet om å ha en elektronisk kontaktannonse fant jeg litt usexy, rett og slett. Med nysgjerrigheten som pådriver opprettet jeg en profil, slik at jeg kunne snoke litt rundt der inne. Jeg ville se hva de andre holdt på med.

Etter hvert oppdaget jeg at stedet kunne brukes til mye annet enn sjekking (men det også, så klart). Jeg fikk venner der inne, som jeg tok med meg IRL (som det heter på ”fagspråket”) Jeg har også erfart sjekkemulighetene som fantes der, riktignok med en god dose ironisk distanse til det hele. Det kom aldri noe godt ut av den delen, for å si det slik.

Mye skyldtes nok at jeg egentlig ikke hadde tro på den måten å starte et forhold på. Mye kan også forklares i at det var utallige søplete menn der inne. Etter hvert gikk det sport i å drite dem ut. Menn som forsøkte å gå rett i underlivet på meg var det vanskelig å føle annet enn forakt for. Sånn startet slutten på det hele for min del. Nå er det mange år siden jeg var aktiv der inne. Takk gud for det.

Forøvrig kan jeg anbefale Blindern, for de som trenger en mer realistisk sjekkearena.

Hvem er egentlig sexkjøperen, og hvorfor vet vi så lite om ham?

I følge Folkehelsa, har ca. 13 % av alle norske menn kjøpt sex. Det er ganske mange.

Det har jo blitt skrevet spalte opp og spalte ned om prostitusjonens mer eller mindre uheldige sider i ganske mange aviser bortetter. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke vet om en kriminalisering av sexkjøpere er smart, sett fra et kriminologisk perspektiv. Sett fra et annet perspektiv, fra det rent menneskelige, så skulle jeg selvsagt sett at all prostitusjon ble utryddet for evig og alltid.

Jeg har vanskelig for å tro at noen egentlig liker å selge kroppen sin til fremmede menn. Det har visstnok dukket opp ett og annet anekdotisk bevis som sier at livet som prostituert er feiende flott, og jeg har overhode ikke noe grunnlag for å si at de pynter på sannheten. Allikevel så tviler jeg på at de er nevneverdig representert blant det store antall prostituerte som utøver sitt virke verden over, jeg innbiller meg at flesteparten er utsatt for tvang. Tvangen kommer i mange former, og med mange ansikter. Den vanligste er vel fattigdom. Enten fattig på penger, eller fattig på muligheter basert på utgangspunkt i manglende ressurser, være seg sosiale og/eller personlige. Den siste er vel mest aktuell her i vesten.

Men kanskje jeg tar feil? Kanskje er prostitusjon mer utbredt på Frogner, enn på Tøyen? Og kanskje er det mange flere frivillige prostituerte enn det jeg tror? Det finnes kanskje en type kvinner som enten nyter det, eller evner å koble jobben helt og holdent fra alle andre deler av livet? Underlivet er liksom et annet sted enn resten av kroppen?

Menneskehandel. Det er mange som kategoriserer sexkjøp som menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det å kjøpe noens kropp, ligner veldig på menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å definere det slik, nettopp fordi jeg tror det store antall prostituerte opplever en eller annen grad av ufrihet i situasjonen. Sånn sett synes jeg det asymmetriske maktforholdet blir veldig tydelig, og det er kunden som her utnytter et annet menneskes sårbarhet. Hvem er egentlig disse mennene som mener det er greit å kjøpe et annet menneske?

Er tilgangen til sex en menneskerettighet? Nei, selvsagt er det ikke det Hvem skulle i så fall ha ansvaret for at alle fikk sine behov tilfredsstilt? En absurd tankerekke, jeg gidder ikke engang forfølge den.

Mange sexkjøpere er avhengige og trenger behandling, sier Reform.no. Jaha? Så de er syke, altså. Vel, dette skulle jeg gjerne sett tall på. Er problemet utbredt, så bør det vel opprettes et behandlingstilbud. Dessuten lurer jeg fælt på dynamikken i denne avhengigheten. Er det det forbudte som gir et kick de blir avhengige av? Er det det å nedverdige noen som er så stas? Jeg skjønner ikke hva som er den avhengighetsskapende faktoren. Det kan vel ikke være orgasmen? For den klarer vel de fleste å skaffe på egenhånd.

I Dagsavisen kan vi lese følgende

” Det er ikke alltid lett å se sammenhengen mellom ulike fenomener i samfunnet. En kjønnsmaktanalyse er nødvendig for å forstå menneskehandel og prostitusjon. Den nye handlingsplanen mot menneskehandel mangler etter vårt syn en slik plattform. Alt fra kjønnsdiskriminerende reklame til grove pornografiske ytringer skaper forestillinger om at kvinner er objekter og en vare som kan kjøpes. Mange menn føler de har en rett til å kjøpe sex. Dette er utnyttelse av makt bevisst eller ubevisst.”

Mange mener at norske feminister syter over uvesentligheter. Disse kritikerne av feminismen demonstrerer vel helst sin egen kunnskapsløshet.

Men er alle sexkjøpere slik som beskrevet ovenfor? Finnes det andre ”kategorier” av sexkjøpere? Bortsett fra de som mener ”kjerringene” liker det da. Det er gjerne de samme som mener at det å sitte bak kassa på Rimi, eller andre typiske ”slavejobber”, er fullt sammenlignbare med salg av sex. Det å bruke tid på å argumentere mot sånt blir for dumt. Men bare vent, det dukker nok opp en og annen i kommentarfeltet som lirer av seg noe lignende.

Nå aner det meg at noen også vil svare ett eller annet med ”ensomhet”, eller mangel på nærhet. Hvis man er så ute og kjøre at man må ty til sexkjøp for å oppleve det man tror er nærhet, så står det jammen dårlig til. Hvis dette er svaret, da er jeg usikker på om det er egentlig er mangelen på nærhet som er problemet det bør fokuseres på, for så si det sånn passe kryptisk.

Den forklaringen på sexkjøp jeg har størst problemer med å svelge, er den om at det finnes så mange menn som ikke har draget. De får ikke sex på normalt vis, av den grunn at de er direkte utiltrekkende. Og derfor skal en fremmed kvinne påta seg jobben ingen andre vil ha mot et lite vederlag. Forstå det den som kan. Det som egentlig blir sagt her, er vel at disse lite tiltrekkende mennene ikke vil nøye seg med en kvinne på samme tiltrekningsnivå, for disse kvinnene finnes jo. Og de vil sikker ha sex de også. Men de vil vel helst ha det med en frivillig, så de avstår fra å kjøpe et annet menneske.

Hvis du logger deg inn på sexhandel.no, og finner frem til forumet, skjønner dere sikkert bedre hvorfor jeg stiller meg tvilende til den såkalte ”nærhetssøkende” sexkjøperen. . Mange av deltakerne der inne er gjengangere, og har forfektet sine positive holdninger til sexhandel i årevis. Se forbi all den innholdsløse retorikken, og finn frem til holdningene bak. Det er begredelig lesning. Vernebriller anbefales.

Hva skal egentlig til for å kunne overbevise seg selv om at det å kjøpe et annet menneskes kropp er helt greit og uproblematisk? Hvorfor vet vi ikke mer om sexkjøperne?
 

Se en pedofil med åpent sinn

I kveld står en pedofilidømt mann frem på tv og forteller om både sine erfaringer som pedofil, og sine erfaringer som offer for sin egen fars misbruk. Det programmet skal jeg forsøke å se på med et så åpent sinn som mulig. Det blir ikke lett, det skal jeg innrømme med en gang. Bare ordet ”pedofil” er nok til at jeg umiddelbart kjenner en uvilje bre seg i kroppen, og det er ikke langt derfra til en total fordømmelse av alle pedofile gjerningsmenn.

Jeg har altså problemer med å skille handlingene fra mennesket, og tar dermed ikke bare avstand fra gjerningene, men i ren frykt for at en pedofil ikke kan beherske seg, tar jeg avstand fra hele mennesket. Jeg innser at dette ikke er pent gjort av meg, og at det bidrar til stigmatisering. Det skal jeg prøve å unngå i kveld, så godt jeg kan. Det har Frank-Thomas gjort seg fortjent til.

Imidlertid forventer jeg noe tilbake. Det jeg har forhåpninger til, er at Frank-Thomas viser at han forstår at det er et skille mellom omsorg og sex. Han ble nemlig selv misbrukt av sin far, og sier at han oppfattet de seksuelle handlingene som omsorg. I mitt hode, er det å vise omsorg for barn nettopp det å ikke ha sex med dem.

Videre håper jeg han viser at han forstår forskjellen på hva som er et uttrykk for hans personlige ønsker, og hva som er barnets behov. Det er veldig lite som tyder på at barn trenger å ha sex med voksne.

En annen ting jeg er opptatt av, er at det er veldig viktig at akkurat han er tydelig på at sex mellom barn og voksen er noe som overhodet ikke skal forekomme, og at det er den voksne som har ansvaret for at dette ikke skjer. Helt uavhengig av hvilket barn man har foran seg, og om dette barnet på eget initiativ viser seksuell adferd eller ikke, så skal sex mellom voksen og barn overhode ikke forekomme. Aldri.

Det finnes ikke den forklaring eller unnskyldning i verden som rettferdiggjør at en voksen har sex med barn.

Sånn, nå som jeg har fått luftet disse bekymringene, så er jeg klar for å se programmet. Tror jeg i hvertfall.

Post-post: Ta gjerne turen til Iskwew, som skrev om Frank-Thomas for ett år siden, der finner du mye interessant og utfyllende lesestoff. I kommentarfeltet finner du også mye nyttig informasjon om behandling av pedofili. Takk til Iskwew!

Post-post2: Det kan se ut til at artikkelen i Dagbladet fremstiller Frank-Thomas urettmessig som pedofil. I Tv-programmet kommer det frem at Frank-Thomas sannsynligvis ikke har begått overgrep mot prepubertale barn, og at han heller ikke har seksuell tenning på denne gruppen. For å kvalifisere til diagnosen pedofil, må man ha en varig tenning på prepubertale barn.

Jonas Gahr Støre brukte ikke dop før han var 18 år

Ganske sjokkerende overskrift, ikke sant? ”Hvorfor har jeg ikke lest noe om dette før?”, spør du deg selv. Vel, det er i grunnen et veldig godt spørsmål. Det er i hvert fall ikke fordi det ikke er sant. Avisene skriver stadig ting som ikke er sant, som for eksempel i Aftenposten ”Paven ber farmasøyter nekte å selge abortpiller”, men artikkelen handler egentlig hovedsaklig om angrepiller. Angrepillen er ikke en abortpille.

 

Jonas Gahr Støre brukte sannsynligvis ikke dop før han var 18 år. Han har så vidt meg bekjent, ikke brukt dop etter at han fylte 18 år heller. Jeg innrømmer det, overskriften var ment å skulle villede deg, og må derfor sees på som en usannhet. En løgn, faktisk.

En annen ganske morsom, men åpenbar usannhet, er påstanden ”jeg lyver aldri”. Når du får servert denne påstanden, så vet du at du har med en løgner å gjøre. Alle mennesker lyver, og vi er også fullstendig klar over at vi gjør det.

Det samme gjelder påstander som ”jeg har ingen fordommer”. Jøje, da er man sannsynligvis både fordomsfull, løgnaktig OG selvfornektende.

En løgn er en påstand eller en ytring som serveres som en sannhet, men som ikke er det. Det som skiller løgnen fra en usannhet, er når den som leverer en påstand, vet at den er usann, og at den villeder den andre parten. Løgn er altså det motsatte av ærlighet.

Usannheter derimot, er ikke det samme som løgner. En usannhet kan leveres i god tro, fordi man er feilinformert. Det motsatte av usannhet, er ikke ærlighet, men sannhet. Er du med?

Det å lyve og fare med usannheter, er helt menneskelig, og veldig hverdagslig. Men det finnes en type løgner vi kan leve med, og en type løgner vi fordømmer sterkt. Løgner som er ment å skade uskyldige andre, eller som har den effekten, er løgner vi ikke aksepterer. Når Bill Clinton ved bruk av retorisk akrobatikk hevder han ikke har hatt sex med Monica Lewinsky, eller Manuela Ramin-Osmundsen holder tilbake informasjon hun vet andre har krav på, da trekker vi det røde kortet, og ber spilleren forlate banen.

De såkalte ”hvite løgnene”, er de fleste av oss oppvokst med, og nærmest oppdratt til å ta i bruk. Når pappa med bekymring i stemmen spør om søndagssteken var for tørr, så tyr de fleste av oss til en hvit løgn, fordi vi ikke vil skuffe den personen som har brukt flere timer av fridagen sin på å lage mat til oss.

Sist gang jeg løy, var for under en time siden på sms. Jeg påstod at jeg ikke har noe imot å kjøre samleieren min (som ikke har sertifikat, men bil), ned til byen senere i ettermiddag. Jeg har noe imot det. Jeg synes det er dritkjedelig og skulle ønske han hadde spurt noen andre. Men siden jeg er oppdratt i et møblert hjem, tok jeg meg selv i nakken, og løy.

Man vet man betyr noe:-)

Denne teksten fikk jeg i en mail nettopp. Jeg synes den er strålende. Faktisk så strålende, at forklarende ord blir overflødige, så jeg stenger kommentarfeltet denne gangen.  Videoen ligger på YouTube, men har ingen embed-link, så jeg laget et screenshot som trøst:

HENRY ROLLINS
Divine Object of Hatred
They’ve killed me
They’ve tied my hands with rope
And now they drag me up the street
A woman is struggling to kick me in my skull
If she could she would kill me again
I can see her teeth shine
As she kicks at my dirt covered eyes so blind
Oh mother they hate me so much
The hatred’s real
And now it’s mine

They sit below me
Stare up and shout threats at my nakedness
Their tongues are hanging from out of their mouths
I hope they don’t tear me limb from limb
So much noise
So much hatred
So much violence
They love me
Oh they’d kill to have me
They’d have to kill me
They’re hatred’s pure, I am devine

When you kick me / when you rape me
When you burn me / when you break me
When you cut me / I am devine
Your devine object of hatred

Show me how you really are
Show me how you really feel
Let me know you really care
Let me know your hatred’s real
I trust you when you hate me
Abuse me with all your heart
It’s why I’m here
I’m your devine object of hatred

You hate me
I can see that it’s real
You do things to me
That you never thought you would
You hurt me
You’ll never know what I feel
What you bring me
I never thought you could
Give me more
Make me stronger
High on your poison
I am devine

Åh nei, jeg får ikke sove!

Kjenner du deg igjen? Søvnvansker er blant de mest utbredte helseplagene i den norske befolkningen, og mange tyr enten til kjerringråd, eller sovetabletter når plagene vedvarer. Ofte er det laber søvnhygiene som forårsaker de mer lettere søvnplagene, som problemer med innsovningsfasen. Noen er født med et såkalt ”sovehjerte”, og opplever få om noen problemer med søvnen, mens andre igjen har periodiske eller vedvarende søvnproblemer omtrent hele livet. Jeg tenkte jeg skulle ta for meg en liten artikkelserie om søvn, og starter her med en liten innføring i søvnens hvordan og hvorfor.

Hvilket behov er det aller viktigste for en menneskekropp å få tilfredsstilt? Er det behovet for vann? Er det mat? Noen som går for søvn og hvile? Feil, feil, feil. Men jeg skjønner det godt om du nikket ivrig ved en eller flere av de alternativene. Årsaken til at de tre alternativene er de mest nærliggende for oss å tenke på, er at disse behovene dukker opp jevnlig, i en evigvarende syklus: Vi blir trøtte, dermed oppstår behovet for søvn, vi blir tørste, dermed oppstår behovet for å drikke, osv. Syklusen er evigvarende, fordi vi aldri kan spise oss mette nok til at det skal vare et helt liv. Dermed er det naturlig at et menneske bruker så mye energi på å tilfredsstille disse behovene, igjen og igjen.

Men tilbake til åpningsspørsmålet: Det mest presserende behov kroppen din har, er behovet for oksygen. Og grunnen til at du ikke tenkte på det tidligere, er fordi vi aldri mangler det. Vi trenger ikke aktivt minne oss selv på at vi skal puste, kroppen husker det for oss, vi trenger ikke planlegge innkjøp eller sette av tid til å puste, luften er rundt oss i rikelige mengder hele tiden. Og en annen ting som skiller behovet for oksygen fra alle andre behov: en akutt mangel ville ført til en lynrask død. Da er det jo litt artig å tenke på hvor selvfølgelig vi tar luften. Kanskje ville en liten kvelningsøvelse føre til at flere tok klimatrusselen på alvor?

Men altså, søvn er en viktig faktor i vår livskvalitet, vi tilbringer faktisk 1/3 av livet vårt i sengen, fortrinnsvis i sovende tilstand. I ca. 30 % av denne tiden drømmer vi. Det finnes pr. i dag ingen fullgod forskning som forklarer hvorfor kroppen trenger søvn, men et par interessante teorier er presentert, og de skal jeg komme tilbake til senere i artikkelserien, nærmere bestemt i del to.

Søvn.
Vi har to typer søvn: Kjernesøvn og ekstrasøvn. Kjernesøvnen er livsviktig for oss, men også ekstrasøvnen er viktig for vår helse og livskvalitet.
Søvnen vår har fire stadier, og tillegg har vi REM-søvnen. I løpet av en normal natt er vi innom de ulike søvnfasene i en syklus med fast rekkefølge på stadiene, og denne syklusen varer normalt ca. 90 minutter. Så begynner du på en ny runde igjen. Fasene er som følger:

1. Denne fasen består av lett søvn, innsovningen starter her. I denne fasen våkner du lett, og ofte vil du ikke selv ha registrert at du har sovet om du blir vekket her. Rykninger i kroppen er vanlig, og drømmer forekommer også.

2. Her er søvnen litt dypere enn i fase en, og kroppen er også mer avslappet, hjerte og puls slår roligere, og drømmer kan også forekomme. Det skal mer til for å vekke oss enn i fase en..

3. Dette er den dype søvnens første fase, såkalt kjernesøvn. Hjernebølgene er store og rolige, Nå er vi ennå vanskeligere å vekke, og drømmer forekommer også her.

4. Den dypeste søvnfasen finner vi i fase fire, her er vi vanskelige å vekke, vi har nedsatt aktivitet i deler av hjernen, og drømmer forekommer også her.

Etter en ca. 20 til 30 minutter i søvnfase fire, snus syklusen, og du går over i fase tre, så til fase to, og til slutt er du tilbake i fase en. Denne syklusen tar som sagt ca. 90 minutter, før vi begynner på nytt igjen.

Men her skjer det noe radikalt med søvnen. Vi får REM-søvn. REM-søvnen er en unik tilstand, der vi får de kjente øyebevegelsene som går raskt fra side til side. Her er hjerneaktiviteten stor, og det forekommer mye drømming. Det området i hjernen som håndterer gjenhenting av synsinntrykk, visual cortex, er svært aktiv, i tillegg til at amygdala har høy aktivitet. I Amygdala styrers vår emosjoner. De som våkner i denne søvnfasen, vil lett kunne huske drømmen. I tillegg til stor hjerneaktivitet i REM-fasen, er det påvist lavere aktivitet i de delene av hjernen som håndterer logikk. Dette kan forklare noe om hvorfor vi enkelte netter har fullstendig ulogiske og surrealistiske drømmer.

En annen merkverdig ting ved REM-søvnen, er at hjernen er tilnærmet våken, mens kroppen vår er fullstendig lammet. Det skjer stadig at folk opplever å være i bevisst tilstand, men uten å kunne bevege seg. Dette har jeg selv opplevd en gang, og det var veldig sært, litt skremmende. I dag ville jeg ikke blitt redd, men det er fordi jeg kjenner til hva som faktisk skjer, og fordi jeg vet at tilstanden er høyst midlertidig.

Selv om kroppen er lammet (paralysert) under REM-søvnen, så er den alt annet enn avslappet, den er snarere spent, vi puster ujevnt og pulsen slår hurtigere.

Ettersom syklusen gjentar seg i løpet av natten, blir fasene i kjernesøvnen kortere og kortere, og vi får mer og mer REM-søvn. Utover morgenkvisten tilbringer vi mest tid i fase to, eller i REM-søvn. Vekkes du i REM-fasen, vil du trolig ha mer eller mindre klare bilder fra noe du har drømt.

Vel, dette var kort om søvn, i neste post skal jeg ta for meg noen teorier som forsøker å forklare årsaker til at vi sover. For selv om det kan virke veldig åpenbart for de fleste at vi sover fordi vi trenger å hvile hjerne og kropp, så har altså forskerne til god å vise til hvorfor det har seg slik.

Åh Åh Åh, jeg er begeistret!

Snakker om. Det er ikke mange dagene siden jeg skrev en post om hvor viktig det er med lærere som har formidlingsevne. Vel. I går var jeg på min første forelesning i Motivasjon og Læring, pedagogisk psykologi. Jeg satt som fjetret i nesten fem timer. Foreleseren er helt fantastisk!

Dette er en stor pedagog. En selvfølge, tenker du sikkert, med tanke på temaet. En som skal lære bort læringsteorier, burde jo være i stand til å sette dem ut i praksis. Høhø, jeg har hatt forelesninger av pedagoger før, og det er langt mellom liv og lære i den leiren der ja, det kan jeg love dere.

Imidlertid skulle denne professoren sette meg på en aldri så liten prøve. Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det teoretisk oppgaveløsning på sparket, særlig der man skal oute resultatet sitt for de andre etterpå. Jeg har deltatt på noen slike teambuldings-prosesser før, der oppgavene var av praktisk art, som hvordan sette sammen et legohus når fem deltagere skal bytte på å sette på en kloss, uten å kommunisere underveis, Stig og Stein kjører sånne. De er morsomme. Slike oppgaveløsninger er rene leken.

Men dette var ikke en praktisk en. Dette var en huskeoppgave. En huskeoppgave. Altså pugg på kort tid under press. Bæsj. Jeg er elendig på slikt, fordi jeg stresser meg opp. Og fordi jeg har overbevist meg selv om at jeg har dårlig hukommelse. Men før han ga oss oppgaven, så fikk han hele salen til å holde pusten mens de satt med begge hendene i været (ikke spør), og så slapp han spørsmålet: Hvor mange stemte på Senterpartiet ved siste stortingsvalg? Hoho! Vi lo godt.

Så kom oppgaven. Vi skulle pugge en modell for psykiske læringsprosesser. Den hadde en fastsatt struktur på 19 komponenter, og vi fikk ca tre minutter på oss. Etter de tre minuttene, skulle vi gjengi modellen. Mens jeg ennå hadde latteren i magen, og før jeg rakk å bli stressa, så pugget jeg modellen, og gjenga den med kun 1 feil! Jeg altså! Jippiii! Så mye kan det altså bety for de kognitive evnene, og særlig hukommelsen, at man er avslappet når man skal prestere.

Jeg må se og få gjort noe med den eksamensangsten min. Noen som kjenner en morsom og god terapeut?