Jeg må skru av hjernen. Føler jeg begynner å bli forbanna. Det er flaut å være menneske iblant.

dD

Jeg har ikke fulgt operasaken med særskilt interesse, jeg synes det er supert at vi har innvestert i en jeg. Hva sutrer folk egentlig over? At det bare er for noen få? Vil det si at jeg ikke har fått med meg at statuttene for besøk av bygget forbyr noen å komme?

Oh, hvordan opprettholder jeg engasjementet…

Det korte svaret er: har hverken mann eller barn som suger energi vettu.

Det seriøse svaret: Jeg klarer ikke la vær. Jeg er over middels kunnskapstørst og nysgjerrig. Og jo mer jeg får med meg, jo mer engasjert blir jeg. I tillegg har jeg en godt utviklet empati. Jeg tar urettferdighet personlig.

Jeg synes ikke det er svakt å redusere engasjementet, alle har forskjellige terskler for hva som skaper balanse. Selv kan jeg ikke ha mye direkte kontakt med barn i stor nød f.eks.
En fem uker lang rundtur på barnehjemmene i Moldova gjorde meg midlertidig deprimert i tre måneder. Ikke bra. Jeg får hjelpe dem herfra istedet

Har så langt holdt igjen for å lage noen egen mening om denne operaen. Men utallige nettdebatter flyter over med jantelovens frustrasjon over statens bidrag til de pompøse operaelskerene.

Dette er et hot tema, men det er for lite kunnskap om hva operahuset bidrar til utenom at det er en kinosal med god akkustikk.

Det skal sies at fyrverkeriet under åpningen igår, som overdøvet alt annet i leiligheten forøvrig, sannsynligvis var spektalulært, dyrt og for de få (?) som bryr seg.

Jeg har oppfattet deg som entusiastisk og engasjert. Hvordan opprettholder du det? Jeg føler at jo mere jeg forstår jo mer er det som frustrerer meg. Og som en forsvarsmekanisme har jeg gradvis gått over til å bry meg mindre for ikke å bli sprø. Det er svakt, men kanskje nødvendig.

dD

Har du vært der nede?

Det kan bli morsomt å lese..

dD