Ikke lenger hemmelig

by Heidi Helene Sveen

Tiger, tiger er den selvbiografiske beretningen om et emosjonelt utsultet barn som ga seksuelle tjenester i bytte mot håpet om kjærlighet. Hun var syv, han var 51.

(Bokanmeldelse av Heidi Helene Sveen i Prosa 2, 2012 )

Margaux Fragoso og Peter Curran møtes for første gang en sommerdag i det lokale badeanlegget. Hun får øye på ham i enden av bassenget, og tiltrekkes av hans barnlige, men også faderlige fremtoning; «kan jeg få leke med deg?», spør hun, mens moren sitter vaktsomt på land, i frykt for at tyver skal rappe vesken hennes. Slik begynner en femten år lang relasjon preget av ambivalens, destruktiv kjærlighet, vold, tvang og misbruk.

Margaux var et dypt ensomt og neglisjert enebarn. Morens psykiske sykdom gjør henne emosjonelt og psykologisk fraværende. Faren er en innvandret gullsmed fra Puerto Rico, og legger mye stolthet i å ha et godt omdømme. Hans narsissistiske og voldelige trekk hindrer ham imidlertid fra å se noe verdifullt i andre. Det mangler ikke på nådeløse anslag mot både mor og datter: «Han skrek at vi hadde forbannet ham og dømt ham til et liv i elendighet, at han aldri mer kom til å bli fri, at Gud ikke kunne sende ham til helvete fordi han allerede var der, og at han lurte på hva han hadde gjort for å fortjene å måtte plages med to byrder (…)» Den nedslåtte moren skal uvitende komme til å bli Peters viktigste medspiller. I sin hjelpeløshet beundrer hun ham for hans sosiale intelligens, og for at han er så flink med barn: «Peter har alltid vært lederen i heiagjengen din. Hver gang faren din trykket deg ned, løftet han deg opp igjen». Moren pleide å tenke på ham som en reinkarnert Jesus. Det hun ikke vet, er at Peter er offeret som skader andre. Peter ble selv misbrukt som barn, og som voksen overfører han sine egne opplevelser på andre barn. For å gjøre ende på lidelsene, begår han til slutt selvmord.

Boken inneholder ingen oppskrift på hvordan man terapeutisk håndterer overgrep. På hvilken måte Margaux bearbeidet overgrepene, eller i hvilken grad hun har gjort det, får vi ikke vite noe videre om. Selvbiografien er først og fremst en ufiltrert dokumentar av en lang serie overgrep, slik de faktisk skjedde. Språket er nøkternt berettende, det er handlingene som løftes frem. Bruken av dialoger suger leseren effektivt inn i barnets verden, noe som blir spesielt ubehagelig i overgrepsscenene idet svært lite overlates til fantasien. Den i dag voksne småbarnsmoren Margaux er nådeløst ærlig om selv det mest intime. De usentimentale beskrivelsene av et lite barns brutale virkelighet er bokens styrke, og samtidig det som provoserer mest. Forfatteren byr nemlig ikke leseren på trøst, hun har ikke anstrengt seg det minste for å forskjønne eller pakke inn det som skjer i fantasifulle metaforer eller hensynsfulle utelatelser. Hvorfor skulle hun det?

Bare hvis du vil

Peter, overgriperen, går langsomt til verks. Den utspekulerte manipuleringen har pågått i lang tid før de seksuelle episodene inntreffer. Som åtteåring har ikke Margaux noe språk for å bearbeide det som skjer. Ordene som kunne hjulpet henne å identifisere krenkelsene som overgrep er ikke en del av hennes språkverden, noe som fører til identitetsforvirring; Margaux klarer ikke skille mellom Peters tanker og behov, og sine egne. Grensene mellom offer og overgriper viskes ut. Manipulasjon fungerer slik at den tilslører hvem som har den reelle makten, så når Margaux oppfyller Peters bursdagsønske om oralsex, oppstår det en falsk presentasjon av at hun gjør det av egen lyst; «Vil du at jeg skal kysse deg der, Peter? Siden du har bursdag?» «Det vil jeg veldig gjerne, vennen min.»

Av frykt for at han, som den eneste i verden, ikke skal elske henne, gjør Margaux stort sett som Peter vil. Boken er på sitt mest ubehagelig når hun gradvis tar over rollen som den aktive pådriveren. Etter årevis med misbruk begynner Peter å forstå hvor skadet hun er, og han bestemmer seg for at det seksuelle må opphøre. Hun reagerer med å insistere på at de skal ha samleie, og at han skal gjøre henne gravid. Den bisarre adferden fremstår som en form for seksuell selvskading.

Drømmeland

Margaux spalter kropp og sinn når han forgriper seg på henne, hun trekker seg inn i en fantasiverden. Kroppen blir nummen, tankene er et annet sted, i en tåke. «(…) hver gang vi kysset sånn, syntes jeg et øyeblikk det var ekkelt, og så døde den følelsen hen like raskt som den dukket opp. Hver gang jeg mistet en følelse på den måten, kunne jeg egentlig ikke føle noe særlig resten av dagen». Følelsesløshet inntrer som en forsvarsmekanisme mot overveldende emosjonelle og psykologiske smerter. Dissosieringen til tross; overgrepene er dypt innvevet i Margaux’ livshistorie.

Boken gir innsikt ikke bare i hvordan mekanismene mellom en pedofil og et barn utspiller seg, men også hvordan samfunnets manglende evne til å beskytte overgrepsutsatte barn tilrettelegger for de pedofile. Overgrepene kunne ikke pågått over så mange år hvis omgivelsene ikke aktivt hadde bidratt til hemmeligholdelse og fornekting, formodentlig drevet av et behov for selvbeskyttelse. Overgrep er et skambelagt tabu, den pedofile er alltid avskyelig. Fordi tabuet er så sterkt, snur vi oss vekk, nærmest på refleks. Hvis du ikke holder ut Margaux’ mørkeste hemmeligheter, holder du da ut mennesket Margaux?

Vilje til viten

Tiger, tiger skapte storm på det engelskspråklige markedet der den utkom for vel et år siden. Langt fra alle mente boken kunne si oss noe viktig. Det ble sagt at de mest eksplisitte passasjene er spekulative grep for å skape oppmerksomhet om boken. Hvilke andre grunner skulle forfatteren ha for å plage leseren med intime detaljer? Kanskje hun er så skadet, at hun ikke forstår hvor sterkt samfunnet fordømmer sex mellom barn og voksne? En psykolog i The Guardian mente at det eneste forfatteren oppnådde, var å projisere sin smerte over på leseren, og det kunne han ikke se noen mening i. Felles for de kritiske stemmene er at de mener Margaux har skrevet om sin overgrepshistorie på feil måte. De har lukket ørene for bokens budskap: Å holde på hemmelighetene, det er det som er farlig. Reaksjonene og motviljen overbeviser meg om bokens berettigelse. Mange har ikke har forstått hvor viktig det er at episodene skildres – slik de skjedde. Skammen og hemmelighetskremmeriet er overgriperens mest effektive våpen. Pedofile vet å utnytte dette. De har dannet egne interesseforeninger der målet er å normalisere overgrepene ved å hevde at sexen er frivillig; beviset er at barnet selv tok initiativ. Å nekte barn seksuell kontakt med voksne er samfunnets form for undertrykkelse, blir det hevdet. Margaux avslører denne overgrepsretorikken til fulle. I boken illustrerer hun forbilledlig hvordan ufrivillige handlinger kan se frivillige ut for utenforstående. Den ufiltrerte sannheten gir unik innsikt for dem med vilje til å vite.

Seksuelle overgrep mot barn er ikke et privat anliggende. Barn har krav på beskyttelse, og de har krav på samfunnets oppmerksomhet når alt rundt har sviktet. Oppreisning har stor psykologisk betydning for den overgrepsutsatte. Hvem skal gi Margaux oppreisning, nå som Peter er død? Svaret er enkelt: Det skal vi, leserne. Vi skal gjøre det motsatte av alle som muliggjør slike overgrep ved å lukke øynene. Vi skal lese, bli rystet og beklage — men ikke snu oss vekk. Ikke denne gangen.

Bok:
Margaux Fragoso, Tiger, Tiger
Cappelen Damm 2012