Hva er problemet med «Kom-og-ta-meg»-bilder?
Etter at kronikken min «De som villig spiller på sex» stod på trykk i Aftenposten har jeg mottatt en jevn strøm av støtteerklæringer. Det er mange fedre og mødre som bekymrer seg for døtrene sine.
Men ikke alle bekymret seg med meg, og den som bekymret seg minst, var feminismekritiker Kjetil Rolness. Antifeminister har mye å vinne på å holde fast i forestillingen om at feminisme handler om kamp, ja nærmest en krig, mellom kjønnene. Måten han rykket prompte ut på Facebook og nærmest på automatgir avviste problemstillingen var interessant. Han gjorde som han har gjort med så mange andre før; plasserte meg i «dårlig feminist»-kategorien. Altså helt der nede i det nedrigste, sammen med de sexfiendtlige og paternalistiske ottarfeministene. Rolness fikk raskt mange «likes» av de aller tøffeste gutta på vennelisten sin. Derfor fant jeg det ekstra fornøyelig når Rolness et stykke ut i debatten plutselig fant det for godt å etterspørre forskningsbasert kunnskap om seksualisering av kvinner. Sosiologen Rolness manglet åpenbart innsikt i fenomenet han nettopp hadde nedlagt så mye energi i å avvise. Der og da var ordskiftet med Rolness over for min del. Livet er for kort til å diskutere med folk som mangler velvilje. Jeg etterlater derfor ham og de utdaterte merkelappene hans her, og går tilbake til hva saken egentlig handler om.
Bilder av seksualiserte kvinnekropper er jo ikke noe nytt fenomen, sier mange, og tror at de istedenfor å bekrefte mitt poeng, avmystifiserer hele greia. Men poenger er jo nettopp at i vår kultur har vi lang tradisjon i å fremstille mannen som et beskuende og handlende subjekt, og kvinnen som seksuelt objekt som skal beskues og dømmes etter utseende og seksuell tjenestevillighet. Det er denne konvensjonelle og eldgamle kvinnerollen Hanne Sørvaag og hennes kolleger er med på å sementere når de stiller opp på «kom-og-ta-meg»-bilder, gjerne med en åpen og inviterende munn.
Hovedproblemet er det store volumet.
Ingen med synet i behold kan ha unngått å se det enorme volumet av seksualiserte og avkledde kvinnekropper som brukes til å selge de mest forunderlige produkter og budskap. Det er ingen trøst at gutta så vidt begynner å ta etter. En økende aksept for seksuell objektivisering av begge kjønn fjerner ikke problemet, det bare fordobler det.
Den som vil unngå påvirkning må unngå reklame, slå av fjernsynet, holde seg unna Internett, unngå kjøpesentre, kinosaler og sentrumsnære strøk, slutte å lese blader og aviser. Med andre ord: There’s no escape. Selv om det totale bildet av eksponerte kropper viser et variert utbud, er det fremdeles én type som går igjen; den idealiserte kvinnekroppen. Pent symmetrisk ansikt, slank midje, smekre lår og sprettrumpe. Vi mennesker er sånn, at vi orienterer oss mot regelen, ikke unntakene. Derfor hjelper det lite at smellvakre og formfulle Christina Hendricks fra Mad Men hylles som sexsymbol. Hun er unntaket.
Du blir uansett ikke påvirket, sier du? Det bekymrer meg faktisk mer, fordi det forteller meg at du enten er nummen av overeksponering, eller at du har internalisert og akseptert fortellingen om at fremstillinger av seksualiserte kvinnekropper nærmest er en uunngåelig naturlov. Det er bare sånn det er.
Hva sier forskningsmiljøene om effekten massekulturens seksualiserte kvinnekropper har på oss? Ganske mye, faktisk:
• Det enorme volumet av seksualiserte kvinnekropper i media underminerer det faktum at kvinner er intelligente, talentfulle, handlekraftige og autonome. Likestilling handler også om å bekjempe forestillingen om kvinner som det infantile kjønn.
• Den jevne strømmen av påminnelser om at unge jenter/kvinner aldri kan bli vakre nok , sexy nok, slanke nok – svekker både selvtillit og deres evne til å tenke på andre ting. Som jobb og skole, for eksempel.
• Unge jenter/kvinner som opplever sterkt press om å alltid ta seg best mulig ut risikerer å bli plagsomt selvbevisste. Dette kan igjen hindre dem i å utfolde seg fritt og utvunget. Aktiviteter som ikke er forenlige med et plettfritt ytre velges bort, mens det til gjengjeld nedlegges store mengder tid til å se best mulig ut. Fenomenet er også koblet til spiseforstyrrelser og forvrengning av eget kroppsbilde.
• Unge jenter/kvinner risikerer å tro at deres fremste verdi ligger i utseendet. Er du ikke pen og sexy nok, synker din egenverdi.
• Det er uheldig når unge jenter/kvinner internaliserer ideen om at de skal være seksuelt tilgjengelige på andres premisser. Selv-objektivisering gjør det vanskeligere for jenter å sette grenser. Disse jentene blir mer sårbare for seksuell trakassering og voldtekt.
Dessverre er det fortsatt slik at jenter utsettes for et annet normsett en gutter hva seksuell frihet angår. Det er vanskelig å se selv-objektivisering som noe frigjørende i kulturen. Sex og seksualisering er ikke det samme. Fremdeles er det slik at jenter har mye strengere normer for med hvem, når og hvor mange partnere de kan ha sex med før de blir stemplet som løsaktige. Antallet «kom-og-ta-meg»-bilder har neppe motvirkende effekt på normen om at kvinner skal kontrollere sin seksualitet strengere enn menn.
Det er alles ansvar å gjøre samfunnet til et bedre sted å leve. Når jeg i kronikken velger å trekke frem unge kvinnelige musikkartister som eksponenter for selv-objektivisering, så er ikke det tilfeldig. Disse artistene henvender seg til et ungt og formbart publikum. Derfor etterlyser jeg et mer reflektert forhold til egen rolle. Et vesentlig gode ved å leve i vår moderne kultur er den store individuelle friheten vi har til å gjøre selvstendige livsvalg. Denne friheten kan også brukes til å bryte uheldige kjønnsrollemønstre.
Kilder:
NIKK, Nordisk institutt for kunnskap om kjønn, “Unge, køn og pornografi i Norden. Mediestudier” (2006)
Report of the APA Task Force on the Sexualization of Girls
“Meningen med sex”, Forfatter: Wencke Mühleisen, Christel Sverre (red.)
“Sex överallt, typ!” : om unga och pornografi, av Sven-Axel Månsson, Lotta Löfgren-Mårtensson
