Pest eller gentest?
by Heidi Helene Sveen
«Å være opptatt av helsa er den største hindring for et godt liv». Ordene er ikke mine. Det er visstnok Platon som skal ha sagt dette. Han levde lykkelig uvitende om dagens maniske helsehysteri.
På Platons tid var helse sett på som skjebne. Legevitenskapen var knapt nok i fosterstadiet, og sykdommer ble forklart ved å vise til datidens guder eller demonenes vilje. Sånn sett kan Platons advarsel gi mening. Det er bortkastet tid å nedlegge energi i noe man allikevel ikke kan kontrollere. Til tross for at Platon ikke kunne gi råd om hvilke matvarer som hadde mest antioksidanter og hvordan du gjør stua om til ditt private treningsstudio, manglet han som kjent ikke ideer om det gode liv; han holdt for eksempel klippefast på verdien av åndelig kontemplasjon. For de intellektuelt late, derimot, var redningen å finne rett rundt hjørnet: 347 år etter at Platon døde, ble Jesus født.
I dag trenger vi verken Gud eller Jesus. Vi har fått molekylær biologi og genteknologi. Og ikke minst troen på at vi kan kontrollere egen helse. Det har, som du sikkert skjønner, skjedd mye siden Platon. Sistemann ut blant helseentusiastene er Morgenbladet, med en halleluja-artikkel om dine vidunderlige gener.
En av de tingene som markerer at man har mistet sin barndoms uskyld, er erkjennelsen av egen dødelighet. Har du først kjent på dødsangst, er det ingen vei tilbake. Livet vil aldri bli det samme igjen. Når det er sagt, fortvil ikke, det finnes håp. Sinnsroen kan reddes, selv om eksistensielle erkjennelser ikke kommer med returrett. Heldigvis er vi mennesker utstyrt med en helt nødvendig fortrengningsmekanisme. Det eneste som gjør vissheten om døden til å leve med, er evnen til å fortrenge den.
Min dødsangst slo inn for fullt noen måneder atter at jeg mistet forelder nummer to til døden. Jeg var to dager fra å fylle 30 år da faren min døde. To år før det igjen, mistet jeg moren min i brystkreft. Ingen av dem levde særlig sunt, målt etter dagens standard. En skulle tro at dødsangsten ville komme allerede med mammas død, men sannheten er at jeg var for travelt opptatt med å ta meg av min alvorlig syke far. Dessuten; sammenlignet med ham var jeg jo åpenbart frisk og vital. Men så døde han altså helt plutselig. Jeg visste godt at han var syk, men skjønte ikke at han var dødssyk. Det holdt han hemmelig.
Alle som har kjent sorg på kroppen vet at den har sine faser, og at dødsangstfasen er en av dem. Det å se noen man er glad i dø, fjerner effektivt enhver lille rest man måtte ha igjen av ungdommelig overmot og følelse av udødelighet. Det tok godt med tid og et stort antall søvnløse netter før jeg var igjennom det verste. Siden har dødsangsten jevnlig gjort sine plagsomme visitter. På et tidspunkt bestemte jeg meg for å forsøke å snu maktforholdet, jeg var desperat etter å ta tilbake kontrollen. Jeg holdt ikke ut flere bråvåkninger midt på natten. Panikken manifesterte seg fysisk, det føltes som om kroppen var utsatt for massive g-krefter, mens alt rundt meg stod blikk stille. Resten av natten ble jeg liggende og telle antall år jeg hadde igjen å leve. Jeg kom alltid frem til tallet femten. Da ville jeg bli like gammel som min mor – 47 år. Femten år er som en dråpe i havet når man har like mye ugjort som det jeg hadde på det tidspunktet.
Jeg skal ikke kjede dere lesere med for mange detaljer om denne slitsomme perioden av mitt liv, men heller fortelle at jeg har slutta å telle ned til min egen død (det er fem år til jeg er 47), jeg har jo innsett i etterkant at det hele er basert på en fiks idé. Det begynner også å bli lenge siden sist jeg våknet om natten med kroppen full av sentrifugalkraft. Jeg lyktes på et vis med å fortrenge vissheten om egen dødelighet. Men ingenting varer evig, som kjent.
Her om dagen møtte jeg på en bekjent. Vi kom i snakk om både dette og hint, og jaggu kom vi ikke inn på temaet kreft. Det viste seg at hun, som er noen år yngre enn meg, har hatt brystkreft. Med innlevelse fortalte hun meg historien sin fra begynnelse til slutt. For å gjøre en lang historie kort: Hun har masse kreft i familien, og har derfor tatt en gentest. Det viste seg at hun er bærer av et arvelig gen som øker sjansen for å få kreft.
Hun forsøker å overbevise meg om gentestens fordeler: Helsevesenet tilbyr regelmessige tester og avanserte screeninger for å kunne diagnostisere og behandle eventuell kreft så tidlig som mulig. Det hun ikke forteller meg kan jeg observere mellom linjene: Ulempene med disse testene og screeningene er at man stadig går og tenker på kreft. Man mottar den årlige innkallelsen, og tenker umiddelbart på kreft. Det viser seg å være et par uker til timen, og i mellomtiden tenker man på kreft. Man møter opp på sykehuset, og det er umulig å ikke tenke på kreft. Mens man venter på resultatene er kreft alt man klarer å tenke på. Og sånn går ukene. Og årene. Jeg så det på henne; hun tenkte på døden.
Faen. Nå tenker jeg også på døden. Jeg har også kreft i familien. Burde jeg ta testen? Hva er prisen for å ikke ta den? Jo, jeg risikerer å oppdage kreften for sent. Angeren kommer til å være overveldende. Hva er prisen for å ta testen? Jeg kommer til å tenke på kreft regelmessig. Dødsangsten vinner terrenget tilbake. Den impulsive lysten til å fortrenge det hele er påtrengende. Hva var det Platon sa igjen?
Bra blogg, Heidi Helene!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Har samme erfaring som du, men nå holder jeg på å overleve faren min også. Han ble 71! Hver julaften står jeg på grava til mora mi og sier “dumma”! Hun ble bare 63 år. Vel, nesten 64. Hu røyka og drakk, men fikk jo kreft i underlivet. Far røyka og drakk. Og fikk svulst på hjernen. Jeg har aldri røyka, men drekker. Skal jeg ta gentest? Nei! Jeg ligger jo uansett under torva om 10 år. Og da kan jeg jo leve i relativt uvitenhet om hvorfor jeg havner der når jeg har passert 75!
Jeg blir eitrende forbanna over all helsepreiken. De som preiker mest, gjør det fordi de skal tjene penger på vår dårlige samvittighet. Ingen trenger å lære så jævla mye om helse. Sunt folkevett og noenlunde sunne vaner. Gå litt, sove litt. Passe på den psykiske helsa. Ha gode venner. Og en snill familie.
Facebook er livsforlengende, tror jeg! Venter bare på at noen forsker på hvor fint det er å ha Fjesern som backup på livet.
“De som preiker mest, gjør det fordi de skal tjene penger på vår dårlige samvittighet.”
Jeg prater mye om helse, men tjener ikke en krone på det. Så der er du nok ganske fordomsfull.
“Ingen trenger å lære så jævla mye om helse. Sunt folkevett og noenlunde sunne vaner. Gå litt, sove litt. Passe på den psykiske helsa. Ha gode venner. Og en snill familie.”
Alle trenger å lære masse om helse. Din mangel på kunnskaper, er med på å forlenge helsekøene. Dessuten støtter du produsenter som “selger usunne livsstiler”. Det er altså ikke bare deg selv det går utover, når du ikke bryr deg. Har du tenkt på det? Folkevettet du snakker om er ikke særlig sunt. Svært mange sykdommer og dødsfall her i landet, kunne vært unngått om folk hadde hatt litt mere kunnskaper om helse, og om hvordan de skal klare å gjennomføre et sunt liv praksis. Den psykiske helsen er viktig ja, men å bevisst leve usunt er ikke tegn på en god psykisk helse.
Hvordan får man sunt folkevett når ingenting betyr noe,Trygve.?
Du må jo sette deg inn i stoffet før du bestemmer deg for hvem i helsedebatten du tror på.
Å bare gjøre litt av alt er en dårlig form for sunt folkevett. Hvordan passer man på den psykiske helsa? Fortsetter man med å gjøre litt av alt?
Helse-fanatisme er destruktivt!
Jeg ser egenhendig hvordan slikt invalidiserer enkelte bekjente.
Deres hovedgeskjeft er for enhver pris å unngå noe farlig eller skadelig.
Nei, takke meg til en saftig biff med masse røvin, en cognac og god sigar. snart er det grill-sesong, og jeg skal fråtse over langbordet, drapert i kull-osen og tobakksrøyken som siger fra munnviken mens jeg heller ekstra mye bearnaise på tallerkenen.
gleder meg over hver dag jeg har det godt, så får det heller våge seg at det kan bli noen færre av de!
Om du ikke inhalerer røyken fra sigaren høres det der ganske sunt ut. Problemet med en sunn livstil er at de fleste ikke vet hva SUNN er. Vi er opplært til å tro mager mat med masse sukker og stivelse er sunt.
Kos deg med kjøttet og sausen.God sommer!
Hvis du ikke innhalerer er vel dette både sunt og godt. kunnskap har vel ikke skadet noen, det er hva man gjør med den som avgjør. Uvitenhet har du ikke vondt av inntil du blir syk.
@Dette blir bare dumt. Bra skrevet, men jeg antar du har et ateistisk livssyn Heidi Helene.
Isåfall er du den første ateisten, som ærlig og redelig har beskrevet din dødsangst, det må være ugreit.
I motsetning til deg tror jeg på Afterlife.
Min visjon er å bli gjenfødt på Guds Planet – Det Gode Planet.
Det lindrer dødsangsten.
Jeg er ateist, men dødsangst kan jeg ikke si at jeg har, man havner jo ingensteds så det er ingenting å ha angst for, (må være verre for de so trur de har en sjel som kan havne i helvete, skrekk og gru).
Drømmesenarioet er at jeg får vite det omtrentlige tidspunktet for dødsfallet slik at jeg kan få ryddet, planlegge begravelsen, skrive ned verdi på samleobjekter, eventuelt reise en plass jeg ikke har vært før hvis jeg får tid.
Skjønner forøvrig ikke hvorfor så mange bruker uttrykke “man skal jo leve” om en helseødeleggende livstil, blir ikke mye til liv det etter hvert.
Hvorfor kan ikke ateister også ha dødsangst? Skal det bare være forbeholdt gudetroende?
Jeg er selv ateist og nei, jeg har ingen som helst dødsangst. Jeg kan være redd for måten å dø på, at det skal være smertefullt. Men redd for selve døden er jeg ikke. Den er like naturlig som det å bli født. Og ingen av oss var noe sted før vi ble født heller, så hvorfor tro vi skal være noe sted etter døden? Jeg synes det er mye bedre å leve det livet jeg vet jeg har og gjøre det jeg mener er det beste ut av det, enn å somle bort tida på å håpe på noe bedre etter at jeg er død.
Det å dø er en naturlig ting men ingen har lyst til å dø uansett hvor naturlig det enn måtte være.
Jeg har lest og sett, hørt og diskutert dette med død og eventuelt etterliv med mange, men det kan desverre ikke påvises helt vitenskaplig at det finnes et etterliv. Men indisiene er mange og det blir stadig fler ettersom legevitenskapen vrister stadig fler ut av dødens grep. Det er til og med bevist at kreft kan gå tilbake og folk kan bli friske, og det på det stadiet at de var oppgitt av de behandlene leger. Forstå det den som kan, men det er noen få (som vi vet om) som har overlevd en absolutt dødsdom fra autoriserte leger.
Jeg personlig tror at vi fortsetter livet i det vi kaller himmelen, da selvfølgelig uten kroppen da den er bare et transportobjekt til bruk på jorden. Det egentlige livet er på den andre siden, vi er bare her på jord for å erfare og lære og så drar vi hjem igjen for å vile og få nye oppdrag.
Ja jeg vet det høres sprøtt ut og jeg er jo også redd for en smertefull og langvarig dødskamp, men jeg vet hvor jeg skal og livet etter det jordiske opphold er vårt egentlige liv. Når vi er på jorden er vi pliktig å ta vare på kroppen vår, den skal vare en viss tid og jo bedre form den er i jo mere lærer du og mindre plager har du. Så ikke bekymre seg for den dag i morgen, den kommer uansett, tackle de utfordringene som kommer og ikke tenk på at du kan bli syk så holder du deg frisk og rask så lenge det er bestemt at du skal være i jordisk tjeneste.
“Men indisiene er mange og det blir stadig fler ettersom legevitenskapen vrister stadig fler ut av dødens grep.”
Det holder ikke med indisier. Det må skikkelig bevis til!
“Det er til og med bevist at kreft kan gå tilbake og folk kan bli friske, og det på det stadiet at de var oppgitt av de behandlene leger.”
Og likevel er det folk som dør av akkurat det samme, og som ba og ba for sitt liv overfor sin gud, men de døde likevel. Ang. folk som overlever alvorlig sykdom så kan det være flere årsaker til det, uten at det er noen gud med i bildet. For det første så kan diagnosen i utgangpunktet ha vært feil, det kan også være medisiners effekt (også bivirkninger, enten de er kjente eller ukjente) som kan ha spilt en rolle, samt kroppens egen iboende evne til å helbrede seg selv. Man kan altså ikke forklare slike tilfriskninger med noen gud, fordi noen guds eksistens aldri noensinne er blitt påvist eller bevist.
Jeg ser litt annerledes på det. Jeg er opptatt av min egen helse. Ikke fordi jeg er redd for å dø, men fordi jeg elsker å leve.
Mange sier, litt overbærende, man må leve mens man gjør det, og da kan man ikke være hysteriske. Når de tar den overbærende tonen, er egentlig diskusjonen over for min del. Det nytter ikke å få folk til å forstå at jeg i aller høyeste grad lever mens jeg gjør det. Og mens jeg lever, spiser jeg sunt og trener, nettopp fordi jeg elsker å leve fullt ut.
Jeg blir ikke provosert eller forbannet på grunn av all helsepreiken. Det jeg ikke vil høre, lar jeg bare være å forholde meg til. Det som gjør meg eitrende forbannet er alt det vi ikke får høre. Alt som myndighetene (eller andre maktposisjoner) fortier av bekvemmelighetsgrunner, og ikke minst av økonomiske grunner. All denne fortielsen fratar meg muligheten til å gjøre mitt eget valg. Valget har blitt tatt for meg, av noen som skal tjene penger på at jeg ikke får vite. Jeg er voksen og vil ta mine egne valg, men uten kunnskap kan jeg ikke velge.
du blir født en gang, du dør en gang, det er jo ikke sånn at du kan unngå den eller slippe den.
Hei Heidi Helene
Kreft er de moderne menneskenes verste frykt, den rammer alle, liten og stor gammel og ung, ubønnhørlig og voldsomt. Heldigvis har mangeårig forskning vist at mange faktisk blir helt frisk etter en kreft diagnose.
http://www.vargas12.com/2011/05/mens-vi-venter-pa-doden-2/
I boken “Jeg forbanner tidens elv”, av Per Petterson får man innblikk i et menneskes dødsangst pga av kreft. Et mesterverk etter min mening.
Deilig å se kloke, gode og gjennomtenkte blogginnlegg fra en kvinne som har mye å by på. Følger deg fra i dag av på Twitter.
Livet er kort, og døden så endelig, vi kan ikke annet enn å leve livet.
Vargas
Et fint innlegg.
Faren min var 35 da han døde. Kreft det også – men dette var på den tiden det ikke var begynt å bli oppmerksomhet rundt føflekkreft og han hadde fått en svulst voksende under armen før han i det hele tatt kom seg til legen. Da han gikk til sin første sjekk ble det konstatert kreft og han ble gitt 2 mnd igjen å leve. Med behandling levde han likevel i 2 år – nok til å se meg fylle 2. Moren min var høygravid og 2 dager fra å føde meg da de fikk beskjeden. De måtte fremskynde dåpen min for å være sikker på at han fikk det med seg. Han døde lille julaften. Jeg har noen ganger lurt på om mamma tenker på det ofte eller sliter hver jul. Det at hun er så behersket og var så bestemt på å komme videre med livet har nok hjulpet – det har aldri vært noen dveling ved sorg i familien.
Jeg tenker aldri at jeg kommer til å få kreft og dø når jeg er 35. Det betyr ikke at jeg ikke har dødsangst – jeg er en grubler og kan ofte ligge våken.
Jeg tror på å leve sunt, ikke fordi du skal leve så lenge som mulig nødvendigvis, men fordi du har det bedre mens du lever. Du vil ha god helse, et bedre kroppsbilde og seksualliv, du vil orke mer i hverdagen og du er et bedre forbilde for dine barn.
Jeg tror at dersom man kan finne andre metoder enn å ‘fortrenge’ dødsangsten, er det en god ting. Jeg er ikke en som praktiserer religion, men jeg er noe religiøst tilbøyelig, jeg tror at livet skal romme det også, som et nødvendig mysterium, noe mer enn meg selv og mitt. Få har en tro på et etterliv i den grad at det eliminerer dødsangsten. Jeg tror det er mer snakk om at man innfinner seg med at noe er uforståelig og at selv om et etterliv ikke kan bevises så kan det totale intet heller ikke bevises.
Jeg er bare 21 og det er så mye jeg enda ikke har funnet ut av at jeg har nok med å prøve å finne ut hva jeg skal bli, hva jeg skal gjøre med livet, hva som skal bli min livssituasjon, er kjærlighet svaret på alt, kommer jeg til å gifte meg osv. Jeg er livredd for å miste min mor og stefar og jeg skal innrømme at innlegg som dette skremmer meg i den grad at jeg skjønner at det ikke blir lettere. Min stefar var over 60 da han mistet sin egen mor og jeg kan ganske enkelt si at den situasjonen er ikke lettere selv om du er godt voksen. Han er den sterkeste personen jeg kjenner og hadde det svært vanskelig.
Om man skal få vite om man er disponert for kreft er et personlig valg og jeg tror ikke det finnes en fasit. Jeg tror mennesker kan takle mer enn de tror og dersom man finner ut at man er disponert, kan en avfinne seg med det også og gjøre det beste ut av situasjonen og tilpasse sin livsstil helsemessig. Jeg tror nok jeg ville funnet det ut – usikkerhet plager meg mer.
Jeg er ateist, og har aldri følt meg så uredd for døden etter at jeg la overtroen bak meg. Det er nemlig ikke selve døden jeg frykter – for hvorfor skal jeg frykte en ikke-eksistens? Jeg eksisterte ikke i hundrevis av millioner av år før jeg ble født, og det var ikke det minste ubeleilig for meg. Nei, det jeg frykter er selve prosessen. Jeg frykter alle de forferdelige utgangene livet kan ha, det være seg smertefull kreft, det å miste kontroll over kropp og sinn i alderdomsdemens, eller et plutselig hjerteinfarkt. Alle disse scenarioene virker fryktinngytende på meg, bare fordi de kan volde meg så mange vanskeligheter i dette livet. Det som (ikke) kommer etter ofrer jeg ingen tanke.
Min livsfilosofi:
Min livsfilosofi bygger på erfaring på feil tidsforbruk, 43 år med røyking, samlivsbrudd,16 timers jobbing daglig.30 år med altfor mye rask ferdigmat og for mye søtsaker. Dette førte først til diabetes2, og senere til et hjerteinfarkt, senere til trippel bypass hjerteoperasjon og utvikling av diabetes til insulinavhengig behandling. Da med den ene foten i graven kom jeg på noen av tankene som jeg skriver om her.
Kanskje man er ekstra redd for døden når man skyver livet foran seg. Mange er opptatt av de fine tingene som de vil gjøre senere i livet, de skal bare….. skal bare først. De skal tjene de ekstra pengene eller oppnå lønnsforhøyelse eller få en ny jobb. Og “slik går nu dagan”. mens dagene går er det jo selve livet som går. Om vi blir syke og står i fare for å dø, tenker vi på alt det vi ikke fikk gjort, alle de ting som skulle gjøres senere, som det ikke blir noe av. Kanskje redselen for å dø blir mindre om man klarer å leve mens man gjør det. Kanskje man da kan tenke på den siste dagen at jeg levde et kvalitetsliv på jorden den tiden som jeg fikk til rådighet.
Mange skriver om å leve et sunt liv. at det er det som skal gi oss et langt og friskt liv.Å leve sunt er sikkert viktig. Å bevege seg, å få nok søvn og spise riktig mat er viktige elementer i livet. Det som gjør meg betenkt er, hvem sine råd skal jeg følge for å leve sunt?
Er det MILLS som selger hjertegod margarin? Kan vi stole på statens nøkkelhullsmerking hvor til og med Pizza Grandiosa er blitt sunn.
Er det staten som råder oss til å spise fettfri “indrefillet ” av all mat,
som kyllingfillet, salmalaks og svine eller oksefillet, eller som råder oss til å spise brød eller pasta til alle måltider. Hvor sikker er du på at disse rådene er de beste for å holde deg frisk?
Med tanke på at verdenskjente løpestjerner dør alt for tidlig av kreft, eller elitefotballstjerner som faller om på fotballbanen med hjerteinnfarkt, lurer jeg på om brødspising sammen med alle former for trening virkelig er sunn?
Lørdagsgodtet som liksom skulle være ok fordi det tross alt bare skulle nytes på den ene dagen i uka, får oss til å fylle handlekurver med kjempeposer med smågodt, de største melkesjokoladene man kan få kjøpt for penger, poser med seigdamer og menn, potetgull og skruer sammen med utallige sixpacks med pils, med god samvittighet.
All denne “søppelmaten” som vi aldri før i historien har spist. Denne maten som gjør folk avhengig, gjør mange både overvektige og syke. Hvor sunn er den? kanskje vi burde gå tilbake til den kosten som bestemor lagde med mindre sukker, stivelse og “lurium3″ og med mer flesk og ekte smør.
Om vi lever et liv med bestemors mat, kvalitetstid sammen med venner og familie, et liv med passelig med arbeid og fritidsaktiviteter.Et liv uten tanke på” å samle i lader” Som alle vet er det ikke lommer i likskjorta
.Et liv med opplevelser og gleder som gir oss mange gode minner.
Da slipper vi kanskje å være redd for døden.
Selv om jeg ikke er noen religiøs person husker jeg første setning i Grundtvigs sang:
“Et jævnt og muntert, virksomt liv på jord”. det er hva det hele handler om. Bjørn Larsen
[...] mars 18, 2012 kl. 8:25 am [...]
En venninne sa da hun mistet sin andre forelder: Nå er jeg neste. Først da jeg selv mistet min andre forelder, forsto jeg fullt og helt hva hun mente. På en måte var det da (jeg var 50) jeg gikk fra å være ung og carefree til å bli en smule gammel. En dobbel sorg.
Fantastisk skrevet! Livet skal visst ikke alltid være like enkelt… Når det kommer til testingen ville jeg testet meg alt jeg kunne!
Hei. Min norsk er ikke perfekt og når snakker jeg om kreft det er mye lett skriver i engelsk. I liked your blog entry and it has a personal connection to my own life. I am young (32) and just finished being treated for breast cancer. I also found out recently that I have the genetic mutation that increases my risks of breast and ovarian cancer. Everyone is different in terms of how much they want to know but finding out gave me some understanding as to why this happened to me and also gave me power to do something about the other risks. It also lead to my other family members finding out they had it too before they developed cancer which made me feel good as I dont want anyone I love to go through what I did. If you dont get the test you may worry more about the what ifs. I felt like it gave me some control over a really crappy situation. Good luck with your decisions.
Veldig bra skrevet. Jeg har også truen på å fortrenge dødsangst. Det er bortkastet tid å tenke på hva som muligens kan skje i fremtiden. Men jeg forstår at for noen er dette umulig i perioder.
“Så fint at fremtiden er en hemmelighet, så vi slipper å måtte vente på det vonde i livet.” skrev ei som var skutt og overlevde Utøya 22. juli.
Jeg synes fremtiden skal være en hemmelighet og at man må leve i nuet.
Selv liker jeg å bevege meg og spise nogenlunde variert mat, men koser meg ofte med sjokolade osv.
Jeg har et todelt syn på helse. Graden av hvor opptatt man skal være av helsa er det jeg synes er spennende å diskutere. Jeg synes man skal bevege seg nok i forhold til hvor mye man spiser, men dagens hysteri om “alt skal være laget fra bunnen av” og “antioksidanter og nutrilett er fantastisk” er for meg unødvendig tidsbruk. Jeg er også viss om at noe ferdigmat ikke er sunt, men at man kan kjøpe seg en ferdigfryst fiskegrateng bør ikke være feil.
Hilsen jente som lever livet
Reblogged this on helsepedagog1.
Hvis du ikke er intellektuelt lat, og skulle ønske å utfordre din intellektuelle kapasitet, så foreslår jeg at du leser “Mirakler” eller “Se det i øynene” av C. S. Lewis, litteraturprofessor ved Oxford og en av de klart mest anerkjente filosofene fra vårt forrige århundre, i alle fall av de som har lest ham
Kenneth Tynan bak på den engelske utgaven av Mirakler:
“If I were ever to stray in to the Christian camp, it would be because of Lewis’s arguments as expressed in books like Miracles.”
Death becomes us.
Hvis ingen hadded død så ville planeten vært overfylt og vi ville kansje være eneste eneste dyr på land som er større en gnagere og kansje kjæledyr og andre ting vi har som er tam nok til og ha runt oss.
Vi hadde neppe kjedet oss, men man ville nok hatt mer ekstrem underholdning, for i lengden blir det meste kjedeligt.
Men akk ja, det verste som skjer dem neste 25 årene er nok bare første steg av overbefolkning, matmangel i flere land en dem som er nå, mangel på vann, mer forrurensing pga vi trenger strøm, mer produsert mat, fabrikker for og kjøre alt dette.
Ozonlaget vil nok være litt mere åpent, kansje noen steder blir litt merer sterilisert for og balansere dette pga uv stråling.. men det tar sikkert bare knekken på mindre insekter som dyr lever av osv osv..
Egen helse\dødelighet er nok en god ting
Synes det ikke er for ille om jeg ikke lever 20 år til.
Men alt kan jo forandre seg på 20 år.
Men akkurat nå vet jeg ikke om jeg klarer og vente lengere på diablo 3 … HVA TAR DEM SÅ LANG TID… må ha spillet nååå!
Hei! Dette var fin lesning! Selv har jeg “kasta bort” mesteparten av livet på å bli frisk, og har funnet ut at resten av livet ikke skal brukes på det. Ser fremover, uten å bry meg om den døden som venter. Den kommer, og det beste jeg kan gjøre er å løpe den i møte, med friskt mot hver dag. Det er dagen jeg har som teller, og uka jeg planlegger for, og sesongen som skal brukes i hagen, og klemmene jeg får av kona, og de glade ungene våre, og alt dette som gjør at døden bare er et lite punktum i et rikt liv.
Og til høsten blir jeg 50! Da skal jeg feire da! 18.250 livlige dager må bare feires! Hurra!
[...] min kjære blogg-kollega og kloke skribent Heidi Helene Sveen skrev en kronikk om dette med tittelen “Pest eller gentest” for ikke mange dagene siden. Les den også dere! Ingen relaterte [...]
IKKE TA TESTEN!
Jeg er en kiropraktorstudent i USA, og jeg håper du er enig i at tankene våre har en effekt på helse og hvilke gener som skal uttrykkes. Det er en grunn til at ikke alle med det “brystkreft-genet” får kreft. De har ikke stimulert de nok fra ytre stimuli. Vi har blitt lært til å tro at vi er offere for våre gener, men de blir igjen styrt av miljøstimuli (3 T´er: Thoughts, Toxins and Trauma (fysisk)). Dette er et nytt forskningsområde kalt epigenetics (epi=styrer over). Det er sant som vi har blitt lært tidligere; genene er som en kokebok. Men de muterer IKKE av seg selv, det er stimuli som skrur de av og på. Hvis du er interessert i å lese mer: Bruce Lipton.
Skill deg fra et liv i frykt, for stress er nr 1 årsak til så og si alle sykdommer i verden. Begynn på yoga, meditasjon eller ta et pustekurs.
Alle sykdommer har vist seg å være reversible. Til og med kreft og aids. Kroppen har en utrolig evne til å lege, adaptere og opprettholde balanse hvis du bare gir den det den trenger. Mange ser friske ut (spiser ok sunt og trener) men ender opp med å plutselig dø om. De har sakte men sikkert fått dårligere livsfunksjon uten å registrere det. Hva kan hjelpe? Finn en kiropraktor (en god en)!! De sørger for at energien/livskraften i nervesystemet (som styrer alle organer og funksjoner i kroppen) har fri flyt. Hvis du har en låsning i rygg/nakke vil dette påvirke nerveforsyning som igjen styrer alt annet (hormoner, etc…)
Hva angående mat. Spis sunt, men husk: du er ikke hva du spiser, men hva kroppen din har mulighet til å absorbere!! (Styrt av nervesystemet igjen).
Håper du gir slipp på frykten din, begynner å bytte ut negative “kreft” tanker med positive tanker og erkjennelser om deg selv, holder deg aktiv og glad og begynner å se en kiropraktor regelmessig.
Mvh Tea
Hei Tea,
hvor praktiserer du? En ny klient til deg, jeg tror faktisk på det du skriver:)
Svein Tore: Jeg er fortsatt student i USA men kommer nok til å praktisere i øverste del av Østfold/Akershus. Planen er å ta Norge med storm! Glad du er enig – det er jo veldig logisk. Vi vokser opp med å tro at vi ikke kan stole på kroppen vår og ikke skal føle noen ting (har du litt vondt i hodet, ta en pille). Symptomer er kroppens måte å fortelle deg noe på. Medisiner dekker bare over symptomene. Jeg er for årsaksbehandling! I stedet for å dra opp folk fra elva og “fikse” noe som er galt i kroppen (vha medisiner og operasjoner) som dagens helsevesen gjør, bør vi heller gå oppover elven og se hva som dytter folk uti.
Hvor holder du til? Jeg kan finne en god kiropraktor for deg hvis du vil så lenge. Håper at du blir en klinikkmedlem av meg senere! Hehe. Og husk: Nerveceller er de ENESTE cellene som ikke blir fornyet. De er også de som styrer ALT i kroppen.. Lurt å ta vare på disse!
Tea Aas Ambjørnrud
Tea, “Jeg er for årsaksbehandling!”, enig, jeg bor i Oslo:)
@Hei, det kom et kjempetilbud på letsdeal med kiropraktorbehandling på mailen idag, tror du det kan være englene til Prinsesse Märthe Lousie som står bak:)
Haha så bra. Det er nok cosmos som forteller deg at du må kontakte en kiropraktor ja! Lykke til.
KA Klinikken i Oslo er bra, men jeg anbefaler på det varmeste Helhetsgården i Hobøl kommune (verdt kjøreturen) hvis du ikke finner noe bedre.
Her synes jeg du like godt bare kan ta testen og få det overstått. For du tenker jo allerede på kreften og jeg mistenker at forsøk på å fortrenge det hele igjen vil ta omtrent like lang tid eller lengre, enn å vente på resultatene og potensielt få det hele ut av verden.
Det er vondt og skummelt og det vil rippe opp i ting, men igjen, det kan potensielt gi deg en ro du ikke ville fått uten.
Og bare for å gnukke litt på en sliten floskel til slutt: Sannheten setter oss fri!