Pest eller gentest?
«Å være opptatt av helsa er den største hindring for et godt liv». Ordene er ikke mine. Det er visstnok Platon som skal ha sagt dette. Han levde lykkelig uvitende om dagens maniske helsehysteri.
På Platons tid var helse sett på som skjebne. Legevitenskapen var knapt nok i fosterstadiet, og sykdommer ble forklart ved å vise til datidens guder eller demonenes vilje. Sånn sett kan Platons advarsel gi mening. Det er bortkastet tid å nedlegge energi i noe man allikevel ikke kan kontrollere. Til tross for at Platon ikke kunne gi råd om hvilke matvarer som hadde mest antioksidanter og hvordan du gjør stua om til ditt private treningsstudio, manglet han som kjent ikke ideer om det gode liv; han holdt for eksempel klippefast på verdien av åndelig kontemplasjon. For de intellektuelt late, derimot, var redningen å finne rett rundt hjørnet: 347 år etter at Platon døde, ble Jesus født.
I dag trenger vi verken Gud eller Jesus. Vi har fått molekylær biologi og genteknologi. Og ikke minst troen på at vi kan kontrollere egen helse. Det har, som du sikkert skjønner, skjedd mye siden Platon. Sistemann ut blant helseentusiastene er Morgenbladet, med en halleluja-artikkel om dine vidunderlige gener.
En av de tingene som markerer at man har mistet sin barndoms uskyld, er erkjennelsen av egen dødelighet. Har du først kjent på dødsangst, er det ingen vei tilbake. Livet vil aldri bli det samme igjen. Når det er sagt, fortvil ikke, det finnes håp. Sinnsroen kan reddes, selv om eksistensielle erkjennelser ikke kommer med returrett. Heldigvis er vi mennesker utstyrt med en helt nødvendig fortrengningsmekanisme. Det eneste som gjør vissheten om døden til å leve med, er evnen til å fortrenge den.
Min dødsangst slo inn for fullt noen måneder atter at jeg mistet forelder nummer to til døden. Jeg var to dager fra å fylle 30 år da faren min døde. To år før det igjen, mistet jeg moren min i brystkreft. Ingen av dem levde særlig sunt, målt etter dagens standard. En skulle tro at dødsangsten ville komme allerede med mammas død, men sannheten er at jeg var for travelt opptatt med å ta meg av min alvorlig syke far. Dessuten; sammenlignet med ham var jeg jo åpenbart frisk og vital. Men så døde han altså helt plutselig. Jeg visste godt at han var syk, men skjønte ikke at han var dødssyk. Det holdt han hemmelig.
Alle som har kjent sorg på kroppen vet at den har sine faser, og at dødsangstfasen er en av dem. Det å se noen man er glad i dø, fjerner effektivt enhver lille rest man måtte ha igjen av ungdommelig overmot og følelse av udødelighet. Det tok godt med tid og et stort antall søvnløse netter før jeg var igjennom det verste. Siden har dødsangsten jevnlig gjort sine plagsomme visitter. På et tidspunkt bestemte jeg meg for å forsøke å snu maktforholdet, jeg var desperat etter å ta tilbake kontrollen. Jeg holdt ikke ut flere bråvåkninger midt på natten. Panikken manifesterte seg fysisk, det føltes som om kroppen var utsatt for massive g-krefter, mens alt rundt meg stod blikk stille. Resten av natten ble jeg liggende og telle antall år jeg hadde igjen å leve. Jeg kom alltid frem til tallet femten. Da ville jeg bli like gammel som min mor – 47 år. Femten år er som en dråpe i havet når man har like mye ugjort som det jeg hadde på det tidspunktet.
Jeg skal ikke kjede dere lesere med for mange detaljer om denne slitsomme perioden av mitt liv, men heller fortelle at jeg har slutta å telle ned til min egen død (det er fem år til jeg er 47), jeg har jo innsett i etterkant at det hele er basert på en fiks idé. Det begynner også å bli lenge siden sist jeg våknet om natten med kroppen full av sentrifugalkraft. Jeg lyktes på et vis med å fortrenge vissheten om egen dødelighet. Men ingenting varer evig, som kjent.
Her om dagen møtte jeg på en bekjent. Vi kom i snakk om både dette og hint, og jaggu kom vi ikke inn på temaet kreft. Det viste seg at hun, som er noen år yngre enn meg, har hatt brystkreft. Med innlevelse fortalte hun meg historien sin fra begynnelse til slutt. For å gjøre en lang historie kort: Hun har masse kreft i familien, og har derfor tatt en gentest. Det viste seg at hun er bærer av et arvelig gen som øker sjansen for å få kreft.
Hun forsøker å overbevise meg om gentestens fordeler: Helsevesenet tilbyr regelmessige tester og avanserte screeninger for å kunne diagnostisere og behandle eventuell kreft så tidlig som mulig. Det hun ikke forteller meg kan jeg observere mellom linjene: Ulempene med disse testene og screeningene er at man stadig går og tenker på kreft. Man mottar den årlige innkallelsen, og tenker umiddelbart på kreft. Det viser seg å være et par uker til timen, og i mellomtiden tenker man på kreft. Man møter opp på sykehuset, og det er umulig å ikke tenke på kreft. Mens man venter på resultatene er kreft alt man klarer å tenke på. Og sånn går ukene. Og årene. Jeg så det på henne; hun tenkte på døden.
Faen. Nå tenker jeg også på døden. Jeg har også kreft i familien. Burde jeg ta testen? Hva er prisen for å ikke ta den? Jo, jeg risikerer å oppdage kreften for sent. Angeren kommer til å være overveldende. Hva er prisen for å ta testen? Jeg kommer til å tenke på kreft regelmessig. Dødsangsten vinner terrenget tilbake. Den impulsive lysten til å fortrenge det hele er påtrengende. Hva var det Platon sa igjen?
