Audun Lysbakken og muslimer flest

Mandag denne uken hadde jeg et innlegg på trykk i VG, der jeg tar Audun Lysbakken vennlig i skole. Det jeg ikke visste var at på samme tidspunkt stod Lysbakken til knes i sin kones fostervann – han ble far for tredje gang. Siden papir-VG er forgjengelig, men mine meninger ikke er det, så legger jeg ut teksten her.

Audun Lysbakken og muslimer flest

(Publisert i VG, 23.01.2012)

Etter at inkluderingsminister Audun Lysbakken hadde vært i et møte med Islamsk Råd Norge (IRN) for å diskutere ekstremisme, uttalte han samme ettermiddag til NRK at IRN representerer det brede lag av norske muslimer. En slik formulering er uheldig, fordi den trolig ikke er sann. Men ennå mer alvorlig; uttalelsen tyder på at Lysbakken tillegger Islamsk Råd Norge en for stor rolle i samfunnsdebatten.

I 2006 gjennomførte TNS Gallup på oppdrag fra TV2 en undersøkelse der ett av spørsmålene var ” Generelt sett, tror du at muslimer i Norge følger de rådene imamene gir? ”. Bare 25% av muslimene som ble spurt svarte ja. Hele 50% av den ikke-muslimske delen av befolkningen svarte bekreftende. 50% prosent av muslimene svarte benektende på spørsmålet. Halvparten tror altså ikke at imamenes råd blir fulgt. Samme undersøkelse viser at nær 70% av innvandrere fra muslimske land sjelden eller aldri går i moskeen. Gitt at disse tallene er representative for muslimers generelle syn på ortodoks levemåte, bør dette få noen konsekvenser for hvordan konservative muslimske representanter vektes i det offentlige ordskiftet.

Bare timer etter at Lysbakken hadde diskutert islamsk ekstremisme med lederen av paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, går han altså rundt og tror han har snakket med representanter for den gjengse muslim. Det er grunn til å tro at en relativt stor mengde muslimer vil si seg uenig i en slik plassering av IRNs rolle i den Norske offentlighet. På denne måten bidrar inkluderingsministeren til at mange muslimer blir stemmeløse i den offentlige debatten. En inkluderingsminister som røper fordommer og gjør grove generalisering av en stor gruppe individer på denne måten kvalifiserer til gult kort. Det oppstår et paradoks når noen som angivelig ønsker å gi en gruppe en stemme i den offentlige debatten, i realiteten fratar dem denne stemmen.

Når dette er sagt, tviler jeg ikke på at nettopp det brede lag av muslimer tar avstand fra temaet Lysbakken diskuterte med lederen for IRN, nemlig religiøs ekstremisme generelt, og islamistisk ekstremisme spesielt. Det er altså grunn til å tro at når IRN tar avstand fra trusselvideoen som natt til tirsdag dukket opp på YouTube, så målbærer de et generelt syn på saken.

Hvor stor andel muslimer som er sekulære, men som rubriserer seg under merkelappen muslim fordi det tross alt er en del av deres kulturelle identitet, vet vi for lite om. Vi vet heller ikke nok om hvor mange muslimer som anser seg som troende men moderate. Dette er grupper som antageligvis faller utenfor IRNs definisjon av muslimer.

Integreringsministeren har et særskilt ansvar for å løfte frem også de moderate og sekulære gruppene i den muslimske delen av befolkningen, istedenfor å usynliggjøre dem. Dette kan han gjøre ved å sette i gang initiativ som gir økt kunnskap om feltet. Dernest kan han bli flinkere til å oppsøke alternative kilder og talspersoner når han trenger å vite noe om hva som rører seg i den muslimske delen av befolkningen. Midlene til å gjennomføre dette har han. Og viljen er det neppe noe i veien med. Jeg ønsker deg derfor all mulig lykke til, Audun.

Jævla blekansikt!

Den siste uka har jeg sett utallige forsvar for såkalte frie ytringer, altså skjellsord, og da særlig for bruk av begrepet ”mokkamann”. De fleste forsvarstalene er ganske dårlige. De gir inntrykk av å være formulert av en middels oppegående gymnasiast. Felles for mange av kommentarene er nemlig at de fremviser fravær av forståelse for historie, kontekst og maktbalanse, og ikke minst språk. Språk er makt, fordi språkbruk aldri kan være en nøytral handling.

La oss se nærmere på ordet ”mokka”. Egner det seg i det hele tatt som et skjellsord? Ordboksdefinisjonen av ordet er: mokka -en (etter bynavnet Mokka (al-Mukha) i Jemen) arabisk kaffesort; fin, sterk (selskaps)kaffe

Hvordan i all verden er det mulig å bli fornærmet over å bli assosiert med fin sterk selskapskaffe? Nordmenns positive forhold til mokka lar seg i hovedsak koble til landets utallige kaffebarer rundtomkring: En kaffe mocca, takk!  Og der slutter som regel folk å tenke noe videre på saken.

Inntil noen bruker ordet på feil måte. Finnes det negative måter å bruke positive ord på? Selvsagt. La oss ta et eksempel de fleste evner å sette seg inn i. La oss ta ordet ”barn”. Vi har knapt et mer positivt ladet ord. ”Selvsagt skal jeg passe på deg Ola, du er jo mitt barn”. Ola er syv år gammel og redd for monstre under senga. Noe ganske annet er det når noen sier ”Herregud Petra, nå oppfører du deg som et barn”. Petra er 25 år gammel, og vil bruke alle pengene sine på ny bil istedenfor å spare til leilighet. Begrepet ”barn” er plutselig blitt negativt ladet, og et voksent menneske er med ett enkelt budskap forsøkt krympet til noe mindre enn det er.

Et annet eksempel er homo. Ordet kan brukes slik: ”Frank Rossavik er homo”. Det ville antageligvis ikke aviskommentator og forfatter Frank ha det minste problem med. Men så er Frank en middelaldrende mann som er trygg på hvem han er og hva han står for. Han er også et menneske med større makt enn folk flest. En annen måte å bruke ordet på er ”jævla homo!”, slengt etter en kvisete tenåring midt i det tjukkeste bibelbeltet. Det hjelper ikke den jagede tenåringen det spor å vite at merkelappen homo er uproblematisk for andre, andre steder. Særlig ikke når disse er besserwissere med et tastatur og dårlig utviklet empati.

Hva mente egentlig Plumbo-Lars med mokkamann kommentaren sin? Og var det virkelig grunnlag for de sterke reaksjonene som kom fra ulike hold? Debatten som fulgte i etterkant har vist oss at det slettes ikke finnes fasitsvar på disse spørsmålene. Og kanskje er ikke dette så interessant å komme til bunns i heller.

Det interessante, i alle fall for meg, er publikums spontane gisp som kom fra et sted i ryggmargen den kvelden mokkamann-kommentaren falt. Det vitnet om en følsomhet for både historie, kontekst og skjeve maktforhold. (Begrepet følsomhet er her brukt med positivt fortegn, og er ikke en omskriving av det negative ”hårsår”). En setning falt fra scenen, publikum signaliserte tydelig at de ikke likte den. Beskjed sendt, beskjed mottatt. Det burde stoppet der.

Det kunne nemlig spart oss for en rekke fordummende forsvar av møkkamenn og andre ufinheter. Det er faktisk ikke slik at når en mørkhudet kaller en nordmann for ”blekansikt”, så er dette ekvivalenten til en nordmann som kaller en mørkhudet for ”svarting”. Den som hevder det må i så fall være sveiseblind for historie og skjev maktbalanse. Rasisme handler mest om maktbruk, og mindre om språkbruk.

Alt i alt synes jeg mange av kommentarene som har falt den siste uka vitner om manglende forståelse for noen liberale grunnprinsipper. Din ytringsfrihet avhenger nemlig av at alle andre har den samme friheten. Hvis du vil være fri til å kalle meg et fittehøl, så unner jeg deg den friheten. Men hvis du samtidig forventer å slippe motreaksjoner, da er du rimelig dum. Kanskje til og med en idiot. Men fortvil ikke, jeg har både gode og dårlige nyheter til idiotene blant oss: Den gode nyheten er at ytringsfriheten ikke diskriminerer idioter. Den dårlige nyheten er at ingen er forpliktet til å like idioter.