Et høyst alternativt juleevangelium

by Heidi Helene Sveen

(Fra min spalte i Moss Avis, 24. des. 2011)

Det skjedde i de nynarsissistiske dager, da munnen var mett men sjelen var tom, at menneskene fikk en ny konge i landet. Han ble gjenfødt en inderlig kveld, mellom høyreiste søyler og avdøde skuespillere, der fikk han sin åpenbaring. Hans navn var Aril Ben. Bare timer tidligere hadde han elsket med sin kjære Venus, som en helt vanlig mann. ”Ingen kan holde sengen varm som min kjære Venus,” tenkte han, og gikk for å tale til folket, mens hun fremdeles lå der hjemme og ventet på ham. ”Jeg er den nye rødvinen!,” ropte han oppe fra balkongen, ned til sine undersåtter. ”Pappvin eller flaskevin?,” ropte folket tilbake. ”Dere er mitt furubord!,” var svaret. ”Pappvin, altså,” tenkte folket. Fra denne vinkelen kunne de se at han ikke riktig tok seg ut. ”Kom ned til oss!,” ba de pent. Men Kongen ville ikke det. Det var for trangt for ham, der nede blant allmuen. Det var i sine yngre dager, da han ennå var en av dem, at den unge mannen hadde lært å tenke stort og kreativt på Steinerskolen; følg din egen stjerne! Bli din egen lysekrone! Eller var det følg din egen lysestake? Han husket ikke riktig, men det spilte ikke lengre noen rolle. For hans oppgave fra denne dag var å spre sitt indre fyrverkeri ut i det brede lag. ”Det er jeg som er vår tids Shakespeare!,” ropte han selvbegeistret. Den gavmilde selvtilliten var en arv fra hans mor, og det var knapt så de beskjedne skuldrene hans kunne bære den. Men så var det at den nye kongen husket barndommens drøm. Den om prinsessen. I drømmene var hun lyset som skulle beseire hans mørklagte kunstnersjel. Han visste det var bare snakk om tid for en som var sanndrømt, og med hans nærmest grenseløse sosiale talent, var han aldri i tvil om at han kom til å lykkes.

Så, en vakker dag, da Kongen var ute for å passe sakene sine, skjedde underet. Plutselig var hun der, rett foran ham! Prinsessen! Hun satt på et esel, og ved siden stod Kong Arils mor. Mor Ben hadde gnikket og gnudd på krystallene, og nå var dagen kommet. ”Ikke vær redd, det er varslet i en drøm, du skal være min lysfontene, og jeg skal være din stikkontakt!,” skrek Kongen. Prinsessen kjente auraen vibrere av spenning. ”Er det noe jeg trenger, så er det en stikkontakt” En rask rådslagning med eselet, og det gikk som det måtte gå, prinsessen ga seg hen. Et lettelsens sukk kunne høres fra både esel og mor Ben. Og mens han kysset sin utkårede ømt for første gang, var det at en annen kvinne, et annet sted, lå alene og frøs. Hun, som ikke var noen lysfontene. Som ikke hadde den store nådegave å kunne snakke med englene. Som ikke engang hadde et kongerike.

Samme natt reiste Kongen og prinsessen avgårde, med engler og auraer og annet pikkpakk, til deres nye hjem i skogen. Der gikk han straks i gang med å legge bygdas kvinner og menn for sine føtter. ”Her er jeg – kongenes Konge!” ”Dans for mine øyne, vakre piker! Dans!” Og de danset og de danset. Kong Aril hadde for lengst glemt sin Venus, kvinnen han sist så liggende i en seng. Og dersom ingen har sendt en skytsengel hennes vei, så ligger hun vel der fremdeles. Trist som faen.