Hun sier nei – men mener ja
by Heidi Helene Sveen
(Publisert i VG 1.11.2011)
Problemet med overfallsvoldtekter har igjen fanget den brede offentlighetens fokus. Kanskje med større trykk enn noen gang. Det er bra! Allikevel kjenner jeg en stigende irritasjon etter hvert som debatten når stadig nye arenaer, og flere innspill kommer til. Hva gjør overfallsvoldtekter i Oslo så mye viktigere enn alle de tusenvis av relasjons- og sårbarhetsvoldtektene som begås hvert år over hele landet?
Det er i ferd med å skapes et bilde av overfallsvoldtekter som den formen for kjønnsbasert vold som utgjør størst skade på vårt samfunn, og følgelig relasjonsvoldtekter som mindre viktige. Tall politiet selv opererer med sier at 9 av 10 voldtekter begås av en gjerningsmann som kjenner offeret, og at 7 av 10 voldtekter blir begått i private hjem. Medregnet de estimerte mørketallene så utgjør antall voldtekter her til lands så mye som opptil 16.000 voldtekter, der bare én av ti anmeldes.
I Oslo: På bakgrunn av 48 anmeldte voldtekter i Oslo hittil i år ble det lørdag kveld arrangert fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Aftenposten samme dag: Ordfører Fabian Stang gir råd til sin imaginære datter og sier hun må slutte å gå alene hjem om natten. Han sier ingenting om hva gutter eller menn skal gjøre. Han nevner ikke det uløste problemet med de mange tusen relasjonsvoldtektene årlig. Det gjør heller ikke lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, da han ber om at kriminelle og ID-løse asylsøkere skal låses inne i lukkede mottak.
I Vågå: Det sitter ei 15 år gammel jente og er stilltiende vitne til at mannen hun har anmeldt for voldtekt, nemlig bygdas ordfører og tidligere venn av familien, ikke bare får bred støtte av sitt miljø og sin mektige bekjentskapskrets, han blir ovenikjøpet gjenvalgt som ordfører parallelt med at etterforskningen pågår for fullt. At dette i det hele tatt er mulig burde alarmere oss alle.
Undersøkelser viser at det er tenåringsjenter og jenter i begynnelsen av tyveårene som er mest utsatt for overgrep, da oftest fra jevnaldrende. I en NOVA-rapport fra 2001 avdekkes det at spesielt gutter har aksepterende holdninger til seksuelle krenkelser og overgrep mellom unge.
Myten om at ”hun sier nei, men mener ja” servert som spøk vekker fremdeles latter. Nylig ble den formidlet til en million seere av TV2s politiske redaktør, Stein Kåre Kristiansen, da han gjestet programmet Nytt på Nytt. Neppe alvorlig ment fra hans side, men at replikken fortsatt går for å være folkelig humor, forteller oss likevel noe urovekkende om vår kultur.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: replikken minner oss om at vi må jobbe aktivt med holdninger. Og her hviler det et særlig ansvar på foreldre med gutter. Det hjelper lite å instruere jenter om grensesetting, hvis guttene ikke respekterer grensene. Vi må hjelpe guttene til å ikke begå overgrep ved å legge mer ansvar og fokus over på dem. Det er viktig at vi alle, men særlig foreldre, aktivt imøtegår fortellinger som fremstiller kvinners seksualitet som noe passivt guttene må jakte på. Slik vi for eksempel ser i populærkulturen, og da særlig i en viss type musikkvideoer.
Et ungt menneskes seksuelle oppvåkning er ofte preget av ambivalens og motsetninger, det er fullt mulig at en jente kan mene både ja og nei – samtidig. Imidlertid er det ikke opp til andre enn jenta selv å avgjøre om det er ja eller nei som er det endelige svaret. For alle andre bør ambivalens tolkes som at personen ikke er klar. Slik kan man unngå situasjoner som i etterkant ligner mer på overgrep enn usikker famling. Ingen bør ønske å ha sex med en person som ikke helt vet om de vil.
Guttenes holdninger må formes allerede fra de er svært unge. Det er dessverre blitt altfor vanlig at foreldrene setter sin lit til skolen som arena for slikt arbeid. Jeg vil advare mot å overlate ansvaret til en mer eller mindre tilfeldig seksualundervisning: Kjære foreldre, ikke svikt deres oppdrageransvar, lær sønnene deres å alltid be om et tydelig ja før han utfører seksuelle handlinger. Ingen skal være likegyldige til om jenter samtykker eller ei.
Som mor til tre gutter kjenner jeg et ansvar. Og så må vi alle fortsette å fortelle verden at vi må få guttene våre til å ta ansvar!
[...] skal snakke om årsaksforklaringer, om hva vi kan gjøre for å forebygge, om hvordan vi best behandler ofre og overgripere. Vi skal engasjere oss i natteravning og [...]
Overfallsvoldtekt er en annen type overgrep enn halvfull på fest-voldtekt. Og selv om sistnevnte er ille, og definitivt fortjener sin straff, så er en overfallsvoldtekt noe annet. Det er noe annet overfor offeret, og det er noe annet i gjerningsmannens hode.
Kanskje burde vi ikke snakke om disse som om det var to sider av samme sak..?
Nå skal jeg ikke akkurat være djevelens advokat, men…
Det er ikke bare guttene som må følges opp for å respektere andres grensesetting. Vi burde også sette jentene ned og sørge for at de skjønner at gutter kan ha vanskelig for å uttrykke et nei i sexuelle situasjoner fordi det er forbundet med mye mer skam for menn å takke nei til sex, særlig om jenta er fin eller populær.
Av og til lurer jeg på om kanskje all sosialiseringen gutter påprakkes (fra samfunnet) om at det bare er stas om ei jente klår på dem og at de er “heldige” om noe skjer er med på å bryte ned ikke bare gutters egne grenser, men også mulighetene de har for å identifisere og respektere andres.
Og la meg understreke at jeg aldri mener det er offerets feil.
Men noen ganger når jeg hører menn si ting som “hun ba jo om det selv”, så lurer jeg på om det ikke er seg selv de snakker om egentlig.
Jeg er veldig overrasket over at saken med ordføreren i Vågå ikke har fått større oppmerksomhet. At ikke flere tar bladet fra munnen. At han skal tilbake til jobben som ordfører og at han får støtte av befolkningen. Det gir et sterkt signal om hvem som blir trodd i denne saken. Før rettssaken. Hadde denne ordføreren vært en klok mann så ville han ha avstått fra verv i kommunen inntil saken var avgjort i rettssystemet. Hadde kommunen visst sitt eget beste ville han ikke fått jobbe. Han er ikke skyldig før han er dømt, likevel gir det sterke signaler. En lærer feks ville blitt aldri fått jobbe før saken var avgjort. Det hele er nokså kvalmt, og jeg forstår ikke at ikke folk reagerer mer.
Følger deg Jenny, saken er uavklart, samtidig som den preges av posisjoneringer der makt er et sentralt element. Grenser er til for å respekteres uansett kjønn. Skammen fungerer litt som den gamle barneleken “Ta den ring og la den vandre”. “Akkurat nå er skammen hos deg.. ” Jeg tror ikke vi er i stand til å skape et samfunn fritt for overgrep. Men vi kan gjøre mye for å plassere skammen der den hører hjemme, nettopp hos overgriperen. Fritatt fra skammen vil offeret lettere kunne gå (den likevel tunge) veien tilbake til å være et helt menneske. Her har vi et ansvar som familie, skole, venner, media, naboer, politikere og støtteapparat. Det går på ordvalg, fokus, råd, hvem vi lytter til og hvor vi retter oppmerksomheten.
Jeg er enig i at et nei er et nei, men alle har vært unge, og alle vet at man prøver seg og tråkker på og over grenser, uansett kjønn (flest gutter selvfølgelig, dette forbundet med at det alltid forventes at gutter alltid er kåte og klare såklart). Dette er vel ikke bare bare for gutta heller; De _skal_ jo prøve seg, det er et press der også, i det minste en forventning. En ligger jo bare der og liksom venter på at gutten skal stikke hånda si ned i buksa på en. Overraskende få jenter er gode på å si skikkelig “nei”, selv har jeg ingen problemer med dette, og klarer ikke å sette meg inn i situasjoner hvor dette er vanskelig. Jeg blir sint hvis ikke mitt “nei” respekteres, og jeg hva i historien som gikk galt når jenter ikke krever respekt for sitt svar?
(Herregud!) Korrigering: Jeg lurer på hva i historien som gikk galt når jenter ikke krever respekt for sitt svar.