Farvel sjenanse

(Fra min lørdgsspalte i Moss Avis, 26.11.11)

”Å, giid, ikke ta meg der, for der tar jeg meg ikke selv engang!”. Replikken var høydepunktet i en festlig historie som ofte ble fortalt hjemme hos oss da jeg var liten. Det var mamma som fremførte den, alltid ment som en spøk. Nye tilhørere lo som regel godt, og litt beskjemmet. Vi andre lurte i det stille på hvilken del av kroppen de tenkte på.

Kvinnens orgasme har visstnok lenge vært en myte, i alle fall for en del menn. Dette har NRK i et skinn av samfunnsansvar funnet ut at de må gjøre noe med. Seriøst, liksom. Etter at pornoindustrien har lært millioner av kvinner verden over hvordan de skal fake orgasme, kan privilegerte nordmenn nå endelig se en autentisk variant. På fjernsyn. To minutter med nærfilming av en kvinnes ekshibisjonistiske underliv skal veie opp for blåfilmindustriens lange tradisjoner med orgasmisk villedning. Ingen skal komme her og si at statskanalen mangler visjoner! Det er forøvrig blitt hevdet at man er litt firkanta dersom man er skeptisk til Trekant. ”Kommer du til å se på eller?”, spurte jeg en kompis, ”vi får se en ekte kvinnelig orgasme!”. ”Nei, takk, det er ikke min greie”, var det resolutte svaret. Han signaliserte tydelig at vi var ferdig snakka. Jeg sa derfor ikke mer om saken, men det var med en smule bekymring jeg sendte ham hjem til kona den ettermiddagen. Jeg blir ikke forbauset om hun en vakker og vårkåt dag pakker kofferten og reiser sin vei. Formodentlig på jakt etter happy ending.

Når sant skal sies, så er NRK håpløst seint ute med å være såkalt nyskapende. Den kvinnelige orgasme er nemlig for lengst festet til bilder i rytmiske bevegelser. Og ikke bare dét, fjernsynskanalen Discovery kan avsløre at forskere i Nederland har scannet kvinnens hjerne, og funnet ut at den kortslutter under en ekte orgasme. Noe som antyder at kvinnehjernen virker til vanlig. Franskmennene er heller ikke for hengehoder å regne når det kommer til orgasmekunnskap. De må åpenbart ha skjønt dette med hjernens kollaps lenge før oss andre. Deres ”la petite morte” – eller ”den lille død” på norsk, er kanskje ikke en så gal omskriving av fenomenet allikevel. Her om dagen kunne vi forresten lese i Dagbladet om hvordan ”Bakveien kan være snarveien til en utenomjordisk sexopplevelse”. Den gamle raddisavisa har bestemt seg for å tenke nytt, og deler med entusiasme sine innsikter om analsexens gleder, gjerne som underholdning til frokosten. Selv det australske flyselskapet Quantas har overkommet eventuell sjenanse, og tilbyr nå sine reisende å se dokumentaren ”The Female Orgasm Explained”. Det er noe med å benytte sjansen mens folk er beltet fast til et sete.

Så mens aviser og fjernsynskanaler har kastet all bluferdighet over bord for å velte seg i kjønnslepper og analåpninger, har putesalget økt i takt med antallet rødmende kinn blant publikum. Skal si vi har kommet langt siden blottede pupper forsvant fra norske strender, for så å dukke opp igjen på Dagbladets forside.

Karbomania

(Min lørdagskommentar i Moss Avis 05.11.2011)

Er du en av mange som har lagt om livsstilen i det siste? Kjører du bacon- og fleskepølsedietten og er livredd sukker? I så fall; ikke les videre! Næringsinnholdet i det følgende er skrekkelig lavt, og jeg vil nødig gjøre meg skyldig i å mate deg med tomme kalorier. Videre lesning gjøres for egen regning og risiko. For selv om jeg lever i synd og er proppet med høykarbo og denslags, betyr jo ikke det at jeg er komplett samvittighetsløs overfor andres ve og vel. Og jeg er selvsagt full av målløs beundring for vår nye kjernesunne og optimaliserte lavkarboelite. Det å ikke trå en eneste kalori feil er enormt krevende, det skjønner jo alle. Selv er jeg totalt blottet for den mengde selvdisiplin som må til for å holde meg unna det tomme og meningsløse (jeg ser til og med på reality-tv!), og det er du også. Siden du fortsatt leser her, mener jeg. Ikke et eneste ord av det jeg skriver vil kreve drøvtygging av noe som helst slag. Hurtig inn, enda raskere ut. Og etterpå sitter du igjen med en følelse av å være slapp og uopplagt.

Noe av det som fascinerer mest med de reformerte sukkernarkomane, er den filosofiske tilnærmingen; tenk godt igjennom hvorfor du vil endre kostholdet, fokuser på hva som er viktig for deg, du må tenke langsiktig, la kosthold bli en vane, ikke et skippertak, sørg for å ha supportere, og meld fra til omgivelsene om at du vil legge om kostholdet ditt, og sånn holder de på i det uendelige. Til forveksling likt hvordan idrettseliten bygger seg mentalt opp foran en konkurransesesong. Men hva vet jeg, kanskje det finnes et lavkarbo-VM for langdistanseutøvere, der de innordner klassene etter blodsukkernivå, og konkurransen går ut på å stirre lengst mulig på en velduftende kake uten at det øker spyttproduksjonen? I dagens forunderlige verden er ingenting umulig. Jeg holder i alle fall muligheten åpen.

Man kan si mye om nyreligiøse folk, men ikke at de mangler entusiasme: Helt utrolig! Ble kvitt søtsuget!! Har aldri lyst på sjokolade eller søtsaker mer!!!  Mitt svar til dette er minst like entusiastisk: ?!! Tar du søtsakene fra en gjennomsnittsnordmann, påfører du henne en vinterdepresjon med det samme. Det er jeg helt overbevist om. Derfor: Gi meg min dopamin! Gi meg kake! Her om dagen fikk jeg forresten en skrekkelig tanke. Jeg hadde muligens lest litt for mange lavkarboartikler på tom mage, for tankene gikk i helt snodige retninger: Hva om denne pietistiske måteholdsfilosofien når andre områder av livene våre? Hva om den når sexlivet?!  O skræk! Jeg mener, bare fordi man er singel og har bestemt seg for å ikke reprodusere, skal man dermed slutte å ha såkalt tom, meningsløs og dopaminstimulerende sex? Fokuser på hva som er viktig for deg, du må tenke langsiktig. Helt utrolig! ble kvitt sexlysten! Hvem pokker har lyst til å bli kvitt sexlysten? Ikke jeg, i hvert fall! Men det mest uutholdelige blir uansett rådet om innlemme andre i livsstilsendringen: Sørg for å ha supportere, og meld fra til omgivelsene om at du vil legge om sexlivet ditt. Konklusjonen er klar: Pass deg for fleskepølsa!

Hun sier nei – men mener ja

(Publisert i VG 1.11.2011)

Problemet med overfallsvoldtekter har igjen fanget den brede offentlighetens fokus. Kanskje med større trykk enn noen gang. Det er bra! Allikevel kjenner jeg en stigende irritasjon etter hvert som debatten når stadig nye arenaer, og flere innspill kommer til. Hva gjør overfallsvoldtekter i Oslo så mye viktigere enn alle de tusenvis av relasjons- og sårbarhetsvoldtektene som begås hvert år over hele landet?

Det er i ferd med å skapes et bilde av overfallsvoldtekter som den formen for kjønnsbasert vold som utgjør størst skade på vårt samfunn, og følgelig relasjonsvoldtekter som mindre viktige. Tall politiet selv opererer med sier at 9 av 10 voldtekter begås av en gjerningsmann som kjenner offeret, og at 7 av 10 voldtekter blir begått i private hjem. Medregnet de estimerte mørketallene så utgjør antall voldtekter her til lands så mye som opptil 16.000 voldtekter, der bare én av ti anmeldes.

I Oslo: På bakgrunn av 48 anmeldte voldtekter i Oslo hittil i år ble det lørdag kveld arrangert fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Aftenposten samme dag: Ordfører Fabian Stang gir råd til sin imaginære datter og sier hun må slutte å gå alene hjem om natten. Han sier ingenting om hva gutter eller menn skal gjøre. Han nevner ikke det uløste problemet med de mange tusen relasjonsvoldtektene årlig. Det gjør heller ikke lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, da han ber om at kriminelle og ID-løse asylsøkere skal låses inne i lukkede mottak.

I Vågå: Det sitter ei 15 år gammel jente og er stilltiende vitne til at mannen hun har anmeldt for voldtekt, nemlig bygdas ordfører og tidligere venn av familien, ikke bare får bred støtte av sitt miljø og sin mektige bekjentskapskrets, han blir ovenikjøpet gjenvalgt som ordfører parallelt med at etterforskningen pågår for fullt. At dette i det hele tatt er mulig burde alarmere oss alle.

Undersøkelser viser at det er tenåringsjenter og jenter i begynnelsen av tyveårene som er mest utsatt for overgrep, da oftest fra jevnaldrende. I en NOVA-rapport fra 2001 avdekkes det at spesielt gutter har aksepterende holdninger til seksuelle krenkelser og overgrep mellom unge.

Myten om at ”hun sier nei, men mener ja” servert som spøk vekker fremdeles latter. Nylig ble den formidlet til en million seere av TV2s politiske redaktør, Stein Kåre Kristiansen, da han gjestet programmet Nytt på Nytt. Neppe alvorlig ment fra hans side, men at replikken fortsatt går for å være folkelig humor, forteller oss likevel noe urovekkende om vår kultur.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: replikken minner oss om at vi må jobbe aktivt med holdninger. Og her hviler det et særlig ansvar på foreldre med gutter. Det hjelper lite å instruere jenter om grensesetting, hvis guttene ikke respekterer grensene. Vi må hjelpe guttene til å ikke begå overgrep ved å legge mer ansvar og fokus over på dem. Det er viktig at vi alle, men særlig foreldre, aktivt imøtegår fortellinger som fremstiller kvinners seksualitet som noe passivt guttene må jakte på. Slik vi for eksempel ser i populærkulturen, og da særlig i en viss type musikkvideoer.

Et ungt menneskes seksuelle oppvåkning er ofte preget av ambivalens og motsetninger, det er fullt mulig at en jente kan mene både ja og nei – samtidig. Imidlertid er det ikke opp til andre enn jenta selv å avgjøre om det er ja eller nei som er det endelige svaret. For alle andre bør ambivalens tolkes som at personen ikke er klar. Slik kan man unngå situasjoner som i etterkant ligner mer på overgrep enn usikker famling. Ingen bør ønske å ha sex med en person som ikke helt vet om de vil.

Guttenes holdninger må formes allerede fra de er svært unge. Det er dessverre blitt altfor vanlig at foreldrene setter sin lit til skolen som arena for slikt arbeid. Jeg vil advare mot å overlate ansvaret til en mer eller mindre tilfeldig seksualundervisning: Kjære foreldre, ikke svikt deres oppdrageransvar, lær sønnene deres å alltid be om et tydelig ja før han utfører seksuelle handlinger. Ingen skal være likegyldige til om jenter samtykker eller ei.