På den andre siden
by Heidi Helene Sveen
(Fra min lørdagsspalte i Moss Avis 16. oktober)
Jeg innrømmer det; vi single uten barn over 40 med ”kreative yrker” sliter med å leve normert. Det er i alle fall det feeden min på Facebook forteller meg stadig vekk. Ta dagen i dag. Det er søndag og dørgende stille i leiligheten her jeg sitter og skriver pliktskyldig på den teksten du leser akkurat nå. Jeg er freelancer med hjemmekontor. Den faste frokosten med havre og yoghurt er nettopp inntatt. Jeg elsker havre og yoghurt, men det er liksom ikke noe å skryte av på Facebook. Da er det mer schwung over ”mannen roper fra kjøkkenet at frokosten står på bordet, i dag er det pannekaker!” (laget av husets snikfemininiserte ektemann). Neste statusoppdatering: ”Den planlagte søndagsturen med indian-summer-feeling er avlyst på grunn av uventet regn og tåke, så nå blir det bollebaking og peiskos med barna!” Javel? Først gledet man seg til at sommeren skulle gjøre gjenvisitt, og når den uteblir så er man plutselig overvettes glade for at det er høst allikevel? Hva feiler det disse mønsterfamiliene, egentlig?
Det er forresten ikke bare joviale gladrapporter fra de lune hjem jeg plages av. Hver evinnelige uke blir jeg minnet om at jeg ikke har regulært arbeid (opp om morra’n!). Jeg går glipp av kolleger, fredagskos, fredagspils og helg! Hva skal vel en fri fugl som meg med normert helg? Forrige onsdag for eksempel, lot jeg meg distrahere langt pokkerivollen av god vin og svært interessant herreselskap til altfor langt på natt. Torsdag var jeg naturlig nok redusert. Men ikke verre enn at jeg etter å ha surra bort mesteparten av dagen var kulturkjerring på en venninnes boklansering samme kveld. Hvilket betydde nye runder med vin og fraternisering med forfattere til langt over leggetid. De beste bokslippene byr på gratis vin. Ulempen er at de legges til ukedager. Fredag var jeg derfor nok en gang redusert. Men ikke verre enn at jeg tilbrakte en nydelig sensommerdag på nær folketomme Bygdøy med verdens klokeste venninne. Om ettermiddagen fikk jeg låne hennes fabelaktige datter med på pizza og is på Aker Brygge. Vi ruslet rundt til langt på kveld. Snuste inn siste lukt av sommer. Så hva skal vel jeg med helg? Jobbe, selvfølgelig.
For oss ikke-normerte er fellesferier et meningsløst konsept. Hver eneste sommer får jeg en innstendig trang til å spenne ben på folk. Sånne som i eninga bare må dele sin begeistring over utstuderte ferieplaner på den derre fjesboka. Føkk familiefjasboka. Det jeg vil ha er rimelige sydenturkonsepter for single folk, ikke bare tusenkroners-gebyrer fordi jeg vurderer å reise alene til steder hvor ”alt er lagt til rette for deg og familien”. Jeg vil at noen arrangerer fredagskos og fredagspils for freelancere, jeg vil ha billigere boliglån for enslige, og så vil jeg ha noen å kline med når jeg kommer sent hjem fra boklanseringer!
Okei, da. Det siste der lar seg faktisk ordne på selve boklanseringen, men alt det andre, det aner jeg ikke hvordan jeg skal få til. Og du, før jeg avrunder, jeg tror egentlig ikke gresset er grønnere på andre siden. Det tror ikke du heller, selv om du av og til er litt misunnelig på sånne som meg.
Godt skrevet Heidi! Jeg tror alle har en snev av misunnelse over det man ikke har både titt og ofte, og derfor blir også facebook oppdateringer en pine og plage til tider. Og vi skal fortelle hverandre at INGEN er sååå lykkelige hele tiden, bare for å høre oss selv si det høyt. Bare for å ikke være fullt så misunnerlige lenger.
Det handler om å klare å unne andre sine lykkestunder i full viten om at det ikke alltid er slik.
Og igjen dette forbaskede ordet misunnerlig som jeg prøver å finne en annen vri på. For egentlig så unner vi jo andre mennesker å være lykkelige og gjøre kjekke ting. Det er bare at vi også skulle vært lykkelige og gjort kjekke ting på samme tid.
Takk for pene ord!
Jeg er enig med deg angående ordet “misunnelig”. Jeg mener bare å si at av og til ønsker vi oss det andre har, men uten å ville ta fra de andre det de har
Si ifra om du kommer på et bedre ord!
Vi får starte en nytt ord konkurranse. Skal rope ut hvis hjernecellene finner på noe lurt
Jeg liker måten du skriver på – og det du skriver. Og jeg er enig: Facebook er slitsomt fordi vi utsettes for alt det “vennene” våre gjør Ja, det de vil vi skal vite i alle fall. Alt ser grønt og pent ut når man selv velger hvilken liten flik av seg og sitt andre skal se. Jeg gjør det selv, men holder facebook-kjeft hvis jeg ikke har noe nytt eller morsomt å skrive. Og jeg luker konsekvent vekk alle dølle “O Lykke”-statusmennesker. Feeden blir kortere og kortere, haha!
Men jeg skjønner hva du mener om ordet misunnelig. Det er ikke det dekkende. For jeg unner, klart jeg gjør. Dessuten vil jeg ikke ha det alle andre har, jeg vil ha ting på min måte, som du sier. Det handler vel mer om at man savner noe og da er overskuddet for unning litt mindre. For meg i alle fall. Fra en av mine yndlingsbøker:
It’s like when you are excited about a girl and you see a couple holding hands, and you feel so happy for them. And other times you see the same couple, and they make you so mad. And all you want is to always feel happy for them because you know that if you do, then it means that you’re happy, too.
(Stephen Chbosky/The Perks of Being a Wallflower)
Beklager – verdens lengste kommentar! Takk for fine tekster, uansett.
Jeg melder meg på fredagspils for freelansere.
Jeg vil forresten ha vin istedenfor pils. Kan det kalles fredagsvin for freelansere …?
Og du; klining etter boklansering er til tider jævlig oppskrytt