På den andre siden

(Fra min lørdagsspalte i Moss Avis 16. oktober)

Jeg innrømmer det; vi single uten barn over 40 med ”kreative yrker” sliter med å leve normert. Det er i alle fall det feeden min på Facebook forteller meg stadig vekk. Ta dagen i dag. Det er søndag og dørgende stille i leiligheten her jeg sitter og skriver pliktskyldig på den teksten du leser akkurat nå. Jeg er freelancer med hjemmekontor. Den faste frokosten med havre og yoghurt er nettopp inntatt. Jeg elsker havre og yoghurt, men det er liksom ikke noe å skryte av på Facebook. Da er det mer schwung over ”mannen roper fra kjøkkenet at frokosten står på bordet, i dag er det pannekaker!” (laget av husets snikfemininiserte ektemann). Neste statusoppdatering: ”Den planlagte søndagsturen med indian-summer-feeling er avlyst på grunn av uventet regn og tåke, så nå blir det bollebaking og peiskos med barna!” Javel? Først gledet man seg til at sommeren skulle gjøre gjenvisitt, og når den uteblir så er man plutselig overvettes glade for at det er høst allikevel? Hva feiler det disse mønsterfamiliene, egentlig?

Det er forresten ikke bare joviale gladrapporter fra de lune hjem jeg plages av. Hver evinnelige uke blir jeg minnet om at jeg ikke har regulært arbeid (opp om morra’n!). Jeg går glipp av kolleger, fredagskos, fredagspils og helg! Hva skal vel en fri fugl som meg med normert helg? Forrige onsdag for eksempel, lot jeg meg distrahere langt pokkerivollen av god vin og svært interessant herreselskap til altfor langt på natt. Torsdag var jeg naturlig nok redusert. Men ikke verre enn at jeg etter å ha surra bort mesteparten av dagen var kulturkjerring på en venninnes boklansering samme kveld. Hvilket betydde nye runder med vin og fraternisering med forfattere til langt over leggetid. De beste bokslippene byr på gratis vin. Ulempen er at de legges til ukedager. Fredag var jeg derfor nok en gang redusert. Men ikke verre enn at jeg tilbrakte en nydelig sensommerdag på nær folketomme Bygdøy med verdens klokeste venninne. Om ettermiddagen fikk jeg låne hennes fabelaktige datter med på pizza og is på Aker Brygge. Vi ruslet rundt til langt på kveld. Snuste inn siste lukt av sommer. Så hva skal vel jeg med helg? Jobbe, selvfølgelig.

For oss ikke-normerte er fellesferier et meningsløst konsept. Hver eneste sommer får jeg en innstendig trang til å spenne ben på folk. Sånne som i eninga bare må dele sin begeistring over utstuderte ferieplaner på den derre fjesboka. Føkk familiefjasboka. Det jeg vil ha er rimelige sydenturkonsepter for single folk, ikke bare tusenkroners-gebyrer fordi jeg vurderer å reise alene til steder hvor ”alt er lagt til rette for deg og familien”. Jeg vil at noen arrangerer fredagskos og fredagspils for freelancere, jeg vil ha billigere boliglån for enslige, og så vil jeg ha noen å kline med når jeg kommer sent hjem fra boklanseringer!

Okei, da. Det siste der lar seg faktisk ordne på selve boklanseringen, men alt det andre, det aner jeg ikke hvordan jeg skal få til. Og du, før jeg avrunder, jeg tror egentlig ikke gresset er grønnere på andre siden. Det tror ikke du heller, selv om du av og til er litt misunnelig på sånne som meg.

Svake kvinner – sterke menn?

Debatten om ”Menn som hater kvinner” og tilhørende seksuell sjikane skjøt fart med en tornados styrke etter at forfatter Torgrim Eggen skrev en utmerket kronikk om temaet i VG. Men først samlet han inn litt empiri. Akkurat det må ha vært en svimlende enkel jobb, for la det være hevet over enhver tvil; det har med tidens løp bygget seg opp et rikholdig elektronisk arkiv etter at kvinnehatere fant veien til O store Internett. Jeg vet godt hva jeg snakker om, for jeg var en av dem som forsynte Torgrim med rykende ferske eksempler fra egen blogg.

Jeg var nemlig så fremfusen her forleden, at jeg skrev ned noen tanker om ubehaget ved horekundenes seksualitet.  Med litt drahjelp fra VG ble kommentaren min besøkt av rundt 25.000 mennesker. Og det manglet etter hvert ikke på temperatur i kommentarfeltet. Teksten min handlet om hvorfor jeg tror så mange kvinners negative reaksjoner på sexkjøpere handler om langt mer enn bare moral eller prinsippielle holdninger mot menneskehandel. Jeg har nemlig en hypotese om at det også handler om mange kvinners iboende skepsis til menn som ikke har som forutsetning at kvinnen må føle lyst før han har sex med henne. I mitt hode er det nemlig slik at menn som har kvinners lyst som forutsetning utgjør lav risiko for overgrep.  Det var dette jeg ville diskutere. Kommentaren min var slettes ikke et debattinnlegg om sexkjøploven. Men det var den som ble debattert. Den, og meg som person, da: ”Antagelig har hun aldri fått pikk heller, men har måtte reist til afrika for å kjøpe seg litt der”.

Det ble fort tydelig at min tekst virket truende på en del menn. Som én kommenterte ” Machokultur og testosteron er begreper som må hylles, og som virkelig trenger en gjennoppliving i dette latterlig oppmykede, feminiserte landet”. Han fikk raskt støtte av en annen ” Enig med deg. Menn bærer på en “last” som kalles testosteron, og denne hormonbomben gjør menn til menn! Den gjør menn sterke, handlingsvillige, offensive og visjonære. Samtidig skaper den noen helt grunnleggende behov, som har ligget i mennesket, og særlig mannen siden tidenes morgen: seksuell lyst. Underkuer man dette behovet slik “feminister” og norsk lov gjør, skaper man tapere i samfundet. Disse er menn som ikke får dette behovet dekket andre steder, men som vil kunne få balanse i livet igjen ved kjøp av sex. Banalt? Enkelt? Naturlig? Primitivt? Ja. Ja. Ja og JA! VI er mennesker, og JA, vi er primitive.”

Er det ikke pussig hvordan tøffe machomannemenn som rutinert og uten å nøle latterliggjør ”svake og sytende kvinner”, er svært raske til å innta offerrollen når de føler seg tråkket på tærne? Hvilket var det svake kjønn, igjen?

Skal jeg tro det mange av kommentatorene skrev er de selv horekunder. Dermed mente de seg berettiget til å snakke på vegne av et stort antall prostituerte, i motsetning til meg, som totalt manglet egenerfaring med prostitusjon.  Jeg skal visst ta feil angående de prostituertes lyst. Mens jeg uttrykker en sterk tvil til påstanden om at de prostituerte tenner på kundene sine, var mange av de mannlige kommentatorene overbevist om at kvinnene var kåte. Én kunne fortelle at alle hans tre faste prostituerte fikk orgasme. Hver gang. Hadde jeg trodd det var noe som helst poeng i å diskutere med typer som dette, ville jeg nok gjort ham oppmerksom på at for å tro på noe sånt, måtte han enten servere seg selv en livsløgn, eller han var for naiv til å skjønne at simulert tenning var en del av sexkjøp-pakken. Jeg tviler på at noen egentlig er så naive.

Men ikke for dét, jeg kan gjerne holde mulighetene åpne for at en og annen sjelden fugl i prostitusjonsmiljøet får tenning av å selge sex, men svært mange av dem er det neppe. Så hvorfor trekke frem disse forsvinnende få hele tiden? For å slippe å snakke om alle de som ikke nyter å selge seksuelle tjenester, selvfølgelig. Sånn sett fikk jeg vel mitt opprinnelige poeng behørig demonstrert.