Bartekrem

by Heidi Helene Sveen

(Publisert i lørdagsspalten, Moss Avis 24.09.11)

I min familie feiret vi alltid bursdager på tradisjonelt vis: Med pomp og prakt og bløtkake overlesset med krem. Pappaen min kunne aldri få nok krem. En gang på slutten av 70-tallet, jeg var 8-9 år, virket faren min til vår forundring litt gretten på sin egen dag. Ennå han hadde spist masse kake! Med et mistenksomt blikk og rynkede bryn begynte han plutselig å sniffe ut i luften. Han sniffet til og med på meg. Gryntet. ”Det lukter surt”, sa han surt. Så gjorde han det samme med broren min. Sniff-sniff. Det luktet surt av ham også. Selv kjente jeg ingenting. ”Det lukter surt av ungene!”, sa han til moren min. Så snuste hun også på meg. Ingenting. Så snuste hun på broren min. Ingenting. Så stakk hun nesen borti faren min. Aha! Det luktet surt! ”Du har sur krem i barten”, sa hun triumferende. Både broren min og jeg pustet lettet ut. Det var ikke oss, det var ham.

Lurer du på hvor jeg vil med denne historien? Til Gardermoen, selvfølgelig.

Tidligere i sommer reiste jeg med fly til Bergen for å besøke broren min og kona hans. Det fine med å forhåndsbestille flybilletter på Internett, er at man kan reservere sete. Mulighetene for å ta seg noen friheter eller bestemme noe som helst selv når man reiser kollektivt, og særlig med fly, er så kvelende små, at det å selv kunne velge hvor man skal sitte blant (nesten) alle setene, er egnet til å få hvem som helst til å føle seg som Gud et øyeblikk. Nærmere cockpit kommer man ikke. Hold fast ved den følelsen, du trenger den når du ankommer flyplassen.

Det første som skjer omtrent hver gang jeg ankommer avgangshallen på Gardermoen, er at jeg begynner å irritere meg over andre mennesker. Ta for eksempel alle som reiser i gruppe; de klynger seg sammen og lager kaos i rekkene, tråkker i beina på andre, og lager i det hele tatt frustrerende mye rot. Mange uforutsigbare bevegelser som krever ekstra konsentrasjon fra oss andre, vi som er gode på å gå i rekke og danne ryddige køer. Som bare går der det er meningen at vi skal gå, og som alltid velger den mest logiske og økonomiske ruten til målet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har skumpet borti meg eller gått i bena mine. Akkurat denne tirsdagen hadde jeg glemt å reservere vindusplass. Jeg ble sittende inneklemt mellom en jovial kroater på 130 kg, og en veldig urolig og veivete jente i slutten av tenåra som stadig rotet rundt i en diger veske. Kroateren snakket unødvendig høyt med kompisen som satt på raden bak oss. På kroatisk, selvfølgelig. Jeg forstod ikke et pøkk av det han sa! Irritert vred jeg meg lett mot høyre. Mot den maniske jenta. Sukk. Er det virkelig SÅ vanskelig å sitte rolig uten å fikle med noe eller skifte sittestilling hele tiden?! Hva med mitt behov for en albuefri sone? Hvorfor kan ikke folk bare ta litt hensyn?!

Det er i slike øyeblikk jeg henter frem minnene om faren min den bursdagen for lenge siden. Det ligger nemlig et budskap gjemt i ansiktshår og krem: Når verden går deg i mot, og du kjenner du er i ferd med å surne som gammel krem; vask barten!