Horekunders syn på sex og kvinner
Horekunden Hoksrud fra Frp og TV2s journalistiske metoder har vært heftig kommentert i sosiale medier de siste dagene. Det har vært interessant å følge med på de ulike reaksjonene. Saken har flere dimensjoner, der presseetikk er én av dem jeg ikke skal diskutere her. Den jobben overlater jeg til de som kan faget. Det jeg derimot vil forsøke å si noe om, er hvorfor så mange av oss reagerer nærmest instinktivt med moralsk harme når en horekunde blir tatt med buksa nede.
Når såkalte eksperter, eller fagfolk, skal forklare hvem de 13 % av norske menn som kjøper sex er, får vi høre at de representerer ”mannen i gata”. Horekunden kan altså være hvem som helst. Det kan være faren din, samboeren din eller sjefen på jobben. I teorien, altså. Jeg tipper de fleste kvinner er ukomfortable med den tanken. En del menn også.
Argumentene mot kjøp av sex er mange og gode, det tror jeg selv de som er imot sexkjøploven er enige i. De færreste synes det er greit med trafficking eller grov utnytting av mennesker i vanskelig livssituasjoner. Jeg tror i tillegg til dette at mange reagerer negativt på kjøp av sex fordi det også rokker ved noe annet. Det handler om vårt syn på hva sex er, eller hva vi mener det skal være.
Det mange horekunder har til felles, er at de ikke er opptatte av den prostituertes tenning. For horekunden er den prostituerte kroppen et onaniverktøy. Noen tyr kanskje til selvbedrag, og innbiller seg selv at den prostituerte nyter sexen, men det er ingen unnskyldning. Alle mennesker står selv ansvarlig for sine livsløgner. Man skal ha levd temmelig avsondret fra resten av verden dersom man ikke har fått med seg at den prostituerte spiller skuespill. Det er i grunnen dette skuespillet horekunden betaler for.
Min ville gjetning er at de aller fleste kvinner og menn er svært opptatte av sexens gjensidighet, og derfor aldri ville drømme om å kjøpe sex. Like mye som vi er opptatte av vår egen tenning, minst like mye er vi opptatte av at også partneren vår er tent. På oss. Graden av gjensidighet er viktig for de fleste menneskelige relasjoner, nærmest uansett type. Men gjensidigheten blir særlig viktig jo mer intime vi blir. Og derfor tror jeg veldig mange av oss reagerer negativt på situasjoner der gjensidigheten åpenbart er fraværende.
Særlig kvinner er skeptiske til menn som signaliserer at de er villige til å se bort ifra manglende gjensidighet i en seksuell situasjon. Menn som ønsker sex men som ikke bryr seg om kvinnens tenning ender fort opp med å forsøke å presse kvinnen de tenner på til å ha uønsket sex. De fleste av mine medsøstre har minst én ubehagelig historie eller to å fortelle om møter med unge og umodne menn med kroppene fulle av testosteron. Noen av disse guttevalpene blir aldri voksne. Vi møter dem igjen noen år senere på puben, i vennegjengen eller på sjefens kontor. Ofte rekker de å krysse grensen for akseptabel oppførsel før de eventuelt gir seg. Men hva med de som ikke gir seg?
Det er her det virkelig begynner å bli ubehagelig. Hvordan kan vi kvinner vite hvem som respekterer manglende respons, og hvem som ikke gjør det? Menn som ikke har noe krav om gjensidig tenning for å oppnå sex har nemlig noe til felles med en type menn vi kvinner frykter aller mest: Voldtektsmannen. Menn som voldtar har som kjent ingen sperre mot å tvinge seg på uvillige kvinner.
Jeg mener ikke å si at alle horekunder er voldtektsmenn, eller at menn som bare er opptatte av egen tenning er potensielle voldtektsmenn. Poenget er snarere det at i en verden der kvinner lever med en viss risiko for voldtekt, er det klokeste vi kan gjøre å være skeptiske til menn som ikke anser gjensidig tenning som et minstekrav for sex.
