Bartekrem

(Publisert i lørdagsspalten, Moss Avis 24.09.11)

I min familie feiret vi alltid bursdager på tradisjonelt vis: Med pomp og prakt og bløtkake overlesset med krem. Pappaen min kunne aldri få nok krem. En gang på slutten av 70-tallet, jeg var 8-9 år, virket faren min til vår forundring litt gretten på sin egen dag. Ennå han hadde spist masse kake! Med et mistenksomt blikk og rynkede bryn begynte han plutselig å sniffe ut i luften. Han sniffet til og med på meg. Gryntet. ”Det lukter surt”, sa han surt. Så gjorde han det samme med broren min. Sniff-sniff. Det luktet surt av ham også. Selv kjente jeg ingenting. ”Det lukter surt av ungene!”, sa han til moren min. Så snuste hun også på meg. Ingenting. Så snuste hun på broren min. Ingenting. Så stakk hun nesen borti faren min. Aha! Det luktet surt! ”Du har sur krem i barten”, sa hun triumferende. Både broren min og jeg pustet lettet ut. Det var ikke oss, det var ham.

Lurer du på hvor jeg vil med denne historien? Til Gardermoen, selvfølgelig.

Tidligere i sommer reiste jeg med fly til Bergen for å besøke broren min og kona hans. Det fine med å forhåndsbestille flybilletter på Internett, er at man kan reservere sete. Mulighetene for å ta seg noen friheter eller bestemme noe som helst selv når man reiser kollektivt, og særlig med fly, er så kvelende små, at det å selv kunne velge hvor man skal sitte blant (nesten) alle setene, er egnet til å få hvem som helst til å føle seg som Gud et øyeblikk. Nærmere cockpit kommer man ikke. Hold fast ved den følelsen, du trenger den når du ankommer flyplassen.

Det første som skjer omtrent hver gang jeg ankommer avgangshallen på Gardermoen, er at jeg begynner å irritere meg over andre mennesker. Ta for eksempel alle som reiser i gruppe; de klynger seg sammen og lager kaos i rekkene, tråkker i beina på andre, og lager i det hele tatt frustrerende mye rot. Mange uforutsigbare bevegelser som krever ekstra konsentrasjon fra oss andre, vi som er gode på å gå i rekke og danne ryddige køer. Som bare går der det er meningen at vi skal gå, og som alltid velger den mest logiske og økonomiske ruten til målet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har skumpet borti meg eller gått i bena mine. Akkurat denne tirsdagen hadde jeg glemt å reservere vindusplass. Jeg ble sittende inneklemt mellom en jovial kroater på 130 kg, og en veldig urolig og veivete jente i slutten av tenåra som stadig rotet rundt i en diger veske. Kroateren snakket unødvendig høyt med kompisen som satt på raden bak oss. På kroatisk, selvfølgelig. Jeg forstod ikke et pøkk av det han sa! Irritert vred jeg meg lett mot høyre. Mot den maniske jenta. Sukk. Er det virkelig SÅ vanskelig å sitte rolig uten å fikle med noe eller skifte sittestilling hele tiden?! Hva med mitt behov for en albuefri sone? Hvorfor kan ikke folk bare ta litt hensyn?!

Det er i slike øyeblikk jeg henter frem minnene om faren min den bursdagen for lenge siden. Det ligger nemlig et budskap gjemt i ansiktshår og krem: Når verden går deg i mot, og du kjenner du er i ferd med å surne som gammel krem; vask barten!

Horekunders syn på sex og kvinner

Horekunden Hoksrud fra Frp og TV2s journalistiske metoder har vært heftig kommentert i sosiale medier de siste dagene. Det har vært interessant å følge med på de ulike reaksjonene. Saken har flere dimensjoner, der presseetikk er én av dem jeg ikke skal diskutere her. Den jobben overlater jeg til de som kan faget. Det jeg derimot vil forsøke å si noe om, er hvorfor så mange av oss reagerer nærmest instinktivt med moralsk harme når en horekunde blir tatt med buksa nede.

Når såkalte eksperter, eller fagfolk, skal forklare hvem de 13 % av norske menn som kjøper sex er, får vi høre at de representerer ”mannen i gata”. Horekunden kan altså være hvem som helst. Det kan være faren din, samboeren din eller sjefen på jobben. I teorien, altså. Jeg tipper de fleste kvinner er ukomfortable med den tanken. En del menn også.

Argumentene mot kjøp av sex er mange og gode, det tror jeg selv de som er imot sexkjøploven er enige i. De færreste synes det er greit med trafficking eller grov utnytting av mennesker i vanskelig livssituasjoner. Jeg tror i tillegg til dette at mange reagerer negativt på kjøp av sex fordi det også rokker ved noe annet. Det handler om vårt syn på hva sex er, eller hva vi mener det skal være.

Det mange horekunder har til felles, er at de ikke er opptatte av den prostituertes tenning. For horekunden er den prostituerte kroppen et onaniverktøy. Noen tyr kanskje til selvbedrag, og innbiller seg selv at den prostituerte nyter sexen, men det er ingen unnskyldning. Alle mennesker står selv ansvarlig for sine livsløgner. Man skal ha levd temmelig avsondret fra resten av verden dersom man ikke har fått med seg at den prostituerte spiller skuespill. Det er i grunnen dette skuespillet horekunden betaler for.

Min ville gjetning er at de aller fleste kvinner og menn er svært opptatte av sexens gjensidighet, og derfor aldri ville drømme om å kjøpe sex. Like mye som vi er opptatte av vår egen tenning, minst like mye er vi opptatte av at også partneren vår er tent. På oss. Graden av gjensidighet er viktig for de fleste menneskelige relasjoner, nærmest uansett type. Men gjensidigheten blir særlig viktig jo mer intime vi blir. Og derfor tror jeg veldig mange av oss reagerer negativt på situasjoner der gjensidigheten åpenbart er fraværende.

Særlig kvinner er skeptiske til menn som signaliserer at de er villige til å se bort ifra manglende gjensidighet i en seksuell situasjon. Menn som ønsker sex men som ikke bryr seg om kvinnens tenning ender fort opp med å forsøke å presse kvinnen de tenner på til å ha uønsket sex. De fleste av mine medsøstre har minst én ubehagelig historie eller to å fortelle om møter med unge og umodne menn med kroppene fulle av testosteron. Noen av disse guttevalpene blir aldri voksne. Vi møter dem igjen noen år senere på puben, i vennegjengen eller på sjefens kontor. Ofte rekker de å krysse grensen for akseptabel oppførsel før de eventuelt gir seg. Men hva med de som ikke gir seg?

Det er her det virkelig begynner å bli ubehagelig. Hvordan kan vi kvinner vite hvem som respekterer manglende respons, og hvem som ikke gjør det? Menn som ikke har noe krav om gjensidig tenning for å oppnå sex har nemlig noe til felles med en type menn vi kvinner frykter aller mest: Voldtektsmannen. Menn som voldtar har som kjent ingen sperre mot å tvinge seg på uvillige kvinner.

Jeg mener ikke å si at alle horekunder er voldtektsmenn, eller at menn som bare er opptatte av egen tenning er potensielle voldtektsmenn. Poenget er snarere det at i en verden der kvinner lever med en viss risiko for voldtekt, er det klokeste vi kan gjøre å være skeptiske til menn som ikke anser gjensidig tenning som et minstekrav for sex.

Bekvemmelighetens triumf – historier om barndom

Et essay av Heidi Helene Sveen, tidligere publisert i tidsskiftet Humanist, vår 2011

Det er fort gjort å trivialisere barns følelser og livserfaringer. Ved å se på dem som uferdige mennesker risikerer vi å overse at deres indre liv og følelser i prinsippet ikke er så ulikt de voksnes. Selv i beste mening er det lett å avfeie et barns perspektiver og nærvær som irrelevant. Selvsagt er det ingen som åpent vil innrømme at de har slike holdninger, men når vi tar en kikk på samfunnet rundt oss, så er det grunn til å anta at disse holdningene faktisk eksisterer.

Er det derfor det er så vanskelig å vekke allmennhetens granskende og kritiske interesse for barn og deres livsbetingelser? Det er godt mulig spørsmålet ikke vekker noen umiddelbar reaksjon hos deg. Du synes kanskje til og med barna tar mye plass som det er? Fokuset på barns behov og oppvekstsvilkår har ganske riktig skutt fart det siste århundret. Allikevel er min påstand at alt for lite av det offentlige fokuset på barn handler om barnet. Eller for å være mer presis, om barndom.

Ikke rent sjelden opplever jeg at samtaler om barn ganske raskt snevrer seg inn mot temaet oppdragelse. Hvilket ikke er så merkelig, oppdragelsen utgjør en stor del av det å ha hovedansvar for barn. Foreldre flest er ivrig opptatt av hvordan de skal håndtere barna sine fra dag til dag. Det er sannelig ingen lett oppgave å oppdra barn. Og enklere blir det ikke av alle stemmene som skal mene noe om barneoppdragelse. Rådene er mange, og kommer mot oss fra alle kanter, synes det som.  Jeg kan derfor berolige leseren om at ingen slike råd skal serveres i denne artikkelen. Mitt anliggende er å invitere til noen refleksjoner. I den grad jeg lykkes med det, skal jeg si meg fornøyd.

La meg innrømme det først som sist; selv har jeg ikke barn. I min rolle som samfunnsviter og pedagog velger jeg å tro at det har sine klare fordeler. En av fordelene er at jeg, i alle fall forsøksvis, er lydhør i min tilnærming til foreldre og deres historier. Jeg har ikke noe annet valg enn å lytte mer enn jeg snakker når foreldre innvier meg i deres oppdragerhverdag. Jeg har jo ingen egne erfaringer jeg kan bruke som mothistorier for å utligne, eller ennå verre; underminere deres erfaringer som foreldre. Dessverre er det ikke uvanlig for foreldre å bli møtt med slike holdninger når de forsøker å belyse foreldrerollens ikke fullt så lystige sider.

En annen fordel er at jeg slipper å bli altfor påvirket av foreldreperspektivet når jeg skal velge side i en sak der barnets interesser kommer i konflikt med de voksnes. Og det skjer langt oftere enn vi liker å tenke på. Ikke alle konflikter kan eller bør løses med et kompromiss. I slike tilfeller er det at noen må ta på seg rollen som djevelens advokat. Jeg opplever at mangelen på foreldreerfaring og foreldreansvar gjør meg ekstra lydhør for barnas behov. Foreldre flest er stort sett godt rustet til å tale egen sak. Barna, på sin side, må som regel snakke gjennom sine foreldre. Denne dynamikken trenger en motvekt. Barnas perspektiver fortjener å bli løftet frem i mye større grad enn det vi har greid til nå.

La meg gi deg et kjapt eksempel du kan ha i bakhodet før jeg går videre: Hva med mengden tid barn tilbringer i offentlige institusjoner? Hvor ofte reflekterer du over hvor barnets behov slutter, og noen andres tar over? Mange barn tilbringer lange dager i skole og barnehage, ofte er de lengre enn foreldrenes arbeidsdager. Dette handler vel så mye om foreldres, arbeidsgiveres og samfunnets behov for å frigjøre arbeidskraft, som barnets behov for læring og sosialisering. Går ditt barn på skolefritidsordning (SFO)? Hvis ja; går de der istedenfor å være hjemme med familie, eller fordi de ikke kan være hjemme med familie? Tenker du noen gang over at verken arbeidsgivere, politikere eller forskere faktisk vet hva lange institusjonsliv gjør med barn? Alle som har vær besøkende i barnehage eller på en skole har garantert sett mange smilende og lekende barn, og smilende barn lider tilsynelatende ingen nød. I Oslo heter det forresten ikke lengre SFO, det heter Aktivitetsskole. Kanskje like greit, siden ”fritid” i denne konteksten lett kunne få oss til å tro at ordningen innebærer fri fra skole. Det gjør den jo som kjent ikke. Oslo kommune skal ha for at de har forstått effekten av å bruke ordet ”aktivitet”. Det er knapt noe som gjør foreldre og pedagoger mer salige i blikket enn tanken på aktive barn.

Ikke for å ødelegge idyllen, men tenk deg at arbeidsgiveren din innføre noe som het ”arbeidsfritidsordning”, som i praksis førte til at du oppholdt deg tre til fire timer lengre enn normalt på arbeidsplassen, hver dag. Selvsagt under din arbeidsgivers kjærlige oppsyn. Selv om du slapp å gjøre ordinært arbeid i dette tidsrommet, så var du allikevel forpliktet til å følge arbeidsgivers regler for hva du hadde lov til å gjøre hvor, og når. Noe som mildt sagt er å tøye fritidsbegrepet til det ugjenkjennelige. Selvsagt blir dette aldri en realitet. For dersom noen skulle ha fantasi nok til å foreslå noe slikt, så ville du garantert, klok og velformulert som du er, protestert høylytt, og det med rette! Barna dine, derimot, har ikke denne muligheten. Faktisk er det slik, at av alt det barna kan velge mellom av aktiviteter på skolen, er det å velge bort ”skolefritid” ikke et alternativ. En kjapp tanke til: Tall fra en rekke undersøkelser viser at antall barn med ADHD-diagnoser, konsentrasjonsproblemer eller generell uro har hatt en betydelig økning senere år. Det teoretiseres stadig både høyt og lavt rundt årsaken til dette. Veldig ofte peker forklaringene på barnet, på noe biologisk som bør rettes opp med medisiner eller kosthold. Forbausende sjelden reiser noen spørsmålet om ikke samfunnets  hypersosialisering av barns liv skaper stressede og hyperaktive barn. Hva vil fremtidens dom ha å si om hvordan vi har utvidet barnas institusjonsliv, og  samtidig krympet deres familieliv? Vil det komme en dag da vi ser på dette som et overgrep?

Som eksempelet viser: Spørsmål vedrørende barn, oppvekst og oppdragelse er ofte et spørsmål om forholdet mellom barn og voksne, og barn og storsamfunnet. Hvor står barnet i denne asymmetriske maktrelasjonen? Her vil en få svært ulike svar avhengig av hvilken tidsepoke man står i. Vi trenger ikke gå særlig langt tilbake i historien før vi kommer over idéer om barn og barndom som i dag vekker avsky og forferdelse hos de fleste. I tidligere samfunn var fysisk avstraffelse av barn sett på som både legitimt og nødvendig, og gjerne brukt som en preventiv metode. I et moderne samfunn er dette en lite akseptert praksis, og vil bli sett på som et uttrykk for maktmisbruk. Sånn sett kan man se på den historiske utviklingen som en rettlinjet evolusjon mot et bedre og mer humant barnesyn. Jo lengre tid det går mellom nåtiden og fortidens utdaterte ideer og praksiser, jo bedre samfunn får vi. Selv om et slikt blikk på utvikling ikke er direkte feil,  er det i virkeligheten ikke fullt så enkelt. Sannheten er at vi stadig kommer opp med nye ting som skal erstatte det gamle, men som ikke nødvendigvis er til barnas beste. Akkurat som fortiden består av en rekke motsetningsfylte ideer og praksiser som berører barn og barndom, gjør også nåtiden det.

Før jeg gjør ytterligere forsøk på å si noe vettugt om barn og barndom, vil jeg gjøre leseren oppmerksom på at jeg skiller mellom barnet som biologisk vesen, og barndom. Kjennskap til barns primære og biologiske behov er stort sett en del av allmennkunnskapen. Barnet er oppdragelsens råmateriale. Barndom, derimot, er et mer sammensatt begrep, og kan best beskrives som den komplekse helhet samfunnsmedlemmene gjør den til, bevisst eller ubevisst. Barndommens vilkår styres av forestillinger, følelser og handlinger – som igjen er påvirket av forhold som økonomi og arbeidsliv. Kort sagt: Barndom er et sosialt konstruert produkt. Denne erkjennelsen bør følges av en nødvendig maktkritikk. Langt ifra alle avgjørelser som tas på vegne av barn bestemmes av hvordan barnet er, eller videre av barnets behov. En god porsjon av barnets oppdragelse styres av samfunnets behov. Det er derfor svært viktig å huske at barndom ikke kan sees på som et fenomen uavhengig av de voksne og deres livsbetingelser. Glemmer vi dette, risikerer vi  ganske umerkelig å tilsløre det faktum at barnas behov og samfunnets krav ikke utgjør en konfliktfri enhet . Resultatet blir en politisk ideologisert barndom, hvor lite gjennomtenkte praksiser henter sin falske legitimitet i ideologien. I vår iver etter å skape et funksjonelt samfunn for voksengenerasjonen og deres krav og forventninger til selvrealisering både hjemme og på arbeidsplassen, risikerer vi å tape barnet av syne.

Barns oppvekstsvilkår har til alle tider vært preget av paradokser og motsetninger.  Selv det som må regnes som et av historiens største tilskudd til demokratiseringen av barndom, nemlig fremveksten av folkeskolen utover 1800-tallet, har vært med på å danne grobunn for en utvikling som, selv om den førte til mye positivt, ikke utvetydig er til barns fordel. Et ubestridelig fremskritt lå i erkjennelsen om at alle barn skulle ha lik rett til utdanning, basert på det samme kunnskapsinnholdet. Man gikk bort ifra ordninger som på skjebnesvangert vis delte de ulike sosiale og økonomiske klassene inn i ulike utdanningsløp. I tiden før folkeskolen var det ikke evnene du hadde som avgjorde mulighetene dine, men hvor du kom fra.

Utbyggingen av det norske skolesystemet representerer starten på noe helt nytt i barndommens historie: Systematiseringen av barnas utvandring fra familien og over i institusjonslivet, ligger her i startgropen, og farten skal vise seg å øke ekspansivt med tiden. Barns liv kretser ikke lengre hovedsakelig rundt familien og de voksnes gjøren og laden, og hvor barna gjerne bidro med arbeid. De unge fikk nå en mer aldershomogen arena å utfolde seg på, hvor hensikten var at alle skulle få den samme skolegangen, uaavhengig av sosial klasse. Denne historiske omveltningen i barns livsvilkår førte med seg en rekke endringer som utvilsomt var til det bedre for de fleste. I alle fall en god stund.  For utviklingen har ikke vært udelt positiv.

De nye skoleordningene var ikke bare et åpent tilbud foreldrene fritt kunne velge å benytte seg av, det ble forventet at de overholdt skoleplikten. Mange foreldre var nemlig fristet til å holde barna hjemme. De var avhengige av barnas arbeidsinntekt eller hjelp på gården. Ved å gripe inn i foreldrenes autonomi på denne måten representerte de nye institusjonene en svekkelsen av foreldreautoriteten. Maktforskyvningen mellom det offentlige og det private var et tidlig tegn på at barna gradvis ble sett på som individer med egne rettigheter. I det førindustrielle samfunnet var det mulig for et menneske å leve sitt liv fra vugge til grav uten noen gang å gå ut av sin rolle som privatperson. Skoleplikten representerte et definitivt brudd med sivilsamfunnets hegemoniske makt over unge menneskeskjebner.

Alle medaljer har som kjent en bakside, og i dette tilfellet kan baksiden oppsummeres i to ord: Normert barndom. I et samfunn der stadig mer av borgernes liv knyttes opp mot offentlige institusjoner følger det naturlig nok med noen forventninger og krav til tilpasning, noe som innebærer en utvidelse av rollerepertoaret til barn. Det å være noens sønn eller datter er ikke det samme som å være noens elev. Normeringen startet riktignok i det små,  med koordinering av tid og sted for oppmøte, samt noen enkle regler om hvordan man oppførte seg i et klasserom. Det ble forventet en dyp respekt for læreautoriteten, at man skulle sitte stille, rekke opp hånden og be om lov når man ville meddele noe, osv. Elevene selv hadde liten eller ingen påvirkning på disse reglene, og lærerne hadde stor frihet til å sanksjonere uønsket adferd ved bruk av fysisk straff.  Slike disiplineringsmetoder tar de fleste avstand fra i dag. Men debatten om disiplin i skolen har på ingen måte stilnet. Tar vi en kikk på det offentlige ordskiftet om tilstanden i Norske klasserom i dag, pendles temaet stadig innom problemet med mye uro i skolen. En tilstand mange mener har ustpring i mangelen på disiplin.

I 1936 trådte en ny lov i kraft , som gjorde det ulovlig å bruke legemlig straff i norsk skole. Loven kom til riktignok etter litt om og men, og slettes ikke uten protester. Lærerne mente at prylingen av elevene skjedde ”i kjærlighetens tjeneste”. Barn skulle oppdras ”i Herrens tukt og formaning”. Tradisjonen med å bruke fysisk straff som disiplineringsmetode går mange hundre år tilbake. I følge aviskilder fra 1881 (Morgenbladet), har det til og med hendt at barn ble prylt til døde på skolen. I dette tilfellet gikk foreldrene til sak, men vant ikke frem. Men noe var i emming. Protestene økte. Etter at man i hovedstaden mottok mange klager fra foreldrene, ble det innskjerpet at ”Slag i Hovedet” ikke måtte forekomme. Fysiske krenkelser var greit, men drap var ikke et ønskelig resultat. En ivrig motstander av fysisk straff på den tiden var den svenske pedagogen, forfatteren og feministpioneren Ellen Key (1849 – 1926).  På den tiden ble hennes bøker og meninger sett på som radikale. Hun mente blant annet at foreldrene måtte lære seg å oppdra barna med hodet, ikke med hendene. Det skulle gå ennå noen gode tiår før bruk av fysisk straff ble totalforbudt. Først i 1987 kom tilføyelsen i barneloven som satte endelig punktum for bruk av det man den gangen definerte som vold. I alle fall juridisk.

Filmen Kongen av Bastøy av Marius Holst er en påminnelse om at alt slettes ikke var bedre før. Filmen baserer seg på virkelige hendelser fra 1915. Handlingens fysiske ramme er skolehjemmet Bastøy, utenfor Moss. Denne institusjonen er en skamplett i norsk skolehistorie, selv sett med datidens øyne. Det er dessverre all grunn til å tro at mye av det som skjedde på denne øya, skjedde mot bedre vitende. I utgangspunktet var skolehjemmet ment å være en pedagogisk institusjon, der ”vanskelige” gutter skulle oppdras strengt, for å forebygge kriminelle liv. Innsatsen og tiden som ble nedlagt her var ment å føre til et fungerende voksenliv for barna, og prisen var deres barndom. Mange av guttene kom fra problematiske hjemmeforhold preget av enten fattigdom, foreldrenes alkoholisme eller det faktum at moren hadde født barn utenfor ekteskap, noe som ble regnet som en utilgivelig synd, ofte med den følgen at barnet ble satt bort. At kvinnesynet på den tiden var svært begrensende for livsutfoldelsen gikk direkte ut over barna. For sine synder risikerte mødrene fengselsstraff med vann og brød. Til tross for at guttenes bakgrunn var godt kjent for myndighetene, vanket det ikke bemerkelsesverdig mye sympati eller forståelse i deres retning. Guttene ble stemplet som ondskapsfulle, tyvaktige, løgnaktige og ulydige, og de skulle derfor disiplineres med strenge og hensynsløse metoder. Borre Historielag har fått tilgang på et knippe offentlige dokumenter fra denne tiden, og via dem får vi et lite innblikk i hvordan skolebestyrelsen oppsummerte oppholdet til en av guttene, her fra en utskrivelse:

Gutt fra Sarpsborg

 

L.-nr. 122. Sarpsborg, født den 24de januar 1889 og insat 14de oktober 1900 ifølge dom for tyveri. Af politimesteren meddelelser hidsættes: Angaaende gutten skal jeg bemerke, at han antages noget over almindelig begavet, men har et stivt og trodsig temperament. Hans mor er fraskilt og har foruden sine ægte barn mange uægte; alle er nu taget fra henne, da hun selv er usædelig og ikke alene legemlig vanskjøytter dem, men ved sit liv og hele sin færd ligefrem oplærer dem i det som ondt er.

Fattigkommisjonen har derfor med stor sorg seet alle bestræbelser for at faa en brav gut af han ved bortsettelse privat, frugtesløse, idet moderens magt over barnet er saa stor, at han stadig vender tilbage til hende, uden at man har merket, at disse sønnes stadige flugtforsøk, vækker bekymring hos moderen, der nærmest er stolt af dem, og i hendes øine er et bevis paa guttens evne til at klare sig selv. Han er nu strafskyldig for tyveri, og fattigkommisjonen anser det som eneste og sidste utvei at faa ham anbragt paa et guttehjem, for om det mulig der vil lykkes at faa guttens bedre følelser frem.

På guttehjemmet gjorde han seg flere ganger skyldig i tyverier av forskjellig slag, var løgnaktig og egenraadig, men forøvrigt i forhold til sin alder og udvikling en ganske djærv gut, som bare manglede at komme ind i det rette spor. Det lykkedes lidt efter lidt at faa ham til at holde op med sine uvaner, så der var grund til at være fornøiet med hans forhold i den sidste tid. Da han var bleven konfirmeret, skaffede fattigforstanderen ham plads på hjemstedet, hvor han først deltog i forskjellig slags arbeide, senere tog han til sjøs. Paa hans forhold har der intet været at utsætte.

I ettertid vet vi at Bastøy aldri ble den oppdragelsesanstalten den var tenkt å skulle være. Skolehjemmet ble drevet på en måte som minnet langt mer om et fengsel; barna ble tiltalt ved nummer, ikke navn. Egne klær ble byttet ut med uniformer. Var du ulydig ventet fysisk straff eller isolat. Det hendte at gutter helt ned i 8-års alderen ble straffet med slag eller pisk for å ha tisset på seg. Det var ikke noen unnskyldning at uhellet sannsynligvis skjedde av ren skrekk i møtet med de røffe forholdene.

Et drøyt hundreår senere. Jeg er på jobb som seminarleder på Blindern for studenter som tar Examen facultatum, utdanningsvitenskapelig variant. Jeg har nettopp satt dem sammen i grupper, der de etter å ha fått tid til å forberede seg ved å lese deler av pensum, skal diskutere synet på bruk av fysiske straffemetoder i oppdragelsen. Med et halvt øre følger jeg med på de ulike samtalene. Flere ganger gjør noen et poeng av at vi heldigvis har gått helt bort ifra denne skadelige praksisen. Ingen av de andre protesterer. De opplever kanskje at problemstillingen er foreldet. Jeg lar studentene samtale i fred, inntil den tilmålte tiden er ute. Da må jeg skuffe dem med opplysningen om at bruk av ulike former for vold og fysiske krenkelser fremdeles tillates. Og at det er blitt gjort forsøk på å gjeninnføre denne formen for disiplin i skolene. De ser vantro på meg. Så forteller jeg om saken i Stavanger tingrett, der to foreldre nylig ble frikjent etter å ha innrømmet at de slo og truet barna sine. Et svakt formulert lovverk, med spesiell tanke på definisjonen av vold,  gjør at retten må la disse to gå fri for straff. Klaps på rumpa, klyping og bruk av såpe i munnen er ikke sett på som vold i juristenes rike. Dommen indikerer at det er behov for en bearbeiding av loven, den må formuleres på en slik måte at all bruk av fysisk avstraffelse blir forbudt. En temmelig hårreisende formulering viser hvordan Stavanger Tingretts ser på barneoppdragelse. Fra domsavsigelsen:

«Da barneoppdragelse med nødvendighet innebærer bruk av både fysisk makt og trusler, er det i rettspraksis utviklet unntak for visse former for trusler og maktanvendelse som skjer som ledd i barneoppdragelsen.»

En slik formulering er svært uheldig, og kan i verste fall bidra til å legitimere mishandling av barn. Påføring av frykt og fysiske krenkelser for å disiplinere barn hører ikke hjemme i vårt århundre. Vi ville for eksempel aldri akseptert slike metoder brukt på voksne. Det er heller ingen grunn til å tro at barn reagerer annerledes enn voksne på denne type behandling. Veien er derfor svimlende kort mot å trekke konklusjonen at vold mot voksne ikke aksepteres fordi de er i stand til å protestere, mens barn ikke er det, og derfor er aksepten for overgrep mot de små større.

Det er også en annen side ved saken i Stavanger Tingrett jeg finner høyst problematisk. Her har vi altså å gjøre med to foreldre som innrømmer at de bruker krenkende metoder for å oppdra de tre barna sine. Allikevel blir ikke barna trodd når de forteller historier som avviker fra foreldrenes. Barna melder nemlig om en langt mer alvorlig type vold enn det foreldrene vil innrømme. Stavanger Tingrett kom til at det var for stor usikkerhet knyttet til barnas vitnemål, og ville derfor ikke ta hensyn til disse. Nå kjenner jeg ikke saken fra innsiden, men det er liten tvil om at barn generelt innrømmes mindre troverdighet enn de voksne ved ulik forklaring. Dette til tross for at de fleste voksnes motivasjon og metoder for å lyve og bedra er langt mer sofistikerte.

Tidligere i år fant en tidligere høyrepolitiker det opportunt å levere et friskt innspill til mobbedebatten som i skrivende stund har fått stor mediedekning. Ingvald Godal (H), mener nemlig at det er på tide å finne frem spanskrøret igjen. De som mobber i skolen slipper for lett unna, og problemet er visstnok at lærerne spinger rundt og vil være venn med alle. Istedenfor å lære barn at vold ikke er greit, tar Godal til orde for å innføre en formell hakkeorden, der personen med mest makt har lov til å slå. Godal ble selv tildelt ørefiker da han var elev, og bekrefter således munnhellet om at vold avler vold.

Det er heller ikke så altfor lenge siden en skole fant den ellers bannlyste kombinasjonen skammekrok og gapestokk såpass fascinerende at de hentet den frem igjen. I oktober 2008 ble det kjent at SFO på Kjelsås skole i Oslo hadde tatt i bruk mild sagt utradisjonelle metoder for å få bukt med uønsket oppførsel. Elever som bråkte i spisepausen ble plassert i en godt eksponert skammekrok, med skiltet ”JEG HAR BRÅKET VELDIG MYE I SPISETIDEN” hengende over hodet, til alle forbipasserendes spott og spe. Ydmykelse og uthenging skal altså hjelpe disse barna med å holde munn til rett tid.

Det er godt mulig initiativtakerne ble inspirert av Utdanningsetatens plakatkampanje: Ro! Orden! Disiplin!,  som ble lansert i osloskolene bare noen måneder før. En rekke lærere reiste seg i protest, og mente kampanjen ga assosiasjoner til en autoritær skole og et menneskesyn som var forlatt. Det er lite kledelig at en profesjonsstyrt institusjon som Utdanningsetaten så åpenbart ikke behersker skillet mellom det å være autoritær, og det å ha autoritet. Det virkelig oppsiktsvekkende i saken om bruk av skammekrok som oppdragende metode er jo nettopp at det skjedde i en pedagogisk institusjon. En mulig forklaring på at denne praksisen overhodet rakk å se dagens lys, er at det er langt mellom det pedagogiske personalet på mange av disse institusjonene. De mange assistentjobbene i barnehage-  og skolesektoren er populære blant svært unge eller middelaldrende arbeidssøkere uten pedagogisk utdanning eller annen relevant kompetanse. Skoler og barnehager har for eksempel lenge vært en yndet plass å dumpe militærnektere i sivilarbeidstjeneste, unge som ikke vet hva de vil med livet, delvis trygdede kvinner samt andre som ikke helt har funnet seg til rette i annet arbeid. De aller fleste kan jo passe barn, ikke sant?

Det er ikke bare på skolene barn må holdes under oppsyn. En nymotens måte å passe barn på, er å utstyre pc-ene deres med overvåkningsteknologi som gir totaltilgang til all aktivitet. Man kan også utstyre barnas mobiltelefoner med GPS-sender. Begge deler er svært enkle å installere. Stadig flere foreldre etterspør overvåkningsteknologi. Begrunnelsene for dette varierer litt, i følge ulike aviskilder, men ofte er det et grunnleggende behov for trygghet som ligger i bunnen. Enkelte reiseglade foreldre ser sitt snitt i å installere GPS-sendere slik at de lettere kan finne igjen eventuelt bortkomne barn når de er ute på tur. Andre foreldre igjen viser til et mer generelt behov for kontroll med hva barna gjør, og hvor de er. De gir uttrykk for en slags engstelse. Nøyaktig hvilke farer foreldrene  forsøker å beskytte barna mot, og hvor sannsynlig det er at de inntreffer, fremstår litt uklart. Mye av denne aktiviteten later til å komme av en ”bedre føre var”-tenkning, snarere enn reelle risikovurderinger.

Det burde ikke være en lettvint sak å ty til slike skritt som å overvåke et annet menneske, uansett alder og relasjon. Et absolutt minstekrav bør være at vedkommende er informert. Deretter bør man ha en fryktelig god grunn. Generell engstelse er ikke en god grunn. Her ser det ut til at mange slurver. I de fleste fagmiljøer som faller innenfor menneskevitenskapene er det for lengst anerkjent at barn har integritetsfølelse. Nedslående var det da jeg gjorde min egen lille empiriske undersøkelse for en tid tilbake, og fant at forbausende mange foreldre mener at barn ikke har integritet. Ikke så rart da, om de skulle slumpe til å krenke den.

Det er kanskje en uvant tanke for mange, men virkeligheten er slik at også barn har rett til privatliv. Det sier i alle fall Barnekonvensjonens artikkel 16, Privatliv, ære, omdømme:

1. Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt

privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige

angrep mot sin ære eller sitt omdømme.

 

2. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller

slike angrep.

Problemet med denne artikkelen er som med juridiske lovverk og vage formuleringer flest; de må tolkes. Hva definerer vilkårlig eller ulovlig innblanding? Og hvem har barna rett på beskyttelse fra? Utgjør foreldrene et unntak? Så vidt meg bekjent er ikke denne artikkelen anvendt i norsk rett så langt, og inntil det skjer er jeg redd det er opp til den enkelte forelder å selv trekke opp grensene. Som med pappaen som ble intervjuet i Dagsavisen i fjor våres, der han forteller at han overvåker sin ti år gamle datter via telefonen, uten at hun vet det selv. Dersom datteren etter skoletid skulle finne på å gå på epleslang – vil han få vite det. Dersom hun skulle finne på å fortelle en skrøne om hvorfor hun bruke ekstra tid på vei hjem fra skolen den dagen – kan han fornøyd ta henne i løgn.

I samme avisartikkel er noen tenåringsjenter intervjuet om hvilke tanker de gjør seg om GPS-overvåkning. En 15 år gammel jente responderer slik:

–      Det er litt drøyt av foreldre hvis de gjør det på store barn. Da stoler de ikke mye på barna sine. Hvis moren min hadde gjort noe slikt mot meg, hadde jeg blitt veldig sint. Jeg hadde følt meg som en hund (…)

Dette er ord verdt å lytte til. Men som vi ser av sitatet, så gjør også den unge jenta feiltagelsen å tro at mindre barn ikke krenkes av å få privatlivet invadert. Den holdningen har hun lært et sted. Det er trist å tenke på at foreldre er villige til å krenke sine barn fordi de prioriterer lettvinte løsninger, fremfor å bruke tid på å bygge et gjensidig tillitsforhold til barna. Slikt til man jo som kjent til før overvåkningsteknologi ble allment tilgjengelig.

Når dette er sagt, innrømmer jeg gladelig at det ikke er vanskelig å sympatisere med det jeg antar er enhver foreldres (og i og for seg også barns) store ulykke, nemlig at opphav og avkom skal komme bort fra hverandre. At barnet skal rote seg bort på et stort kjøpesenter, eller ennå verre; på en komplett uoversiktlig flyplass i utlandet kan jo skje. Å miste sitt barn av syne – et skrekkens scenario for alle involverte. Men vel så viktig er det at den til enhver tid voksne generasjon aldri taper barndommen av syne. Historien har vist oss at da kan hva som helst skje.

Litteraturliste

Erik Hauglund, red. (2001): Barnets århundre og Ellen Key,  Oslo: Akribe/ Norsk Form

Thuen, Harald (2008): Om barnet: oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien, Oslo: Abstrakt forlag

Monica Rudberg (1983): Dydige, sterke, lykkelige barn, Universitetsforlaget