Lurt av kvakksalvere
Sist mandag var jeg på Litteraturhuset, for å overvære en debatt om alternativ behandling. Jeg har ikke spesielt god oversikt over verken debatten som pågår, eller feltet alternativ behandling. Jeg var der fordi jeg har en mor som ble lurt av forskjellige kvakksalvere før hun døde av brystkreft, og så har jeg en modig venninne som skulle holde et innlegg fra salen. Jeg ville gjerne være der for å støtte henne. Etter hvert som debatten skred frem, fikk jeg selv et sterkt behov for å si noe om min egen erfaring, men lot klokelig være. Jeg ville antageligvis ikke klart å fullføre uten å bryte sammen. Bare det å skrive denne teksten får tårene til å renne, og halsen til å snøre seg sammen.
Min mor døde for over tolv år siden. Hun ble 47 år. Hun fikk dødsdommen av legene på onkologisk avdeling, Ullevål. Min mor var på ingen måte klar for å dø. På ett eller annet tidspunkt finner en sykepleier ved avdelingen det for godt å fortelle mamma om et fantastisk behandlingssted i Danmark. Der kan man innlosjeres, og så får man helsekost og Iscador injisert, og kanskje kan man bli frisk. Eller i det minste mener legen som driver stedet at sjansen er stor for litt ekstra levetid. Behandlingen koster mye penger. Mamma skraper sammen det siste hun har, og bestiller plass. Mens hun gjør praktiske forberedelser til reisen, ringer hun meg for å fortelle at hun har pakket danseskoene sine. For de har hyggekvelder der, og før hun reiser hjem skal hun bli i så fin form at hun kan danse. Jeg er svært skeptisk, men holder tilbake, av hensyn til min egenrådige mamma. I forkant sender hun ned journalen sin, som tydelig sier at hun skal dø. Samme dagen som hun setter seg i en bil som skal ta henne, hennes samboer og meg til Humlegaarden i Danmark, har hun fire dager igjen å leve. At det var så knapt med tid igjen, det visste ingen av oss. Men at legene mente det var snakk om maks noen måneder, kanskje bare uker, det var vi innforstått med.
Oppholdet ble et mareritt. Jeg ble min døende mors eneste sykepleier og omsorgsperson det halvannet døgnet vi var der. Humlegaarden var absolutt ikke innrettet for å ta imot så syke pasienter som min mor. Allikevel var det ingen der nede som advarte oss mot å komme. Jeg innså etter hvert realitetene, og ble tvunget til selv å ringe ambulanse. Personen som satt på vaktsentralen, og som tok telefonen, kommenterte sjokkert smerteskrikene til min mor som tydelig hørtes i bakgrunnen. Hun var rask med å rekvirere ambulanse til oss. Vi ble kjørt til Helsingør sykehus. Der ble vi alle tre tatt godt imot. Vi fikk alt vi trengte og ba om. Ikke minst fikk mamma endelig adekvat smertelindring, etter mange timer i smertedelirium. Og jeg fikk noen timers søvn, liggende i en seng bare centimeter fra mamma, slik at jeg kunne holde henne i hånden mens noen andre hadde ansvaret for henne. Jeg våknet av at hun begynte å dø.
Jeg hører stadig vekk om alternativbehandlere at de er så empatiske. At de har de beste intensjoner. At de har dette og mye mer, og at det er denne type omsorg skolemedisinere ikke er noe flinke til å gi. Lege og homeopat Bernt Rognlien er en av disse behandlerne som liker å fremtille seg selv som den reneste engelen. Proppende full av empati og de beste intensjoner. Jeg er ikke enig i den beskrivelsen. Den er for ensidig og unyansert.
Dersom det hadde vært mulig, skulle jeg gitt mye for å finne ut hvem av sykepleierne på Ullevål som tipset min mor om Humlegaarden. Mamma ville nemlig aldri avsløre hvem det var. Hennes lojalitet gikk til den som bød på håp. Det er gjerne slik med dødssyke mennesker. Men jeg synes ikke det er særlig empatisk gjort å lure dødssyke mennesker til å bruke av sin dyrebare tid og energi på å jakte etter liv der det ikke er noe. Jeg synes derfor legene på Ullevål, som fortalte sannheten, som sa det som det var, at hun skulle dø, fremstår langt mer empatiske enn denne sykepleieren, som mot alle etiske kjøreregler tipset mamma om en alternativ og udokumentert kreftbehandling.
Sykepleieren og legen på Humlegaarden frarøvet min mor mye av verdigheten de siste dagene hun hadde igjen å leve. Og jeg som skal leve videre, jeg må slite med noen forferdelige minner om en mor som led unødig. Kanskje vil jeg aldri klare å viske ut smerteskrikene fra ørene mine. Nå har det som sagt gått over tolv år. Jeg kan fremdeles høre dem.
