Om vold i barneoppdragelse, et evolusjonært perspektiv

Av psykolog Jannike Willoch (Publisert med forfatterens tillatelse)

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen skriver i sin kronikk i Dagbladet 20. mars 2010 at evolusjonsteorien kan svare på alle spørsmål, bortsett fra de interessante.

Men selv om alle kan være enige om at samfunnets utfordringer ikke kan besvares med evolusjonsteori alene, vil jeg hevde at et riktigere spørsmål er: Kan man få svar på en rekke interessante spørsmål om mennesket og samfunnet uten evolusjonsteorien?

Hylland Eriksen grunngir sin påstand blant annet med endringene av barneoppdragelse i dette landet, fra strenghet og lydighet som ideal, til vennlighet og selvstendighet. Det har han rett i. Det han imidlertid ikke har rett i, er at nydarwinismen ikke kan brukes til å forklare denne endringen. Jeg vil heller si tvert imot, dette kan nettopp ikke forklares uten en evolusjonær tilnærming, og er i seg selv et argument for at evolusjonspsykologien bør få en plass i samfunnsfagene, slik Vibeke Kennair Ottesen har hevdet.

Når man bruker evolusjonsforståelse til å forklare de endrede barneoppdragelsesteknikkene, gjør man ikke det ved å vise til et gen eller adferdssegment. Det man gjør er å bruke evolusjonsteoriens resonnement: ”Hvilken overlevelsesverdi har dette?”

Som barnepsykolog har jeg strevd med et spørsmål jeg lenge ikke klarte å finne svar på: Når all forskning viser at barns psykiske helse blir skadet av å bli slått, hvorfor gjør så foreldre dette i så mange kulturer over hele jorden? Hvorfor påfører foreldre barna sine sjelelige sår?

Grunnen til at jeg ikke klarte å finne svaret, var at jeg så på mennesket ut fra mitt eget perspektiv. Omhegnet av sosialdemokratiets trygge favn, glemte jeg evolusjonspsykologien. For jeg, som barn av mitt samfunn, hadde som utgangspunkt at foreldre har som mål å gjøre sine barn lykkelige.

Og dermed så jeg i helt feil retning. Fra evolusjonspsykologien vet vi at foreldres grunnleggende målsetting for sine barn ikke er deres lykke, men deres overlevelse. Og lever man innenfor en æreskultur, kulturer der enhver mann må sikre seg selv mot overgrep og utnyttelse, må barneoppdragelsen bli veldig forskjellig fra slik den kan være hos oss. Og selv om slike samfunn virker fjerne, er de nærere oss enn vi tror. Vi lever i et lovsamfunn der vår eksistens er sikret gjennom statsmakten og voldsmonopolet, og har en tendens til å tenke at slik har det alltid vært. Men som historikeren Erling Sandmo fortalte oss i Eias program ”Hjernevask”, har slike æres-samfunn eksisterte i Norge bare for noen hundre år siden. Der måtte mann stå mot mann, og alle måtte sikre hevn og beskyttelse for seg selv. I Bergen på 1500 tallet var drapstallene opp mot hundre ganger høyere enn de er i dag.

Innenfor et slikt samfunn er det viktigste en far kan gjøre for sin sønn å sikre at sønnen utvikler temperament og følsomhet for krenkelse. Han må sørge for at sønnen kan slåss og derved sette seg i respekt. Derfor slår fedrene i slike samfunn alltid sine sønner, og er også villig å ofre sin egen kjærlighetslengsel for det. For som min somalske venninne forklarte meg: Alle somalske menn hater sin far fordi han slo dem så forferdelig som barn.

I Taraborrellis biografi om Michael Jackson, har de voldelige overgrepene han opplevde som barn fått stor plass. Og forklaringen på volden gir faren Joe Jackson selv: ”Jeg vet han ble slått mest. Men det var fordi han var så sensitiv”, sier han et sted, ikke uten anger. Joe Jackson handlet ut fra den logikken som er nødvendig i et samfunn der man ikke har full beskyttelse fra politi og rettsvesen. Lever du i en slik verden, kan du ikke risikere at din sønn gråter og søker beskyttelse når han er redd. Derfor bruker du de metodene du selv har lært, fysisk vold for å gjøre sønnen aggressiv og i stand til å beskytte seg selv.

At Michael Jackson ikke ble mindre, men mer sensitiv av volden, skyldes sannsynligvis hans konstitusjon og det faktum som heller ikke de biologiske orienterte psykologen underslår: det er overlapp mellom kjønnene. Noen få gutter vil derfor reagere mer som jenter gjør, for dem vil voldelige overgrep ikke gjøre dem mindre følsomme og empatiske, men mer. For nettopp i reaksjonen på utrygghet og overgrep, ser vi at kjønnene som gruppe reagerer veldig forskjellig.

Denne forskjellen ble tydeliggjort i psykologen J. Turners eksperiment med fireåringer. Hun tok utgangspunkt i det at barn har forskjellige strategier for å være trygge hos omsorgsgiver, og at en stor del av barna kan klassifiseres som ”utrygt tilknyttede” barn, noe vi kjenner fra en lang forskningstradisjon. Ut fra barnas måte å forholde seg til mor på ved stress, delte hun barna i to grupper: ”trygge” og ”utrygge”.
Senere satte hun dem sammen med en lekekamerat i samme alder og med samme kjønn. Ut fra videoene av leken, kunne hun telle hva slags adferd hun så: Avhengig adferd, selvhevdende adferd, kontrollerende adferd, mild aggresjon, sterk aggresjon og lekeslossing.

Når det gjaldt de trygge barna, var det nesten ingen forskjell mellom jenter og gutter, de var tilnærmet identiske – bortsett fra at guttene lekesloss dobbelt så mye som jentene. Når det gjaldt de utrygge barna derimot, kom det til dels ekstreme kjønnsforskjeller frem. Mens de utrygge jentene viste litt mer avhengig adferd (smil og bekreftelse), og viste litt mindre selvhevdelse og aggresjon enn de trygge barna, var de utrygge guttene annerledes. De viste mer av alt, og først og fremst når det gjaldt aggresjon var disse guttene i en helt annen kategori. De lekesloss dobbelt så mye som de trygge guttene, og når det gjaldt sterk aggresjon var de i en helt annen divisjon og viste mellom fem og ti ganger så mange aggressive handlinger som de andre barna.

Harriet Bjerrum Nilsen hevder at alt en mann kan gjøre kan en kvinne gjøre, og omvendt. Men dette er bare sant innenfor den begrensede sirkelen og livsverdenen som garanteres av lovsamfunnet. Hun bør løfte blikket sitt litt utover sin egen begrensede erfaring, og hvis hun har nerver til det kan hun gjøre det ved å gå på kino og se den prisbelønnede filmen ”Profeten”.

I denne filmen blir vi presentert for det maskuline helvete som finnes så mange steder på jorden. Dette er menn som lever i et lovbrytersamfunn der det ikke finnes noen beskyttelse uten gjennom den personlige volden. Filmen begynner med den 19 årige Maliks møte med fengselet, der han får vite at han vil være helt ubeskyttet hvis han ikke først myrder mannen som skal vitne mot den korsikanske mafiabossen Luciani. Det gjør han så – ved å skjære over strupen hans med et barberblad.

Dette voldsarbeidet kan ingen kvinne utføre. Det finnes ikke, og vil aldri finnes slike samfunn av voldelige kvinner.

Menneskets absolutte evolusjonære fortrinn er vår intelligens. Det er den som har skapt Hobbes sin teori om samfunnskontrakten. Vår intelligens har sikret oss samfunn der politiet har voldsmonopol og gitt oss rettsstatens forutsigbarhet. På grunn av dette kan vi leve i samfunn der menn og kvinner kan gjøre det samme arbeidet, og barn kan vokse opp uten å bli slått. Men det betyr ikke at vår fred ikke avhenger av vold, eller at man kan forstå kvinner og menns natur som identiske.