Tapernes tyranni

Det pågår en omfattende antimobbekampanje for tiden, godt hjulpet av ulike aviser som setter av spalteplass til et fenomen som berører et stort antall mennesker. De aller fleste som har levd en stund har erfaring med mobbing og trakassering. En del har selv blitt mobbet, mange har vært eller er pårørende, svært mange har vært vitne til mobbing, og noen er eller har vært mobbere.

Mobbebegrepet blir stadig vekk utfordret. Som regel av noen med litt over snittet tykk hud. Er det disse som skal bestemme hvor tålegrensene bør trekkes?

-       Vi er blitt fostret opp til å tro at ord kan såre. Vi må lære at ord ikke er farlige. De kan ikke såre, knuse, stikke eller drepe, sier Andersen.

Disse bevingede ord kommer fra psykolog Jan Atle Andersen. Etter 25 år som arbeidspsykolog mener han å kunne stille korrekt diagnose på mobbeproblematikken. Problemet skal ikke tilskrives det han mener er et ytterst lite antall mobbere, problemet er folk som ”føler” for mye, i øst og vest. Det er de såkalt tynnhudede som må ta seg sammen.

Det er i og for seg ikke så vanskelig å ta til motmæle mot Andersens horrible uttalelser. Det spørs allikevel om det er ham vi skal fokusere så mye på. Jeg både tror og håper hans vinkling er marginal blant folk som jobber i dette feltet.

Enhver med middels evne til empati vet godt at ord kan såre, at ulike mennesker har ulike grenser, og at det i og for seg ikke er så vanskelig å forstå hvor disse grensene går. Det handler stort sett om normal folkeskikk. De aller fleste kommer seg gjennom arbeidsdagene sine uten å såre noen.

Men så har vi altså noen som ikke er like sensitive for andres følelser. Enten de går inn for det eller ei, klarer de stadig vekk å tråkke på andre menneskers tær. Eller følelser om du vil. Mobberne vil selvsagt hevde at tærne var ømme i utgangspunktet, og at ansvaret derfor ligger hos tærnes eier. Kanskje er dette en korrekt observasjon. Kanskje er det bare en lettvint unnskyldning. Det interessante spørsmålet er hvem som skal få bestemme hva andre må tåle.

Når jeg leser kommentarfeltet som følger artiklene i BT og Aftenposten begynner det å demre for meg hvorfor mobbing er slik et stort problem. Holdningene som avdekkes blant det jeg antar er voksne mennesker får kommentarfeltene til å fremstå som de reneste skrekkabinett. Her er noen tilfeldige utdrag:

-       Endelig en mann som har skjønt det. Mobbing er egentlig bare noe som foregår oppi hodet på den som blir mobbet (Scherlock, BT)

-       Endelig er det noen som tør å ta igjen mot tapernes og syternes tyranni. Livet er av og til kjipt, og som oftest har vi oss selv å takke for det (Finn, Aftenposten)

-       ENDELIG en som tør å si det som det er – hurra!! Sånn skal det være. Det er trist å være i et samfunn der alt skal skyldes på andre, og ingen skal passe på seg selv. Leste at en av to har blitt mobbet i barndommen…særlig… Vi må tåle litt, og heller ta vare på de FÅ som faktisk blir mobbet/utestengt etc! (Sissel, BT)

-       Dagens arbeidere er så hårsåre at de ikke finner seg i korreks fra en overordnet. Korreks blir oppfattet som mobbing, og det er altfor mange som legger helt andre betydninger i hva som blir sagt, enn det faktiske innholdet. Man tolker i hjel et enkelt budskap, og maler fanden på veggen straks man får litt motgang. Som sjef har man rett til å korrigere ansatte for å få de til å utføre arbeidet korrekt og etter de tellende rettningslinjer. det føler mange som mobbing, og sykemelder seg straks man har fått en korreks. (Keegan, BT)

Jeg er stygt redd dette er helt vanlige mennesker, med litt uvanlige holdninger. Det ville være en stor ulykke dersom noen av disse fikk bestemme hvor den enkeltes tålegrense skal gå. Ennå verre er det å tenke på at de kanskje overfører holdningene sine til barn og unge. Om de ikke selv bedriver mobbing, vil nettopp slike holdninger bidra til å opprettholde mobbekulturer.

Det hviler en svært ubehagelig selvtilfredshet over mennesker som kan få seg til å avfeie andres virkelighet på denne måten. Jeg anser meg selv som en rimelig robust person, allikevel får jeg umiddelbart trang til å beskytte meg selv mot mennesker som mener de er berettiget til å trekke opp grenser for hva jeg skal måtte tåle av andre.

Det får bare være at noen mener min sårbarhet gjør meg til en taper. For selv om jeg er en av dem som lar meg såre av andre menneskers ord – betyr ikke det at jeg ikke vet hvem av oss som er idioten.

Syngende kjønnsorganer

Av Heidi Helene Sveen

Likestillingen har som forventet kommet langt her til lands. Det er tross alt ganske lenge siden kvinner fikk stemmerett.  Og ikke nok med det, i dag er det til og med sosialt akseptert at kvinner jobber fulltid! Norge er riktignok det landet med sterkest kjønnssegregert arbeidsmarked, men dog, det er viktig å ikke gape over for mye. Grådige kvinner er jo så vanskelige å like.

Men her om dagen begynte plutselig avisene å rapportere om hendelser som tyder på at likestillingen kanskje har gått litt for langt. Eller i alle fall at den forårsaker forvirring blant befolkningen. Forvirringen synes å kunne oppsummeres i ett enkelt spørsmål: Er menn fra Mars og kvinner fra Venus?

Hendelsene jeg refererer til, er rabalderet rundt årets nomineringer til Spellemannsprisen, som åpenbart ikke henger med i tiden, og derfor opererer med både blandede og separate kjønnskategorier. Likestillingens svar på helgardering, altså.

Jeg har fulgt debatten om likestilling ganske flittig gjennom lang tid, og sett kjønnene svette og streve, år ut og år inn, for å finne sin plass i offentligheten. Det har stått så dårlig til, at selv komikere har brettet opp ermene og engasjert seg i dette svært kompliserte arbeidet. Jeg er derfor ualminnelig sjokkert over å oppdage at man fremdeles ikke har evnet å vedta selve grunnantakelsen det meste av vår samfunnsorganisering bør springe ut ifra: Kvinner er fra Venus, og menn er fra Mars. Nuff said, lizm.

Men neida. En som åpenbart ikke har skjønt dette, er Susanne Sundfør. Hun trekker seg som kandidat til prisen Årets kvinnelige artist, fordi hun er kvinne!

Og så nå, som vi som har hatt Harald Eia og Hjernevask på fjernsynet og alt. Ser hun ikke på tv? Må vi stave det for henne? Kanskje sende en e-post? DU ER FRA VENUS! Herregud, lizm.

Heldigvis har ikke alle spellemannsnominerte like tungt for det. En som har skjønt at kvinner og menn er fra forskjellige planeter, er Bare Egil. Straks han oppdaget at han var nominert sammen med kvinner, tok han resolutt affære, og trakk seg fra Spellemann. Noe annet skulle tatt seg ut! ALLE VET AT MENN ER FRA MARS! Nuff said, lizm.

En annen som kanskje – eller kanskje ikke – har skjønt noe, er Kari Hansmark, TV 2s prosjektleder for Spellemann.  Hansmarks reaksjon på Susanne Sundførs ganske trassige opptreden er som følger; – Dette synes jeg er overraskende. Kategoriene har vært slik i mange år og har ikke noe med kjønnsroller å gjøre, slik jeg ser det.

Nemlig. Det er jo ikke rollene som forteller oss hvor god en artist er. Det avgjørende er selvsagt hvor god artisten er til å synge med kjønnsorganet. Dessuten, det sikreste tegnet på at en ordning har livets rett, er jo at man har hatt den i mange år.

Bare Egil har selvsagt skjønt nøyaktig hvorfor det er urettferdig med en felles kjønnskategori for tekstforfattere. Det krever sin mann å blottlegge de mannlige kjønnsorganenes skrøpeligheter i full offentlighet. I bloggen sin skriver han, og jeg gjentar friskt etter hukommelsen: – Alle vet at kvinnelige kjønnsorgan leser mer, er mer pliktoppfyllende og har høyere krav til egne prestasjoner og dermed har et solid fortrinn som tekstforfattere. Noen av dem behersker sågar britisk!

Enhver presterer med det organet de har. Det viktigste er ikke at flest mulig underliv skal være like, det viktigste er at det ikke forventes mer av et kjønnsorgan enn det som er fysisk mulig. Naturlovene kan som kjent ingen argumentere seg fra.

Sånn er det altså, folkens. Hvor merkelig det enn høres ut; ingen mann og kvinne er like. Når selv en tullebukk som Bare Egil har tatt denne erkjennelsen inn over seg, så kan vel også resten av befolkningen?

Ja, for han skulle vel ikke være ironisk?