Hår i suppa

(Teksten inngår i en artikkelserie i BT om rosablogging, publisert 16.1.11)

ALLE VERDENS TING har sin naturlige plass. Og når jeg sier ting, så mener jeg ikke bare at bestikk hører hjemme i bestikkskuffen, og at lua ikke må være på i stua. Ta for eksempel veldig gamle mennesker. De hører hjemme på gamlehjem. De hører i hvert fall ikke hjemme på diskotek. Det skulle tatt seg ut! Det er nemlig slik, at også mennesker har sin tildelte plass i samfunnet. Mennesker liker system og orden. Derfor lager vi regler for alt mulig. Dersom noe eller noen skulle befinne seg på feil sted til feil tid, så lager det uorden i tilværelsen vår. Uorden skaper irritasjon. Irritasjon er grinebiternes favorittbensin.

Så hvis det virkelig er slik at alt har sin tildelte plass her i verden, hvor hører så de unge menneskene hjemme? Helst ikke på Internett, skal vi tro et samstemt kor, bestående av en gjeng irriterte nettbrukere, som alle har det til felles at de ikke har særlig med tålmodighet å avse såkalte rosabloggere. Her ser det ut til at ordspråket «du skal ikke tåle så inderlig vel, det du ikke interesserer deg for selv», er utgangspunktet for en ganske røff omtale av et fenomen man strengt tatt er nødt til å aktivt oppsøke selv, så man villig kan la seg irritere av det man ser.

LA MEG SKYTE INN at når det gjelder kategorien «rosablogger», er jeg enig med bloggeren Sitrondrops, Marianne Hagland Westerlund. Det er et dårlig begrep. Det er upresist, fordomsfullt og nedlatende. Sannsynligvis er det bloggende jenter mellom 13 og 25, og som blant annet er opptatt av mote og sminke, de fleste assosierer med kategorien. Straks noen kommer opp med et
mer dekkende navn, lover jeg å bruke det.

Rosabloggernes popularitet bekrefter etablerte teorier fra pedagogikken som sier at tilhørighet blant jevnaldrende er noe av det aller viktigste for tenåringer. Det burde derfor ikke overraske noen at en jente på 15 år kan tilegne seg hundrevis av trofaste lesere på en blogg som handler om nettopp det å være ung. Hva er det egentlig med disse tenåringsjentene som irriterer så mye? Ja, bortsett fra det faktum at de gjør som de er; de er tenåringer, og gjør tenåringsting.

DEN KRASSESTE kritikken kommer fra godt voksne mennesker. Har de glemt hvordan det var å være ung? I så fall er de ikke alene om det. I etterpåklokskapens lys vil mange si at noen av deres mest pinlige øyeblikk fant sted en gang i tenårene. Kanskje er nedsablingen av typiske ungdomsfenomener et forsøk på å opprettholde distanse til egne blemmer man helst vil glemme. Det er som å få hår i suppa: Uansett hvem det kommer fra, så må det vekk. Jeg kan til en viss grad forstå dette behovet for distanse, men ærlig talt, hva får godt voksne menn til å kategorisere rosablogging som «forurensning av nettet»? Kristian A. Bjørkelo, som skrev i BT tidligere denne uken, går til og med så langt som å beskrive noen av disse jentene som «Vakumskalla bimboer» Dette er en type råskap som slår hardt når det rammer en 14 år gammel jentes selvfølelse. Hvorfor dette behovet for å knuse egg med slegge?

DET Å SKJELLE ut ungdommen er for øvrig ingen ny øvelse. Helt siden rock’n’roll-generasjonens oppstandelse i 1950-årenes Amerika, ofte beskrevet som den aller første ungdomskulturen, har skjellsordene haglet. Og så er jo vi voksne sånn, at for å riktig markere vår egen status som ansvarsfulle personer og en du kan regne med, er det ikke noe som er mer effektivt enn å demonstrere at man tar avstand fra nettopp det ungdomstiden handler om; usikkerhet, navlebeskuing, famling, retningsløshet – og alt det andre som følger med når man er klemt i en skvis mellom rollen som barn og livet som voksen.

I det hele tatt har voksenkulturen aldri vært særlig sjenerøs mot ungdomskulturen. Jeg tror det skyldes en kombinasjon av misunnelse og dødsangst. «Youth is wasted on the young», skrev forfatteren George Bernard Shaw. De unge har nemlig plenty av både den kroppslige og den mentale vitaliteten man som voksen desperat forsøker å holde fast ved, men de unge mangler naturlig nok klokskap og visdom. Den må de vokse på seg. Og det tar tid. Mens vi venter kan vi jo smøre egen tålmodighet med salige Arne Bendiksens fengende vers fra 1964:

La meg være ung, la meg være i fred
La meg være ung, la meg følge med
La det være stopp, med din vrøvling om pop
Du som ikke forstår, du som samler på år
Du som tramper og trår, på en vei som er vår
Du er tung!

Samtaler om sex

(Publisert i VG 13.01.11)

NRKs seksualopplysningsserie Trekant har vært et kjærkomment bidrag i den offentlige samtalen om ungdom og seksualitet.

Trekant skal særlig berømmes for to ting. Det ene for at de setter en seksualpositiv ramme rundt temaet sex. Endelig har noen skapt er rom der moralske og advarende pekefingre er fraværende. Sex er lek, nytelse og begjær, ikke bare forplantning og valg av prevensjon.

Rollemodeller
Det andre Trekant skal berømmes for, er at de har klart å finne frem til tre svært gode rollemodeller. Ingen av programmets deltakere er særlig erfarne, og for meg som skal forske på ungdom, er det verdifullt å se hvordan de forholder seg til sin egen ungdommelige usikkerhet. Ett aspekt ved programmene er den tekniske innsikten seerne får, men det er vel så interessant at vi kan observere hva de tenker om temaene og hvordan de snakker sammen. De er åpne og reflekterende, og de er i stand til å overkomme egen flauhet.

Deltakerne tar sin seksualitet på alvor, på en lett og ledig måte. Dette er holdninger de færreste voksne, være seg lærere eller foreldre, evner å tilby tenåringene. Ingenting er bedre enn om jevnaldrende seere lar seg inspirere av disse tre.

”Dette får de finne ut av selv”, er svaret jeg svært ofte får, når jeg spør alt fra foreldre til professorer i pedagogikk, om hvordan vi best kan overføre relevant kunnskap om sex til unge mennesker. Holdningen de viser har flere utilsiktede og uønskede konsekvenser. En av dem er at det fratar de unge mye av kontrollen over utviklingen av egen seksualitet.

Mye overlates til tilfeldighetene. Seksualitet er noe vi lærer gjennom interaksjon med omgivelsene, selv det mest intime har en sosial dimensjon. Da er det ikke uviktig hvor og hvordan læringen foregår.

Voksnes måte å forholde seg til barn og unges seksualitet på vil påvirke, uavhengig av hvilken strategi man velger. Når foreldre og andre voksne unndrar seg samtaler om sex med barn, så risikerer de å signalisere at seksualitet er noe vanskelig og problematisk. De unge fortjener bedre.

Pornoeksplosjon
Hvor henter så ungdommen kunnskapen sin fra? I hovedsak fra to områder: Hverandre, og (populær)kulturen, der pornografien har en helt sentral plass. Med Internett fikk vi en pornoeksplosjon. En stor skandinavisk undersøkelse fra 2006 viser at de fleste ungdommer ser pornografi for første gang fra 12-14-års alderen. Frekvensen for pornobruken er varierende, fra en dag i uka, til nesten hver dag. Pornobrukens omfang øker med alderen. Dette gelder for begge kjønn. Det å frivillig se porno er sannsynligvis ikke skadelig, men mye av den er brutal og lite realistisk, og derfor dårlig egnet som kunnskapskilde. Det er også viktig at de unge ikke møter fordømmelse for at de ser porno. Det er jo tross alt de voksne som har lagt til rette for pornobruken.

I mitt arbeid med en masteroppgave om ungdom, porno og seksualitet, møter jeg stadig foreldre som er hellig overbevist om at akkurat deres tenåring ikke benytter seg av porno. For når de spør, så svarer den unge benektende. Og foreldrene aksepterer svaret, uten videre.

Det er uunngåelig at en ung seksualitet er preget av usikkerhet, samtidig er det et faktum at når usikkerheten tar overhånd, kan den føre til problemer. Et vanlig fenomen blant ungdom er at de drikker seg til mot. Ruspåvirket utforsking av sex er uheldig. En måte å holde usikkerheten i sjakk på, er å tidlig etablere en kultur for å snakke åpent om sex, på de unges premisser. Dette gjelder både de jevnaldrende seg imellom, og mellom lærere og elever. Men aller helst mellom foreldre og barn, fra barna er helt små. Det normale er at barn utvikler seksuelle følelser og utforsker sin seksualitet gjennom barneårene. En utfordring er det selvsagt at for å kunne etablere en god samtale om sex med barn og unge, så er det en fordel at man selv har et avklart forhold til egen seksualitet.

Trekant skal som sagt berømmes for sitt arbeid, samtidig er det flere ting som med fordel kunne vært annerledes. Innholdet i programmet er preget av at det ikke er de unge selv som har satt agendaen. Det er klart det er spennende med temaer som swingersklubber og diverse fetisjer, men disse innslagene representerer vel først og fremst underholdning, fremfor folkeopplysning. Hvordan ville programmene sett ut dersom det var de unge selv som fikk bestemme innholdet? Kanskje gir deltaker Pia en ledetråd i aller første episode, der hun uttrykker et ønske om at folk ikke skal bli dømt fordi de har sex. Det er nok ikke helt tilfeldig at det er en jente som sier disse ordene.

Sexmaskiner
Normene for hva som er akseptabel sex er fortsatt svært forskjellige for gutter og jenter. Selv i skandaleprogrammet Paradise Hotel gjenspeiles eldgamle kjønnsrollemønstre, der guttene villig fremstiller seg selv som ustoppelige sexmaskiner, mens flertallet av de kvinnelige deltakerne bedyrer sin kostbarhet gjentatte ganger. Og den jenta som gir etter for sitt begjær, må tåle å bli kalt ludder på nett. Gjerne av de samme guttene som drømmer om fri tilgang til sex.