Hvorfor plager du meg med dine analyser, Morten A. Strøksnes?

Når jeg ser hvordan den faste gjengen av skriveføre nyluditter stadig biter seg fast i forestillingen om det veldig skumle og degenererende web 2.0, så er jeg ikke heeelt overbevist om hvem som har degenerert hvor, altså.

Jeg tror vi trygt kan slå fast at:

1. Tradisjonen der folk avslører private og banale ting til fremmede i full offentlighet, har eksistert lenge før web 2.0. Fenomenet du leter etter heter enquête. Eller “fem på gata”. Brukes flittig av mer eller mindre seriøse redaksjoner, både på radio, fjernsyn og i aviser. Det er ingenting som fungerer bedre som glidemiddel for tungen enn en mikrofon stukket opp i ansiktet.

2. Det tar ( i gjennomsnitt) for en “vanlig” arbeider ca. like lang tid å legge ut en statusoppdatering på Facebook, som det tar en forfatter å skifte sittestiling når plutselige ryggsmerter varsler at han alt for lenge  har sittet statisk ved tastaturet.

3. Pussig å lese av en nyluditt at ufin oppførsel på nett er et savn, men la gå: Dersom det skulle herske noen som helst tvil om verbale utskjellinger stadig er å se på Facebook, så er det bare å ta kontakt på privaten – jeg har en langt liste over Fb-rabulister som leverer varene, for å si det sånn.

4. Veldig mye tyder på at langt flere nå enn før møter folk de ellers aldri ville møtt – ansikt til ansikt. De mest sosiale menneskene på nett er gjerne de samme som har et variert og aktivt sosialt liv i det analoge.

5. Det gamle brevmediets endelige, og dermed nådeløse betingelser, sørget for at bare de som allerede var skriveføre våget å formulere tankene sine på skrift, før de sendte dem ut i verden. Bloggmediet har den motsatte effekten, og mange lovende skribenter er blitt født, som ellers aldri ville sett dagens lys.

Det er selvsagt ikke slik at alt med Facebook er fint, fjongt og problemfritt, men de virkelig gode analysene av Facebook, blogger og web 2.0 kommer sjelden fra skribenter med fast spalteplass og manglende digital dannelse.

Thomas “bloggplakat” Moen

Sist lørdag skrev Dagsavisen en artikkel om bloggmanager Thomas Moens forsøk på å underlegge blogging et regelverk som i følge ham selv skal gi troverdige bloggere. Jeg er selv intervjuet i saken, fordi jeg stiller meg svært skeptisk til Moens utspill.

Saken ligger her. Denne bloggteksten er først publisert her. I dag har Ida Jackson (Virrvarr) gitt sitt besyv om saken her.

Aller først vil jeg bemerke at Thomas Moen ikke er utnevnt som representant for bloggere, han er følgelig heller ikke gitt noe mandat for å arbeide frem en bloggplakat. Faktisk har han fått marginalt med støtte fra bloggosfæren. Moen opererer altså på eget initiativ. For det andre, Moen har økonomiske interesser i kommersiell blogging gjennom sitt virke som bloggmanager, og som utvikler og drifter av en egen bloggplattform.

Hvis noen skulle være i tvil: Markedsføring gjennom blogg er allerede underlagt lovverket gjennom LOV 2009-01-09 nr 02: Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.
Så til selve plakaten.

Hvem er i målgruppen? Når man tar seg den frihet å lage et regelverk for bloggere, så regner jeg det for gitt at han har en helt klar formening om hvem det skal rette seg mot, hvis ikke blir det jo temmelig tilfeldig hvor godt man treffer med utformingen av reglene. Dette er derfor en klar oppfordring til Thomas Moen om å definere målgruppen, i klartekst. Skal den gjelde reklameblogger spesielt, eller bloggere generelt?

For at en plakat med regler for blogging i det hele tatt skal ha en funksjon, er det et poeng at brudd på reglene blir sanksjonert. Moen bør derfor snarest svare på følgende spørsmål:

Hvem skal overvåke og rapportere brudd på regelverket?

Hvem skal dømme i hver enkelt sak?

Hvilke sanksjonsmuligheter ser Moen for seg?

Dernest; Hva får Thomas Moen til å tro at man trenger et regelverk for blogging utover det som er nedfelt i norsk lov? Hvor får han dette behovet for å regulere ytringsfriheten til norske bloggere fra? Når det gjelder regelverk for markedsføring i blogger så er dette dekket av markedsføringsloven. Hva grensene for ytringsfrihet angår så er dette nedfelt i loven om ytringsfrihet. Ethvert forsøk på å begrense ytringsfriheten til bloggere utover dette er en høyst tvilsom affære.

Hvis det er slik at reklamebloggerne til Thomas Moen selv ikke er i stand til å sette seg inn i det eksisterende lovverket, så står han selvsagt fritt til å veilede dem. Til dette nokså enkle formål er en bloggplakat fullstendig unødvendig.

Når Moen allikevel, til tross for utbredt og mye saklig motstand, insisterer på å tre en bloggplakat ned over hodet på bloggnorge, er det selvsagt på sin plass å spørre seg hva slags motiver han har. Det tror jeg han selv har svart best på i sitt aller første utkast, der han som bloggmanager henvender seg til bloggannonsører:

(bloggannonsører) – bør bruke profesjonelle aktører for å komme i dialog med bloggere, slik at ting skjer i ordnende former og alles interesse ivaretas, skriver Moen.
Nettopp. Og med ’profesjonelle aktører’ mener selvsagt Moen seg selv. Det er rimelig å tolke dette som et ledd i Moens forsøk på å etablere sin rolle som betalt bloggmanager.

Thomas Moen sier videre til NRK at – Dette er valgfrie retningslinjer for bloggere, lesere og annonsører som kan sammenlignes med pressens ‘Vær-varsom’-plakat.

Det Moen konsekvent overser i denne debatten, er det faktum at blogging ikke er en organisert aktivitet slik pressen er det. Pressen har i det store og det hele sluttet seg til Vær Varsom-plakaten (VVP), de har sågar opprettet et organ for selvjustis gjennom Pressen faglige utvalg, og brudd på plakaten vil kunne bli sanksjonert av utvalget. Det hele er sikret legitimitet gjennom en demokratisk prosess. Når Moen forsøker å legge sin egen plakat tett opptil pressens egen VVP, er dette ikke annet enn en ren tilsnikelse av en autoritet og troverdighet han i dag ikke innehar.

Det hjelper fint lite at Moen gjentar til det kjedsommelige at bloggplakaten hans er frivillig å følge. Så lenge en rekke av reglene er formulert som allmenne regler, og så lenge han velger å trekke paralleller til pressens Vær Varsom-plakat, så leverer han et sterkt bidrag til å opprette noen allmenne normer for blogging. I følge ham selv for å gi de som slutter seg til plakaten mer troverdighet. De som da ikke slutter seg til plakaten, får sin troverdighet svekket.

At Thomas Moen ikke forstår hvordan retorikk og virkelighet henger sammen for nå så være, men at han konsekvent hevder seg misforstått omtrent hver gang en kritisk røst melder seg, det er høyst betenkelig, og vitner lite om at dette er en demokratisk prosess som involverer bloggerne. Moen vil operere slik det passer Moen, så får kritikk være kritikk.

Når bloggmanager Moen til alt overmål har fridd til IKT Norge, et næringslivsorgan som står på de kommersielle aktørenes side, altså folk som Thomas Moen, begynner det hele å få en ganske ekkel eim av bukken som passer havresekken. Etter mitt skjønn kan det se ut som det bloggerne samlet sett trenger nå, er et forsvarsverk mot kommersielle aktører som Thomas Moen og IKT Norge, dette for å beskytte egne interesser, som for eksempel retten til frie ytringer.