En tid for selvrettferdighet

Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør i Aftenposten og ansvarlig for trykkingen av Carl I. Hagens famøse kronikk leverer her sitt forsvarsskrift i et relativt slapt forsøk på å rettferdiggjøre publiseringen.

Hun viser til at Hagen reiser en viktig debatt på vegne av barn. Det er altså av hensyn til Hagens barnebarn hun rettferdiggjør trykkingen. Kronikken skal visstnok speile disse barnas behov. Hun tar feil, og jeg mistenker henne for å være klar over det. Selvrettferdigheten som lyser mot oss i forsvarsskriftets siste avsnitt forteller meg at hun ganske raskt gikk tom for argumenter.

Hagens kronikk egner seg nemlig svært dårlig som utgangspunkt for en prinsipiell debatt om barns rettigheter i møtet med voksenverdenen. Enhver som har fulgt med i mediedekningen og det offentlige ordskiftet i etterkant av kronikken, kan ikke ha unngått å legge merke til at en eventuell prinsipiell debatt drukner i intime og sensasjonelle detaljer, fra et familiedrama som fremdeles er under full opprulling.

Et medietrent menneske som Hilde Haugsgjerd er fullt ut kompetent til å forutsi et slikt forløp og dets konsekvenser.

Hvis Aftenposten, med Hilde Haugsgjerd i spissen, virkelig er så genuint opptatt av barns rettigheter, så ville hun stilt seg selv følgende spørsmål da hun satt med manuset foran seg: På hvilken måte bidrar denne kronikken til å bedre en allerede svært betent situasjon for disse barna? Det synes jeg hun skylder oss å svare på, all den tid hun legger eget skjønn til grunn for avgjørelsen.

Hvor passer i så fall denne passasjen inn i vurderingen:

For å si det rett frem: Det er ingen unnskyldning for en drittsekk at han er en transperson

Er det virkelig barnas behov deres bestefar målbærer i full offentlighet, når han stempler deres egen far som en regelrett drittsekk fra landets mest leste talerstol?

Jeg betviler at Haugsgjerd har et tilfredsstillende svar på dette spørsmålet. I så fall vil jeg som sagt gjerne høre det. Pågående familietvister ha nemlig etter mitt personlige skjønn ingenting i en avisspalte å gjøre.

Med utsiktene til en sensasjonell kronikk av de sjeldne i sikte, mistenker jeg at Haugsgjerd glatt har kjøpt Hagens og hans datters forsikringer om at dette er til barnas beste. Å jada. Problemet er bare det at kronikken svømmer over av anklagende retorikk som først og fremt målbærer Hagens høyst personlige harme, hvilket på ingen måte legitimerer hvorfor denne kronikken burde trykkes. Om Hagens harme er berettiget? Vel, det har faktisk ingen relevans når hensynet til barna skal vurderes. Hvem har egentlig nok innsyn i saken til å vurdere hvem som er berettiget til hva i dette ”han sa/hun sa”-dramaet? Hilde Haugsgjerd?

Saken er nemlig den, at her har Hagens barnebarn blitt ofret på prinsippenes (les: Selvrettferdighetens) alter. Det er prisverdig å ønske å slå et slag for barns rettigheter på et mer generelt grunnlag, men det er alt annet enn prisverdig å skyve fire forsvarsløse barn foran seg på denne måten, for deretter å gjemme seg bak de samme barna når stormen raser. En slik taktikk vitner om en veldig kort fremtidshorisont. Hvordan kommer barna til å tenke om dette om fem, ti- eller femten år?

Barn skal ikke brukes som skjold når de voksne krangler seg imellom, såpass har vi da lært av alle de tusener av barnefordelingssaker som i årenes løp har havnet i rettsvesenet, har vi ikke?

Kvinners plikt til å føde barn

Jeg har lenge vært skeptisk til denne Anne Eskild som stadig er ute i mediene for å fortelle oss at norske kvinner får barn for seint. Det er mulig jeg er overfølsom for reaksjonære utspill, men mot slike kan man aldri være skeptisk nok, er min oppfattning.

Anne Eskilds siste utspill forteller meg at hun egentlig ikke ønsker å gi kontrollen over egen reproduksjon til kvinnene selv.

Hun er veldig skeptisk til en prøveordning utført i Hamar og Tromsø som viser at gratis p-piller ga nedgang i aborttall.

- Det er ikke sikkert at økt bruk av p-piller vil føre til nedgang i
aborttallene, skriver hun.

Videre viser hun til at p-pillesalget er doblet de siste 30 år, men uten at dette har vist seg noe særlig på abortstatistikken. En mulig tolkning av dette fiunnet kan være :

1. At antallet kvinner som innser at de ikke er klare for å bli mødre først når de allerede er gravide, er stabilt.
2. At økningen i p-pillebruk viser at langt flere kvinner i dag tar kontrollen over egen kropp og forplantning for å forhindre uønskede svangerskap, enn for tredve år siden.

En skulle tro det siste var et fremskritt.

Men. Og nå kommer vi til det jeg tror er Eskilds litt grumsete agenda, hun skriver:

- Fødselsratene derimot, er rundt en tredel av hva de var for 40 år siden i
aldersgruppen 20–24 år. Og det var vel ikke fødsler man skulle
forebygge?

Logikken som her åpenbarer seg er at p-piller er ønskelig kun dersom de fører til en redusering av antall aborter. Fører det derimot til det p-pillene er desginet for, nemlig en redusering av antall uønskede svangerskap, så er ikke Eskild interessert. Hun mener tydeligvis at den eneste legitime formen for “prevensjon” er abort.

Kanskje Eskilld ønsker seg tilbake til den tiden da selvbestemt abort var ulovlig, og p-pillene ikke var oppfunnet? At det ble født en langt større mengde uønskede barn på den tiden er tydeligvis av underordnet interesse. Det som er av interesse ser ut til å være å frata kvinnnene sin selvbestemmelse, slik at de føder flere barn mens de ennå er i sin beste alder.

Jeg har latt meg fortelle av små og redde reaksjonære stemmer at det er en kvinnes moralske plikt å føde barn, slik at befolkningen i Nord-Europa opprettholdes. No kidding.

Det er mye grumsete tenkning der ute. Tvi vøre!