Hva er pedagogikk?

Jeg har merket meg en tildragende interesse blant legfolk om hva pedagogikk er,  og det er fint. Derfor skal jeg i all hast gi kortversjonen, altså ekstremkortversjonen, av hva pedagogikk er.

Først kan jeg si noe om hvilke områder pedagogikken dekker. Her finner vi følgende:

• Oppdragelse og Sosialisering
• Læring og utvikling
• Undervisning, opplæring og danning

Jeg skal ikke komme inn på hva som ligger bak de nevnte områdene, det blir for omfattende her og nå, samt at jeg tror de fleste av mine lesere intuitivt evner å danne seg noen helt greie bilder av hva det går i. Eventuelt får vi ta kommentarfeltet i bruk, dersom noen skulle ha spørsmål. Vi pedagoger liker spørsmål om faget vårt, så fyr løs!

Nå som områdene er dekket, så kan jeg si mer om hva pedagogikk ER, på et mer overordnet plan. Jeg kommer ikke til å gå detaljert inn på metodikk eller andre underordnede disipliner.

Pedagogikk er kort sagt planlagt og målrettet arbeid mot et predefinert mål, der læring og tilegnelse av kunnskap inngår i målene.

Man har gjerne en gruppe individer (eller et enkeltindivid)
Så setter man et læringsmål
Så definerer man hvem som skal gjøre hva
Deretter vurderer man hvilket utstyr som skal tas i bruk (bøker, tavle, pc, sag etc.

De nevnte faktorene må stå i et relevant forhold til hverandre. Det vil si at læringsmålet ikke må ligge utenfor gruppens rekkevidde. Det må bygges på tidligere læring. Utstyret man tar i bruk må være hensiktsemssig. Læreren må ha klart for hva som er hans rolle i denne spesifikke situasjonen, og ikke minst må elevenes aktiviteter være definert. Skal de bare observere eller lytte? Skal de gjøre praktiske øvelser? Skal de veiledes eller skal de jobbe selvstendig?

Her kommer altså metodikk og didaktikk inn som to helt sentrale begrep. Didaktikkens hva, hvordan og hvorfor krever en våken lærer. Hva skal elevene lære? Hvorfor skal de lære det? (bør f.eks. sjetteklassinger lære om det nyeste innen hydraulikk?), og hvordan skal de lære det? Slurves det her, får vi sannsynligvis det man kaller dårlig pedagogikk. Pedagogisk metode handler mye om de ulike lærestilene til de enkelte elever. Ikke alle lærer på samme måte, og det krever stor kunnskap om den enkelte elev slik at metodikken kan tilpasses.

Det som avgjør om man er en god pedagog/lærer eller ikke, er sammensatt av flere ting. Det at man er dyktig på det faget man skal undervise i er en forutsetning, men det er ingen garanti for at man er en god lærer. At man kan kommunikasjonens kunst er heller ikke nok, ei heller at man har autoritet. Som jo i grunnen er en størrelse som i all hovedsak springer ut ifra nivået på fagkunnskapen.

Dersom man ikke kan undervisningens kunst, så klapper både fagkunnskapen, kommunikasjonsevnene og autoriteten sammen som korthus. Stillaset som holder det hele sammen i en undervisningssituasjon er nemlig pedagogikken. Altså det planlagte arbeidet og utførelsen av dette.

Det hender både titt og ofte at det forekommer læring selv under aktiviteter som ikke er planlagte. Såkalt uintendert læring. Men da kaller vi det ikke pedagogikk. Da kaller vi det gjerne selvstudier, egentutvikling eller noe annet fint. Det kan også forekomme pedagogisk arbeid uten læring. Da kaller vi det feilslått pedagogikk. Noen har sannsynligvis slurvet med forarbeidet.

I tillegg ser det ut til at det er behov for en presisering om at pedagogikk (altså utdanningsvitenskap) er en vitenskapsgren som har sitt eget forskningsfelt. Denne opplysningen bør lede til den banale erkjennelsen om at selv om vi alle har vært elever, så vet vi ikke nødvendigvis hva som gjør en god lærer.

(Dette er altså en bloggpost som er rasket sammen i all hast.   Det er derfor ikke usannsynlig at noe må korrigeres eller utfylles i etterkant)

Espen Ottosen lyver om pornografi

Seksualdriften vår skal bekjempes, koste hva det koste vil. Det er mitt inntrykk av Espen Ottosens mange innspill om sex, og det han mener er korrekt sex. Han har for eksempel som mål å “kjempe mot å løsrive sex fra et forpliktende kjærlighetsforhold”. Alt med utgangspunkt i hvordan han tolker bibelen antar jeg, og slettes ikke fordi det på noen måte er vist at uforpliktende sex er skadelig for de som har det. Ottosen har sikkert gode intensjoner, intensjoner jeg riktignok ikke helt forstår meningen med, men det hjelper dessverre lite når hans engasjement er preget av å være så livsfjernt at det neppe har gjenklang utenfor hans egen menighet. Knapt nok innenfor, tør jeg påstå. Antallet sex-skandaler innenfor kristenkonservative miljøer vitner sterkt om det, vil jeg mene.

Det er vel derfor ikke annet å forvente at Ottosen tyr til forvrengninger av virkeligheten når han skal misjonere for sitt budskap. I sitt motsvar til min kronikk i Aftenposten 17. desember benytter han seg av et slikt grep. Han kaller pornoskuespillere for horer, pornografi for prostitusjon, og staten for hallik, dersom den skulle finne på å finansiere porno for ungdom.

Dette er løgn, fra ende til annen. For at pornografi skal kunne defineres som prostitusjon, så må kjøp og salg av seksuelle tjenester ha foregått. Hvem er i så fall kunden? Og hvordan defineres sex? De to skuespillerne stiller nemlig på like premisser, begge får betalt av en tredje aktør, nemlig produsenten, for å ha sex, med hverandre, men ikke med den som betaler. Har den som betaler, altså produsenten, da mottatt seksuelle tjenester? Har den som kjøper pornoen kjøpt seksuelle tjenester? Det er i beste fall et definisjonsspørsmål. Jeg kan ikke se at det finnes belegg for å si annet enn at det de har kjøpt er tillatelse til å se en film der noen har sex foran kamera, de har i alle fall ikke kjøpt en tjeneste.

Under en kort samtale jeg hadde med Ottosen før vi skulle møtes i debatt på Tabloid, kom det frem at han har tolket min kronikk dit hen at han trodde jeg mente at pornografien skal vises i klasserommet. Dette er en misforståelse av dimensjoner. Jeg har aldri ment dette, og kommer heller aldri til å ta til orde for noe slikt, av åpenbare grunner. Pornografien er ment til høyst frivillige selvstudier, ikke undervisning.

Jeg fikk fattige 1100 tegn til rådighet i en replikk til Ottosen. Den stod på trykk lørdag den 9. januar, men er ikke lagt ut på nett, så da legger jeg den ut her.

Espen Ottosens drømmeverden

Det finnes en måte som det behager Espen Ottosen at vi skal leve på.  Denne levemåten er tuftet på noen idealer om at vi mennesker skal avstå fra seksuell utfoldelse dersom vi ikke oppfyller noen strengt dogmatiske kriterier.

Det er ingenting i veien med å ha noen idealer. Problemene oppstår først når et stort antall helt uskyldige mennesker betaler prisen for at andre skal få kose seg med sine drømmebilder om hvordan verden burde ha sett ut. I Ottosen sin drømmeverden finnes ikke pornografi. Derfor kan og vil han ikke imøtekomme mitt pragmatiske forslag om å gi ungdommene alderstilpasset pornografi. Ottosen frykter nemlig at ungdomsporno – Gud forby – skal gjøre ungdommene kåte. Som om de skulle trenge hjelp til det.

I møtet med virkelighetens verden er det en luksus å kunne gjemme seg bak sine idealer. Den luksusen har jeg valgt å sette til side, i håp om å kunne gi ungdom en bedre start på veien mot målet; å bli trygge på sin egen seksualitet. I virkelighetens verden vet vi at svært mange ungdommer, noen av dem helt ned i 12-års alder, ser regelmessig på tidvis brutal pornografi. Disse ungdommene vet veldig godt at denne pornografien er ”forbudt”, ikke bare i juridisk forstand, men også i en allmenn moralsk forstand. Bak denne offentlig korrekte moralen skjuler det seg en svært usunn dobbeltmoral. I dette bakrommet er budskapet: Ikke gjør som jeg gjør, gjør som jeg sier!

Burhønsomkvedet

Jeg har mange ganger savnet en lesbar link til denne perlen av en kommentar fra Avil, forfatteren bak bloggen Haustljos, og opphavskvinnen til verdens beste analyse av en sterkt undervurdert hersketeknikk, nemlig burhønsomkvedet.  Jeg må innrømme at jeg ikke har  spurt om tillatelse, og håper derfor på tilgivelse.

Her er klippet fra en klassiker av en kommentar:

Burhønsomkvedet er heilt uangripeleg:
“Alle må få mene det de vil”
“Alle må få velge å være den de ønsker å være”
“Alle må få tro på det de føler er rett”
“Jeg er et fritt menneske som alle andre”

og det som eigentleg vert formidla er:

“Vitenskapelige kriterier gjelder ikke for meg”
“Ikke si meg imot, da blir jeg krenket og lei meg”
“Jeg må selv få bestemme hvordan andre mennesker skal oppføre seg, og de må finne seg i hva som helst fra meg, ellers krenker de meg”
“Jeg er hevet over vitenskap, samfunn, diskusjon, Norges lover og i det hele tatt folk flest”
“De som er uenige i noe av dette krenker min frihet”