Minoriteter, medier og troverdighet
”Etniske minoriteter må begynne å skrive og snakke om noe annet enn etniske minoritetsspørsmål”
Dette sitatet er hentet fra innledningen i en kommentar skrevet av Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. Oppfordringen går klart i retning av at det er et personlig ansvar å gjøre seg synlig for den store majoritet. De fleste som er kjent med hvordan mediene fungerer vet at dette langt ifra er noen enkel sak. Det er derfor en liten trøst å lese at Åmås avrunder sin kommentar med en oppfordring også til mediene, seg selv inkludert, må en anta.
Det første Åmås kan gjøre, dersom han ikke alt har gjort det, som en av landets desidert mest profilerte redaktører, er å ha samme strategiske tilnærming til etniske minoriteter som han har til kvinner for å øke deres representasjon i debattspaltene. Han bør altså gå aktivt ut og hente dem inn.
Dernest kan han oppfordre sin kollega, nyhetsredaktøren, til å utvide stallen av ekspertkilder slik at den består av langt flere minoriteter enn det den tilsynelatende gjør i dag. Her må det muligens en del møysommelig reasearch til, det er langt mellom minoritetene i såkalte ekspertyrker her til lands. Dette skyldes strukturelle skjevheter vi alle er kjent med; arbeidssøkere med utenlandske navn forfordeles i altfor mange ansettelsesprosesser. Er det helt uaktuelt å kvotere inn disse, i likehet med kvoteringen av kvinner?
Jeg finner Åmås sitt forsøk på å sette minoriteter på dagsorden prisverdig. Dessverre finner jeg svært få eksempler i mediene der minoriteter blir løftet frem i positive vinklinger. Nyhetsartikler om kriminelle med innvandrerbakgrunn serveres til gjengjeld daglig. Samlet sett befinner mediene seg her på nullpunktet hva troverdighet angår.
Retorikken som anvendes i disse artiklene er ofte under enhver kritikk og etterlater et inntrykk av en journaliststand som er fullstendig ignorant til den historiske konteksten artiklene deres inngår i. Gjennom språket vårt skaper og opprettholder vi sosiale relasjoner. Vår tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er intet unntak. I sin nyttårstale etter 11. september 2001 maler han med svært bred pensel i sin omtale av terrorhandlingene som ble utført denne skjebnedagen.
I en språkpsykologisk analyse jeg har gjort av Bondeviks nyttårstale ser man med all tydelighet at selv en statsminister kan bidra til å skape en realitet der ordet muslim opptrer nærmest som et synonym til ordet terrorist.
Bondevik har ikke vært alene om dette. Grafen under viser tall hentet fra papirutgavene til henholdsvis Dagbladet og Aftenposten, i perioden 01.01.1998 – 31.12.2008. Søket er gjort på ordene ”muslim” og ”terror”, der disse opptrer sammen.
Slik blir altså de stereotype bildene av den mistilpassede Andre sementert og risset i stein. En og annen tilfeldig suksesshistorie om integrering veier ikke opp for dette. Tvert imot, de vil etter all sannsynlighet falle inn under rubrikken ”unntak fra regelen” for svært mange lesere.
Kilde: Retriever
