Våre små liv
by Heidi Helene Sveen
Jeg leser Vigdis Hjorth i Morgenbladet. Hun er forfatter. Og så er hun ”nyskilt for fjerde gang og trenger en drink”. Slik
avslutter hun essayet sitt. Det er i grunnen alt hun sier om den saken. Tilsynelatende. Jeg tenker godt etter om jeg har lest Vigdis Hjorth slik hun ønsker å bli lest. Essayet, altså. Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Men jeg har noen ideer om historie.
Da jeg var liten var det så mye som stod uklart for meg. Det var så mange sider ved livet vi aldri snakket om. Toalettvaner for eksempel. Hvorfor var det ingen som hadde lært meg å stå og tisse? Ideen fikk jeg etter å ha sett guttene bedrive øvelsen i skogen når vi var ute og lekte. Jeg husker jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde sagt at jeg ikke kunne. Så hvorfor gjorde jeg det ikke? Det gikk som det måtte gå. Toalettulykke. At jeg i det hele tatt fikk ideen! Det ble med den ene gangen. Det var i og for seg et privat øyeblikk. Beklager at jeg bryr deg med det.
Vigdis Hjorth er forfatter. Unnskyld; kvinnelig forfatter. Man kan jo spørre seg hvor den ideen kommer i fra. Hun har i alle fall mange fine litterære forbilder. Sylvia Plath, Karin Boye, Amalie Skram, Virginia Woolf. De er alle kvinner. Felles for dem alle er at de hadde psykiske problemer eller var selvmordere. Vigdis tror det skyldes nettopp det at de var kvinnelige forfattere. Hun tenker seg at forfatterrollen snarere enn å redusere, har forsterket selvdestruksjonen. Hun skriver at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. En kvinnes bok blir sjeldent omtalt med adjektiver som ”imponerende”, eller som med ”dimensjoner”, fordi det ikke kan forenes med begjæret i mannen. Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg. Hun skriver at mannen vil trenge inn i kvinnens hode så vel som i hennes kropp. Det skjer når kvinnen ikke demper sin kvinnelighet. Vigdis ideer forteller henne at dette er voldtekt.
Jeg hadde en gang en kjæreste. Han hadde mange ideer om hvordan vi skulle være sammen. Hva de egentlig handlet om stod litt uklart for meg. Hva som skulle være ”jeg” og hva som skulle være ”vi”, for eksempel. Hver gang vi skulle snakke sammen om det, og det ville han ofte, så ble han så vanskelig, ennå det var hans ideer! Etter hvert ble det allikevel tydelig. Alt som ikke var ”vi”, passet ikke inn i hans ideer. Jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde fortalt meg at man måtte slutte å være ”jeg” når man fikk kjæreste. Jeg sluttet nesten å skrive, siden det å skrive var en ”jeg”-ting. Det gikk som det måtte gå. Kjæresteulykke. Det var da jeg fikk ideen. Jeg gikk fra ham. Denne historien var veldig privat. Beklager at jeg bryr deg med den.
Kvinners historie skal jo ikke fortelles i 1. person entall. Det er mannens idé.
Foto: Heidi Helene Sveen
Tusen takk for innspill på twitter, denne bloggposten og kommentaren på bloggposten min. Gjennom dialog kommer mye bra frem!
Du fikk meg bevisst på noe som jeg ikke har tenkt så mye på når jeg skriver. Nemlig markørene vi pålegges. Vi har en fellesmarkør som “kvinne”. Jeg har også markøren “nedsatt funksjonsevne”.
Å si at jeg ikke har tenkt på det før er feil, men du satte meg på sporet. For veien til endring går gjennom bevisstgjøring!
Takk for en spennende kveld.
Takk selv! Det er interessant å se hvordan vi fester oss ved forskjellige ting, og derfor produserer ulike tanker om det vi leser. Ennå mer spennende hadde det vært å få forfatterens tanker om hvordan vi har lest teksten hennes. Men det er jo en ønskedrøm, bare.
Dette burde jeg sikkert ikke si, men – det med ståtissingen går an å lære seg.
Psst: Jeg vet…
Jeg må humre litt. Det er jo trist når man finner seg en kjæreste som dessverre viser seg å ha en virkelighetsorientering det ikke går an å forholde seg til. Privat eller ei, jeg tror du satte ord på noe vi ikke må glemme. “Jeg” skal ikke opphøre selv om det er blitt et “vi” også..
Der sa du det. Noen lever jo i sitt eget univers, uten en gang å erkjenne at de ikke er helt i sync med resten av verden. Energitappere, det er det de er.
Privat kanskje. Men glitrende skrevet, og på en måte som trakk meg med gjennom innlegget, setning for setning, og tanke for tanke. Imponerende? Jeg liker ikke de store ordene, men godt, velskrevet og til refleksjon. Det holder for meg.
Og dette mener jeg dette innlegget til tross for at jeg endatil er en mannlig grinebiter, en av dem som kanskje var adressert direkte i det du skrev.
PS: Bra foto som i seg selv rørte ved meg.
Tusen takk for fine ord. Enda til fra en mann
Du må gjerne bry meg, og jeg synes ikke det du skriver her er privat, eller intimittsterror. Det er personlig, og selv om jeg ikke ha opplevd det du snakker om kan jeg relatere til det og kjenne igjen følelser av egne opplevelser som likner dine. Er ikke det en slags definisjon på velskrevet, velfortalt? Jeg har ikke lest VH, og har bare et mediebilde av henne, og din beskrivelse her. Jeg er mer enig med deg, enn med hva VH sier og står for. Det er noe interessant i det du skriver og det “movale” sier om samme tema hvor begges tekst gir meg klare referanser til Simone de Beauvoir og det annet kjønn. Nå har jeg det slik at jeg ofte leser en tekst, kort eller lang, uten å vite kjønnet bak teksten, eller navnet for den del, ikke før etterpå. Jeg tror verden smått om senn endrer seg til det bedre, – sa mannen som mener at det er bra at det er en eks. du beskrev og ikke et nåværende forhold
Artig, jeg har ikke noen mening om Vigdis Hjorth, kan knapt huske å ha lest noe om eller av henne før. Kanskje hun offisielt er sett på som kontroversiell? Jeg aner ikke.
Men jeg likte essayet hennes. Det satte i gang noe i meg, og til tross for at jeg burde gjort alt annet enn å tilbringe yttreligere timer foran skjermen i går, så kastet jeg alt jeg hadde i hendene og skrev. Fordi jeg hadde ord som _måtte_ ut.
Det provoserer meg at det personlige og private sees på som noe uverdig så fort det viser seg i offentligheten. Og det slår meg at dette er en hersketeknikk. En måte å holde det man ikke orker forholde seg til unna på.
Hvor kommer ideene om hva som er privat og personlig fra, om ikke fra menneskene selv? Hvorfor er grensene trukket opp som de er? Hvorfor ikke på en annen måte, et annet sted? Hvordan kan det som berører oss aller mest plutselig bli uverdig fordi det havner i offentlighetens synsfelt? Hva skjer i den prosessen? Hvem har bestemt at det skal være sånn? Hvem sine interesser tjener slike ideer?
Det er det motsatte av kjærlighet å ville sette andre i bur. Til nød er det kjærlighet til seg selv, men ikke til den man gjør til fange.
Jeg har ikke lest essayet og heller ikke fulgt med på debatten som finnes/ har funnets i landet ang. betegnelsen kvinnelitteratur etc.
Men jeg vil gjerne prøve å svare på spørsmålene dine uansett. Før det første mener jeg (og tror inderlig på) at det finnes et skille mellom privat og personlig. ALL GOD LITTERATUR er personlig, ikke privat. Å skrive personlig betyr å gå dit det brenner, det betyr å utgå fra livet, og det genererer ikke nødvendigvis litteratur som er navlebeskuende. (Navlebeskuende= privat)
Videre tenker jeg at spørsmålene dine, hvor ideene kommer fra, grenser, uverdighet, makt etc. kjennetegner et samfunn der en feministisk / likestillingsmessig grunntanke ikke eksisterer, og at å opprette denne grunntanken hos de fleste mennesker er en viktigere agenda enn å finne ut hvordan en kvinne kan skrive litteratur som den mannlige medie- / forfatterbransjen finner leseverdig.
Grunntanken: Kvinner og menn har lik verdi.
De maskuline verdiene dominerer fremdeles i samfunnet. En kvinne som ønsker makt og et offentlig rom til å bevege seg fritt i, er nødt til å være mindre “typisk kvinne” og bli mer “typisk mann”. Det vil si, slutte med å skrive dikt og selvdestruktive relasjoner og istedet bli professor i et teknisk fag. Gå i dressjakke.
Det er heller ingen god løsning, for det er også som du sier, et bur. Patriark er ikke bra, og de tror jeg det finnes haugevis av i mediebransjen, men matriark er ikke bra det heller.
Jeg tenker at en god midlertidig løsning kan være, som (kvinnelig) skribent eller forfatter e.l., å nå bevege seg bort fra denne debatten, og heller bruke tiden på gå dit det brenner, perfeksjonisere den litterære teknikken og skrive de historiene som er viktige.
Jeg sier ikke at det er en bagatell. Over dette kan det reflekteres mye, og det er viktig- men viktigere enn refleksjonen er de faktiske verkene, blogginnleggene, bøkene som handler om kunsten eller sosialismen eller kybernetikk eller kjærlighet eller alt dette samtidig.
Hei!
Klart det finnes et skille mellom hva som er privat, og hva som er personlig. Håper jeg. Men det skillet er vel ikke risset i gråstein?
Dersom navlebeskuende = privat, så er det mange skribenter og forfattere som er private i tekstene sine.
Som feks. Dag Solstads bok 16/07/41 (Som henspeiler til hans egen fødselsdato)
Dette av en mann som bragte “meddelelsens problem” på banen, der han bruker “ungpikeproblematikk” som eksempel på hva som er et irrelevant tema for offentligheten.
Jeg er litt usikker på om du mener at kvinnelige forfattere og skribenter ikke skal ytre seg i denne debatten? I så fall så forstår jeg ikke hvorfor.
Hva er poenget med å skrive viktige historier dersom de blir desavuert av offentligheten? Hvor viktige er de da?
“Det provoserer meg at det personlige og private sees på som noe uverdig så fort det viser seg i offentligheten. Og det slår meg at dette er en hersketeknikk.”
Enig. I hvert fall hvis det kommer fra en kvinne, da er raskt mange på pletten med å poengtere hvor lite allmenngyldig og pinlig selvutleverende det er.
Hvis det kommer fra en mann, derimot, som Karl Ove Knausgård, da er det intet mindre enn genialt.
Man kan finne den samme holdningen i bloggverden, bare man går litt tilbake i tid. Dagboksblogging var uverdig blogging, mens politikk, vitenskap eller annet var høyverdig blogging.
[...] og jeg har fulgt med på kommentarene som @HvaHunSa har fått på sin bloggpost. Det har vært flere gode kommentarer om dette med hvordan kvinner blir møtt når de skriver, og at kritikken mot det å skrive privat [...]
Det er helt fantastisk å oppleve at man leser samme tekst, men likevel får mye forskjellig ut av den. Samtidig er det i kjernen av din tekst også det jeg har sett, det jeg så som kjernen i essayet Vigdis Hjorth skrev. Din tekst: Så tilsynelatende enkel, men med en under-avgrunn av erfaring og kunnskap og kunst. Takk.
Ja, ikke sant? Alltid spennende å høre andre sine refleksjoner, det utvider ofte perspektivene og tolkningshorisonten.
PS: Jeg elsker Duras-allusjonen i det siste avsnittet ditt, som samtidig rommer alle de andre kvinnelige forfatterne, Hjorth iberegnet.
Interessant – og godt sagt. Eg kjenner at eg kan meina ganske mykje om dette. Mellom anna trur eg du overdriv kjønnselementet. Kjensla av å ikkje høyra til i eit «offentleg språk» er meir allmenn, trur eg. Men du er heilt klart inne på noko. Kan henda er kvinner enno litt meir kvinne enn menn er mann. I samanhengar som dette, iallfall.
Ord er makt. De sleipeste maktordene jeg vet om,er ordene moral og etikk. Det som hele tiden diskutreres, er hvilke uformelle ytre regelverk mennesker bør underordne seg, aldri om de i utgangspunktet bør flytte makten fra drivkreftene i seg selv og i sin natur over til slike ytre regelverk. Det synes jeg ikke de bør, for maktforflytningen kan til slutt føre til at de blir så fremmede for seg selv at de risikerer å miste seg selv. Mennesker bør ikke vise lydighet mot mer enn demokratisk valgte lover.
Og hvem er det som har mulighet til å utforme de uformelle, ytre regelverkene? Det er selvsagt de sterkeste i samfunnet. I tillegg til ytre makt, oppnår de også sjelelig makt når det å innordne seg etter deres interesser roses som moral og etikk. Da blir innordningen belønnet med en falsk form for selvfølelse, og illusjoner om erstatning en gang i fremtiden.
For noe rør.
Jesper. Hvis deg er meg du kommenterer, så ville jeg like at du forteller meg hvor du mener jeg tar feil. Denne setningen var ikke spesielt opplysende.
«Mennesker bør ikke vise lydighet mot mer enn demokratisk valgte lover.»
1) Kvifor skal vi lyda «demokratisk valgte lover»?
2) Regulerer slike lover alle sider av menneskelivet det kan vera aktuelt å ha normer for? Kan det tenkjast at både første, andre og tredjeperson eintall og fleirtall kan ha utbytte av at somme har normer utover det som står skrive i raudboka?
3) Lovvedtak blir gjort av Stortinget og forsynt med underskrift av kongen i statsråd («hvorved den vorder Lov»). «Val» er den ordninga som avgjer kven som skal «representera» «folket» på Stortinget.
1. Vi skal vise lydighet mot demokratisk valgte lover fordi vi ikke er Robinson Crusoer som bor på øde øyer. Vår evne til å identifisere oss med andre mennesker er begrenset, og derfor trenger vi spilleregler. Selv om vi ikke er enige i alle de demokratisk valgte reglene,så er dette det minste ondet. De som vil overkjøre flertallsviljen,respekterer ikke andre mennesker som frie,autonome enheter, og må derfor for all del ikke få makt.
2.Selvsagt regulerer ikke samfunnets lover alt samspill mellom mennesker. Vi tilpasser oss alle ut over dette. Spørsmålet er hva som ligger bak tilpasningen. Ved å identifisere oss med andre og deres behov, vil vi til en viss grad tilpasse oss etter dem. Det å handle for mye på tvers av andres interesser, skaper også så mye trøbbel for oss selv at vi ikke er tjent med det. Lydighet mot moral/etiske normer er noe helt annet. Da umyndiggjør vi oss selv ved å godta at “autorieter” vet bedre enn oss selv hvordan vi bør leve livene våre. Makten flyttes fra oss selv og over til dem. Men mennesker som ønsker at andre skal underkaste seg i lydighet på denne måten, fortjener aldri å få makt.
3. Vår demokrati er indirekte,og har derfor sine mangler. Men ingen har kommet opp med noen bedre løsning. Målet må uansett være å gi enkeltindividene størst mulig kontroll over egne liv. Jo mer demokratisk et samfunn bli, jo fredeligere blir det. Folkeflertallet ønsker aldri krig.
Du burde lese boka hjulskifte av Vigdis Hjorth. Veldig spennene blogg:)
Hei Heidi. Godt og litt snodig å se deg igjen, selv om det bare er på bilde:). leste et par av innleggene dine. Imponert. Tror foresten ikke du husker meg, men jeg kjente godt Geir mens dere bodde i Våler. Jeg så bildet ditt på siden hans på fb og så klikket jeg meg hit. Håper du har det bra. Hilsen Jens B.
[...] Smakebit: Våre små liv [...]
[...] Smakebit: Våre små liv http://hvahunsa.wordpress.com/2009/10/17/vare-sma-liv/ [...]