Våre små liv

Jeg leser Vigdis Hjorth i Morgenbladet. Hun er forfatter. Og så er hun ”nyskilt for fjerde gang og trenger en drink”. Slik avslutter hun essayet sitt. Det er i grunnen alt hun sier om den saken. Tilsynelatende. Jeg tenker godt etter om jeg har lest Vigdis Hjorth slik hun ønsker å bli lest. Essayet, altså. Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Men jeg har noen ideer om historie.

Da jeg var liten var det så mye som stod uklart for meg. Det var så mange sider ved livet vi aldri snakket om. Toalettvaner for eksempel. Hvorfor var det ingen som hadde lært meg å stå og tisse? Ideen fikk jeg etter å ha sett guttene bedrive øvelsen i skogen når vi var ute og lekte. Jeg husker jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde sagt at jeg ikke kunne. Så hvorfor gjorde jeg det ikke? Det gikk som det måtte gå. Toalettulykke. At jeg i det hele tatt fikk ideen! Det ble med den ene gangen. Det var i og for seg et privat øyeblikk. Beklager at jeg bryr deg med det.

Vigdis Hjorth er forfatter. Unnskyld; kvinnelig forfatter. Man kan jo spørre seg hvor den ideen kommer i fra. Hun har i alle fall mange fine litterære forbilder. Sylvia Plath, Karin Boye, Amalie Skram, Virginia Woolf. De er alle kvinner. Felles for dem alle er at de hadde psykiske problemer eller var selvmordere. Vigdis tror det skyldes nettopp det at de var kvinnelige forfattere. Hun tenker seg at forfatterrollen snarere enn å redusere, har forsterket selvdestruksjonen. Hun skriver at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. En kvinnes bok blir sjeldent omtalt med adjektiver som ”imponerende”, eller som med ”dimensjoner”, fordi det ikke kan forenes med begjæret i mannen. Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg. Hun skriver at mannen vil trenge inn i kvinnens hode så vel som i hennes kropp. Det skjer når kvinnen ikke demper sin kvinnelighet. Vigdis ideer forteller henne  at dette er voldtekt.

Jeg hadde en gang en kjæreste. Han hadde mange ideer om hvordan vi skulle være sammen. Hva de egentlig handlet om stod litt uklart for meg. Hva som skulle være ”jeg” og hva som skulle være ”vi”, for eksempel. Hver gang vi skulle snakke sammen om det, og det ville han ofte, så  ble han så vanskelig, ennå det var hans ideer! Etter hvert ble det allikevel tydelig. Alt som ikke var ”vi”, passet ikke inn i hans ideer. Jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde fortalt meg at man måtte slutte å være ”jeg” når man fikk kjæreste. Jeg sluttet nesten å skrive, siden det å skrive var en ”jeg”-ting. Det gikk som det måtte gå. Kjæresteulykke. Det var da jeg fikk ideen. Jeg gikk fra ham. Denne historien var veldig privat. Beklager at jeg bryr deg med den.

Kvinners historie skal jo ikke fortelles i 1. person entall. Det er mannens idé.

 

Foto: Heidi Helene Sveen