Fikk endelig lest den mye omtalte kronikken til Dagfinn Nordbø. Makan til synsing og fråtsing i personlige anekdoter er heldigvis sjelden å lese på kronikkplass. Men ikke denne gangen. Denne gangen tok redaksjonen i Aftenposten en avgjørelse på grunnlag av kriterier jeg overhodet ikke klarer å fintenke meg frem til. Jeg skal ikke bruke veldig mye energi på denne kronikken kjenner jeg, det blir å tillegge den mer vekt enn den fortjener. Et par ting føler jeg meg allikevel helt nødt til å påpeke før denne debatten sklir ennå lengre ut i grøftekanten.
1. Å angripe enkeltindivider som jobber lengst nede i et byråkratisk maskineri er meningsløst. Det er ikke menneskene på gulvet det er noe galt med, det er systemet. Byråkratiet får de ansatte det fortjener. Hvor attraktivt er det å jobbe som deltidsnattevakt i turnus på midlertidig ansettelse med lav lønn og så å si ingen status? Nettopp. Systemet får de ansatte det fortjener.
2. Dersom vi skal tillegge Nordbøs logikk konsekvenser, altså den om at alle offentlige ansatte som ikke holder hans standard får fyken, så ville ikke pasienter på psykiatriske sykehus møte en strikkende nattevakt på vaktrommet under søvnløse netter. De ville møtt et tomt og låst rom. For hvem skulle tatt alle de presumptivt udugeliges plass, Nordbø? Ser du en ivrig kø av mennesker der ute som knapt kan vente med å fylle de tomme stillingene, kanskje? Og er de i så fall mer kompetente enn de som ble veid og funnet for lette?
Det er helt sikkert noen der ute som kunne anstrengt seg mer og dermed gjort enn bedre jobb. Samtidig er det en lang rekke folk blant Nordbøs utskjelte som heller burde blitt sendt en takk. En takk fordi de tar på seg oppgaver og ansvar langt utenfor deres kompetanse, simpelthen fordi dersom ikke de gjør det, så er det ingen som gjør det. De har nemlig forstått det Nordbø er helt blind for: En ufaglært og vennlig utstrakt hånd er bedre enn ingen hånd. Særlig når den hånden er det eneste alternativet til å erstatte dine egne som ikke makter annet enn å henge rett ned.
EDIT: Anbefaler å lese flere kloke kommentarer om emnet hos Hjorthen , Martine Votvik , Villkatta , Curly og H-BLOGG
Bra og konkret beskrevet!
Jeg er glad for at det ikke bare er jeg som ble hårreisende opprørt over den kronikken og nivået den holdt 
Veldig enig. Det var en merkelig vinkling å skyte på enkeltansatte når det er systemet som svikter.
[...] og HvaHunSa har også levert: Dagfinn Nordbø sparker nedover [...]
Nordbø er kvass, men han beskriver godt en kommunal hverdag hvor udugelige mellomledere og underståtter får lov å holde på med sin udugelighet til tross for at de helst skulle gjort andre ting.
Jeg opplever ikke at Nordbø sparker de som faktisk utfører oppgavene sine, han adresserer de som *ikke* utfører.
Det kan aldri bli galt. I privat sektor hadde dette vært daukjøtt som man hadde baller nok til å gjøre noe med.
Jeg sier (naturligvis) noe om dette selv på bookmark.vgb.no – jeg vasser i både egen utilstrekkelighet og andres forbanna fordommer.
Take care
…hadde *hatt* baller…
Og ja, det er en systemfeil mange steder – men man kan vel aldri frata den enkelte et personlig ansvar også?
Hvem er det som sparker nedover?
Den udugelige læreren sparker altså ikke mot rektor, skolestyre eller foreldre. Han sparker mot ungene.
Dassen på NAV-kontoret… Sparker han mot sjefen eller klienten?
Er det noe udugelighetene i det offentlige gjør, er det å sparke nedover – og så må man ikke sparke “nedover” mot dem? Sparker han egentlig nedover, i det hele tatt? Er det ikke nettopp maktpersoner han tar i skole? Folk som gir deg avslag på byggetillatelsen din på ren kødd dersom du ikke skikker deg bra. Folk som sitter med muligheter til å gjøre livet ditt til et miserabelt helvete hvis du ikke skikker deg som de vil?
(her snakker jeg kun om udugelighetene, så spar meg for utlegningene om alle de de hederlige offentlig ansatte etc.).
Man skal selvfølgelig ikke skjære alle offentlige ansatte over en kam, det sier seg vel egentlig selv og Nordbø har heller ikke fremlagt det på en slik måte etter hva jeg har forstått.
Men de som fortjener å bli dratt frem i lyset, de som systematisk og med største viten og vilje er i stand til å eleminere mennesker som kommer til dem i et sterkt behov for hjelp, behøves å ses nærmere på. De som er providert en gyllen anledning til å leve ut sine avvik i en stilling som innebærer makt over andre, for aldri å kunne bli tatt for sine grove overtramp i kraft av sitt embede. Det finnes de som i det skjulte klarer å ødelegge liv;
http://sommer17.wordpress.com/2009/09/21/viktig-informasjon-i-blogger-blir-fortsatt-kneblet/
Tabuloid…
Dagfinn Nordbø har begått en kronikk om det han kaller det siste store tabu: at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig. Det er mildt sagt å slå inn åpne dører. Det erikke mangel på dem som gjerne forteller …
//Det erikke mangel på dem som gjerne forteller …//
Feil folk forteller.
takk for engasjert svar. og mitt anliggende handler faktisk, som du behendig har unnlatt å kommentere – om rekruttering på kvalitativt grunnlag. at det fins udugelige mennesker er ikke noe nytt, de fins i alle sektorer. men inkompetanse i den offentlige sfæren får ofte svære konsekvenser for de berørte – f.eks. psykiatiske pasienter – bare se på drapssaken som nettopp er omtalt. det begås feil som ikke får konsekvenser. i skatte-etaten begås overtramp av navnløse personer, og feilbehandling får null konsekvenser.
en rekruttering der det vektlegges empati, på tidlig stadium – er en vei til en løsning. en politimann ringte meg og snakket en halv time om nettopp det. om konkret opplæring i empati – det er dit vi må.
å legge skylden på systemet er eldre enn metusalem. hvis ikke det er systemet, så er det lederne. og slik går nu dagan. Og javel .- dette er selvsagt et ledelsesproblem.
men det kan løses, og grensesnittet mellom de såkalte “brukerne” og det offentlige apparatet må bedres. varsling må gjøres enklere. og som sagt – folk som overhodet ikke har noe i pleie og omsorg å gjøre – de får finne på noe annet. de kan for eksempel få seg en blogg.
Det vi ser er resultatet av et samfunn som har slutta å sette pris på empati. Empatiske evner blir ikke satt pris på over lønnslippen, og dermed er da ingen i det norske samfunn som gidder bry seg om det.
Her skal alle tjene seg rike, og dermed sitter det offentlige igjen med de få som gidder å jobbe med omsorg, det vil si færre og færre.
Alle skal ha omsorg, men ingen tenker på hvor vi skal få omsorgsarbeidere fra. Ungdom gidder ikke. Tror de oppfatter voksne som klagende og grinete samtidig som betalinga ikke er noe å skryte av.
Nå tror jeg også at mange skygger unna på grunn av at det er vanskelig å tilfredstille et så bortskjemt folkeferd som det norske.
Man skal jo bli satt pris på, på mer enn en måte. Men, empati er ingen omsettelig vare, og da er det færre og færre som bryr seg om det “in the land of milk and honey”. Det er sånn det er det, når folk blir så mette at de begynner å bli irriterte.
Kanskje på tide å slippe til folk i samfunnsdebatten som kan filosofere litt over hva slags samfunn vi har skapt. Så kan jo vi med blogger begynne med å spre det empatiske budskap.
Kjære Tor Amundsen og Dagfinn Nordbø!
Jeg stiller meg sterkt kritisk til deres uheldige generaliseringer over mangelen på empati. Det virker som formålet er å utvikle hyper-empatiske standariske maskinmennesker som passer deres overmenneskelige standard. Det virker som om enhver som ikke oppfyller deres krav til empati er en slags underrase av inkompetente mennesker.
Empati er en viktig del av et hele. Kunnskap er en annen. Men å kalle nattevakthavende studenter for inkompetente uten å se helheten, og å fortelle at ungdom ikke har empati, det blir for meg det samme som å gå med truger på vannet og tro at det har samme effekt som på dyp snø.
Hallo, han kritiserer da ikke den enkelte lavtlønnede nattevakt, han er jo oppgitt over at det i vårt velferdssamfunn hvor alt tilsynelatende skal være så bra ikke er det i det hele tatt. Utenfra ser det kanskje sånn ut, men man finner ofte fort ut at det ikke stemmer.
Trist, men det er systemet og lederne dette ligger hos.