Forsvarsskrift fra en barnløs
by Heidi Helene Sveen
Jeg nærmer meg førti. Tiden er visstnok inne for å gjøre regnskap over mine valg så langt i livet. Er jeg der jeg vil være? Har jeg oppnådd det jeg en gang drømte om? La oss ta en nærmere kikk.
Når jeg var liten var jeg som de fleste andre barn. Jeg hadde enkle drømmer for både karriere og familieliv. Jeg skulle bli orkesterdirigent. Aner ikke hvor det kom fra. Ingen i min slekt har noensinne utvist musikalske talenter, inkludert meg selv. Når det gjaldt familie så forestilte jeg meg at jeg skulle gifte meg med en snill og pen mann. Vi skulle selvsagt få barn. Derfra skulle vi leve lykkelige. Jeg forestilte meg ikke døden, så det var ikke noe ”lykkelige inntil…”.
Suprise! Jeg har verken mann eller barn, og jeg er allerede halvveis i livet. Midt i regnskapets time, så å si. Er jeg derfor så godt som død? I det minste litt mislykket? Det kommer an på hvem man spør, selvsagt.
Jeg har en del venner med barn. Jeg har nesten utelukkende venner med barn. De jeg kjenner som ikke har barn, er stort sett fomlete menn som insisterer på å være ungdom på førtiende året. Jeg kjenner svimlende få barnløse kvinner på min alder som ikke er desperate etter å slå seg til ro med mann og/eller barn. Er jeg en av dem?
Det er antageligvis noe mistenkelig ved sånne som meg. Manneløs, barnløs og fri. Når jeg møter bekjente eller gamle klassekamerater fra ungdomstiden, skjer stort sett alltid det samme; vi sammenligner oss med hverandre. Vi måler den andres suksess for om mulig å komme seirende ut av konkurransen. En seier har nemlig den ekstremt ettertraktede kraften i seg til å bekrefte våre valg; vi valgte rett. Pust ut. Problemet er bare det at når en med barn sammenlignes med en uten barn, så er det umulig for den barnløse å vinne. Hallo?! Den ene har tross alt laget et helt nytt liv!
Men hvilket liv da? Har du noen gang forsøkt å se en tidligere hobbybohem inn i øynene etter at denne flyttet ut av bokollektivet og inn i det praktiske rekkehuset der den litt mer konservative samboeren nettopp har lagt på bordet en toårsplan for hvordan få råd til både ny bil og pusse opp badet innen nestemann blir født? Dersom du er ufrivillig barnløs og lengtende; prøv det.
Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke lengter etter barn. Faktisk så kommer det temaet på banen langt hyppigere enn spørsmål om jeg savner en livspartner. ”Nå kan man reise til Danmark og kjøpe sperm!”, lyder de vennlige men malplasserte rådene, gjerne lenge før jeg har rukket å svare at tja, jeg er ikke sikker på om det er så viktig. For meg er det noe perverst ved dette at man på død og liv skal sette barn til verden. Når jeg spør folk om hvorfor de absolutt bare må ha barn, så svarer de gjerne litt forsiktig og unnvikende at ”det føles naturlig”. Hva er det som er så naturlig, egentlig?
Jeg lever et ganske annerledes liv enn mange av de det ville vært naturlig å sammenligne meg med. Det hender jeg blir inviter på middag i et av disse hjemmene som tilsynelatende ustanselig undergår ett eller annet oppussingsprosjekt. Og dersom jeg slipper til gjennom den tykke muren av lyd som tvangsmessig kommer fra fjernsynet der Cartoon Network ufortrødent ruller og går over skjermen, time etter time, så hender det at jeg forteller litt fra min hverdag. Mine anekdoter fra slentrende og makelige weekender som fort kan ende i rene nytelsesorgier later til å virke fremmede på dem. De klarer ikke å forestille seg hvordan et liv uten en overfylt aktivitetskalender ser ut. De har fylt opp fremtiden med endeløse rekker av barnebursdager, turer i fornøyelsesparker, familiebesøk, handleturer til Strømstad, leksehjelp, fotballtreninger og den slags. Nå er det jo ikke sånn at de aldri blir fri fra noe av dette. Det blir de sikkert. Kanskje i 2018.
Er familielivet bare et slit? Selvsagt ikke. Det er fullt mulig å bli ørlite misunnelig på samholdet, intimiteten og det konstruktive ved å bygge en familie. Idealbildet av hvordan et lykkelig samliv skal være lever jo i oss alle, stort sett. Men jeg har også sett familier der samholdet er fraværende, og der den åpenbare mangelen på intimitet kan skremme livet av enhver singel som drømmer om et annet liv For ikke så mange ukene tilbake ble jeg da også realitetsorientert av en gift venninne: ”Det er ikke nødvendigvis slik at gifte folk ikke er ensomme”.
Jeg er helt overbevist om at jeg kan leve lykkelig resten av livet uten å få barn. Jeg er mindre overbevist om at jeg vil være særlig tilfreds med å aldri leve i en romantisk kjærlighetsrelasjon til en mann. Og dersom jeg en dag skulle slumpe til å få begge deler, både mann og barn, så er jeg overhodet ikke sikker på at det ville doblet lykken. Men fint kan det sikkert bli.
Innimellom lurer jeg på om folks intense higen etter å få barn og slå seg til ro handler om noe langt mer enn bare å følge strømmen av fantasiløse trygghetsnarkomane med påfallende selvrealiseringstrang. All den tid man lever i en noenlunde normal familie i et såpass velorganisert land som Norge, så er det jo ingenting som slår det å være barn. For hvilken overarbeidet gjeldsslave på 40+ med to barn, gamle og syke foreldre, bilen på verksted, en rotfylling i vente og med en irriterende ektemake som aldri kommer til å forandre seg, lengter ikke tilbake til sin egen lykkelige barndom?
Det er nok her det går opp for mange at det å være barn og det å ha barn slettes ikke kan sammenlignes på noe som helst plan. Det å være barn er ideelt sett en vidunderlig tid i befrielse fra ansvar og bekymringer. Det å ha barn innebærer å være nedtynget av det samme. Den forløsende kraften barnet skulle ha på sine foreldre står dermed igjen som en uinnfridd forventning som aldri ble uttalt. Da er det godt å vite at mamma og pappa er voksne nok til å skjule skuffelsen for barna. Ikke sant?
Foto: Heidi Helene Sveen
Fint skrevet. Jeg plundrer også med denne problemstillingen.
T: Takk
Kan egentlig ikke se behovet for forsvar, egentlig. Når det gjelder temaet du tar opp så klarer jeg ikke å se ordet valg stå alene. Det er mulig det er anderledes i en kvinnes perspektiv, i hvert fall dersom en tar med muligheten for å reise til Danmark og kjøpe seg svanger der. Akkurat den problemstillingen slipper menn.
For de fleste barnløse er det bare slik det har blitt etter en lang rekke muligheter, tilfeldigheter og valg. For noen er helsemessige en del av disse faktorene, men for de fleste er det rett og slett bare slik livet har gått og det er ingen grunn til å forsvare noe som helst – og slett ingen grunn til noen mistanke. Det holder lenge med å forundre seg over livets spill og lure litt på hva som venter rundt neste sving.
Håkon: Det er jo ingenting å forsvare, men folk oppfører seg som om det skulle være det.
Ofte blir temaet forenkelt til å hande om at de som ikke har barn enten har valgt det bevisst, eller lider av å ikke kunne få det.
Og så har man den tredje vei, som du også peker på, det er rett og slett bare slik livet har gått, uten at man nødvendigvis gjør noe nummer ut av det på den ene eller andre måten.
Det er en del folk som oppfører seg rart, ja.
Tusen takk, dette var et deilig innlegg. For en som holder på å bli voksen, og har et enormt (og også skrekkelig slitsomt) behov for å kontrollere og planlegge de neste seksti årene, var dette behagelig lesestoff.
Liker at noen vasser litt rundt i salaten, men det er vel hva du gjør det til med dette, som med alt annet. Ser ikke helt at livet med og uten barn skal være så diamentralt forskjellig. Hvorfor bidra til å befeste det som en sannhet?
OK, barnløse har noen timer ekstra på søndagsmorgen, men single og par uten barn har vel ellers nok av ganger å male, biler å kjøpe, baller å sparke og søndagsmiddager å spise?
Bra innlegg!
Jeg har tenkt mange av de samme tankene som deg, det til tross for at jeg har et barn på straks ti år. De siste fem årene har jeg til stadig hørt utsagn som:
- Når er neste mann på vei?
- Det er vel på tide å skaffe barnet ditt søsken?
- Enebarn blir ofte egoistiske og mindre sosialt dyktige enn andre barn med søsken.
Listen er lengre, men dette er eksempler på utsagn jeg ofte har undret meg over. Er ikke slike ting et veldig privat tema og hvem har rett til å bestemme hva jeg skal gjøre med mitt liv?
Når jeg svarer på slike spørsmål svarer jeg ærlig og forteller at jeg ikke har tenkt til å få flere barn, det passer fint for meg med det ene. Jeg har skiftet bleier i mange år, jeg har lagd tusen sandkaker, jeg følger til fotballtrening og kamper, heier og er entusiatisk over hver seier og trøster ved hvert tap. Min sønn er viktig for meg, jeg elsker han og jeg gjør mitt aller beste for å gi en god trygg oppdragelse, men nei.. jeg definerer meg selv ikke bare som mor, jeg er fortsatt meg og har fortsatt mine egne ting, karriere, interesser osv som er viktige for meg.
Det må være lov til å velge å ikke få barn og det må også være lov til å ikke få flere enn ett barn uten at man må forsvare det.
Takk for innlegget ditt, jeg kjente det traff
“Jeg kjenner svimlende få barnløse kvinner på min alder som ikke er desperate etter å slå seg til ro med mann og/eller barn.”
+1 her! Behovet for unger har aldri vært akutt – eller særlig tilstede i det heile tatt – for min del, og nå da jeg er mye nærmere 40 enn 30 er jeg gammel nok til at jeg slett ikke har lyst til å bli førstegangsmamma. Og sliter veldig lite med det. Jeg kan skrive under på så godt som heile innlegget ditt
Tiram: Ahh, en medsøster! Er det ikke deilig å ikke være underlagt den biologiske klokka? I feel free!
Jeg er ganske dårlig på å følge klokka
Trur uansett den berømte biologiske klokka ofte har like mye å gjøre med forventningene fra omverdenen.
Ekteskapet er skapet alle utenfor vil inn i, og alle innenfor vil ut av. Sies det i alle fall. Foreldre er man resten av livet, og det er en fin ting. Men jeg skulle nok ønske meg at flere tenkte gjennom det ansvaret dette er. Utrolig nok: Vi må ha utdannelse til det meste her i livet, men når det gjelder å få barn kan vi være både uskolerte og ugjennomtenkte.
Bra skrevet av deg, – som vanlig.
frr: Det å få barn anses som en menneskerett, for mange.
Det er jo et pussig paradoks at det finnes svært få rasjonelle grunner til å få barn, mens det å ikke ville ha barn er forbausende lett å begrunne. Allikevel velger de aller fleste å få barn. Mange burde latt være.
Og takk
Interessant innlegg! Jeg går og plundrer med en blogg om barn og ikke-barn. Som en som har ført genene mine videre føler jeg nok at det kan forsvares på sett og vis. Det vil si: jeg håper jeg kan si noe om det å leve livet sitt med barn som er litt mer positivt enn det du snakker om her.
Men at det skal tas som en biologisk nødvendighet at kvinner føler på at de er nødt til å sette liv til verden er over min fatteevne.
Mihoe: Jeg vet jo at jeg svartmaler en del. Følte liksom at alle disse glansbildene trengte litt motvekt. Det er ikke helt uten snev av sannhet i det meste av det jeg skriver, det nekter jeg å tro.
Ser frem til post om barn-ikke barn!
Jeg liker godt vinkel du har annlagt i “forsvarsskriftet” ditt. Er selv utsatt for samme type annklager, dog med ett unntak; jeg har vært samboer med den samme jenten i snart 19 år og blir derfor sett på som “spedalsk” i visse sammenhenger. Har gått lei av og forklare/forsvare våre valg og mangel på respekt for at vi gjør som vi gjør. Vi har begge lest hvs du skriver og kjenner oss godt igjen.
Flott skrevet!
@dagmf og @lewe
Tusen takk!
Det er vel på mange måter også et spørsmål om identitet og selvbevissthet. Det er så mye lettere å være i et fast forhold, man definerer seg ut ifra rollene man skal fylle – rollen som mor eller far, som lånetaker, som bileier, som kjæreste… Man har i det hele tatt et fint sett med rammer å definere seg selv ut ifra, det gir en identitet. Og selv om det medfører en full timeplan, økonomiske problemstillinger, kompromiss i hverdagen og begrenset personlig frihet, så er det mange som ønsker rammene rundt for å lettere kunne si “Dette er MEG, jeg er SLIK”.
Jeg er for første gang ordentlig singel selv, har vært ut og inn av forhold de siste åtte årene, men har vært aleine i snart to år nå. For første gang opplever jeg det som en stor frihet, jeg savner ikke rammene rundt i det hele tatt. Jeg pleide å drømme om mann og barn, hus og stasjonsvogn, men ser nå for meg at jeg helt fint kan leve et lykkelig barnløst liv, og et lykkelig liv singel for den saks skyld. Jeg utelukker ikke at jeg en gang vil finne en som er god nok til å ville gi opp den luksusen singellivet er for meg, men jeg ser heller ikke lenger på det å ha en mann i livet som noen nødvendighet.
Jeg er i midten av tyveåra og begynner nå å få stadig flere venner som etablerer seg; kjøper leilighet, får barn, forlover seg, gifter seg… De fleste har heldigvis stor forståelse for at jeg trives aleine, men enkelte kan ikke skjønne at jeg er lykkelig. Det gjør meg trist, men for deres skyld. Man kan ikke gjøre noen andre ansvarlig for sin egen lykke.
Wow, visdomsord fra nord her. Hah. Selvfølgeligheter for mange, sikkert. Men det var uansett veldig godt å lese at du setter pris på din frihet – jeg kunne glatt skrevet under på det forsvarsskriftet. Jeg vet at jeg vil bli en god mor hvis jeg en gang bestemmer meg for å få barn, men jeg vet også at jeg aldri vil gå en dag uten å bekymre meg for det lille vesenet. Og det er kanskje egoisitisk, men jeg er veldig glad for å ha en relativt bekymringsfri hverdag akkurat nå.
Ziarah: Det er mye innsiktsfullt i det du skriver om identitet, roller og rammer.
Du er såpass ung at du kan komme til å endre mening om både mann og barn opptil flere ganger. Men det vikrigste er å lytte til sitt eget indre, og kjenne etter hva som er riktig i dag, for det er i dag du lever. Og dersom du lever godt, så er det ingen grunn til å endre på det
Takk for velmente ord, men tross min unge alder er jeg faktisk fullstendig klar over at man endrer seg med tiden. Var på ingen måte meningen å høres bastant og skråsikker ut i forhold til hva jeg vil og ønsker av livet. Jeg utelukker som sagt ikke at jeg vil komme til å ombestemme meg ang. disse tingene, selv om jeg har det veldig kjekt på egenhånd akkurat nå. Lever her og nå. Og jeg uttaler meg selvsagt kun på vegne av meg selv her, det var ikke et forsøk på å komme med noen universell sannhet. Jeg tror ikke at alle som er i forhold er det fordi de ikke klarer å “finne seg sjøl” aleine. Jeg er tante til sju og veldig glad i barn, men er ganske klar på at jeg ikke ønsker egne. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, selv om jeg kanskje ikke har den samme livserfaringen.
Ziarah: Du virker ikke bastant på noen måte. Ikke er du lettvint med refleksjonene heller
Tante til sju, det må jeg si! Selv blir jeg tante for første gang til våren. Det blir stas
Godt å høre. Og så gøy at du skal bli tante! Det er virkelig en fantastisk opplevelse. De får en helt spesiell plass, disse små hjerteknuserne.
Sju tantebarn er fint. Mange å strikke til
Og mange jeg kan låne hvis jeg savner barnelatter i hverdagen. Eldste er 13 og har fått seg blogg nå… Husker godt da hun ble født, og nå er hun plutselig tenåring… Men stas å kunne være kul og ungdommelig tante da 
Jeg er iallefall lei av å høre at “du er såpass ung at du kan endre mening” når folk er uenig med meg om ting. Ting som for meg er helt naturlig.
Ting som at jeg tror ikke jeg vil ha flere barn. Ting som at jeg ikke liker rå egg.
Det hender jeg tar tak i folk og sier “det er aldri for sent for deg å bli homofil heller vetdu. Når du blir eldre vil du skjønne det”. (Det er stort sett hetero-normative mennesker som maser om at andre skal få barn)
Der stopper ofte diskusjonen, og vi blir enige om at alle gjør hver sine valg.
Mange gode tanker her! Jeg er helt enig med deg i at det ikke er en menneskerett å få barn, og at det heller ikke er noe man skal være nødt å forsvare at man ikke har, enten man har valgt det, er ufrivillig barnløs eller det bare har “blitt sånn”). Jeg syns det er svært provoserende at man blir møtt med slike spørsmål som du og mange her nevner. Jeg opplevde det også selv før jeg fikk barn, og før jeg hadde bestemt meg for om jeg ville ha barn.
Når det er sagt syns jeg det også din beskrivelse av familieliv med oppussingsprosjekter, cartoon network og et evig mas også er ganske provoserende. Jeg syns alle må velge sine liv slik det passer best for dem, og alle har vi lov å syte litt over at ting kan være litt slitsomme, enten vi er alene eller har stor familie. Like mye som vi har rett til å skryte av hvor fornøyd vi er med egne valg. For det er jo det det ofte handler om, å rettferdiggjøre egne valg. Så det som er det triste er jo at vi føler vi må gjøre nettopp det; rettferdiggjøre valgene våre. Og det tror jeg mange, både single, gifte, barnløse og foreldre føler at de må gjøre.
Anniken: Mine beskrivelser av småbarnsfamilielivet slik jeg har observert det er dessverre ikke overdrevet, og grunnen til at jeg trekker det frem, er vel mest for å si “skal dette være så attraktivt, liksom?”
Som et lite sleivspark tilbake til dem som mener jeg “må komme i gang snart”, med det livet egentlig handler om, liksom.
Mange tror at for å kunne rettferdiggjøre egne valg, så må de vise at andre sine er feil. Det blir jo litt slitsomt, for alle parter.
Jeg tror jeg skjønner de som ikke forklarer valget med å få barn med at “det er naturlig”, uten å ha lange argumentrekker for hvorfor, uten at det å få barn er et gjennomkalkulert valg. For det kjentes faktisk slik ut. Noe naturlig. Det kjente riktig, og selv om jeg bestemte meg for å kalkulere litt også, så var det ren teori. Jeg visste hele tiden at det var riktig og naturlig. Det er litt urmennesket i oss som har det slik.
Du sier i svaret ditt til frr at “Det er jo et pussig paradoks at det finnes svært få rasjonelle grunner til å få barn”. Det er feil, mener jeg. I hvert fall på makronivå. Dersom ingen får barn så dør vi jo ut. På mikronivå tror jeg det faktisk handler om at det er naturlig. Ubevisst er valget kanskje, men det er både rasjonelt og naturlig. Uten at jeg kan forklare det på så mange andre vis.
Men å si at barn=lykke er farlig, ikke minst for det barnet som da får ansvar for å gjøre foreldre lykkelige. Hva om de ikke blir lykkelige av det? Er det så barnets skyld? Det er nok mange som har fått den børen lagt på rimelig unge skuldre.
Jeg husker da jeg skulle flytte til Brasil, Mange sa at det jo sikkert ville bli en fin greie for Tigerungen. Da svarte jeg som sant var at jeg ikke gjorde det for hans skyld, men for min. Han måtte bare bli med meg. Gjør man som forelder også valg som handler om å gi seg selv plass, også, så kan man ikke gi barn ansvar for voksnes lykke. Men forholdet er asymmetrisk. Foreldre har ansvar for barns lykke. En del av det er å gi slipp på dem, ved å sette dem i stand til å ta vare på seg selv å gjøre egne valg.
Dessuten tror jeg at du som forelder kan gjøre veldig mye dumt (og det gjør vi hele tiden), så lenge du sørger for at de er trygge og har et noenlunde forutsigbart liv.
Å velge å ikke få barn er et like legitimt valg som å velge å få barn. Men er det kanskje litt som når du velger bort alkohol? Et valg som må begrunnes hele tiden, og stakkars deg om du ikke har en bil å skylde på en gang. Folk tar det som et angrep på egne valg. Et valg man innerst inne synes er noe mer problematisk enn man ønsker å si høyt. Kanskje er det der de kommer fra, de som synes du nesten bør dra til Danmark for å få sperm?
For øvrig tror jeg ikke de har prøvd seg som helt aleneforeldre heller. Ofte blir de slitne av å være alene med barn etter en uke
Iskwew: Jeg innbiler meg at når det kjennes riktig å få barn, så er det fordi man har møtt en partner man vil få dette barnet med, dernest fordi man føler seg modningsmessig klar, og så fordi man har de praktiske og økonomiske rammene noenlunde på plass. Alle disse er for meg rasjonelle grunner.
Men at man skal føde barn for å sikre artens overlevelse, det må vel være den mest irrasjonelle grunnen jeg noensinne har hørt. For hvem er det viktig at arten vår overlever? I alle fall ikke for alle de andre hundretusenvis (antageligvis flere millioner) av jordklodens øvrige arter. Og aller minst for moder jord selv.
Du skriver “Folk tar det som et angrep på egne valg”. Og det tror jeg du har helt rett i. Mange føler det slik.
Og ja, det er nesten like vrient å slippe unna med et nei takk til alkohol, som et nei takk til en befruktning
Det er helt OK å være barnløs!
Men tenk nøye over at det faktisk er arvelig!
Jeg har ikke lest alle kommentarene. Så beklager hvis jeg gjentar noe noen alt har sagt.
Men slik jeg ser det så er ditt liv DITT LIV. Til det hele og fulle, unger eller ei. Og mitt liv er mitt liv. Våre respektive liv i seg selv er like, hva skal man si, verdifulle? Innholdsrike? I mangel på bedre ord. Ungene mine er for tiden de viktigste *ingrediensene* i mitt liv, men de ER ikke livet mitt. Det er ikke DE som gjør at jeg har et meningsfullt, innholdsrikt liv. Det hadde jeg før jeg fikk barn også. Å si at man ikke er lykkelig før man får barn, er som å si at jeg ikke hadde et verdifullt liv de første 27 årene jeg levde, og slik arroganse vil jeg ha meg frabedt! Livet MITT startet i 1980, ikke i 2007, da ungene mine ble født.
Så jeg forstår frustrasjonen din. Men grunnen til at folk spør, er vel på samme måte som man spør folk som gjør andre uortodokse valg – som å f.eks. ikke jobbe, eller bevisst leve i sølibat, eller annet. Når man skiller seg ut fra mengden, må man nesten bare finne seg i å få spørsmål/irriterende “velmenende” råd.
Men at mannfolk aldri får samme spørsmål (“nå kan du jo bare finne deg en surrogatmor!”) er jo intet mindre enn irriterende. Skulle de ha mindre interesse i formering enn kvinner, rent biologisk? Ting kan tyde på det motsatte.
Fyll livet ditt med det som gir det innhold. Mannen og jeg tenkte (før vi fikk barn) på hva vi skulle gjøre hvis vi ikke kunne få. KOnklusjonen vår ble at da skulle vi bruke den friheten til å gjøre mange sprell, leve så fleksibelt og spontant som man nettopp ikke kan med barn. Det hadde vært noe!
Fint innlegg.
Å få barn eller å ønskja å få barn er sjølvsagt naturleg. Men er det naturlege det beste?
Er barndommen eigentleg ei lykkeleg tid? Eg tviler. For den vaksne, som forstår livet baklengs, kan barndommen verka lokkande, men korleis er det med barnet sjølv? Barndommen er intens, svingande, traumatisk; barn er vekselvis glade og fortvilte, rasande, grådige og umoralske – som vaksne utan anestesi.
Jeg har et godt, meningsfullt liv. Har tatt mange valg. Ingen barn. Gift. Er blitt 45 år. Siden alderen på førstegangsfødende hele tiden stiger, får jeg fortsatt spørsmål om jeg ikke vil prøve – det er jo mulig!!!! Tenk på hva du går glipp av, stakkars deg. Når jeg rolig forklarer at det bl.a ikke er aktuelt fordi mannen min steriliserte seg etter å ha blitt far to ganger i sitt første ekteskap blir jeg opplyst om at det kan jo omgjøres !!!! Koster ikke mye heller, tenk det ! Når jeg understreker at det er mitt og vårt valg å ikke gjøre noe med det, for jeg har ingen lengsel etter å få barn, blir folk bare forvirret. Jeg har familie og venner som oppriktig sørger over at jeg ikke får oppleve morslykken. Og rett skal være rett, det har hendt jeg har misunt venninner som snuser inn sitt lille nyfødte barn. Men det går faktisk fort over. Jeg er så heldig å ha evnen til å kose meg sammen med barn som ikke er mine egne. Og jeg synes det er fantastisk å være sammen med barn. Men de behøver altså ikke være mine. Jeg tror nok de som sier jeg går glipp av noe har rett, men sånn er nå livet, det er stadig noe å gå glipp av og stadig noe annet å oppleve.
Jeg kjenner noen få som meg, og vi blir alle vurdert som litt “sære” eller “stakkarslige”, og det er vel riktig det og i flertallets øyne, for vi er jo en minoritet, – og vi bør helst ikke bli så mange flere for da går samfunnet rett adundas.
Jeg har funnet respekten for mitt valg inne i meg, og det holder i bøtter og spann, så om alle andre tviler så er jeg overbevist om at mitt valg var riktig – for meg
Og så er jeg ganske fornøyd med at andre tar ansvar for dette store, kompliserte og krevende familielivet, for barn må vi ha.
Har full forståelse og respekt for din situasjon og valg av måte å leve livet på!
Jeg er dessverre i motsatt situasjon, men plages på en måte med akkurat de samme spørsmålene som deg.
Vi er ufrivillig barnløse. (Nå skal det sies at vi ikke er så gamle at tiden er rent ut for oss, så vi håper enda å få ved prøverør, eller adopsjon om ivf ikke skulle hjelpe oss)
Poenget mitt er alle disse som spør. De som spør om når man skal ha barn, hvorfor man ikke har barn, og som på død og liv skal fortelle hvor bra det er med barn. De som er igjen uten barn er ofte uten barn av en grunn! Enten har de tatt et valg, som deg, eller så kan de ikke få barn på normal måte, som oss.
Kommer det et barn, kommer det et barn. I mens må vel vi få leve livet slik vi kan/må uten å måtte svare på det samme spørsmålet x antall ganger.
Skjønner ikke hvorfor må forsvare å være barnløse i utgangspunktet jeg.
Skjønner hva du mener, bekymringene du beskriver over er virkelige, helt klart…
D blir mye hverdagsliv og hverdagsproblemer med mann og barn, uendelige bekymringer… MEN ennå mer lykke og ubetinget kjærlighet. En klisje, men livet får faktisk flere dimensjoner når man får barn.
Hei.
Jeg reagerer litt på formuleringen “De jeg kjenner som ikke har barn, er stort sett fomlete menn som insisterer på å være ungdom på førtiende året.”
Ser du måten du lever ditt frie liv på som annerledes enn de menn på førtiende året som “insisterer på å være ungdom” lever sine liv? Er det negativt at menn ikke ønsker å bli “voksen” (en annen gammeldags forestilling som det er på tide å ta oppgjør med)? De inngrodde tankesett som du kritiserer blir lettere pulverisert av din (tilsynelatende) forutintatte holdning til menn som også velger seg en annen vei enn den forventede. Hva vil det si å være ungdom på førtiende året? Forventer du at menn skal være menn og gjøre som de alltid har gjort?
Forøvrig er jeg omtrent i samme situasjon som deg; spørsmålene om når jeg skal lage barn kommer stadig vekk. Jeg velger ikke bare vekk barn, men også en god del andre selvsagtheter som verden indirekte krever av en.
Det er fordeler og ulemper med alt. At man skriver et blogginnlegg og utdyper ulempene med barn for å “forsvare” at man selv er barnløs er for billigt men ser jo ut til å virke for andre som er i samme situasjon ser jeg av kommentarene. Derfor får jeg trekke fram etpar fordeler da som dere kan tygge på. Javvist er det et slit å ha barn og man har ikke mulighet til fritt å disponere sin egen tid f.eks på en søndags morgen. Men når en varm liten kropp kommer krypende opp i senga di og koser med deg skjønner du at dette er det som må være meningen med livet tross tidskemma. Du ser dine egne gener bli ført videre og du ser at de speiler seg i deg noe som også medfører at man hele tiden utvikler seg selv som menneske på en bedre måte enn når man er barnløs og ikke egentlig har noen personlig utvikling å snakke om uten jobbkarriere og arr etter diverse samliv som gikk i knas. Det er stor forskjell på foreldre, og at du bare kjenner dem som hele tiden pusser opp og planter barna foran tittekassa forteller mye om deg og din omgangskrets. Mange foreldre gjør det ja og de burde kanskje ikke være foreldre etter mitt syn. Spør et barn hva det ønsker seg til jul og de svarer tid med familien. De av oss som har barn og gir de tid istedet for bare å være egoistisk ensidig opptatt av oss selv har en god følelse når vi selvfilosoferer litt før vi sovner om kvelden og skjønner at vi kommer til å sette spor etter oss på en annen måte enn de som tror det er bedre å etterlate seg et skap fullt av sko og merkeklær.
[...] dyret fram, der det blir antydet at det er en menneskeplikt å skaffe barn til verden. Bloggeren Heidi Helene Sveen forteller fra sitt hold om klossete råd fra dem som tror hun lever et fattig liv uten [...]
Hør, hør!
Jeg bestemte meg allerede som sjuåring at jeg ikke ville ha barn, og jeg har bare blitt mer sikker på at det er det valget som er mest riktig for meg, av flere grunner.
“Dessverre” er jeg 24 år og ulempen med å være så ung er at jeg støtt og stadig får høre: “Men du er så ung, du kommer HELT SIKKERT til å ombestemme deg.”
Det er irriterende at folk ikke respekterer mitt valg, for jeg vet med hele mitt hjerte at jeg ikke passer til å ha barn. Hverken nå eller senere.
Folk flest klarer ikke forestille seg frivillig barnløshet. De klarer forresten ikke å forestille seg barnløshet i det hele tatt. For ganske mange er det visst helt nødvendig å ha barn. Tankevekkende.
Hei!
Jeg er midt i tredveårene og har hatt samboer i 14 år, og er uten barn. Og det er bevisst selvvalgt og livet er herlig. Har en del tantebarn som er begynt å bli ganske så store nå og har hatt gleden av å “følge” dem opp. Men dilemmaet er at jeg har så mange venninner som har småbarn. Altså misforstå meg riktig, er jo kjempe koselig at de har barn, men jeg vegrer meg som oftest for å gå på besøk til dem, for det er klissete barnehender overalt, masing og skriking og ikke lett å føre en “normal” venninneprat. Kjenner jeg blir så lettet når jeg kommer hjem til meg selv igjen. Men så er de jo så goe og snille de venninnene mine, men savner venniner og vennepar som er uten barn. Hvor er de? Finnes de? Vi / jeg får ofte spørsmål om vi ikke ønsker oss barn, at det må være trist når vi blir gamle og ingen som kan ta seg av oss. Må si jeg er mektig lei av å få slike spørsmål, jeg hadde vel for svarte fått meg egne barn om det var det jeg ønsket meg. Og skal jeg ha barn så skal det være for at jeg ønsker dem nå og ikke når jeg er gammel og grå og trenger stell. Denne verden er overbefolka nok fra før av. Mer og mer av den flotte naturen blir bombadert av husbygging, og dyrene kommer tettere inn på oss som resultat av det. Og da er det å få kvitte seg med dem, skyte de. Synes det er en skummel utvikling. Hvordan skal det gå med moder jord til slutt. Og ønsker vi virkelig dette for våre fremtidens barn. En gang må det si stopp, ellers så må vi begynne som de gjør i nederland og bygge ut jordmasser i vannet for å få plass til hus til slutt. Er det et ideal for framtiden? Nei, takke meg til å være fri til det jeg vil gjøre når jeg vil gjøre det. Lurer på om de med barn som gang på gang spør om vi ikke er lei av å ikke ha barn, om de er lei av å ha barn? Ønsker alle en riktig fin dag, med eller uten barn.