Dagfinn Nordbø sparker nedover

Fikk endelig lest den mye omtalte kronikken til Dagfinn Nordbø. Makan til synsing og fråtsing i personlige anekdoter er heldigvis sjelden å lese på kronikkplass. Men ikke denne gangen. Denne gangen tok redaksjonen i Aftenposten en avgjørelse på grunnlag av kriterier jeg overhodet ikke klarer å fintenke meg frem til. Jeg skal ikke bruke veldig mye energi på denne kronikken kjenner jeg, det blir å tillegge den mer vekt enn den fortjener. Et par ting føler jeg meg allikevel helt nødt til å påpeke før denne debatten sklir ennå lengre ut i grøftekanten.

1. Å angripe enkeltindivider som jobber lengst nede i et byråkratisk maskineri er meningsløst. Det er ikke menneskene på gulvet det er noe galt med, det er systemet. Byråkratiet får de ansatte det fortjener. Hvor attraktivt er det å jobbe som deltidsnattevakt i turnus på midlertidig ansettelse med lav lønn og så å si ingen status? Nettopp. Systemet får de ansatte det fortjener.

2. Dersom vi skal tillegge Nordbøs logikk konsekvenser, altså den om at alle offentlige ansatte som ikke holder hans standard får fyken, så ville ikke pasienter på psykiatriske sykehus møte en strikkende nattevakt på vaktrommet under søvnløse netter. De ville møtt et tomt og låst rom. For hvem skulle tatt alle de presumptivt udugeliges plass, Nordbø? Ser du en ivrig kø av mennesker der ute som knapt kan vente med å fylle de tomme stillingene, kanskje? Og er de i så fall mer kompetente enn de som ble veid og funnet for lette?

Det er helt sikkert noen der ute som kunne anstrengt seg mer og dermed gjort enn bedre jobb. Samtidig er det en lang rekke folk blant Nordbøs utskjelte som heller burde blitt sendt en takk. En takk fordi de tar på seg oppgaver og ansvar langt utenfor deres kompetanse, simpelthen fordi dersom ikke de gjør det, så er det ingen som gjør det. De har nemlig forstått det Nordbø er helt blind for: En ufaglært og vennlig utstrakt hånd er bedre enn ingen hånd. Særlig når den hånden er det eneste alternativet til å erstatte dine egne som ikke makter annet enn å henge rett ned.

EDIT: Anbefaler å lese flere kloke kommentarer om emnet  hos Hjorthen , Martine Votvik , Villkatta , Curly og H-BLOGG

Forsvarsskrift fra en barnløs

Jeg nærmer meg førti. Tiden er visstnok inne  for å gjøre regnskap over mine valg så langt i livet. Er jeg der jeg vil være? Har jeg oppnådd det jeg en gang drømte om? La oss ta en nærmere kikk.

Når jeg var liten var jeg som de fleste andre barn. Jeg hadde enkle drømmer for både karriere og familieliv. Jeg skulle bli orkesterdirigent. Aner ikke hvor det kom fra. Ingen i min slekt har noensinne utvist musikalske talenter, inkludert meg selv. Når det gjaldt familie så forestilte jeg meg at jeg skulle gifte meg med en snill og pen mann. Vi skulle selvsagt få barn. Derfra skulle vi leve lykkelige. Jeg forestilte meg ikke døden, så det var ikke noe ”lykkelige inntil…”.

Suprise! Jeg har verken mann eller barn, og jeg er allerede halvveis i livet. Midt i regnskapets time, så å si. Er jeg derfor så godt som død? I det minste litt mislykket? Det kommer an på hvem man spør, selvsagt.

Jeg har en del venner med barn. Jeg har nesten utelukkende venner med barn. De jeg kjenner som ikke har barn, er stort sett fomlete menn som insisterer på å være ungdom på førtiende året. Jeg kjenner svimlende få barnløse kvinner på min alder som ikke er desperate etter å slå seg til ro med mann og/eller barn. Er jeg en av dem?

Det er antageligvis noe mistenkelig ved sånne som meg. Manneløs, barnløs og fri. Når jeg møter bekjente eller gamle klassekamerater fra ungdomstiden, skjer stort sett alltid det samme; vi sammenligner oss med hverandre. Vi måler den andres suksess for om mulig å komme seirende ut av konkurransen. En seier har nemlig den ekstremt ettertraktede kraften i seg til å bekrefte våre valg; vi valgte rett. Pust ut. Problemet er bare det at når en med barn sammenlignes med en uten barn, så er det umulig for den barnløse å vinne. Hallo?! Den ene har tross alt laget et helt nytt liv!

Men hvilket liv da? Har du noen gang forsøkt å se en tidligere hobbybohem inn i øynene etter at denne flyttet ut av bokollektivet og inn i det praktiske rekkehuset der den litt mer konservative samboeren nettopp har lagt på bordet en toårsplan for hvordan få råd til både ny bil og pusse opp badet innen nestemann blir født? Dersom du er ufrivillig barnløs og lengtende; prøv det.

Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke lengter etter barn. Faktisk så kommer det temaet på banen langt hyppigere enn spørsmål om jeg savner en livspartner. ”Nå kan man reise til Danmark og kjøpe sperm!”, lyder de vennlige men malplasserte rådene, gjerne lenge før jeg har rukket å svare at tja, jeg er ikke sikker på om det er så viktig. For meg er det noe perverst ved dette at man på død og liv skal sette barn til verden.  Når jeg spør folk om hvorfor de absolutt bare må ha barn, så svarer de gjerne litt forsiktig og unnvikende at ”det føles naturlig”. Hva er det som er så naturlig, egentlig?

Jeg lever et ganske annerledes liv enn mange av de det ville vært naturlig å sammenligne meg med. Det hender jeg blir inviter på middag i et av disse hjemmene som tilsynelatende ustanselig undergår ett eller annet oppussingsprosjekt. Og dersom jeg slipper til gjennom den tykke muren av lyd som tvangsmessig kommer fra fjernsynet der Cartoon Network ufortrødent ruller og går over skjermen,  time etter time, så hender det at jeg forteller litt fra min hverdag. Mine anekdoter fra slentrende og makelige weekender som fort kan ende i rene nytelsesorgier later til å virke fremmede på dem. De klarer ikke å forestille seg hvordan et liv uten en overfylt aktivitetskalender ser ut. De har fylt opp fremtiden med endeløse rekker av barnebursdager, turer i fornøyelsesparker, familiebesøk, handleturer til Strømstad, leksehjelp, fotballtreninger og den slags. Nå er det jo ikke sånn at de aldri blir fri fra noe av dette. Det blir de sikkert. Kanskje i 2018.

Er familielivet bare et slit? Selvsagt ikke. Det er fullt mulig å bli ørlite misunnelig på samholdet, intimiteten og det konstruktive ved å bygge en familie. Idealbildet av hvordan et lykkelig samliv skal være lever jo i oss alle, stort sett. Men jeg har også sett familier der samholdet er fraværende, og der den åpenbare mangelen på intimitet kan skremme livet av enhver singel som drømmer om et annet liv For ikke så mange ukene tilbake ble jeg da også realitetsorientert av en gift venninne: ”Det er ikke nødvendigvis slik at gifte folk ikke er ensomme”.

Jeg er helt overbevist om at jeg kan leve lykkelig resten av livet uten å få barn. Jeg er mindre overbevist om at jeg vil være særlig tilfreds med å aldri leve i en romantisk kjærlighetsrelasjon til en mann. Og dersom jeg en dag skulle slumpe til å få begge deler, både mann og barn, så er jeg overhodet ikke sikker på at det ville doblet lykken. Men fint kan det sikkert bli.

Innimellom lurer jeg på om folks intense higen etter å få barn og slå seg til ro handler om noe langt mer enn bare å følge strømmen av fantasiløse trygghetsnarkomane med påfallende selvrealiseringstrang. All den tid man lever i en noenlunde normal familie i et såpass velorganisert land som Norge, så er det jo ingenting som slår det å være barn. For hvilken overarbeidet gjeldsslave på 40+ med to barn, gamle og syke foreldre, bilen på verksted, en rotfylling i vente og med en irriterende ektemake som aldri kommer til å forandre seg, lengter ikke tilbake til sin egen lykkelige barndom?

Det er nok her det går opp for mange at det å være barn og det å ha barn slettes ikke kan sammenlignes på noe som helst plan. Det å være barn er ideelt sett en vidunderlig tid i befrielse fra ansvar og bekymringer. Det å ha barn innebærer å være nedtynget av det samme. Den forløsende kraften barnet skulle ha på sine foreldre står dermed igjen som en uinnfridd forventning som aldri ble uttalt. Da er det godt å vite at mamma og pappa er voksne nok til å skjule skuffelsen for barna. Ikke sant?

 

Foto: Heidi Helene Sveen