Hvorfor så lav kvinneandel i offentlig debatt?
Det pågår en dialog på Twitter etter at Dagsrevyen i går hadde et innslag om den lave kvinneandelen i det offentlige ordskiftet. Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås sier på Dagsrevyen at han ikke tror på kjønnsmessige forskjeller mellom menn og kvinner som debattanter. Samtidig sier han at de innsendte bidragene kommer langt oftere fra menn. Motsier han ikke seg selv her?
Det er altså ingen signifikante forkjeller på mannlige og kvinnelige debattanter, bortsett fra at det finnes færre av den kvinnelige varianten. Og da er vi inne på kjønnsmessige forskjeller allikevel. Spørsmålet Åmås stilte på Twitter er: @HvaHunSa Men hvorfor deltar så få (Sic!) utrolig mange færre kvinner enn menn i samfunnsdebatten av eget initiativ, tror du?
Poenget til Åmås er at vi kvinner ikke i stor nok grad tar eget initiativ. Det er en relevant og viktig problemstilling. Jeg forsøkte å svare, med maks 140 tegn av gangen. Det føltes utilfredsstillende, så jeg forsøker å lage en kort oppsummering her, og håper debatten kan utvides i kommentarfeltet. Bidrag og nyanseringer er mer enn velkomne, fra begge kjønn!
For det første så tror jeg ikke vi automatisk skal avvise at kvinner og menn generelt har forskjellige debattstiler. Dersom vi tar med i betraktingen at det er menn som har lagt premissene for hvordan debattarenaen ser ut i dag, så er det ikke unaturlig å tenke seg at kvinner flest ikke er helt komfortable med hvordan det utspiller seg i praksis. Enkelte kjønnsrollemønstre lever fremdeles i beste velgående, og selv om dette ikke skal være en ”nature versus nurture”-debatt, så bør vi være åpne for at de avgjørende forskjellene er der i praksis.
Et annet moment som kan undersøkes videre, er det at det er en overveiende stor andel menn som sitter i redaksjonene, styre- og ledervervene og rikssynserstillingene i både det offentlige byråkratiet, og i det private næringslivet. Kvinner skal altså opptre på mannens arena, som en minoritet, nærmest. Premissene er laget av menn, og parametrene man blir målt etter og bedømt ut i fra, er også laget av menn. Hva er det med dette som skal tiltrekke kvinner?
Har kvinner virkelig dårligere selvtillit enn menn? Jeg tror nei, vi har ikke det. Jeg tror heller ikke at vi har mindre kunnskap eller færre meninger om samfunnsproblematikk. Er vi mer selvkritiske? Tja. Vi skal i hvert fall ikke se bort i fra at som kvinner kan vi bli plagsomt selvbevisste på den offentlige arenaen, og en mulig årsak har jeg pekt på i det forrige avsnittet.
Det er vel en kjent sak at andelen kvinnelige skribenter blant bloggere er høy. Hva kommer det av? Dersom vi ser på bloggen som et verktøy for dialog, så vil avisene i en sammenligning komme langt dårligere ut som en arena for samtale. Avisenes kommunikasjonsmodell er lineær, også i debattseksjonene. Ikke bare er den lineær, men den er asynkron i den forstand at dersom man ønsker dialog med andre debattanter, så går det dager, om ikke en hel uke eller mer før man får svar. Dersom man får svar. Undersøkelser viser jo tross alt at menn helst vil snakke med menn.
Og vi slipper vel ikke unna dette med hersketeknikker, og at menn ikke vil gi fra seg maktposisjonene de har opparbeidet seg gjennom århundrer. Redaktør Åmås hevdet en gang på egen spalteplass at ord ikke er handlinger. Der tar han skremmende feil. Ord er makt. Ord er undertrykking. Men ord kan også være frigjøring. Poenget er snarere at ord har ingen virkning dersom de ikke blir hørt. Eller lest.
Åmås lovte i beste sendetid at hans redaksjon skal være mer systematiske i sin søken etter kvinnelige stemmer i det offentlige ordskiftet. Jeg lover at jeg skal følge med i utviklingen, og venter spent på resultatene. Dersom de kommer.
