Elin Ørjasæter er selveste Mor Godhjerta blant de norske kommentatorene. Hun er skarp og analytisk, men samtidig så sympatisk at hun av og til kan virke litt unnvikende der hun burde være bulldoser. Det er omtrent umulig å havne i en polarisert og krass ordveksling med henne. Så da blir det dialog i stedet (O SKRÆK!). And it goes like this:
Først en bekjennelse; jeg jobber for tiden i Corporate Norway. Der abonnerer de på DN, og under et besøk på kaffe- og rekreasjonsstasjonen (!) i vår avdeling oppdaget jeg plutselig ansiktet til Elin Ørjasæter på forsiden av et annonsebilag fra Mediaplanet, og headlineren ”INVESTER I RETT HUMANKAPITAL”. Jeg følte en umiddelbar trang til å bedrive folkeopplysning (et dekkord for å bedrive snikoppdragelse). Aller først: Smak litt på ordet; humankapital. Dersom du jobber i en privat bedrift, så snakker de nemlig om deg. Innenfor denne diskursen er du en vinner dersom du oppfører deg som en kapitalist – hvis viktigste kapital er deg selv.
Fra et språkpsykologisk og sosialpsykologisk (eller sosialfilosofisk, om du vil) perspektiv så lukter dette ordet som noe som kunne tiltrukket seg fluer på mils avstand. Dissonansen mellom ”human” og ”kapital” er overtydelig, og i kombinasjon blir man kanskje forledet til å tro at dette har noe med en menneskevennlig orientering å gjøre. ”Human” vekker hos de fleste assosiasjoner til noe som er bra for mennesker, på menneskenes premisser, mens ”kapital”, det har jo med penger og økonomiske verdier i et marked å gjøre. Økonomer snakker gladelig om økonomisk vekst og betydningen av kapital. Selv om prefikset ”human” i denne sammenheng er hektet på ordet kapital, så er det ingen grunn til å tro noe annet enn at dette utelukkende handler om å sikre økonomisk vekst. For bedriften. For aksjonærene. For de som sannsynligvis har mer enn nok fra før.
Begrepet ”humankapital” er som Ørjasæter selv sier, et relativt nytt moteord, og er i all hovedsak å finne innenfor det private næringsliv. Ved litt enkel research på nett finner jeg bare ørsmå nyanser i definisjonen av begrepet, og har kommet til at jeg av den grunn like så godt kan holde meg til den definisjonen hun leverer i annonsen; ”de ansattes kunnskap og ferdigheter”. Så snevert og enkelt kan man altså vurdere et menneskes verdi.
Jeg innrømmer det med en gang; jeg kan omtrent ingenting om personalledelse, bedriftsledelse eller bedriftsøkonomi. Men jeg kan en del om språkbruk, makten som ligger i språket, og ikke minst så kan jeg noe om menneskeverdet man finner i de ulike diskursene og ideologiene[1]. Og det er fra disse perspektivene jeg analyserer dette temmelig meningsløse og vulgære begrepet. Selv Elin Ørjasæter påpeker at begrepet er nærmest tomt for innhold – før hun lar skravla gå på autopilot og leverer en rekke strategiske råd om hvordan forvalte humankapitalen. Det meste av det jeg har lest om humankapital – og det Ørjasæter kaller forvaltning av denne – viser nær 100 % fravær av arbeidstakers perspektiv og interesser. Innenfor denne diskursen er det kun menneskets markedsverdi som teller.
Jeg sitter med det inntrykket at det ikke lengre er av vesentlig interesse å opprettholde en bedrifts produksjon og størrelse, neida, målet på suksess i næringslivet i dag beregnes først og fremst ut ifra den økonomiske veksten. Aksjonærenes og toppsjefenes jag etter dette mer og større er påtagelig. Og du, enten du er arbeidstager og/eller forbruker, betaler prisen – tro endelig ikke noe annet.
Nå vet jeg at det ikke bare er kyniske bedrifter, men også sosialister og sosialdemokrater som uvørent tar begrepet i sin munn, om enn i en konkurrerende diskurs og i en litt større kontekst enn det næringslivet gjør. Det viser at ideologiske perspektiver og smått inhumane menneskesyn kan spres via språket til nye arenaer der ”ingen skulle tru at eit slikt menneskesyn kunne bu”. Jeg tror ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at begrepet humankapital har sitt utspring i en nyliberalistisk ideologi[2]. Nyliberalistene opererer med en betydelig økning av individuelt ansvar og konkurransefokus på arbeidsmarkedet, en laissez faire-holdning og fravær av sosialt ansvar. Eller for å si det med Margaret Thatchers berømte sitat: ”There’s no such thing as society”.
Det etiske og humane fokuset gjaller med sitt fravær
På dette tidspunktet i artikkelen sitter det nå sikkert mange der ute som fristes til å påpeke at bedrfiter ikke bare har HR-avdelinger (Human resources), men også har HMS-avdelinger (Helse, miljø sikkerhet). Og at til og med en av verdens mest kyniske konsern, Coca Cola, har etiske retningslinjer for sosialt ansvar. Og jada, mange bedrifter skal innrømmes både det ene og det andre tiltaket som visstnok skal bidra positivt både til det interne og eksterne miljøet i bedriften. Men troverdigheten til de aller fleste av dem er allikevel ikke høy i mine øyne. Hva hjelper det vel med gratis frukt og treningsrom i kjelleren – all den tid bedriftens ledere for øyeblikket er samlet rundt et bord med outsourcing og nedbemanning på agendaen – parallellt med at du står der og drøvtygger på eplet ditt i lykkelig uvitenhet om at du i naborommet nettopp ble veid og funnet for lett.
I realiteten stå du der med gullbelagte håndjern, og rykker du i dem, så finner du raskt nok ut at det ikke er du som sitter på makten. Blir du motivert til å yte ditt beste når du vet at tidligere innsats og lojalitet mot bedriften ikke premieres i en slik situasjon? Skal man være lojal mot en bedrift som i klartekst ikke er lojal tilbake? Finnes det virkelig intelligente (les: smarte) bedriftsledere som innbiller seg at den psykososiale effekten en slik personalpolitikk medfører er konstruktiv i lengden? Eller er det sant det jeg har hørt om profittjegere? At de som regel fristes til å tenke kortsiktig – sjelden langsiktig.
[1]
“the beliefs, opinions, and social practices that support certain representations and constructions of the world, which, in turn serve to rationalize, legitimate, maintain, and (re)produce particular institutional arrangements, and economic, social and power relations within a society” (Augostinos, M. Walker I and N Donaghue. (2006) Social Cognition: An integrated Introduction)
[2] “Neoliberalism is in the first instance a theory of political economic practices that proposes that human well-being can best be advanced by liberating individual entrepreneurial freedoms and skills within an institutional framework characterized by strong private property rights, free markets and free trade. The role of the state is to create and preserve an institutional framework appropriate to such practices. The state has to guarantee, for example, the quality and integrity of money. It must also set up those military, defence, police and legal structures and functions required to secure private property rights and to guarantee, by force if need be, the proper functioning of markets. Furthermore, if markets do not exist (in areas such as land, water, education, health care, social security, or environmental pollution) then they must be created, by state action if necessary. But beyond these tasks the state should not venture. State interventions in markets (once created) must be kept to a bare minimum because, according to the theory, the state cannot possibly possess enough information to second-guess market signals (prices) and because powerful interest groups will inevitably distort and bias state interventions (particularly in democracies) for their own benefit” (David Harveys A Brief History of Neoliberalism)
«Skal man være lojale mot en bedrift som i klartekst ikke er lojal tilbake?»
Nei, det er det ingen grunn til. Et arbeidsforhold er toveis, ikke énveis. Lojalitet er noe en arbeidsgiver får hvis ansatte verdsettes som viktige medlemmer av bedriften og som personer. Å omtale ansatte som kapital eller buskap er provoserende.
Jo: Ja, ikke sant? Men kjekt å vite at de tenker slik.
Først; mange interessante observasjoner rundt SPRÅK, som jeg er enig i. Så en liten innrømmelse, jeg lot skravla gå litt på autopilot, enig i det. Men SÅ: Begrepet humankaptial er fornuftig nettopp for å bedrive den personalpolitikken jeg synes er fornuftig, det vil si litt tøffere enn det som er vanlig i Norge. Hvorfor? Jo fordi bedriftene skal tjene penger. Hvorfor skal bedriftene tjene penger? Jo for å beskattes. Og de skattepengene skal brukes på alle mennesker. I motsetning til alle de som reagerer i HARNISK på begrepet humankapital, så mener jeg mennskets verdi overhodet ikke har noe med verdien som arbeidstaker å gjøre. Jeg synes vårt samfunn alt for mye blander sammen arbeidstaker-verdien med menneske-verdien. Som arbeidstaker er du kun en vare, og det er greit. Helt fint faktisk. Som menneske er du noe helt annet. Og Jeg synes mine kritikere tar for gitt at jeg legger mye menneskeverdi i arbeidstakerrollen. Faktisk liker jeg best de som går på trygd. Fortsatt forvirret? Dette krever egentlig en hel Samtiden-artikkel for å forklare. Men det er logisk for meg.
Ja, jeg er forsatt forvirret.
OK, nå er det jo ikke for meg EØ kommenterer, det er for HHS.
Men jeg sier det nå likevel: jeg er for enkel i hodet, forstår ikke hva EØ mener i sin kommentar. Kanskje er det for sent på kvelden, det er jo ikke min beste tid (re siste egne blogginnlegg).
Elin, jeg er helt enig i at menneskets verdi er uavhengig av verdien som arbeidstaker. Men det omvendte greier jeg ikke å se. At man som arbeidstaker er kun en vare. Det er tydeligvis flere enn meg som syns det er helt naturlig at man har menneskeverdi også på jobb! Det er vel dokumentert i bøtter og spann at mennesker som tas på alvor på sin arbeidsplass, yter mer. Så det er direkte lønnsomt å behandle folk som hele mennesker i en arbeidssituasjon. Men en gang man føler seg som en “vare”, synker produktiviteten. Det jeg syns er et kjempeproblem, er alle de dårlige lederne som ikke evner å utvikle folk, men som (spissformulert) sitter bak sin dør og stirrer på tall. Særlig i det offentlige, men slett ikke sjelden i det private nærlingsliv heller. Og hvem sier det er bra for bedriften å bare stirre på tall? Jens Petter Ekornes er et godt eksempel på en som tenkte annerledes, og det er mange som har hatt suksess med å satse på folkene sine i stedet for å bare skvise dem ut. Og mens vi er innom ord og begreper – hva med å snu arbeidsgiver og -taker. Man kan jo like gjerne si at det er ansatte som gir sitt arbeid til bedriften, som dermed er arbeids(mot)taker? Det gir ofte nye tanker å leke med innhold i begreper.
Jeg er helt enig i at bedriftenes mål er å tjene penger, men det er mange veier fram til det målet. Å kreve at ledere klarer å behandle mennesker er en god start!
Interessant diskusjon, men jeg er redd jeg som vanlig kastet bilaget til DN. Jeg er nok enig med HHS i at det er du dumt ordvalg. På den annen side er jeg hjertens enig med med EØ at en bedrift aktivt må fortalte den samling av ferdigheter og kompetanse de ansatte utgjør.
En utfordring er å finne den rette balansen mellom å la de ansatte bygge opp høyere kompetanse og nye ferdigheter, og det å bytte ut gamle ansatte med nye – eller outsource oppgaver.
Bytte ut gamle ansatte – har de noe beite man skal settes ut på da? Hester er av og til så heldige at de får gå på beite når de ikke lengre klarer å trekke de tunge lassene etter mange år. Er man helt uinteressant om man ikke lenger er fullt ut ytende hvis en som ansatt er definert som human kapital?
Ikke beite engang? Man skyter hester, – gjør man ikke?
Jeg tok faktisk uttrykket “humankapital” omtrent som det EØ forklarer i kommentaren her i kommentarfeltet, og ble følgelig ikke forvirret av dette. Grei sammenheng mellom det som ble sagt på autopilot først og nå her, egentlig. Men (mer vesentlig) så synes jeg uttrykket er ganske intuitivt og forklarende. At det er sammensatt av de to delene som gir såpass motsatte konnotasjoner, synes jeg snevrer det inn nok til å gjøre det klart at vi har å gjøre med mennesket kun i egenskap av å være arbeidstaker. Virker som et greit og ærlig begrep, spør du meg. Med forbehold om bare litt greie på næringslivet, men litt mer innsyn i språkpsykologien.
Elin Ørjasæter: Med tanke på at det er i språket man først og fremst skaper og opprettholder sosiale realiteter – så er det ikke helt likegyldig hvordan vi bruker det. For å si det altfor mildt. Det er i språket ideologier lever og ånder, det er der de videreformidles og finner nye arenaer.
Det er ingen grunn til å være ignorant i forhold til de perspektivene man vifereformidler i SPRÅKET, mao.
Så: Det mer enn ante meg at den med “økonomisk vekst i næringslivet gir økte inntekter for staten” skulle komme. Klassisk. Burde tatt høyde for det i selve posten.
Meneh: dersom du vil ha meg til å tro at det er fellesskapets beste aksjonærene har i tankene når de driver rovdrift på sine ansatte – eller bedriver “rasjonell økonomisk nyttemaksimering” som de selv kaller det, så må du gjøre et vesentlig bedre forsøk enn dette. Hverken de eller du står til troende.
Bunnlinjer og profitt til eierne er det eneste som står i hodet på dem. Røkke er sosialist, liksom? Ha-ha!
Man ser jo hvor grådige kapitalistene er – dersom man truer med økning av kapitalskatt – så kommer mottrusselen om utflagging og outsourcing momentant. Og er det først og fremst de marginale småbedriftene som tenker slik tror du? Nix, det er storkapitalistene som tenker slik. Altså de som har sin allerede overfylte pung i tankene.
Du kommenterer ikke de pykososiale effektene av “humankapital-tenkning”. Det skulle jeg gjerne sett at du gjorde. Og dersom du trenger å skrive et helt essay for å overbevise mannen i gata om hvor strålende dette er for alle parter- så vil jeg si at du starter med et realt handicap. Men for all del, JEG skal i allefall lese det.
Legger folk igjen menneskeverdet sitt når det trer over terskelen til arbeidsplassen sin mener du?
Selv tenker jeg at det er da absolutt ikke likegyldig for meg hvordan min arbeidsgiver forholder seg til meg som et HELT menneske – ikke et kveg – siden arbeidet mitt i stor grad legger forutsetninger for mitt personlige liv. Og for ikke å glemme at mitt personlige velvære påvirker min arbeidskapasitet og produkjsonsevne. Det virker absurd og inhumant å skulle se mennesket dualistisk på denne måten du skisserer opp.
Randi: Tiltredes i sin helhet!
Håkon: Selve begrepet speiler realiteten i tankegangen veldig godt, så la oss for all del fortsette å bruke det – så lenge vi evner å avkle ideene som ligger bak, så er jeg helt for at folk kler seg nakne.
Man kan godt se på arbeidsstokken sim som en ressurs – skulle bare mangle. Men det må være en balanse mellom bedriftens behov – og de ansattes behov. Gjensidig anerkjennelse er nøkkelordet her. Mye psykologisk forskning støtter et slikt menneskesyn.
Junien: Kan du hjelpe meg å forstå hva EØ mener med at at man kan splitte personene opp i eh…det å være menneske, og det å være arbeidstaker. For det er tydeligvis to forskjellige ting.
Øvelse.
Søk gjennom finn.no etter annonser etter HR-medarbeidere.
Sjekk hva det står om bakgrunn og efaring.
Vurdér så hva slags forutsetninger de menneskene det søkes etter har til å foredle humankapitalen (For å kunne gjøre dette forutsettes det kjennskap til psykologi over Illustrert Vitenskap-nivå).
Rolf Marvin Bøe Lindgren: “kjennskap til psykologi over Illustrert Vitenskap-nivå”
Er det meg du sikter til her?
Som arbetstagare har jag inga problem att infinna mig i att man har olika roller i förhåll till dem olika funktionerna man har i samhället. Min roll som arbetstagare innefattar inte alla delar av min personliga och sociala position. Det är inte bara ok, det skulle vara lite obehagligt om chefen och kolleger skulle förhålla sig till hela mitt privata jag. Att jag i företagets ögon är en del av dess humankapital är positivt som jag ser det. Dem ser värdet (kapitalet), min kompetanse har för dem. Att odla humankapitalet i en bedrift innebär att se till att arbetstagarna för utveckla dem färdigheter som är relevanta, och att dem får riktiga utmaningar i förhållande till dem. Det kan få positiva konsekvenser för den anställde också i andra roller.
Tycker kanske det är lite att omyndigförklara sig själv när man förväntar att arbetsgivar ska ta hänsyn till hela din personlighet och historia. Det är ok att utveckla personliga, privata band på arbetsplatser men det kan inte vara ett krav. Varken för mig eller chefen.
Johan Sager: Nå skiller jeg vanligvis mellom privat og personlig. Det bør man også gjøre på arbeidsplasser. Så du slår vel inn åpne dører her.
Det er vel ingen som hverken ønsker eller forventer at arbeidsgiver skal forholde seg til personalets livshistorie?!
Jeg synes vel Junien, Håkon og Johan Sager oppsummerer omtrent det jeg mener. Alt fokuset på “hele mennesket” i arbeidslivet er også en fare. Jeg tror med fordel vi kan skille skarpere mellom arbeidskraften vi selger og mennesket, som er noe helt annet og verdifullt helt uavnhengig av “produkttivitet”.
Til Tonita som sammenligner mennesker og hester: Men vi lar jo hestene (overført betydning) ha det bra når de blir gamle! Det er det som er poenget med trygdesystemet. Det norske trygdesystemet er fantastisk bra. Det skjønner du fort hvis du snakker med folk fra land der de jobber til de stuper for ikke å ende i total fattigdom. Så jeg synes i bunn og grunn vi kan være ganske stolte av velferdsstaten. Men den krever at næringslivet produserer verdier, til beskatning. La bedriftene holde på på en mest mulig effektiv måte. Til beste for HELE samfunnet.
Jeg har blant annet jobbet i et verdenskjent konsulentfirma som systemutvikler. Den jobben passet ikke meg i lengden. Det var et typisk eksempel på amerikansk bedriftskultur, og folk var veldig frynsete.
Jeg trivdes langt bedre i et mindre firma, der sjefen var en snill gründer. Arbeidsmiljøet var bedre og alle var mye mer produktive, selv om de ikke stresset seg opp. Stressing fører bare til kjas og mas og vifting med armene, ikke bedre resultater.
Det store, verdenskjente konsulentfirmaet gikk ad undas og måtte gi sluttpakker til sikkert tusen ansatte i Norge da IT-bobla sprakk. Det lille selskapet med den snille gründersjefen klarte seg godt og vokste (han var for øvrig dyktig til å rette opp dårlig utvikling i harde tider, men det gjorde han ikke ved å si opp folk).
Så sånn er det. Store selskaper med masse HR og flotte teorier får fort noe Dilbert-aktig over seg, samt at store selskaper kan gå like fort konk som små.
Til slutt kan jeg minne om hva som skjedde da Apple bestemte seg for å sparke Steve Jobs (gründeren). De syntes han var vanskelig, og de hadde en holdningen om at en bedriftsleder er en bedriftsleder uansett bransje. De ansatte derfor en Pepsi-direktør som erstatning for Steve Jobs.
Resultat: Apple gikk nesten konkurs, og Microsoft måtte gå inn med penger for å redde dem (mest fordi de var midt i noen monopolsaker og trengte Apple som konkurrent). Men Bill Gates satt et krav, nemlig at Apple måtte ansette Steve Jobs igjen.
Resultat: Apple fikk en formidabel fremgang (det begynte med de gjennomsiktige Mac’ene som ble så populære og har fortsatt siden da).
Så mennesket har mye å si. Man kan ikke bytte ut hvem som helst med hvem som helst. Folk er ikke “kapital” uten identitet.
(Rettelse: De ga ikke sluttpakker til tusen ansatte, men tilbød sluttpakker til alle som ønsket å slutte. De fleste ble, selvfølgelig, men poenget var at selskapet hold på å gå dunken. Søsterselskapet forsvant ned i dragsuget med Enron, så da kan dere sikkert finne ut hvem jeg sikter til. Og de var kanskje lengst frem av alle når det kom til å perfeksjonere organisering, HR og alt det der, ned til minste detalj. Men teoriene deres funket tydeligvis kun i medgangstider.
Elin Ørjasæter: Jeg tror du undervurderer koblingen mellom selvverd, identitet og arbeid. Det er ganske sært å forvente at folk flest skal trives med å bli behandlet som en kapitalvare.
Veldig mange handikappede og kronisk syke ønsker å være i arbeid. Men ”arbeidet” ønsker ikke dem. Så de får derfor trygd som alternativ, og halleluja!? (Selvsagt er det mange som trives på trygd – kanskje spesielt pensjonister som har jobbet et helt liv og nå nyter friheten det innebærer)
Dersom arbeidslivet tilpasset kravene til produksjon, og flere folk kom i arbeid – så ville det vel ikke vært nødvendig med all denne beskatningen som skal gå til fellesskapet og velferdsstatene? Og flere ville beholdt selvverdet, ikke minst. Du argumenterer jo ut fra et premiss som sier at velferdsstaten skal opprettholdes for velferdsstatens skyld. Den kjøper jeg ikke.
Jeg legger merke til at du ikke svarer på hva ideen om ”humankapital” gjør med det psykososiale arbeidsmiljøet
Jo: “Folk er ikke “kapital” uten identitet” – som om jeg skulle sagt det selv
HHS: Først: jeg kommenterer helt uten å ha lest lenger enn et par kommentarer nedover fra det jeg rakk i går, og er dermed altså uten innsikt i de siste kommentarer fra verken deg, EØ eller andre. Men likevel kort innpå med et forsøksvis svar på ditt: “Kan du hjelpe meg å forstå hva EØ mener med at at man kan splitte personene opp i eh…det å være menneske, og det å være arbeidstaker. For det er tydeligvis to forskjellige ting.”
Jeg ser det som uproblematisk å splitte konseptet menneske i både to og flere aspekter. Vi bruker da ofte dette grepet, både når vi isolerer mennesker både til å være arbeidstager, av å være bilførere, av å være et totalt menneske osv. Jeg synes ikke dette gjør mennesket til noe mindre helt. Jeg prøver virkelig å ikke være naiv her, men jeg godtar ikke helt at dette er et innlegg i en debatt om kapitalisme. I tillegg er jeg selvsagt innforstått med at det ikke er likegyldig hvordan vi bruker språket, vi kommer naturligvis ikke forbi at språket er arenaen der vi både skaper og opprettholder sosiale strukturer (tviler sterkt på at noen er uenige i det, verken EØ eller andre).
Men etter mitt skjønn betyr ikke det at et begrep som humankapital bør hermetiseres. Begrepet har tittet opp til overflaten og det er selvsagt ikke tilfeldig i dagens kontekst, men det er naturlig (synes jeg) at dette er et uttrykk for at vi pr nå ser at en arbeidstaker i _noen sammenhenger_ faktisk kun er verdien av kunnskap, ressurser osv. I andre situasjoner har også en arbeidstaker et mer omfattende innhold, som sikkert betyr like mye, men bare i andre diskusjoner (med andre formål) på den samme arbeidsplassen.
Igjen, jeg ser at det er en fare for å virke naiv, men jeg ser ikke den store forskjellen fra hva jeg selv gjør konstant, når jeg ublu reduserer min søster til kun å være en “gravid” (hun kunne føle seg som en rugemaskin, men vi snakker jo rett og slett om et tema som er interessant kun i _egenskap_ av ha en baby i magen. For tiden isolerer jeg ofte også freidig min kollega til kun å være “hageeksperten”, noe som sikkert kunne føltes litt snodig for henne etter et tosifret antall års fordypning i et fag som ligger langt fra hagestell.
Junien: Jeg har virkelig lest hele kommentaren din – to ganger, og skjønner ikke helt hvor du vil hen.
Med det unntaket at du eventuelt snakker om å ha ulike roller som menneske. For det er et forståelig konsept. Man er ett menneske, men har flere roller der man spiller ut ulike sider. Poenget er fremdeles at man er det samme mennesket.
Eller mener du at når jeg sitter på bussen – så er jeg kun passasjer – intet annet. Ikke et menneske?
Når jeg kjører bil – så er jeg kun sjåfør – ikke et menneske?
Mennesker blir altså til ting idet de settes inn i kontekster som er utenfor det private hjem, da eller?
Kan du fortelle meg hvilke deler av et menneske man ikke skal se, speile, eller ta hensyn til når man er arbedsgiver? Dersom du har tid: lag gjerne en uttømmende liste.
Eller for å si det på en annen måte: Kjære Elin Ørjasæter, Junien og alle dere andre som omfavner begrepet “humankapital” – kunne noen av dere, helst alle, komme med en negativ definisjon av begrepet? Altså fortelle meg hva som ikke skal ligge i det? Menneskeverd, eller “hele mennesket” er utgått fra begrepet, det har jeg alledere fått med meg, men det må vel være mer?
Hvilke deler av et menneske omfattes ikke av humankapitalen? Hvilke menneskelige egenskaper er verdiløse for arbeidsgiver?
Synd at du oppfattet dette som kun rolletildeling. Men en eliminerende liste kan jeg godt prøve, om ikke akkurat nå, for det er sikkert en god tilnærming. Inntil videre: jeg snakker heller om ulike aspekter ved å være menneske, enn rolletildelingen. Mennesker blir altså ikke til “ting idet de settes inn i kontekster som er utenfor det private hjem”, men de ulike delene av dem blir likevel mer interessante i ulike sammenhenger. I varierende grad.
Jeg mener nettopp at du ikke kun er sjåfør når du sitter bak rattet, men i det du over middagsbordet forklarer sønnen din om når det ble enveiskjøring utenfor huset ditt, er det i egenskap av sjåfør du er interssant.
I arbeidstagersituasjonen er du også ulik og variert, i noen situasjoner sees et snevrere aspekt av deg enn andre, når (tilnærmet?) hele mennesket taes i betraktnig. Som nevnt i forrige kommentar: det må være formålet man har, som ligger bak hva og hvor mye av deg som er i fokus.
Junien: Jeg forstår utmerket vel at ikke alle aspekter ved et menneske er interessant hele tiden for alle.
Det jeg ikke forstår, er hvordan og hvilke av arbeidstakers perspektiver og interesser som faller inn under begrepet “humankapital”. Og dersom disse ikke har noe der å gjøre, så har man altså tingliggjort individet. Og det ser jeg ikke at skal være hensikstmessig for noen, hverken arb.giver eller arb.taker.
Synes dette er en merkelig debatt, hvor det er mer skinnuenighet enn reelle motsetninger. På den annen side; har debattantene det moro – who carees
Selv kan jeg kjenne et stikk av å bli “tingliggjort” når jeg anses som en del av bedriftens Humankapital. Likevel går det stikket fort over, når jeg tenker meg litt om. jeg ser uttrykket som et praktisk begrep, som understreker viktigheten av at en bedrift ikke bare har materielle verdier og merkevare, men at verdien av de ansatte også er betydelig. Kankje det kan finnes begreper som høres hyggeligere ut, men i hvert fall for meg gjør dette nytten.
Viktigere er det at bedrifter faktisk innser hvor viktig de ansatte er, og jeg oppfatter at det er dette ærendet EØ er ute i. Selv er jeg en overbevist kapitalist (og liberalist), og jeg mener en av de viktigste årsakene til at kapitalismen fungerer så godt, er at den ivaretar mange hensn på en gang. Det er definitivt det beste systemet sett fra et kundesystem (tenk “kunder” i brødkø i Sovjet, eller Trabant..). Det er også et system som lager et grunnlag for at velferdsstaten kan fungere.
Og i sammenhengen som diskuteres her: Bedriftseiere og ansatte vil i stor grad ha samme interesser og mål! En god bedriftseier/-leder innser at hennes bedrift i alle (jeg finner i hvert fall ikke unntak) tilfeller vil prestere bedre dersom de ansatte ivaretas på en god måte. Det betyr at de får god opplæring, at de behandles med respekt, at de tas med på råd, at de også får dele godene når resultatene blir bra, at de får interessante oppgaver som de trives med og videreutvikler seg på.
Jeg jobber nå selv som leder i en liten oppstartsbedrift. At de ansatte og kompetansen de besitter er noe av det viktigste hos oss er det ingen tvil om, og vi jobber daglig hardt for å videreutvikle dette, og for at alle ansatte skal trives og kunne yte sitt beste – og samtidig hele tiden løfte nivået på “sitt beste”.
Samtidig er det ingen tvil om at noen ganger er det ansatte som ikke fungerer så bra. Det kan være svært mange årsaker til det. Noen ganger er årsaken i bedriften, ledelsen eller andre interne faktorer. Da må man ta fatt i disse. Men andre ganger er det andre årsaker. Da kan det riktigste være at bedriften og den ansatte skiller lag. Og da mener jeg både for bedriften OG for den det gjelder! De fleste ganger jeg selv har vært gjennom dette, har det vist seg at den ansatte finner seg en annen jobb hvor han fungerer bedre og dermed får en bedre hverdag.
tthoro: Du har sikkert rett i at det er en del skinnuenighet her, samtidig så er det to konkurrerende diskurser som stanger hoder – og DET er en utfrording for begge parter, fordi det man selv mener er selvforklarende, absolutt ikke er det for den andre part. Erfaring sier meg at det er vrient å få folk overbevist om at de må skifte posisjon på noe så fundamentalt som i spørsmål om menneskeverd og ideologi.
Fint innlegg fra deg, forøvrig, selv om jeg på ingen måte er kapitalist eller en svoren liberalist kan jeg se at du har noen gode poenger. Men jeg er motstander av å se på individet som et homo economicus, så der stanger vi nok hoder.
Innrømmer gjerne at jeg er liberal, og mener arbeidstaker har et betydelig ansvar for sin egen “lykke” (både privat og på jobb). Det er ganske åpenbart at for en bedrift er arbeidstakere en ressurs – og “menneskelige ressurser” er kanskje et bedre begrep en humankapital i denne sammenhengen? Gode ledere tar selvsagt også menneskelige hensyn, men det er faktisk grenser.
Men det er ikke bare bedriften som har et ansvar her (som man nesten får inntrykk av i diskusjonen). En arbeidstaker må også sørge for at hun/han er en ressurs for bedriften. Det hele er en symbiose.
Mitt inntrykk av diskusjonen er nesten at man automatisk ser på bedriften som den kyniske utnytteren, og arbeidstaker som den uskyldige utnyttede. Min erfaring er egentlig omvendt. Det er en betydelig større andel ledere som ser betydningen av at ansatte har det bra, enn ansatte som er seg bevisst hva og hvordan de skal bidra. Der man har en god forståelse fra begge sider for at man er viktige og verdifulle for hverandres eksistens, er også de arbeidsplassene hvor både trivselen, produktiviteten, lønnsomheten og antagelig veksten er høyest – til alles glede.
Både som arbeidstaker og leder har ihvertfall mine største problemer gjennom årene som regel vært kolleger og ansatte som ikke gjør jobben sin – ikke ledere som tenker på de ansatte som “buskap”. Tvert om – altfor mange ledere er for “snille”, og stiller ikke tydelige nok krav til ansatte. Paradoksalt nok oftest av “humane” årsaker (ledere er også mennesker vet dere). At man i styrerommet så beslutter å kutte eller legge ned, kommer som regel som et resultat av at de “menneskelige ressursene” (både ansatte og ledere) i nevnte avdeling ikke er bra/store nok. Da er det overraskende ofte det beste for både bedriften og andre ansatte i bedriften at noe gjøres.
Utganspunktet må uansett alltid være at man vil det beste for hverandre – om det viser seg å ikke stemme, så er det arbeidstakers rett å kunne bytte jobb og arbeidsgivers rett å kunne si opp, til det beste for resten av bedriften. Dessverre så er det i overkant fokus i norske debatter på at bedrifter bare er kyniske pengemaskiner og at ansatte skal ha alle rettigheter på sin side og knapt plikter. Det er nesten så man undres på hvorfor folk i det hele tatt tar seg arbeid når det er så grusomt.