Takk for at du tar meg alvorlig nok til å komme med en henvendelse. Jeg tar nemlig deg alvorlig, ellers hadde jeg ikke giddet engasjere meg. Jeg har titt og ofte glede av det du skriver, og har stor sans for din demokratiske deltagelse på Twitter.
Du etterspurte en utdypning av min kritikk av artikkelen din, ”Er Twitter en forfengelighetsmaskin?”, med den ikke så rent lite selvavslørende undertittelen ”Se meg, elsk meg, følg meg”:
” @janomdahl@HvaHunSa: Fint du er uenig, men kan du utdype hvorfor du mener kommentaren er tendensiøs? Bruk gjerne kommentarfeltet under artikkelen.”
Siden jeg er et ektefødt barn av web 2.0-generasjonen, så sier jeg ja til det første, og nei til det siste. Ikke ta det ille opp, men jeg har mitt eget hjem, og foretrekker det så langt det går.
Jeg skal ikke underslå at min replikk til din kollega kanskje kan ha vært litt vel skarp i kantene, og at du derfor ville jeg skulle utdype:
@AWieseDagbladet Ikke rystende, bare irriterende tendensiøst om Twitter & innbilt narsissisme. Mulig @janomdahl lider av utvidet hypokondri.
Over til saken: Årsakene til at jeg synes du er tendensiøs har sitt utgangspunkt i det jeg anser som en manglende nyansering av problemstillingen som formuleres i overskriften: Er Twitter en forfengelighetsmaskin?
Du forsøker antageligvis å svare på tesen (av ukjent opprinnelse) ”Twitter er en forfengelighetsmaskin”.
Du kommer så med en påstand:
”I det unge, ekspanderende universet vi kaller sosiale medier, kretser brukerne rundt hverandre som nervøse planeter og stjerner i et uferdig solsystem”
Dersom du bygger denne påstanden på anekdotiske observasjoner i et univers jeg ikke kjenner til, så synes jeg du skal vise til dem, og ikke generalisere denne ”nervøse kretsingen” til å gjelde alle og enhver. Både du og jeg vet at det er svært lite sannsynlig at flertallet på Twitter kretser nervøst rundt hverandre. Som du ser, så regner jeg med at betegnelsen ”sosiale medier” i denne konteksten peker tilbake på det spesifikke mediet du nevner i overskriften. Det mest presise du leverer her, er tesen om at det eksisterer kretser på Twitter. Twitterkretser som delvis overlapper og går utenpå hverandre.
Videre styrker du tesen din ved å sitere det du selv kaller en nettskeptiker, samtidig som du gir ham rett i at
”vi lever i den digtale narcissismens tidsalder”.
Jeg aner ikke hvilket belegg denne nettskeptikeren har for utspillet, og registrerer at du ikke løfter en tastaturfinger for å problematisere eller nyansere ytringen. Det burde du gjort.
Du har helt rett når du skriver at vi alle vil bli sett og elsket. Det jeg ikke helt kan se, er at du evner å lage en troverdig kobling mellom det allmennmenneskelige behovet for anerkjennelse, og det at Twitter skal bidra til en pervertering av noe som i utgangspunktet er innenfor normalen. Det finnes helt sikkert mennesker på Twitter som forsøker å høste så mye personlig anerkjennelse som overhodet mulig på et slikt sted, men at dette skal gjelde for flere enn noen svært få stiller jeg meg tvilende til. Oppmerksomhetssyke fungerer på Twitter sånn omtrent som det gjør i det analoge liv, det opptrer arbitrært og sier sannsynligvis langt mer om hvordan mennesker fungerer, enn miljøet.
Så følger dine underholdende men ikke fullt så representative anekdoter om deg selv, @orjas og @AWieseDagbladet. Jeg regner med du forstår meg når jeg sier at jeg ikke kan ta deg seriøst dersom du mener dette er bevis på en mer generell holdning på Twitter.
Det hjelper heller ikke at du har gjort Twittervju av (tilfeldig?) utvalgte tvitrere. Representativiteten er høyst tvilsom, og enhver konklusjone som utgår fra disse er derfor ugyldig.
Har jeg vist at du skrev en unyansert og farget artikkel om Twitter? Ja, det tør jeg påstå, skjønt jeg er usikker på intensjonaliteten. Er du klar over at du gir en temmelig farget fremstilling, eller er du uvitende om din egen uvitenhet?
Med all respekt, dette ble en hurtigskrevet og nokså kvasi-akademisk analyse, men utgangspunktet var jo heller ikke så strålende.
Mitt inntrykk av Twitter? For veldig mange er det saker, meningsutvekslinger og produktiv nettverksbygging som har hovedfokus. Men det er nå bare slik jeg ser det i min lille twitterkrets, jeg innrømmer at jeg ikke har oversikt.
Kollegaen din @AWieseDagbladet skrev dette på Twitter:
@iacob @janomdahl Det er fascinerende at all den intense tvitterreklamen ikke har brakt inn flere nye brukere. Medienes makt er overvurdert.
Dette var mitt svar:
Reklame? Som i prinsippet “all PR er god PR”? I et omvendt univers er elitisme og narsissisme sikkert tiltrekkende.
Dersom dere journalister slutter å omtale Twitter som en stilig bar med alle rettigheter - men med dustete gjester, så får vi kanskje flere naboer. For det ønsker vi jo?
Uansett, takk for ordvekslingen så langt, jeg setter stor pris på den, og ser frem til flere.
(Beklager for at jeg ikke har innehentet godkjenning av sitatbruk, samtlige berørte har fått lenke som trøst)
Oh, du er god. Les du psykologi eller noko?
Avil. Hehe, takk. Burde lest mer, med tanke på den breie kjeften
Takk for invitasjonen. Etter at du fant det riktig å karakterisere min artikkel som “irriterende tendensiøs” og meg som mulig lidende av «utvidet hypokondri» (?) på Twitter, burde jeg vel strengt tatt holdt meg borte, men når jeg først ba deg om en utdypning, setter jeg pris på at du tok deg tid.
Det er en mengde påstander her det kunne vært (svært) fristende å ta tak i, men jeg skal nøye meg med et par hovedpunkter.
Du etterlyser verifiserbarhet og representativitet. Vel, min artikkel ikke et forskningsarbeid, men en subjektv og kortfattet kommentarartikkel i en relativt, lett, slentrende form, skrevet for en tabloidavis. Den er selvsagt generaliserende, i form av en påstand basert på mine oberservasjoner og erfaringer gjennom femten år som nettbruker, nettgründer og nettkommentator, storforbruker av nettlitteratur og mangeårig deltaker i nettdebatten.
Jeg er – selvsagt subjektivt – overbevist om at det du kaller «oppmerksomhetssyke», enten den opptrer arbitrært (sic) eller ikke, er en viktig drivkraft for mange av oss som bruker sosiale medier – ofte mer enn mange tenker over.
Reaksjonene, både fra mange som svarte da jeg spurte de vel 2500 som følger meg på Twitter om dette før jeg skrev artikkelen, og nå i etterkant, tyder på at mange deler dette synet.
Det meste jeg skriver om sosiale medier dreier seg om deres demokratiserende og positivt samfunnsendrene kraft. At noen blir provosert av at jeg også napper litt borti en annen side ved fenomenet, lever jeg fint med.
At du, som en av ganske mange upresise gjengivelser av mine synspunkter, hevder at jeg mener Twitter skaper en «pervertering» av et almennmenneskelig fenomen (behovet for å bli sett), er jeg imidlertid ikke like glad for. Hadde du lest min artikkel litt nøyere, ville du sett at jeg nettopp påpeker at dette ikke er et nettfenomen: Det er forsåvidt ikke spesifikt for nettet: Vi vil så inderlig gjerne bli sett, og elsket, skriver jeg.
Din udokumenterte
påstand om at vi journalister omtaler Twitter som «en stilig bar med alle rettigheter – men med dustete gjester», er en av mange påstander i din bloggpost jeg tror at jeg, etter 15 års arbeid med å forsøke å forstå og formidle viktigheten av sosiale medier, skal overlate til noen som eventuelt føler seg mer kallet å svare på.
Beste hilsener fra Jan Omdahl
Jan Omdahl: Takk for respons.
Jeg tror innledningsvis jeg bare vil påpeke det som antageligvis ikke kom tydelig frem: diagnosesetting er ikke behagelig, hverken for deg eller andre. Og her føler jeg at det var du som begynte. Jeg skrev en sleivete kommentar på Twitter som respons på det jeg oppfatter som sleivete diagnosesetting fra din side.
Selv om man ikke pretenderer å levere forskning, synes jeg det allikevel kan være greit å ha en noenlunde edruelig nyansering av det fenomenet man omtaler. Kanskje særlig da.
Det at du skriver “Vi ønsker alle å ha tiltrekningskraft som et svart hull.” og senere poengterer at dette gjelder både det analoge og digitale liv, gjør det jo ikke noe bedre? Alle er narsissister?
Jeg er enig i at du har skrevet mye bra om sosiale medier
Denne gangen gjorde du det ikke, i mine øyne.
Beste hilsener fra HHS.
1. Dette er en form for nettdebatt jeg virkelig liker – en nettdebatt som går på tvers av forskjellige nettjenester og nettsteder.
2. Denne definisjonen av Twitter skal jeg bruke fra nå av: «En stilig bar med alle rettigheter – men med dustete gjester».
Forøvrig var det ikke noe galt med kommentaren til Omdahl. Jeg går bare litt i vranglås når det er Andrew Keen som nok en gang skal få slippe til med sitt idiotiske narsistiske speil – som han ikke engang tør stå inne for på sine foredrag.
Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad
Nettmedier er ikke likeverdige. Måten de er laget på legger til rette for bestemte mønstre i kommunikasjonen. F.eks. la BBS’ene på 90-tallet til rette for små, skjermete grupper på 10-100 mennesker som kommuniserte desentralisert med hverandre, litt som en klubb. Usenet gjorde det samme i større skala, for 10 til 10 millioner, og det utgjorde en stor forskjell. Måten man snakket på ble annerledes, mer som et folkemøte hvor alle har hver sin mikrofon. Blogger havnet et sted i mellom: Mindre kaos enn Usenet, men mer sentralisering enn BBS, og mye mer hierarki.
Et par andre eksempler: IRC, som er like avgrenset som BBS’ene var, (små, tette miljøer), men mer øyeblikkelig og kortfattet. SMS, som er totalt desentralisert.
Poenget er – teknologien betyr mye for hvordan kommunikasjonen foregår. En viktig faktor er “hva får man klapp på hodet for”. Mange virkelig store diskusjonsforum på webben har f.eks. prøvd seg fram til modeller for karma, dvs. poeng brukerne utdeler til hverandre. Resultatet er delvis at brukere oppfører seg snillere, men også at de oppfører seg på en måte som de tror at andre brukere vil gi dem poeng for. Et eksempel på noen som har gjort dette riktig er StackOverflow.com, en spørsmål-svar-site for programmerere.
Poeng-modeller fungerer akkurat som Jan Omdahl beskriver, som å få experience points i et spill. Spillutviklere har eksperimentert med dette en stund, og funnet ut at hvis du skal hekte folk på et spill så skal du gi dem hyppige, små klapp på hodet. “Flink spiller!”
Ved å fokusere så mye på antall followers som Twitter gjør så har de egentlig gjenskapt den samme effekten. Teknologien oppfordrer ellers også til et hierarki, langt mer enn blogger gjør. Det at alt skjer umiddelbart og i så stor skala legger også til rette for mobb-effekter. Jeg fulgte med på Twitter under #AmazonFail-saken – jeg har aldri hatt en så sterk fakkel-og-høygaffel-følelse på nettet noen gang. Ordentlig gøy, (og litt skummelt).
Ellers er jeg egentlig enig med kommentaren på artikkelen om at dette kanskje hører hjemme i et fagblad for journalister, siden det er mediefolk som gjerne er mest opptatt av Twitter. Det er litt som når bloggere blogger om blogging, det er ikke så mange andre en bloggere som bryr seg.
Anders Brenna: Jeg synes Andreas Wiese, kollegaen til Omdahl sa det bedre:
“Stilig bar med det vanlige utvalget gjester som vanker på stilige barer”.
Enig, la narsissismesnakket ligge.
Bjlørn Stærk: Tviler ikke på at spillutviklere har lest behaviorisme. Eller, jeg vet at de har det.
Det er opp til hver enkelt hvilken betydning antallet followers har. For meg har selve antallet ingen betydning, så lenge jeg aldri hører noe fra et stort antall av dem.
Ellers er jeg enig i bekymringen for mobb-effekter. Særlig der enkelte benytter sjansen til å lange ut mot samme objekt gang på gang, uten å tilføre noe nytt, men bare mer av det samme. Det grenser til mobbing.
Ja det vil være forskjellig hvor mye folk legger vekt på det. Så det blir riktigere å si at Twitter legger opp til å være en forfengelighetsmaskin.
Det blir interessant å se hvilke Twitter-mobber som dukker opp framover, og om det skjer noe der som får varig betydning.
Dette slår meg som en meningsutveksling mellom to som har omtrent gjort like lite forarbeid, og egentlig vet ikke helt hva de snakker om, men syns det er hyggelig å gjengi sine egne syn, basert på sine egne erfaringer. Like lite imponerende fra begge. Men det er vel det blogging handler om. Uttale seg. Bli hørt.
Bjørn Stærk, din kommentar er i så måte forfriskende. Jeg er helt enig med det du skriver om de forskjellige teknologiene, de gir rammer for kommunikasjon på godt og vondt. Men et spørsmål til deg: Gitt at Twitter har et innebygd belønningssystem knyttet til følgestatus, betyr ikke det også at det er et innebygget system som over tid polariserer? Og er ikke det grunnen til at du lett får nevnte mobbe-effekt? For alle som har lest et snev av psykologi, så vet man sosiale normer bryter lettere sammen når man plasserer veldig mange likesinnede sammen.
Torbjørn: “Og er ikke det grunnen til at du lett får nevnte mobbe-effekt? For alle som har lest et snev av psykologi, så vet man sosiale normer bryter lettere sammen når man plasserer veldig mange likesinnede sammen.”
Jeg lurer på om det kanskje er mer aktuelt for blogger, at lesere og skribenter bygger opp nettverk av likesinnede som fungerer som beskyttete bobler. Jeg har iallefall sett en del av dette, og til dels deltatt innenfra i et par av dem.
Twitter-mobber tror jeg heller man bør forstå som en form for virusspredning, hvor enkle og fengende ideer sprer seg lynraskt fra person til person. AmazonFail-saken var på en måte en “naken greve jager neger med øks”-greie, helt perfekt egnet for et slikt nettverk. Riktignok hadde alle som deltok noen verdier til felles (“ikke diskriminer homofile”), men dette var ikke en sak de brente sterkt for til ellers, det var bare en idé som kom fykende som mange hadde lyst til å spre videre. Og teknologien gjorde at det ble en eksplosjon av det. Med blogger hadde det kanskje blitt mer stille og langvarig, og forbeholdt en bestemt meningsboble.
Ellers ser man sammenbrudd av sosiale normer klarest for Usenet-type diskusjonsforum, hvor veldig mange mennesker forsøker å snakke samtidig, og det er lett å gjemme seg bak pseudonymer. Da må man rope høyt og være ekstrem for å få oppmerksomhet. Anonymitet generelt bidrar til drittsekkoppførsel, men fordi man med blogger og Twitter aktivt velger hvem man skal følge med på de som i et stort forum ville vært sentrum for oppmerksomheten mer marginalisert.
Bjørn Stærk:
Jeg tenker ikke på polarisering i en forstand av beskyttende bobler eller nødvendigvis nettverksbygging.
Det du nevner med virustankegang syns jeg kan være en interessant innfallsvinkel, så lenge man ikke ignorer kontekst, og tror at ideen i seg selv er nok. For at du skal få med disse menneskene som ikke brenner sterkt for den, må man oppnå et visst momentum vil jeg si(jeg ser ikke bort fra sedvanlige mobb fenomener virker like bra på internett som andre steder, hvis kommunikasjonen foregår kjapt nok).
Det er nettopp her jeg mener polarisering kommer inn. Ved at enkelte ideer får en enorm fart initielt, nettopp fordi ideen sirkuleres rundt i en homogen gruppe(som oppstår som følge av hvem man følger og hvem man følges av), vil man enklere oppnå nevnte momentum som gjør at saken til slutt lever litt sitt eget liv.
Og når jeg nevnte sosiale normer så henviste jeg ikke til at enkeltpersoner bryter dem(a la forumtroll), men at grupper sammen gjør handlinger som ingen av dem alene ville gjort. Å krangle høylytt på internett er vel nesten den sosiale normen, hvis man skulle sett på totaliteten av hva som finnes her.
Jeg er forøvrig uenig i at Twitter gjør dette bedre enn blogger, jamfør din kommentar om at teknologien gjorde at det ble en eksplosjon av det. Det finnes nok av saker som har “eksplodert” som en følge av at blogger har tatt tak i dem, men jeg er enig i at Twitter får saken relativt fortere opp. Uansett så er det fremdeles de tradisjonelle nyhetsmediene som avgjør om en sak eksploderer eller ikke, og jeg vil våge å påstå at hvordan de velger saker ikke avhenger av hvilken teknologi som er brukt.
“og jeg vil våge å påstå at hvordan de velger saker ikke avhenger av hvilken teknologi som er brukt.”
Tja, det påvirkes av deres egne teknologier. TV, radio, avis, der legger også teknologien til rette for noen måter å kommunisere på. Men ja, det er de som virkelig har påvirkningskraft.
Uansett, det er spennende å følge med på disse tingene. Mon tro hvor mange nye kommunikasjonsformer det fremdeles gjenstår å utvikle, som er forskjellige nok fra det vi har nå til at de får andre bruksmønstre.
Utrolig flott blogg, du skriver bra ! Jeg linker deg på min jeg, hvis ok – mye å lese her, får bruke varmen til å lese litt. Ha en flott dag i varmen !
Vi kan i alle fall forsøke å bli enige om at utvidet/overdrevet bruk av fremmedord ikke nødvendigvis øker kvaliteten på innholdet.