Da er det på tide å ta en ny runde med det tabubelagte temaet ’menns vold mot kvinner’ i parforhold. La meg si det først som sist; kvinner er også utøvere av vold. De dreper bare ikke fullt så ofte som mennene. Det florerer med uvitenhet om dette temaet, og fordommene mot både voldsutøverne og voldsofrene er mange. Noen av mytene rundt vold i nære relasjoner skal jeg forsøke å knekke her.
Først noen tall
Statistikken viser at hver fjerde kvinne er utsatt for vold av sin partner (Edit etter kommentar fra Ondekvinner: en eller annen gang i løpet av livet), og i hvert ellevte parforhold var mannens vold livstruende. Menn utsettes også for vold i nære relasjoner, men kvinner er fem ganger mer utsatt for vold av partneren sin. En undersøkelse gjort av NIBR viser at menns vold ofte fungerer som et maktmiddel i parforholdet. (Alle tall er hentet fra NIBRs rapport, gjengitt av Amnesty International) De mest opprørende tallene, er statistikken over antallet drepte kvinner. 81 kvinner er drept av sine menn siden årtusenskiftet.
Hva er vold?
En mulig definisjon er denne: ”Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil”.
Det er mye fokus på blåveiser og fysisk utagering. Volden starter nesten aldri der. La oss ta en titt på forskjellige typer vold. I en hovedoppgave på profesjonsstudiet i psykologi opereres det med seks typer.
- Fysisk vold rommer et vidt spekter av handlinger. fra mindre alvorlige handlinger som ørefik, til alvorlig mishandling med dødelig våpen. Ulike handlinger som holding, dytting, klyping, slag, spark, våpenbruk og drap vil utgjøre ulike alvorlighetsgrader av begrepet fysisk vold.
- Seksuell vold omfatter all vold som er rettet mot en persons seksualitet, fra seksuell trakassering til brutal voldtekt.
- Materiell vold kan være å kaste ting eller slå i stykker inventar. Trusselaspektet ved slike ødeleggelser blir ofte assosiert med fare for fysisk skade.
- Psykisk vold kan deles inn i sju undergrupper: direkte trussel, indirekte trussel, degradering og ydmykende atferd, kontroll, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold.
- Latent vold. Et viktig aspekt ved vold i hjemmet er den underliggende trusselen om ny vold. Denne trusselen vil kunne styre alt de utsatte gjør og foretar seg i et forsøk på å unngå ny vold. Volden er da til stede hele tiden i kraft av sin mulighet. Dette er kanskje den mest dominerende voldsformen i et parforhold.
- Motvold. Forsøk på å oppheve voldsepisoder, trakasseringer eller skjeve maktforhold kan skje ved utøvelse av vold. Man forsøker å stoppe vold med vold. Ofte som siste utvei. Noen vil kalle det forsvar.
Hvorfor utøver partneren vold?
Vold kan sees på som en form for maktutøvelse, eller som en form for kommunikasjon. Veldig ofte handler det om et kontrollbehov og/eller en avmaktsfølelse. Volden blir et handlingsalternativ for å mestre avmaktsfølelsen. Årsakene som ligger bak kontrollbehovet eller avmaktsfølelsen kan være mange og sammensatte. De må sees på individuelt.
Sykelig sjalusi er en ikke sjeldenen faktor i partnervold, også der volden ender i drap. Grensene mellom hva som er normal og sykelig sjalusi er flytende. En vanlig oppfattelse er at sjalusien er sykelig dersom den ikke har rot i virkeligheten, men bygger på ubegrunnede mistanker om utroskap, og grunnløs frykt for å bli forlatt. Veldig ofte kommer tegn på sjalusi og kontrollering lenge før slagene. Kanskje kommer slagene aldri. Den psykiske volden har allikevel potensial i seg til å skade offeret alvorlig.
Ikke alle voldsutøvere er empatiløse psykopater. Det finnes virksom behandling for sjalusi. Dersom den sjalu personen erkjenner sine problemer og aktivt forsøker å jobbe med seg selv, er det håp. Sjalu personer vil ofte forsøke å legge skylden på partneren, men sykelig sjalusi er alltid den sjalu personens ansvar. Psykolog Frode Thuen har her en utmerket artikkel om sjalusi. Den er å anbefale.
Hvorfor kan hun ikke bare forlate ham?
Dette spørsmålet er ikke så rent sjelden et forsøk på å distansere seg fra den voldsutsatte. Man takler rett og slett ikke ideen om at man kunne vært et offer selv, og derfor oppstår manglende sympati for kvinner med holdninger som ”hadde det vært meg ville jeg gått på dagen”. Så enkelt er det imidlertid ikke. Akkurat som ved årsakene til vold, er også forklaringene på hvorfor kvinnene blir værende komplekse og sammensatte. Langvarig undertrykking, frykt, økonomi, barn, følelseskaos, kjærlighet og håp om endring, lært hjelpeløshet, skam, volden er holdt skjult, dårlig samvittighet overfor barna eller mannen, for å nevne noe.
Hvem havner i voldelige relasjoner?
Alle typer kvinner kan potensielt bli offer for partnervold. Det kan bli deg. Det kan være moren din, søsteren din eller den kompetente og høytlønnede sjefen din. Fordi det er ikke hos kvinnene som blir mishandlet ansvaret ligger. Skylden ligger alltid hos den som mishandler.
Jeg har forresten skrevet om dette før, i Dagbladet.
Foto: Skjermdump fra VG.no
Jeg ante ikke at matriell vold var et begrep. Da har jeg opplevd mange flere voldsopplevelser enn jeg trodde. Den hjelpeløse «OMG, der gikk den askjetten! Hjelp!» samtidig som det jo ikke egentlig er “farlig” for deg.
Takk for et godt og informativt innlegg.
Virrvarr: Det med tallerkenknusing blir vold når den kan knyttes opp mot definisjonen av vold. Mulig det er nettopp det du har opplevd?
Ellers tror jeg det godt kan ryke en kaffekopp sånn annenhvert jubelår, uten at det er å regne som vold. Håper jeg
En gang i “urtiden” uttalte en medstudent av n (ved samme institutt som deg HH) omtrent dette:
“Æ kaste nå nån koppa å asjetta i væggen no å da, men når æ står der med kniven og vil stikk, så e de liksom hainna bærre dætt ned.”
Vi vil mene at dette ikke er materiell vold, men temperament.
Ellers er vi opptatt av at vi må kunne være i stand til å skille mellom det å forstå intellektuelt hvorfor (som regel) menn til tider mister kontrollen – og det å vise forståelse for det.
Det foregår veldig mye irrasjonell tenkning hos et menneske i ferd med å ta sitt eget liv. Venner og bekjente som fyrer opp under – det er fa’li, det!
Bra med myteknusing, men må bare påpeke at de tallene fra Amnesty gir et fortegnet bilde av virkeligheten. “Hver fjerde kvinne er utsatt for vold av sin partner” høres ut som om det er vold i hvert fjerde parforhold man kan se rundt seg. Det faktiske forholdet er at “26,8 prosent hadde opplevd en eller flere former for vold i nåværende eller tidligere parforhold”. Hvis jeg husker rapporten fra NIBR riktig kan dette altså dreie seg om avsluttede forhold som ligger langt tilbake i tid. Altså en av fire har opplevd vold i løpet av livet. Jeg synes dette er ille nok, ikke nødvendig å overdrive situasjonen.
Det der med “hvorfor kan de ikke bare gå” er også interessant. Finnes en del statistikk som tyder på at det å gå er det aller farligste. Ikke bare-bare å gå når man potensielt kan sette seg selv i livsfare.
raagraum: Jeg er ikke helt sikker på hva du forsøker å poengtere her: “Ellers er vi opptatt av at vi må kunne være i stand til å skille mellom det å forstå intellektuelt hvorfor (som regel) menn til tider mister kontrollen – og det å vise forståelse for det.” ?
Ondekvinner: Viktig presisering! Jeg registrerte ikke den nyansen, selv om jeg tenkte “i løpet av livet”, så kom det ut feil i teksten. Men som du sier, det er ille nok allikevel. Skal legge inn en korreksjon i posten.
Frykten for fatal vold ligger gjerne som et bakteppe der kvinner holder ut altfor lenge i voldelige relasjoner. Det var ett av mine hovedpoeng i Dagbladet-artikkelen. Men noe statistikk har jeg ikke sett på det. Vet du om noen kilder?
Skal vi se. I NIBR-rapporten heter det:
“Et betydelig flertall av de informanter som har erfart at partner anvendt makt, oppgir at dette er erfaringer som stammer fra et tidligere, tilbakelagt parforhold. Det synes altså klart at vold og maktbruk er medvirkende til at parforholdet blir oppløst. Men det å ta skritt for å oppløse forholdet fører i svært mange tilfeller til nye og mer eller mindre overlagte former for voldsbruk. Svært mange kvinner (men også mange menn) har opplevd at en tidligere partner opptrådte truende, anvendte vold eller bedrev trakassering etter at parforholdet
var oppløst.”
Ellers minnes jeg å ha lest noe om at mange partnerdrap skjer i forbindelse med skilsmisse eller brudd. Men husker ikke hvor jeg har det fra.
Ondekvinner: Takk for tillegget, jeg har ikke fått med meg alt, det ble mye tekst å lese bare for å skrive denne posten. (Så plutselig at jeg har glemt å lenke i tillegg til at jeg har stavet NIBR feil. Yakk)
Enten så er det med at brudd frembringer mer og alvorligere vold veldig logisk for de fleste, eller så er det meg og det at jeg har førstehånds og andrehånds erfaringer som støtter det. Fint at det nå også kommer frem i undersøkelser.
Jeg fikk bare lyst til å si noe om at når man snakker om vold, overgrep og krenkelser trekker man gjerne fram de ekstreme tilfellene, som jo er ille nok i seg selv og som vi selvsagt må jobbe mot og fokusere på(!), men jeg tror at det er vel så viktig å få fram satt fokus på “småtingene” for det er veldig mange som opplever mindre overtramp som enkeltstående kanskje ikke er svært skadelige eller krengende, men hvor summen av alle de små tingene likevel blir en enorm belastning for den som opplever det – eller er opptakter til noe større. Jeg tror nemlig at veldig mange prøver å rasjonalisere bort “småting” de opplever i det lengste og når man sammenlikner disse “småtinga” med de ekstreme hendelsene som andre har opplevd kan man fort tenke at “dette er jo ikke sååå ille”.
Dette var veldig utilfredsstillende formulert. Beklager. Jeg prøver å forklare videre.
Det jeg prøver å si noe om er at når man opplever gjentatte ubehagelige “småting” fra foreldre, søsken, kjærester, ektemenn osv. og hvor man enten ikke når igjennom om man sier ifra at “dette var ikke ålreit”, kanskje man blir tildelt skylda for at ting skjer av den som utfører handlingen, eller kanskje man ikke tør si ifra så er det egentlig ganske viktig at man tidligst mulig – om man kan – setter en grense. Den grensa er gjerne at man må gå – om man kan – for det blir som regel ikke enklere siden om den som utøver denne typen vold opplever at han eller hun faktisk kan kontrollere/ramme.
Du kan denne kommentaren, HHS. *peke over*
Haha. Her har vår-pollenhelvetet og eksamenssesongen satt inn for fullt og jeg greier visst ikke gjøre noe rett i dag.
Nei, så mange skrivefeil, jeg prøver igjen:
Jeg fikk bare lyst til å si noe om at når man snakker om vold, overgrep og krenkelser trekker man gjerne fram de ekstreme tilfellene, som jo er ille nok i seg selv og som vi selvsagt må jobbe mot og fokusere på(!), men jeg tror at det er vel så viktig å få fram/ satt fokus på “småtingene” for det er veldig mange som opplever mindre overtramp som enkeltstående kanskje ikke er svært skadelige eller krenkende, men hvor summen av alle de små tingene likevel blir en enorm belastning for den som opplever det – eller er opptakter til noe større. Jeg tror nemlig at veldig mange prøver å rasjonalisere bort “småting” de opplever i det lengste og når man sammenlikner disse “småtinga” med de ekstreme hendelsene som andre har opplevd kan man fort tenke at “dette er jo ikke sååå ille”.
Dette var veldig utilfredsstillende formulert. Beklager. Jeg prøver å forklare videre.
Det jeg prøver å si noe om er at når man opplever gjentatte ubehagelige “småting” fra foreldre, søsken, kjærester, ektemenn osv. og hvor man enten ikke når igjennom om man sier ifra at “dette var ikke ålreit”, kanskje man blir tildelt skylda for at ting skjer av den som utfører handlingen, eller kanskje man ikke tør si ifra, så er det egentlig ganske viktig at man tidligst mulig – om man kan – setter en grense. Den grensa er gjerne at man må gå – om man kan – for det blir som regel ikke enklere siden om den som utøver denne typen vold opplever at han eller hun faktisk kan kontrollere/ramme.
Greit, vi har tendenser til (for å si det pent) til å være kryptiske.
Det handler om to vidt forskjellige meninger av begrepet “å forstå.”
Som samfunnsforskere (PFI driver fortsatt med det, eller?) kan vi finne ut av hva slags forhold som fører til at person NN utfører handling x, ikke sant? At vi forstår dette, betyr verken at vi godtar eller tar avstand av handling x, utført av NN.
Den andre betydningen av ordet er når vi opplever og uttrykker en emosjonell forståelse, innlevelse av et annet menneskes følelser som fører til handlinger.
Et av de mer groteske uttrykk for det siste er hvordan journalisten Per Ståle Lønning for mange år siden opplevde at han forsto (emosjonelt) så godt situasjonen til en mann at han dekke live en barnehageokkupasjon med våpenmakt. Journalisten “forsto” i betydningen “godtok”, levde seg inn i.
Vi skal enn så lenge være forsiktige med saka på Nesøya, men reint generelt, fordi det skjer såpass mange sånne saker:
Det finnes menn som mer eller mindre rettferdig opplever at de blir dårlig behandla av eks.-dame og/eller myndigheter. Noen, og heldigvis slettes ikke alle, sånne menn greier ikke å komme seg ut av denne fella. For det er ei tankefelle. Enhver som havner i et samlivsbrudd har skyld. Begge parter.
Men tankefella er at når (også) den andre parten har skyld (moralsk, emosjonelt), så er “jeg” skyldfri. “Jeg” blir da et offer i egne øyne.
Hva skjer hvis denne emosjonelt “skyldfri” personen bli utsatt for kontakter som støtter opp om denne tankegangen? Som sier noe sånt som: “Fy faen, sånn som du er blitt behandla av den dama (eller mannen, men det er sjeldnere). Ikke noe rart om det snart rabler for deg!.”
Og, hvis han nå kommer til å uttrykke at han ønsker å ta livet av “tispa” (for å velge et mulig uttrykk): Hvilket ansvar har de av “vennene” som sier “selvfølgelig, sånn som hun er så …”
I motsetning til de som stopper opp, bremser, og sier: “Det der mener du ikke.”
I det irrasjonelle feltet som kommer før at noen tar sitt liv, er logikken (i alle fall ofte) snudd på hodet. Det varierer fra det selvutslettende: “Alle får det bedre når jeg er død” til det motsatte: “Når jeg har tatt livet av meg, så kan de angre, da!”
Absurd nok, den siste tanken kan omfatte de som drepes: Det å ta dem med seg er den ytterste hevn.
Enhver som støtter opp under slike funderinger er skyldig. I alle fall moralsk.
Undre: Grenser kan forskyves gradvis og nesten umerkelig helt ut til kanten av stupet, det er helt sikkert.
Og derfor er det som du sier viktig å legge merke til de små ‘ubetydelige’ tegnene. Det er ikke få kvinner og menn som trenger å styrke sin evne til grensesetting.
raagraaum: Takk for fin kommentar. Dersom du tar deg bryet med å lese kvinnenes egne beretninger i hovedoppgaven jeg har brukt som kilde, , vil du finne at enkelte av de mishandlende mennene hadde kamerater som støttet dem i mishandlingen. Et negativt kvinnesyn (misogyni) er en mulig forklaring.
Ang. språk/begrepsbruk. Selv blander jeg aldri ‘å forstå’ og ‘å forsvare’.
Har bare anledning til å kikke litt overfladisk på hovedoppgaven – spennende, men blant så mye annet.
Det vi er ganske så sikker på er at hvis en mann gikk inn blant menn som mishandler, med sosialantropologiske metoder, ville man finne at uttrykket “_enkelte_ av de mishandlende mennene hadde kamerater som støttet dem i mishandlingen” ville forandre seg til noe i retning av “_nesten alle_” og videre at det nyanseres fra menn til mennesker som alt fra direkte støtter til viser betydelig forståelse for.
Blant disse andre ville man finne alt fra kamerater, søsken, mødre, fedre … og i en del riktig så ille tilfeller, også svigermor.
Etter vårt skjønn er det viktig at vi alle, i enhver sammenheng der vi kommer over mennesker som “forstår” i betydningen “godtar, ser med velvilje, ikke avviser” vold, har moralsk mot nok til å si far.
Eller, blant enkelte menn, kort og godt ti stille og trekke seg tilbake når den verbale “orgien” setter igang. (Menn er noen rare flokkdyr, men egentlig ikke å forskjellig fra andre som kan utsettes for deconditioning.)
Nest siste avsnitt skulle selvfølgelig slutte med “… si _fra_”
Flott innlegg du har skrevet.
Jeg tror jeg ville føye til enda to typer vold:
- Økonomisk vold (kontroll over økonomiske ressurser, spesielt når kvinnen har begrenset eller ingen inntekt selv)
- Religiøs vold (volden legitimeres ved å vise til “hellige” skrifter)
Kvinners fysiske vold mot barn er forøvrig minst like utbredt som menns, ifølge bl.a. en undersøkelse fra NOVA.
Etter å ha lest så mange definisjoner av vold tror jeg at jeg skiller meg ifra min kone og forlater mine barn. Jeg tørr ikke lenger ta sjansen på å utsette meg selv for potensiellt å bli voldsmann en vakker dag.
Men jeg er alvorlig. Denne voldsomme fokuseringen på volden, som i praksis rammer et lite ulykkelig mindretall, men som overforkuseres og overforklares og derigjennom allminneliggjøres, driver menn (siden de er representert 1-5) på defensiven og skaper en allminnelig usikkerhet og frykt for en dag å gå over streken, med dertil fatale konsekvenser.
Man kan ikke regulere eller forklare seg ut av vold. Vold er vold, men opplevelsen av vold er subjektiv og situasjonsbetinget og volden kan ikke bekjempes uten at hver og enkelt feier for egen dør. Slik sett er vold en privatsak.
Det er feil å bruke statesikk a typen 26%. Den betraktningen er fullstendig unøyansert og er like effektiv som å spørre “har du noen gang vært sulten” når du skal finne grunnlag for å bekjempe sult. Den statestikken mangler fullstendig proposjoner og er egnet for å takelegge, ikke oppklare saken.
(selv god å ha som påskudd for å holde saken varm)
Sannheten er, det er et lite mindretall som utøver betydlige vold imot et lite mindretall. Den volden behøver man ikke overforklare. Vold og vold som skal slås hardt ned på, men slå der hvor det skal slåes, og ikke spre voldsbegrepet for alle vinder.