E24’s Ørjasæter er en av mine favorittkommentatorer, men når hun tar for seg spørsmålet om brukerprofiler og autentisitet på Twitter, så er hun ikke like treffsikker som hun pleier å være. Hun mer enn antyder at autentisitet (i betydningen opphavsmann) er og bør være irrelevant.
Ørjasæter avslutter en smule oppsiktsvekkende sin artikkel med et sitat fra @iacob
Politikk bør ikke være en autensitetskonkurranse (sic!). Jeg er mer opptatt av hva Jens sier og hvorfor, enn hvem som har laget teksten.
Spør du en dreven bruker av sosiale medier om det forventes både relevans og personlige avsløringer på Twitter, selv når man innehar en offentlig rolle, så risikerer du å få et ubetinget JA!
Her får hun respons:
Spør du en mediehistoriker eller en professor i kommunikasjon, så kan det se ut som du risikerer å få et svar i samme gate. I boken Talerens troverdighet sier Anders Johansen om politikere og autensitet, før han minner oss om at politisk kommunikasjon finner sted i en atmosfære av alminnelig mistenksomhet; alle vet at den er taktisk og tendensiøs:
Om de mener hva de sier, er det bare fordi de tenker og føler som et sentralstyre eller en programkomite.
For virkelig å ’mene hva man sier’, er det nødvendig at man ’er seg selv’.
Altså: Den troverdige politiker bedrar ikke andre med vilje, vel og bra. Like avgjørende er det imidlertid at han ikke uforvarende gir inntrykk av å bedra seg selv. Den første av disse dydene heter oppriktighet, den andre heter autensitet (sic!).
Elin Ørjasæter gjør et lite relevant poeng av at ”entusiastiske unge medarbeidere” ikke er kompetente nok:
Men de unge forstår ikke risikoen som følger ved å være synlig og personlig på nye måter, og de har generelt mindre erfaring med bygging av politisk profil over tid.
Det er mulig hun har rett i at synlighet medfører risiko, samtidig er det her jeg mener hun bommer grovt. Hun slutter fra er til bør, uten å ha den normative kraften på plass. Det hjelper ikke om autentisitet medfører risiko for politikeren, så lenge det er autentisitet folk vil ha. Ikke minst er det slik at autentisitet selger. Dette vet de fleste redaksjoner med ambisjoner om å lykkes.
Anders Johansen understreker kompleksiteten rundt autentisitetsbegrepet i sin bok med følgende setning:
Autensitet (sic!) er den mest moderne av verdiene jeg forsøker å utrede her
Det er best ikke å være skråsikker. Man utreder. Slik er det når man skal undersøke et fenomen samtidig som man står med begge bena i et paradigmeskifte.
Kanskje er det heller slik at det er folk på Ørjasæters alder som har gått ut på dato, og derfor ikke forstår at spillereglene for bygging av en politisk profil har endret seg radikalt med de nye digitale mediene?
Dersom @jensstoltenberg skulle tvitre noe relevant, noe nytt, og ikke bare det tannløse pludderet “han” har levert så langt, så kan jeg forsikre om at hans autentisitet helt automagisk vil bli alt annet enn en likegyldig størrelse for leserne.
Jeg mener, har @orjas allerede glemt bølgene som kom i kjølvannet av hijab-saken, der Storbergets politiske rådgivere fremsto som tøylesløse aktivister med altfor ivrige tastaturfingre?
Kanskje er det heller slik at det er folk på Ørjasæters alder som har gått ut på dato, og derfor ikke forstår at spillereglene for bygging av en politisk profil har endret seg radikalt med de nye digitale mediene?
Det er best ikke å være skråsikker, var det ikke så?
Det er en interessant påstand, lyst til forklare litt mer hva denne radikale endringen består av?
Interessant kommentar. Det stemmer at jeg er litt uklar i konklusjonen. Dette er såpass nytt at fasiten rett og slett ikke finnes enda. Så jeg synes det er klokest å lande på litt “både og”.
“Det hjelper ikke om autensitet medfører risiko for politikeren, så lenge det er autensitet folk vil ha. Ikke minst er det slik at autensitet selger. Dette vet de fleste redaksjoner med ambisjoner om å lykkes.”
Men her er poenget mitt at politikerne faktisk kan velge hva de vil stille opp på. Og Stoltenberg bør “ta grep” om sin egen profil. Enten han da vrir den i den ene eller andre retningen. Dersom han blir mindre privat blir han på sett og vis mer autentisk. Muligens.
Bravo! Har faktisk intet annet å tilføye
Hm… det er litt teit at det jeg henger meg i opp i er den konsekvente feilstavingen av ordet “autentisitet” (skrevet “autensitet” ) gjennom hele innlegget.
Uansett – autentisitet er viktig – og personlig kunne det ikke interessert meg mindre hva Jensern dikterer – om man ikke har kontroll på deltagelsen i de sosiale mediene, og bare baserer seg på å diktere noe til en eller annen ghostwriter, så har man verken autentisitet eller forståelse for mediet. Problemet oppstår, nettopp slik Ørjasæter poengterer, når noen poengterer at det som dukker opp helt klart er falsifisert – om man har vært “åpen” om det eller ikke, så forventer man at de som uttaler seg faktisk er de som uttaler seg – gjennomsiktighet er fint, og det er lite som er så gjennomsiktig som ting som skjer på Internet – det er alltid noen som vil ha det som hobby å forsøke å finne ut at NOE er feil.
Desto mer respekt for de som faktisk tar ansvar, og forsøker å bygge seg selv.
Torbjørn: Et ‘kanskje’ i starten av setningen antyder vel at jeg er alt annet enn skråsikker
Denne radikale endringen er det vel ikke bare jeg som har oppdaget, tror jeg. Nå kan du finne en hel voksende bransje som speisaliserer seg på rådgivning i såkalt sosialdigital kompetanse.
Når det gjelder min halvfaglige synsing og uhøytidelige analyse om temaet sosiale medier, så bruker jeg teoretisk kunnskap fra flere disipliner, som bl.a. psykologi og medievitenskap, samt at jeg har lang og bred egenerfaring med bruk av sosiale medier.
Men for å ta opp tråden igjen: det radikale ligger altså i hvordan en kan tenke seg at “the medium is the message”, for å sitere en kjent frase fra medieteori om tv-verdenen. Jeg mener at mange av de samme prinsippene som dreier rundt denne aksen kan brukes på sosiale medier.
Dersom jeg jeg får tid en gang, skal jeg skrive en mer utfyllende og analytisk post med bruk av teori og empiri for å vise en måte å forstå utviklingen på.
Jeg får dessverre ikke betalt for bloggingen, priority is of the essence: Jeg har for tiden hjemmeeksamen i psykolingvistikk, så når den posten kommer er usikkert :-/
Elin Ørjasæter: Det er en ære, intet mindre, å ha deg på besøk.
Ja, politikere kan velge, og bør ha valgfrihet, men de bør av hensyn til det du kaller deres politiske profil ta bevisste og informerte valg. Særlig aktuelt er vel å faktisk forstå hvilke(t) segment de henvender seg til når de bruker sosiale medier. Der glapp det for Stoltenberg, etter min mening. Muligens
David: Takk!
PoPSiCLe: Takk for språkvasken, jeg har ryddet opp
Ellers er jeg helt enig i din kommentar. Siste setning er spesielt god!
[...] HvaHunSa [...]
For å starte med ei nydeleg sirkeldefinisjon: Dersom ein vil fange folk si interesse, må ein vere interessant for folk.
Så er spørsmålet, kva er av interesse? Er ikkje AP sitt landsmøte, industrien sine rammevilkår og bistandspolitikken sexy nok i seg sjølv? Er ikkje Jens allereie kjendis og mektig og litt hot og dermed ein mann med it-faktor i bøttevis?
Eg nektar å svare for Folket, sidan eg ikkje har spurt dei. Eg kan svare for meg sjølv. Eg likar at folk er vittige og vedkomande.
Døme: Elin Ørjasæter twitra i går om at ho plutseleg har oppdaga at Røkke sine aksjar ikkje berre er aksjar og papir og støv og skuggar, men at han eig industri som faktisk lagar ting, og derfor lurer ho på om nokon veit korleis desse dingsane ser ut.
Det er vittig, på så mange plan, fordi ho innrømmer noko, ho er utleverande og framstår som audmjuk og interessert. Og det er vedkomande fordi ho skriv om ei erkjenning som engasjerer oss som har industrien tett på og dermed i årevis har rive oss i håret over mediedekking som framstiller oljeindustrien som eit magisk sugerør mellom havbotn og oljefondet.
Med under 140 teikn viser ho journalisten som oppdagar at alle orda ho handterer til dagleg faktisk handlar om konkrete ting som fins i verda.
Med under 140 viser ho seg feilbarleg, menneskeleg og oppriktig interessert.
Dermed blir ho interessant å følge på twitter.
For meg.
Å framstå som ufeilbarleg, knusktørr og sakleg på alle vis, slik talsmenn og informasjonsmearbeidarar framstiller Jens, er verken vittig eller vedkomande, og dermed ikkje interessant.
Eg er ikkje så interessert i om telefonen til Jens fell i do. Men eg vil gjerne lese ting som avslører oppriktig undring og entusiasme.
HHS:
Full forståelse for bruk av tid på eksamen.
For å være pirkete, et resultat av å jobbe med tekst for lenge: ditt kanskje er knyttet til folk på en viss alder, ikke til spillereglene. Men hvis du mente et generelt kanskje, så er det jo greit.
Som en generell kommentar, så vil jeg vel si at det ikke er noe nytt at en politiker kan være interessant både i rollen som privatperson og som politiker, og at man kan framheve begge deler gjennom ulike typer teknologi. Det er ikke noe radikalt nytt her vil jeg påstå.
Jeg vil si at begge roller krever autensitet, men det er svært forskjellig hva det faktisk betyr. Som politiker er det det meningsinnholdet som er viktig for partiet, om Jens selv skrev det eller ikke, er ikke fullt så viktig spør du meg. Men dersom han ønsker oppmerksomhet rundt egen person, som Jens, så blir det noe helt annet.
Twitter er laget for det siste, og mange har derfor en forventning til Jens’ Twitter som kanskje er urealistisk tatt i betraktning hans rolle som statsminister. Jeg vet ikke om det ligger noe fare i at Jens blir mer autentisk på Twitter, spørsmålet er vel heller om det er hensiktsmessig bruk av tiden til en statsminister.
Man skal ikke alltid gi folket hva de vil ha heller…
Utrolig bra blogg!