Gerd Liv Valla med dramatisk hamskifte

Det har lenge vært spekulert i hva slags dyr Gerd Liv Valla egentlig er. Etter å ha holdt en famøs pressekonferanse der hun (ganske unødvendig) presiserte at hun ikke var en pusekatt, har diskusjonen rast om hvilket dyr som har de kvasseste klørne og de mest fremtredene rovdyrtrekkene. Etter å ha fått sin tålmodighet strukket med det som for henne er astronomiske lengder, der det ene feilaktige forslaget etter det andre har blitt servert, tar hun nå sin kløyvde tunge ut av munnen og avslører sin sanne art.

Hun er en slange!

Foto: Screenshot fra Nrk.no’s forside

Elin Ørjasæter leverer ujevn twitteranalyse

E24’s Ørjasæter er en av mine favorittkommentatorer, men når hun tar for seg spørsmålet om brukerprofiler og autentisitet på Twitter, så er hun ikke like treffsikker som hun pleier å være. Hun mer enn antyder at autentisitet (i betydningen opphavsmann) er og bør være irrelevant.

Ørjasæter avslutter en smule oppsiktsvekkende sin artikkel med et sitat fra @iacob

Politikk bør ikke være en autensitetskonkurranse (sic!). Jeg er mer opptatt av hva Jens sier og hvorfor, enn hvem som har laget teksten.

Spør du en dreven bruker av sosiale medier om det forventes både relevans og personlige avsløringer på Twitter, selv når man innehar en offentlig rolle, så risikerer du å få et ubetinget JA!

Her får hun respons:

Spør du en mediehistoriker eller en professor i kommunikasjon, så kan det se ut som du risikerer å få et svar i samme gate. I boken Talerens troverdighet sier Anders Johansen om politikere og autensitet, før han minner oss om at politisk kommunikasjon finner sted i en atmosfære av alminnelig mistenksomhet; alle vet at den er taktisk og tendensiøs:

Om de mener hva de sier, er det bare fordi de tenker og føler som et sentralstyre eller en programkomite.

For virkelig å ’mene hva man sier’, er det nødvendig at man ’er seg selv’.

Altså: Den troverdige politiker bedrar ikke andre med vilje, vel og bra. Like avgjørende er det imidlertid at han ikke uforvarende gir inntrykk av å bedra seg selv. Den første av disse dydene heter oppriktighet, den andre heter autensitet (sic!).

Elin Ørjasæter gjør et lite relevant poeng av at ”entusiastiske unge medarbeidere” ikke er kompetente nok:

Men de unge forstår ikke risikoen som følger ved å være synlig og personlig på nye måter, og de har generelt mindre erfaring med bygging av politisk profil over tid.

Det er mulig hun har rett i at synlighet medfører risiko, samtidig er det her jeg mener hun bommer grovt. Hun slutter fra er til bør, uten å ha den normative kraften på plass. Det hjelper ikke om autentisitet medfører risiko for politikeren, så lenge det er autentisitet folk vil ha. Ikke minst er det slik at autentisitet selger. Dette vet de fleste redaksjoner med ambisjoner om å lykkes.

Anders Johansen understreker kompleksiteten rundt autentisitetsbegrepet i sin bok med følgende setning:

Autensitet (sic!) er den mest moderne av verdiene jeg forsøker å utrede her

Det er best ikke å være skråsikker. Man utreder. Slik er det når man skal undersøke et fenomen samtidig som man står med begge bena i et paradigmeskifte.

Kanskje er det heller slik at det er folk på Ørjasæters alder som har gått ut på dato, og derfor ikke forstår at spillereglene for bygging av en politisk profil har endret seg radikalt med de nye digitale mediene?

Dersom @jensstoltenberg skulle tvitre noe relevant, noe nytt, og ikke bare det tannløse pludderet “han” har levert så langt, så kan jeg forsikre om at hans autentisitet helt automagisk vil bli alt annet enn en likegyldig størrelse for leserne.

Jeg mener, har @orjas allerede glemt bølgene som kom i kjølvannet av hijab-saken, der Storbergets politiske rådgivere fremsto som tøylesløse aktivister med altfor ivrige tastaturfingre?

Hva skal vi med nettdebatten?

Mulighetene for et politisk engasjement på nettet blir stadig utelatt som en relevant del av det demokratiske menneskets handlingsrepertoar.

Jeg har nettopp lest Lars Nyres kritiske kommentar til sosiale medier, der Twitter sidestilles med et par populære og luftige, men ellers svært betydningsløse sandaler, altså Crocs. Tankene mine går umiddelbart i retning Dag Solstad, Bernt Hagtvet og Hege Skjeie. Disse tre har alle til felles med Lars Nyre at de har dømt den frie samfunnsdebatten på nettet lukt nord og rett ned i kloakken. Det slår meg at de som stiller seg kritiske til et offentlig ordskifte som utfolder seg i sosiale medier har et felles problem; alle forsøker de å midle den frie nettdebatten.

Med andre ord: Dersom nettdebatten ikke kan brukes som et middel mot et definert mål, så har den ikke livets rett. Etter min mening gjør de seg dermed skyldige i en fatal feil. Nettdebatten hverken kan, eller bør midles. Nettdebatten bør være et mål i seg selv.

I følge Lars Nyre skal sosiale medier fungere som et middel til samfunnsomveltning, hva nå enn det er. Bernt Hagtvet mener paradoksalt nok at nettdebatten er en trussel mot det liberale demokratiet. Dag Solstad synes at ytringsfriheten ikke bør innrømmes folk flest, de kan jo komme til å si noe han er intellektuelt uenig i. Hege Skjeie konkluderer med at ”Twitter er bare tull”.

Så hva er egentlig poenget med sosiale medier og nettdebatter?

Poenget, etter min erfaring, bør være at et åpent og offentlig ordskifte bidrar til å øke både den individuelle og den kollektive bevisstheten. Hva det reises bevissthet rundt, vil alltid være preget av en varierende grad av subjektiv relevans, og kan vanskelig bedømmes objektivt. Det som er viktig for meg, trenger ikke være viktig for deg for at det fremdeles er viktig for meg. Og omvendt. Nettdebatten er i dette perspektivet først og fremst et spørsmål om prosess, og bør aldri reduseres til et spørsmål om substans.

Dersom vi skal tvinge nettdebatten inn i en ramme av mål/middel-tenkning kan vi like godt skrinlegge ideen om et offentlig demokratisk ordskifte. Sentralt i et deltakende demokrati ligger friheten til å utøve kritikk mot bestående autoriteter og tradisjonelle maktkonstellasjoner. Den friheten tok et kvantesprang med web 2.0. Et ferdig definert mål for nettdebatten representerer ikke bare et paradoks, men vil også representere et like stort sprang i motsatt retning av individets frihet og autonomi.

Det er ikke noe nytt og moderne og revolusjonerende over ideen om en offentlig meningsbrytning. Det nye er at det offentlige ordskiftet i dag har en bredere deltakelse enn på noe som helst annet tidspunkt i historien. En bredest mulig debatt bør være et mål i seg selv. Det er derfor uinteressant å forfølge spørsmål om det skal eller ikke skal åpnes ytterligere opp for et offentlig ordskifte. Et økende antall stemmer i det offentlige rom kan vanskelig tolkes som noe annet enn et sunt tegn på folkelig samfunnsengasjement og idealisme.

Det faktum at demokratisk engasjement i stor grad handler om prosess og en reell mulighet til deltakelse underkjenner ikke en innrømmelse av at det finnes ulike nivåer på engasjementets kvalitet. Den pågående debatten om kvaliteten på både form og innhold er en del av selve nettdebatten. En forventning om saklighet og hensiktsmessig språkbruk kan derfor forsvares, men virker mot sin hensikt i det øyeblikket forventningen fremstilles som et krav etter strengt oppsatte kriterier. Kritikken mot det som anses for å være støy i det offentlige ordskiftet er derfor ikke fullstendig malplassert, den er bare betydelig overdrevet. Ni av ti innspill rammes nemlig ikke av den nevnte kritikken.

Digitale verktøy gir muligheter for kulturelle møter og dialoger mellom mennesker som antageligvis aldri ellers ville kommunisert med hverandre. Teknologien kan derfor føre mennesker nærmere hverandre, istedenfor å opprettholde eller skape avstand, slik mange skeptikere vil hevde er tilfellet.

Jeg faller herved for fristelsen til å gjøre den pedagogiske filosofen Lars Løvlies ord til mine: motsetningen mellom menneske og (teknologisk) maskin er opphevet av det psykologiske og sosiale grensesnittet som oppstår mellom dem.

Spørsmålet jeg stiller meg helt til slutt er hvordan det stadig vekk er mulig å overse betydningen av den frie interaksjonen mellom menneske og samfunn med den begrunnelse alene at det skjer via teknologien?

Bjarne Melgaard – med rett til å begå overgrep?

Det er vanskelig å ikke bli provosert av Dagbladet.no’s artikkel om den norske kunstneren Bjarne Melgaard, som villig innrømmer at han i kunstens navn bruker bilder av barn han har hentet på en kjent pedofilinettside (edit: i et magasin for pedofile, ikke på en nettside). Melgaard mener det ikke er hans ansvar å undersøke opphavet til disse bildene. I prinsippet kan dette altså være overgrepsbilder.

Jeg kan ikke forholde meg til disse bildene på samme måte som de som har laget magasinene, for jeg forstår dem ikke

Melgaard serverer oss mer enn gjerne hule argumenter for at det etiske ansvaret i denne kunsten ligger hos betrakteren. Dersom man følger den logikken, er det naturlig å slutte at kunsten er en arena fri for moral og etisk ansvar. Moral er altså et individuelt spørsmål, og angår ikke fellesskapet. Moralen eksisterer derfor bare i ditt hode.

I tillegg ser ikke barna misbrukte ut, mener Melgaard. Han tillegger seg selv dermed evner som ennå ikke er kjent for hverken fagpersoner eller menigmann.

I et postmoderne samfunn der teknologien ikke bare legger til rette for, men også oppmuntrer til en offentlig deling av privatlivet ditt, er det ikke uproblematisk at det du deler med en hel verden kan brukes innenfor en ramme der det etiske ansvaret er fraværende. Dersom du for eksempel har bilder av barnet ditt lagt ut på nett, kan du en dag oppleve at de blir brukt i en fremmed persons private kunstprosjekt. I hvert fall dersom Melgaard slipper unna med prosjektet sitt uten juridiske følger.

Det eksisterer per i dag ingen lov som beskytter barn mot at foreldre eller andre kan publisere bilder av dem på nettet. Barn er per definisjon ikke i stand til å samtykke i slike publiseringer. Det er fordi barn ikke kan forutse mulige konsekvenser av en slik handling. Deres kognitive evner strekker ikke til, og barna er helt avhengig av at foreldre eller andre beskytter dem mot eventuelle krenkelser av deres integritet. Ja, for barn har i aller høyeste grad integritet. Det barna  ikke har i denne saken, er selvstendige juridiske rettigheter som beskytter dem mot krenkelser som det Melgaard påfører dem med prosjektet sitt.

I barnekonvensjonens artikkel 16 heter det:

Privatliv, ære, omdømme 1. Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme. 2. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

Jeg finner det interessant at utstillingen finner sted i et land som ikke har ratifisert barnekonvensjonen. Kunne dette skjedd i Norge?

Foto: Faksimile fra Dagbladet.no

Ingen bilder er rene kopier av virkeligheten

En gammel debatt har på ny sett dagen lys etter at en pressefotograf ble disket i en dansk konkurranse for pressefotografer. Jeg kjenner denne debatten godt fra min aktive tid på Foto.no. Den gangen var det den rene skyttergravskrig mellom analoge og digitale fotografer.

Det er viktig å huske at vi her trolig snakker om en sjanger som også kalles dokustills. Altså bilder med dokumentarisk innhold. De har som oppgave å vise hvordan noe var, eller er. De skal aller helst fortelle en historie fra virkeligheten. Det er derfor ikke irrelevant å stille noen krav til graden av faktisk gjengivelse av en hendelse eller en situasjon.

Når det er sagt, så stiller jeg meg tvilende til at justering av farger og kontrast er nok til å diskvalifisere et bilde som en relevant gjengivelse av virkeligheten. Dersom lovligheten av en slik justering skal graderes, så kan jeg ikke skjønne annet enn at sort-hvitt bilder ikke lenger kan regnes som dokumentariske eller relevante gjengivelser av virkeligheten.

Dersom man fjernet, endret eller la til et element i et bilde, så ville jeg kunne gått med på at den dokumentariske faktoren trolig var eliminert. Med elementer så mener jeg gjenstander, dyr, natur eller personer.

Det er ikke hensiktsmessig å kalle all bruk av photoshop for manipulasjon med negativt fortegn. Skal man i så fall følge den logikken, så ville all fotografering innebære manipulasjon, enten man bruker autoinnstillinger og lar kameraet ta tekniske avgjørelser for deg, eller man gjør manuell bruk av speilrefleks og dermed selv tar aktive innstillingsvalg.

Bildet som er gjengitt over her, er tatt med et lite digitalt kompaktkamera. Det innebærer at jeg ikke kunne velge blender eller lukkertid, f.eks. Bildet som kom ut av akkurat dette kameraet er konvertert automatisk i kameraet til en jpg-fil. I konverteringen skjer det ting som jeg hverken kan forhindre eller som ikke nødvendigvis er ønskelige. Derfor photoshop. Med svært enkle grep har jeg laget et bilde som gjengir mer informasjon enn den filen som kom rett fra kameraet. Jeg har på langt nær gått så drastisk til verks som den diskvalifiserte fotografen, men man kan allikevel se vesentlig forskjell på mine to versjoner av samme bilde. Om man liker det “ubehandlede” eller det photoshoppede bildet, er i siste instans en smakssak.

Så langt er nyhetsekstremisten Harald Stanghelle villig til å gå når han skal redde Aftenposten

Ja, jøss, Forsvaret har det jo med å avkrefte eller bekrefte ansettelsesforhold i etterretsningstjenesten offentlig. Ingen hemmeligheter der i gården, nei.

Samtidig viser dette hvor langt ekstremistiske miljøer som støtter den Israelske høyresiden er villige til å gå, sier Stanghelle.

Han mener personer i det israelske miljøet i Norge også må ha visst om bløffen, dersom det stemmer at David Weiss ikke er den han har utgitt seg for å være.

Det er riktig så deilig å ikke være journalist eller avisredaktør om dagen. For dersom jeg var det, så ville jeg havnet i samme bås som det Aftenpostens journalister Gjestad, Barstad og Claussen har gjort med sitt elendige arbeid i Weiss-saken. For ikke å snakke om avisens politiske redaktør, Harald Stanghelle. Vi snakker selvsagt om båsen som ekstremist. La meg forklare.

Vi vet jo alle at avisene har trange økonomiske kår om dagen. Mange arbeidsplasser står i fare, og kampen om leserne har spisset seg ytterligere. Det står om liv og død i avishusene bortetter. Da gjelder det å finne noe sensasjonelt som kan redde dagen, om ikke hele nyhetsuka, må skjønne.

Hva er vel bedre enn en skikkelig spionthriller? Det er jo tross alt påske. Som tenkt i Aftenpostens redaksjon, så gjort. Resultatet er saken om ”etterretningsoffiseren David Weiss” som ble årets nyhetsbløff. Når begynte etterretningsoffiserer å stå frem med fullt navn og tittel i mediene, egentlig?

Jo mer jeg leser i denne saken, jo mer åpenbart er det at denne ”Weiss” har store talenter innen løgn og bedrag. Men han lyver ikke særlig smart. Han fremstår tvert i mot som amatørmessig, stakkarslig og patetisk. NTB er åpenbart den eneste aktøren i dette sirkuset som luktet lunta helt fra starten. Så skal de vel heller ikke si opp ca. 40 årsverk denne våren. Men det skal Aftenposten.

Stanghelle viser sitt sanne ekstremistiske jeg i denne saken, og han trekker samtlige avisfolk med seg. Dersom jeg skulle bruke Stanghelles retorikk (og det gjør jeg jo), ville jeg skrevet noe slikt som dette:

Samtidig viser dette hvor langt ekstremistiske miljøer som støtter den svært utsatte nyhetsbransjen er villige til å gå, sier HvaHunSa.

Hun mener personer i det norske avismiljøet også må ha visst om bløffen, dersom det stemmer at David Weiss ikke er den han har utgitt seg for å være

Det er ”oss” mot ”dem”, må vite. Vi har det bare ikke helt klart for oss hvem som er hvem. Men skitt au, detaljer får vi komme tilbake til senere, når det ikke lenger er aviser som skal reddes.

Foto: Skjermdump fra Aftenposten.no