For enkelte av mine lesere er det kjent at jeg også har et verv i redaksjonen til UV-fakultetets studentblad, Pedagogisk Profil. I den forbindelse startet jeg opp en intervjuserie med fakultetets vitenskapelig ansatte. Dette gjorde jeg fordi jeg ønsket å presentere de ulike personlighetene på en ikke-tabloid måte, men snarere la forskjeller og likheter komme til syne gjennom fagrettede spørsmål. Derfor får alle like spørsmål. Videre visste jeg at mange studenter med meg klødde i hendene etter å få svar på noen aktuelle problemstillinger vedrørende vårt fagområde. Denne vinteren/våren vil Aftenpostens debattsider være preget av en danningsdebatt etter initiativ fra blant annet Danningsutvalget, der professor emeritus Lars Løvlie er ett av flere prominente medlemmer fra akademia. Lars Løvlie er en av mine personlige inspiratorer. Her følger mitt intervju med ham (legg gjerne merke til hvordan han inndirekte roser meg for innitiativet):
Hvorfor valgte du Pedagogikk?
Svaret ligger i biografisk halvmørke – det laget seg nå slik på midten av 60-tallet, etter historie- og språkstudier. Hvis du spør hvorfor jeg ville velge faget om igjen, så er svaret for det første at pedagogikken inviterer deg inn i barnets verden, til å se mennesker i deres sterkeste og mest sårbare år. Den engelske dikteren William Wordsworth skrev engang at “The Child is father of the Man”, og jeg tipper at han med Man også mente mennesket som sådan, altså at barnet er menneskets far. Barnets verden er egentlig et mysterium for oss voksne, og å møte det uutgrunnelige, det som er vanskelig å tyde i barnesinnet, er for meg en viktig drivkraft til viten og innsikt i det menneskelige. Gå i barndommen for å finne hva opplevelse, erfaring og moral virkelig dreier seg om, det er pedagogikkens bud. For det andre åpner pedagogikken vinduet mot verden, for en bred vifte av andre fag, som psykologi, historie og filosofi, men også for foreldrenes erfaringer og familiens betydning – pedagogikken ser langt ut over skolens lille krets, den finner sin inspirasjon like mye i hverdagen og litteraturen, i anekdotene og fortellingene. For det tredje, pedagogikken er like mye livsnær og lokal som den er andreorientert og global. Opptatthet av barnet er det som forener alle pedagoger.
Hvilke av de store tenkerne har inspirert deg mest?
Vanskelig å si, for jeg har lest dem i ulike faser av livet. Eksistensfilosofene kom tidlig inn, først og fremst den franske filosofen Gabriel Marcel – de færreste vet nå noe særlig om ham – nettopp for hans sans for mysteriet. John Dewey leste jeg tidlig, og mye, han har lagret seg som god årgangsvin i min filosofiske kjeller. Hegel vender jeg stadig tilbake til for den enorme kraften i dialektikken hans. Han farger på godt og ondt min lesing av de seneste franske filosofene, som Derrida og Jean Luc Nancy. Men den mest fascinerende, radikale og tragiske av dem alle er personen Rousseau, denne mangfoldige som levde sårbarheten og endte livet i ensomhet. Hans Émile er en pedagogisk og filosofisk skattkiste. Den skaket Kant ut av hans strenge rutiner, han måtte simpelthen få boken skikkelig under huden før han kunne ta dem opp igjen. Kants pedagogiske filosofi kan knapt forstås uten Rousseau, det er nå sånn jeg leser de to store.
Hvilken problemstilling innen ditt fag fortjener mer fokus?
I dag er den utdanningsvitenskapelige tankegangen i hele feltet fra klasseroms- og evalueringsforskning til PISA og nasjonale prøver, blitt hegemonisk. Det skjer i en innfatning av nyliberal konkurransetenkning, New Public Management med sine tidsstudier og effektivitetsmål, og politikernes umettelige behov for å legitimere sin styringsiver gjennom forskning. Det første vi trenger er en defokusering fra en denne tankegang. Deretter bør vi på alvor gjeninnføre vokabularet for læring som ikke er nytteorientert, for oppdragelse og danning, omsorg og solidaritet. Jeg sier ”på alvor”, for disse ordene er nå delvis i omløp mer som pynt og staffasje. Jeg har et berettiget håp om at krakket i Wall Street trekker med seg den både nyliberale ideologi, NPM og hele komplekset av økonomisk nyttetenkning i havet, slik at det sosiale livet igjen kan blomstre i skolen.
Hva ville du gjort om du var Utdanningsminister for en dag?
I skrivende stund er det like før kunnskapsministeren presenterer en stortingsmelding om lærerutdanning. Hvis jeg var Bård Vegar Solhjell ville jeg bedt fagfolk å komme med nye ideer om hvordan den generelle innledingen skulle se ut. De fem kompetansene som læreren skal tilegne seg i løpet av lærerstudiet, og nå snakker jeg som fagmenneske, bør gå fra å være en hovedmålsetting til en mer tilmålt plass i en større pedagogisk informert sammenheng. Jeg ville tatt opp begrepet kompetanse til diskusjon, til nå har det, sammen med begrepet ferdigheter, fått hele scenen, mens for eksempel begrepet danning forekommer bare som et hønnorsord. Jeg ville faktisk foreslått å bruke Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver 2006, altså læreplanen for barnehagen, som mal for en ny plan for lærerutdanningene, fordi den har barnet (og implisitt lærerstudenten) i fokus. Den er eksplisitt opptatt av barn og barndom, barns medvirkning og aktiviteter, omsorg som verdi i seg selv, og med leken som omdreiningspunkt. Her stilles ikke kravene til læreren, men til skolen først og fremst, og skolen er til for barna og ikke omvendt. Kravene til skolen begrunnes blant annet med ideen om en barnekultur som læreren skal orientere seg mot. Læreren oppfordres her til å finne seg selv og sin stil gjennom et miljø fundert på et pedagogisk grunnsyn, som er vitenskapelig informert, men praktisk orientert.
Hvor trykker skoen i dagens skoledebatt?
Over de siste tiår har det vært mye skittkasting på pedagogene, særlig på de elevsentrerte, som har fått skylda for alt som har gått galt i norsk skole, ja, pedagog er blitt et skjellsord i denne debatten, som har hatt mer enn et skjær av det tabloide. Samtidig har det jeg kaller PISA-debatten gjort det omtrent umulig å kritisere det enorme drivet mot læring, prestasjoner og kontroll gjennom tester og eksamener, det står jo om framtiden til land og folk i konkurranse mot andre nasjoner, må vite. Jeg ser dette mye som en kulturkamp, der de konservative eller restaurative har tatt igjen etter at de fikk munnkurv på 1970-tallet, da de problemorienterte og aksjonsrettede pedagogene herjet i spaltene og inntok de åpne skolene. Det er også en politisk kamp, med nyliberal privatisering og mye snakk om individuell valgfrihet. Skjønt kamp og kamp, det er nå allmenn enighet om OECD’s kunnskapsskole, det eneste de rød-grønne har stoppet, er høyresidens privatiseringsiver. Bortsett fra det løper alle etter økonomenes krav til norsk skole. Skoledebatt, ja. Men en pedagogisk debatt finnes det knapt i Norge i dag.
Hvordan kan vi få litt mer schwung inn i pedagogikkfaget?
Hvis du tenker på Blindern og høgskoleutdanningene for øvrig, etterlyser jeg en pedagogisk og politisk debatt, ført av lærere og studenter. Nå er faktisk lærerne ute i spaltene, det store savnet er at studentene, de som skal føre skole og pedagogikk videre, stort sett er opptatt av stipender og hybelpriser. Så er det unntakene, da – dere som inviterer til et intervju som dette. Dere trengs i fortsettelsen!
Hva er din største frykt på vegne av faget ditt?
Jeg frykter intet! Jeg håper at ordet utdanningsvitenskapelig i navnet på vårt fakultet aldri innfris, for med bare vitenskap er det så å si ute med pedagogikken som kulturfag og praktisk virksomhet, og vi står tilbake med dagens herskende teorier og ulike kvalitative og kvalitative metoder.
Hvilket spørsmål skulle du ønske jeg stilte deg? Grei ut.
Hva med lærernes verdighet? er spørsmålet mitt. Et rart spørsmål, kanskje, men norsk skole lider av en kronisk tilstand, det er undergravingen av lærernes selvrespekt. Den arter seg delvis som et paradoks. På den ene siden skal lærernes være autoritet. ”Jeg er sjefen”, som det stod på lærernes røde T-skjorter ved skolestart i høst her i Oslo, en sørgelig ironi!. De skal være myndige og tydelige, de skal være ledere og oppdragere, de skal være identifikasjonsfigurer og veivisere. Men så skal lærerne markedsundersøkes. Siste nytt i Oslo er at lærerne skal evalueres av elevene, etter faglige og pedagogiske kriterier. Dermed strander forsøket på å skape et forhold til barn som er bygget på den voksnes autoritet. Det har med verdighet å gjøre. Det skoleledelsen ber om i første runde, lærerens myndighet, tar den bort med den andre. For det er en forskjell på den uformelle evalueringen som det hele tiden forhandles om i skolehverdagen, og den formelle knyttet til et skjema som skal gå videre i systemet. Evalueringen gir en myndighet til elevene som de verken kan eller bør ha. De bør ikke ha den fordi det skipler det som er deres privilegium i skolen, nemlig å være barn, umyndig, under 18 år, for å bruke sånne kriterier. De trenger den ikke fordi læreren mister posisjonen som foresatt med et ansvar som avlaster barnet.. Det har med selvrespekt å gjøre, også elevens. Elevene bør slippe å evaluere sin foresatte, for de mister en å respektere. Lærerne bør slippe å tape sin selvrespekt. Skolen trenger selvstendige lærere og lektorer. Men hvem vil søke en jobb der autoritet er et kravet og tap av egen verdighet er resultatet?
Trude Evenshaug var først ut i intervjurunden, og vi ba henne formulere to spørsmål til deg, de er som følger:
Hva er danning?
Danning er politisk sett menneskets utgang av sin selvforskyldte umyndighet, som Kant i sin tid formulerte det. Med andre ord, skolen bør gi lærere og elever muligheten til å tenke selv!
Danning er kulturelt sett ikke å la sine talenter ruste, som Kant også sa det. Med andre ord, skolen bør gi elever og lærere større frihet til selv å bidra til fagenes egenart!
Danning er personlig sett å øke mennesket verdighet, både sin og andres. Med andre ord, skolen bør ikke sette lærere og elever i situasjoner der deres selvrespekt blir truet!
Hvorfor skal pedagoger blogge?
Blogging er en viktig arena for pedagogers danning. Ta en kikk på http://www.pfi.uio.no/forskning/prosjekt/humanped/ og døm selv!
Hvit trøffelolje og timianurt
Det er ikke lett å vite om man skal le eller gråte, eventuelt le til man gråter, når man har den tvilsomme glede å følge snåsamann-debatten fra sidelinjen. Du verden så engasjerte folk blir. Og det er bra! Det som er mindre bra, er når vitenskapelige bevis og forskning blir avfeid med ”det er mer mellom himmel og jord enn vi vet”, eller ”det er arrogant å avvise at healing virker!”.
