Norske barn har det fryktelig godt?

Dagbladet har i dag en interessant artikkel om de psykologiske effektene krigen har på barna i Gaza. De massive angrepene fra Israel har traumatisert mange hundre tusen barn. De lever sine liv i konstant redsel. De er deprimerte og uten håp for fremtiden. Dette øker risikoen for at de før eller siden vil ty til vold.

Jeg lurer på en ting. Kan frykt føre til vold også blant ikke-palestinske barn?

Det er vel bare ett svar på det, tenker du. Ja, selvfølgelig, tenker du sikkert. Men når du leser om opptøyene i Oslo sentrum under Gaza-demonstrasjonene, så tenker du kanskje at dette er en gjeng med utakknemlige pøbler. De burde hatt en ørefik. En verbal ørefik, vel og merke. Det er jo ikke lov å slå barn i Norge, heldigvis. I Midtøsten derimot, der er det lov å sprenge dem i filler.

Kan det tenkes at disse smått pubertale og tilsynelatende ikke-politiske ungdommene som veltet søppelkasser og knuste vinduer i et opphetet øyeblikk også er redde? Kan det hende at summen av alle avisoverskrifter og nyhetsopplesninger med krigsretorikk og skremselsbilder fra et sterkt konfliktorientert mediekorps endelig har gått innpå dem? Kan det hende at verden fremstår kaotisk og uoversiktig for en fjorten år gammel gutt som ikke ennå har etablert fotfeste i en hverdag som er uforutsigbar og ustabil? Kan fremtiden virke usikker og utrygg selv i ett av verdens mest likestilte og rike land? Kan det være at norske barn har forstått at Norge ikke er vaksinert mot krig, terror og økonomiske kriser? Og kan det være at de har forstått at huden deres ikke er et pansret skjold og at sjelen kan dø av for lite næring?

Kan det være at en liten gruppe norsk ungdom bevisst eller ubevisst identifiserer seg med krigsutsatte barn i andre land? Kan det være at de så sitt snitt i å endelig kunne legitimere egen frustrasjon ved å låne identiteten til en pro-palestinsk aktivist i noen skarve timer?

Jeg har dessverre ikke svarene på dette, men jeg har spørsmålene.

 

Det siste spørsmålet er som følger: Er verden full av redde og potensielt voldelige barn?

 

Foto: HvaHunSa

Torbjørn Røe Isaksen tror på det onde i mennesker

I mitt tilsynelatende håpløse, og kanskje hjelpeløse, forsøk på å bidra med noen nyanser i den opphetede og anklagende kommentarmassen som roper et unisont ”ingen unnskyldning!” fra sine nyvaskede og såpeduftende tastaturfingre, skal jeg her fortsette ufortrødent med nok et innlegg i debatten. Denne gangen litt mindre irritert, men desto mer oppgitt, er jeg redd.

Aller først vil jeg berømme Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås for den helt nødvendige snuoperasjonen det var å legge bort den krasse kritikken av organisasjoner og aktører som har forsøkt å dempe lynsjestemningen som har herjet i de forskjellige medier, til å faktisk anerkjenne at mange av dem er godt rustet med både innsikt og kunnskap nok til å kunne komme med konstruktive bidrag. Kanskje var det Konfliktrådets visedirektør Siri Kemeny, eller Antirasistisk senters Kari Helene Partapuolis innlegg under dialogmøtet på Litteraturhuset, som åpnet øynene til Åmås for all den klokskapen det ligger i å ikke si seg fornøyd med å fordømme voldelige handlinger, men også forsøke å imøtekomme voldsutøveren.

Det var trist lesning i Morgenbladet her forleden. Høires Torbjørn Røe Isaksen gikk i et debattinnlegg langt i å komme med den endelige forklaringen på hvorfor det gikk så inderlig galt under Gaza-demonstrasjonene:

”Mens politikere, kommentatorer og akademikere forsøkte å forstå hærverket i Oslo, ga en femtenåring selv forklaringen: «Jeg var med for å skape kaos, egentlig.»”

Noe som forsterker den triste opplevelsen, er det menneskesynet den unge politikeren legger for dagen:

”Det er rett og slett hærverk for hærverkets egen skyld. Blind ødeleggelse.” ”Men det kan hende at noen handlinger ikke har noen dypere forklaring enn «at vi plutselig fikk mulighet til å gjøre det vi ville».”

Underforstått: Enkelte mennesker er per definisjon ondsinnede. De trenger ingen utenforliggende grunner for å finne på jævelskap. De er født sånn. Dersom dette er et utbredt syn på den menneskelige natur, så er vi virkelig på ville veier. Det levner i hvert fall lite håp for at denne femtenåringen skal kunne få en ny sjanse og ny tillit.

Det jeg heller skulle sett at den rørende engasjerte Røe Isaksen problematiserte, var dette med at NRK har latt en femtenåring stå frem med bilde og fullt navn på fjernsyn der han fremstiller seg selv i et svært negativt lys. NRK har her begått et klart etisk overtramp og et mulig brudd på redaktørplakaten. Men siden femtenåringen bare var en simpel ”steinkaster”, så fortjente han kanskje ikke annet?

Og en annen ting jeg har lagt merke til. Det later til å være overraskende mange som forbinder minoriteter utelukkende med individer som er mørkere i huden enn etniske nordmenn. En minoritet kan være så mangt, og handler om langt mer enn flerkulturelle grupper som er i numeriske mindretall. Helt sentrale og beslektede begreper til minoritetsbegrepet, er makt, diskriminering og undertrykkelse. Tør jeg derfor minne om at en 15-år gammel etnisk norsk gutt med store lærevansker i et sviktende skolesystem langt på vei kvalifiserer som tilhørende en minoritet?

Torbjørn Røe Isaksen gir uttrykk for forbauselse over at en gruppe mennesker valgte å gi uttrykk for frustrasjon ved bruk av vold, og det uten å ha en for offentligheten godkjent forklaring ferdig formulert på tungen.

Jeg skulle likt å vite hvordan enkelte kan evne å bli såpass overrasket over at det smeller i den andre enden av en lunte de selv har satt fyr på.

Et ekte uekteskap (?)

Proformaekteskap som migrasjonsmetode skrives det ikke så mye om i norske aviser. Det finnes mange ulike former for proformaekteskap. Noen oppstår som en slags godt planlagt innvandringshjelp, der en nordmann inngår et ekteskap med en person av utenlandsk opprinnelse for å sikre denne oppholdstillatelse i Norge. Ofte uten at annet enn nærmeste familie og venner kjenner til de faktiske omstendighetene.

En annen type proformaekteskap er det der den ene parten, gjerne en middelaldrende norsk kvinne, forelsker seg i en langt yngre mann mens hun er på ferie i utlandet. Den yngre mannen bedrar (?) kvinnen når han later som han er like forelsket tilbake, men egentlig er han bare ute etter oppholdstillatelsen, og vil sannsynligvis forlate henne når de obligatoriske 3 årene er gått. Politiet har på kreativt vis kommet opp med et eget navn på denne type ekteskap. De kaller det bare ”hormonforstyrrelse”.

På NRK nyheter kan vi i dag lese om den 43-år gamle Rikke Pedersen som ikke får godkjent sitt ekteskap med 28-år gamle Mehmet Gösös fra Tyrkia. De møtte hverandre under Pedersens ferietur til Alanya våren 2007.

Jeg lurer på hva UDI skriver i avslagsbrevet. ”Sorry borry, denne kjøper vi ikke. Du er nok hormonforstyrret, oppsøk legehjelp”. Noe sånt, kanskje?

Vil du vite hvordan jeg kjenner til politislangen? Jeg har det fra sikre kilder selvsagt. Og da mener jeg ikke sånn Ari-sikre. Nei jeg har nemlig åpne kilder. Jeg har hørt det på en forelesning i sosialpsykologi av forfatteren Pål Vegard Hagesæther.  Boken hans heter Uekteskap.

Eminem vs. innvandrere

 

I kjølvannet av de siste dagers debatt rundt demonstrasjonene og urolighetene i Oslo sentrum sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er en allmenn oppfatning at den største trusselen mot såkalte ”vestlige verdier” er innvandring. Hvis jeg har rett, så er det sannelig på tide med en aldri så liten påminnelse om at det finnes bevegende entiteter av en helt annen størrelse og som påvirker oss langt mer enn den enkelte innvandrers divergerende syn på saker og ting.

 

Jeg nevner i fleng: Populærkulturen.

 

Intet annet fenomen får så mye oppmerksomhet i mediene og i våre personlige liv som den. Populærkulturen har gått fra å i hovedsak være nasjonal til å være global, og speiler således alle mulige slags holdninger, ideologier og politiske standpunkt. Er det noe populærkulturen ikke er, så er det verdinøytral. Populærkulturen har for lengst omringet og trengt dypt inn i våre liv.

 

Mitt råd er som følger: Flytt blikket fra innvandrerne og begynn heller å analysere de populærkulturelle innslagene du finner i ditt liv dersom du er på jakt etter fenomener som former deg og dine holdninger.

 

 

 

Skal vi bare fordømme, men ikke forstå?

Jeg leser i Aftenposten i dag at det skal holdes et dialogmøte om og med minoritetsungdom på Litteraturhuset førstkommende søndag. Så sant jeg slipper inn, så kommer jeg til å være tilstede på dette møtet da jeg er over middels interessert i faget sosialpsykologi, herunder minoritets- og samfunnspsykologi. Jeg applauderer initiativet som kommer fra Islamsk Råd, Det Islamske Forbundet, Amnesty, Norsk Folkehjelp, Antirasistisk Senter, Oslo-politiet og redaktørene i Aftenposten og Dagbladet.

Vold er et individuelt ansvar og skal ikke unnskyldes. Vold er også et samfunnsansvar, og må forstås før vi kan gjøre noe med det.

Det bekymringsverdige i denne saken er at representantene fra mediene ikke nødvendigvis har forutsetninger for å forstå de ulike problemstillingene minoritetsungdommen vår baler med i det daglige. Særlig debattredaktør Åmås i Aftenposten har lagt for dagen et litt snevert syn på forskjellen mellom det å bli sett, og det å bli anerkjent. Det er som vi vet mulig for en skribent/journalist/redaktør å gjøre mer skade en gagn ved å publisere unøyaktige fremstillinger og bastante påstander som ikke holder vann.

Nå er jeg overhode ingen ekspert i sosialpsykologi, og skal selvsagt ikke påberope meg å være en autoritet på området. Allikevel mener jeg å ha litt mer innsikt enn gjennomsnittet etter å ha avlagt en rekke eksamener i emnet på Blindern. Jeg skal derfor bidra med en kort og lynrask bloggtilpasset innføring i noen utvalgte problemstillinger som kan være aktuelle i den videre debatten. Det skal innrømmes at jeg håper Åmås leser dette, og er jeg riktig heldig så føler han seg klokere etterpå.

For å forstå mer av opphavet til diskriminering og etnosentrisme utviklet sosialpsykologen Henri Tajfel (som overlevde tysk fangenskap under 2. verdenskrig til tross for at han var jøde) en vel ansett teori som han kalte Social Identity Theory (Sosial identitetsteori). Teorien har som premiss at samfunnet består av en rekke sosiale kategorier (eller grupper) som har ulik status og makt. Et menneskes identitet utgår i stor grad fra den sosiale kategorien det tilhører. Dette innebærer at individets selvbilde delvis er en speiling av den gruppen det tilhører. Tilhører man en gruppe med lav sosial status og svært innskrenket makt, vil følgen være et negativt farget selvbilde.

Sosiale kategorier har den funksjonen at de kan styrke et individs selvfølelse. Kategoriene kan også svekke selvfølelsen. Det ligger i vår natur å søke tilhørighet i en eller flere grupper. Det er en uunngåelig dimensjon av det å være et sosialt vesen. Tenk deg da hva som skjer med et menneske som innser at det er medlem av en gruppe med lav status. Det føles ikke videre godt. Over tid kan det virkelig tære på selvfølelsen. Man kan begynne å se seg selv som mindreverdig og utestengt av det samfunnet man så inderlig ønsker og trenger å være en del av.

Så kan man vel bare bytte sosial kategori? (Social mobility). Ja. Og nei. Det kommer selvsagt an på samfunnet og den gruppen man vil inn i. Om man tilhører en lavstatusgruppe, som for eksempel ”arbeidsløs mørkhudet innvandrer”, så kan man ikke uten videre få medlemskap i gruppen ”godt utdannet nordmann med karrieremuligheter”. En nordmann er jo ikke bare en nordmann for mange, dessverre. Den arbeidsløse innvandreren kan også være godt utdannet og ha norsk statsborgerskap. Grunnene til at han ikke får innpass i den andre gruppa til tross for dette, er noe vi alle bør tenke over. Jeg overlater det til leserens fantasi å peke på årsakene til inkluderingsuviljen.

Det sier seg selv at de  minoritetsungdommene som i det daglige kjenner på det ene glasstaket etter det andre ikke løper rundt med et særlig positivt selvbilde. Det hjelper ikke å bli sett fra alle bauger og kanter så lenge man ikke opplever at følgene er å bli inkludert som et verdifullt medlem av fellesskapet. Uten anerkjennelse fra signifikante andre så er vi ingenting. Anerkjennelse er mer enn å bli sett og hørt.

Videre vil følelsen av håpløshet vokse proporsjonalt med opplevelsen av at de attraktive sosiale gruppene er ugjennomtrengelige. Hva skjer med et menneske som har mistet håpet? Håpet er det siste man har. Etter håpet kommer avmakten. Med avmakten kommer likegyldigheten. Det er naivt å tro at ikke mange av våre minoritetsungdommer befinner seg her, i avmaktens mørke korridorer. De er selvsagt ikke perfekte individer. De er heller ikke lengre konstruktive i ett og alt. Men de er mennesker med drømmer og behov, akkurat som deg og meg. Husk det, når du skal gjøre deg opp en mening om dem.

Avvisning er ikke dialog.

Jeg gjentar: Vold er et individuelt ansvar og skal ikke unnskyldes. Vold er også et samfunnsansvar, og må forstås før vi kan gjøre noe med det.

Kilder: Cultural Diversity, it’s social psychology, Xenia Chryssochoou og Lives across cultures, cross-cultural human development, Gardiner & Kosmitzki.

Knut Olav Åmås tar feil

Hvorfor benytter en liten gruppe minoritetsungdom vold i forsøket på å markere seg, og hvorfor har de et markeringsbehov?

Aftenpostens Knut Olav Åmås hevder i dag på blatant vis at ungdommene som har herjet gatene i Oslo sentrum de siste dagene ikke er å anse som ofre. Hva er i så fall et offer? Skal en følge Åmås sin logikk, så er man ikke å betrakte som et offer dersom man går i merkeklær, eller er i hovedmålgruppen for regjeringens integreringspolitikk. Denne tankegangen etterlater et så snevert syn på hva minoriteter utsettes for av belastninger, at jeg føler en korrigering er helt på sin plass.

Som individer har alle mennesker en ting felles: Vi blir oss selv i møtet med andre. I dette ligger et sterkt behov for anerkjennelse og likeverdighet. Åmås synes å mene at så lenge man blir sett og hørt, så har man ingen nød å klage:

Den gjentatte påstanden om at voldelige opptøyer er de involverte minoritetsungdommenes eneste måte å bli sett og hørt i samfunnet, holder ikke. Mediene er vidåpne for deres fortellinger og deres versjoner, det samme er politikk og organisasjonsliv. Det finnes også en rekke lavterskelmiljøer som kan fange opp selv de mest ressurssvake. Men mye tyder på at mange av voldsutøverne har ressurser og energi nok – til det de vil.

Hva godt gjør det at man blir sett og hørt, all den tid dette allikevel ikke fører til at man blir akseptert og likestilt? Hva godt gjør det at man har ressurser og energi, all den tid ens ressurser ikke er ønsket eller verdsatt? Kan Åmås aller vennligst svare meg på disse spørsmålene?

Det er hevet over enhver tvil at landet vårt er bebodd av en rekke nedbrutte mennesker som ikke opplever at døren inn til det gylne fellesskapet er fullt så åpen som Åmås (og mange med ham) liker å tro. I dag er det ofte nok at man har et utenlandsk (gjerne arabisk) klingende navn, for å bli ekskludert fra den attraktive delen av arbeidsmarkedet. Av alle sosiale grupper så er ”mørkhudet innvandrer” en av de mest stigmatiserte og lite attråverdige gruppene man kan tilhøre.

Tatt i betraktning at mennesket i sin kjerne er sosialt orientert og omtrent programmert til å sammenligne seg med andre, så burde det ikke være så vrient å forstå at der sosial bevegelighet (å bevege seg fra å tilhøre en mindre attraktiv gruppe til å tilhøre en som er mer attraktiv) blir en tilsynelatende umulighet, vil dette oppleves som et sosialt fengsel. Den frihetsfølelsen vi moderne mennesker har kommet til å sette så høyt, vil derfor være utenfor rekkevidde for andre som lever side om side med oss. Opplevd håpløshet og fraværet av autonomi ville potensielt fått enhver av oss til å handle irrasjonelt.

Kanskje er de ikke ofre, alle disse som har utøvd vold i dekke av å være palestina-aktivister, og de har i hvert fall ingen unnskyldning for å gå så sørgelig langt over streken, men å hevde at det ikke er deres situasjon som minoritetsungdom som ligger bak den destruktive adferden, er i beste fall naivt, og i verste fall kunnskapsløst.

Åmås har rett når han skriver

Opptøyene og de destruktive kreftene må motarbeides med alle de klokeste midler et sivilisert samfunn rår over.

Jeg foreslår at han begynner med seg selv, og motstår trangen til å skrive reduksjonistiske og unyanserte analyser av hendelser han ikke har bedre kunnskaper om.