Den ondskapsfulle feminiseringen brer om seg
La oss slå det fast èn gang for alle: Kvinnedominansen på alle arenaer der barn oppholder seg mye er fremdeles enorm. Sagt på en annen måte: Mennene er stort sett et annet sted enn der barna er.
Provoserende å høre, dersom du er mann, ikke sant? Vel, buhu. Det er ikke synd på deg. Du får heller ta deg sammen, dette har du ansvaret for selv.
Jeg leser stadig om menn som sutrer over at deres engasjement i barneomsorgen ikke blir tatt alvorlig, eller lagt merke til. Vi menn får ikke plass, sier de. Kvinnene er jo hæren fløtte meg over alt. Med spisse albuer og bedrevitende miner inntar vi alle arenaer der barn befinner seg ofte. Vi trenger oss inn med rambukkene våre, skyver mennene ut og vekk, og boltrer dørene slik at mennene ikke skal slippe inn igjen.
Nei, vent litt. Dette er jo ren løgn.
For det eksisterer ingen kamp om plassene. Mennene har ingen posisjon å miste. Man kan vel ikke tape noe man aldri har hatt? Vike fra en plass man aldri har tatt? Hva skjer om kvinnene trekker seg ut av skolene, vekk fra barnehagene, ut av hjemmene? Hvem skal da lære barna å lese og skrive? Skal de lære seg det selv, kanskje?
Den dagen jeg ser et flertall av menn søke seg inn i skoler og barnehager, den dagen jeg kan ta det som en selvfølge at også menn velger seg yrker som er tilpasset sine barns behov om tilstedeværelse, den dagen lover jeg å hylle fedrene.
Løsningen på den svært skeive fordelingen av kjønn innen ”barneomsorgsyrker” er ikke at kvinner trekker seg ut, men at menn logger seg inn. Skolene og barnehagene skriker etter mannlige søkere. Det er den enkleste sak i verden å få seg jobb. Så hvorfor søker ikke menn seg inn i disse yrkene?
Jeg gjør som min fakultetsmann Christian Beck, og slår inn en åpen dør: Mangel på status og lønn.
Mennene er selvsagt opptatt av barnas beste de også, i teorien. For vi ser jo hva de velger i praksis: Status og lønn.
Foto: HvaHunSa
