Den oh så utsatte farsrollen
by Heidi Helene Sveen
Jeg får tydeligvis aldri anledning til å slutte å undre meg over hvordan menn forholder seg til denne svært belastende farsrollen. Ja, belastende. Belastende fordi alt jeg hører (med få unntak) fra disse fedrene, er sutring og atter sutring. Det sutres over at de ikke får nok skryt. Det sutres over at kvinner tar for stor plass. Det sutres over at mødrene insisterer på å definere farsrollen, og det sutres over at de ikke får gjøre ting på sin måte. Store mengder kontraproduktive bidrag fra mannen her altså. Men de vil gjerne ha skryt, selvsagt.
Jeg har nettopp lest denne artikkelen om emnet ”farsrollen i 2008”, skrevet av to familieterapeuter. Mannlige, sådanne. Jeg forundres atter en gang. Innledningsvis så får vi en slags historisk oversikt over tidligere kjønnsrollemønstre, der mannen støpte grunnmur, og mor tok seg av det nære og det varme. Altså omsorgen. Greit nok.
Men så begynner moroa. For når artikkelforfatterne skal drøfte dagens fedresituasjon, så ønsker de å problematisere det at kvinner har fått en viss definisjonsmakt. Det er jo uhørt! Hvorfor skal kvinnene, som til alle tider har tatt seg av barneoppdragelsen og omsorgen, ha noe å si i saken? Var det ikke mannen som skulle på banen? Jeg mener, nå som fedrene endelig skal redefinere sine farsroller, så er det da naturlig å overse sånn ca. flere hundrede års kompetanse på området. Hva kan vel kvinner bidra med her, liksom.
Nei, la nå for all del menn gjøre det på sin måte. Og måten? Vel, ifølge artikkelforfatterne, så er måten det skal gjøres på å bli med på fotballsparking, kjøre et lass med barn på turneringer, ta del i dugnadsarbeid, trene den lokale svømmeklubben osv. Kort oppsummert: jobbe. Menn liker å jobbe. De liker å gå på jobben, bli der en god stund, og så går de hjem til familien for å jobbe litt til. Fantastisk.
Ikke ett ord om nærhet, varme og omsorg. Ingenting om å se barna sine, om å anerkjenne deres tanker og følelser. Ingenting om de små tingene, som å skifte plaster på et innbilt dødelig skrubbsår, Ingenting om å trøste og samtale med dem om smått og stort som skjer i et lite barns liv. Ingenting om kiling av små rygger og lesing på sengen. Ingenting.
Med andre ord; alt er tilnærmet det samme som før. Men skryt, det vil de ha.
Ps. Artikkelens innhold er spisset, og skal derfor ikke kritiseres for feilaktige fremstillinger.
DERFOR ER FEDRE SMARTERE
Å bli pappa har forvandlet mang en “forvokste guttunge” til mann over natten. Menn som ikke har visst synlig interesse for barn, blir “helt tussete” når de selv blir fedre. Farskjærligheten og pappastoltheten slår til for fullt.
http://www.farogbarn.no/artman/publish/hjernens_pappapotensial_derfor_er_fedre_smartest.php
Ahh. Takk, HHS. Jeg leste den kronikket og tenkte at den orker jeg ikke kommentere. Du sier omtrent det jeg tenkte.
I tillegg sto det noe om at fedre gjerne verken er i barnehagen eller på foreldremøter. Samtidig klages det over femininisering av skolen, ikke sant? Men altså, om menn fortsatt skal bidra med fotball og dugnad, og ikke i skolen, hvordan skal det bli slutt på denne femininiseringen? Hmmm?
Farogbarn.no: Du/dere må ha feiloppfattet bloggen min, dette er ingen pingetjeneste. Dessuten misliker jeg roping i kommentarfeltet.
Iskwew: Hehe, jeg har aldri hørt ett foruftig ord om hva denne såkalte feminiseringen er for noe, og hvordan den skal ha forårsaket problemer for andre enn menn som ikke har stort med endringskompetanse.
Jeg har hørt at til og med medieutviklingen kritiseres for å være feminisert. Det skal visstnok være å lese i en bok jeg har på pensum i medievitenskap. Jeg gleder meg til det kapittelet. Boken er skrevet av en kvinne. Lurer på hva som er problemet. Kan problemet være at kvinner ønsker et samfunn som også tar hensyn til deres behov?
Ja, kvinner klager heldigvis aldri.
Ok, måtte bare skyte en like tom linje tilbake. Det som er tilfelle er at menn her i Norge sakte, men sikkert er på vei inn på banen og tar ansvar, men får gjerne bare kritikk slengt i ansiktet for det.
Foreldrerollen og forholdet til barn oppleves av mange kvinner som deres monopol og deres territorium. De skviser og kritiserer menn som prøver å få tilgang. ( Samme med husarbeid også. Prøver du å bidra gjør du det gjerne feil, men hvis du ikke bidrar er du egoist. “Damned if you do” osv )
Men ærlig talt, den norske overbeskyttende mor har gått altfor langt. Barn skal ha lov til å tryne på sykkel, slåss litt, falle ned fra et tre etc bare for å lære seg hvor lite moro det er. Barn må kunne få lov til å utvikle seg et greit forhold til virkeligheten uten å bli pakket inn i bomull av curlingmødre.
HvaHunSa: Du kjenner helt sikkert mange fedre som bidrar til den virkelighetsforståelsen du gir uttrykk for.
Men moderne fedre som er til stede og tar ansvar – er også en høyst reel del av virkeligheten. Og vi sutrer ikke over farsrollen, men gleder oss over den…
Barn kan ikke få for mye omsorg og kjærlighet.
Ps. Artikkelens innhold er spisset, og skal derfor ikke kritiseres for feilaktige fremstillinger.
Jaha! Jeg er realtivt ung og skal snart blir far. Desverre kjenner jeg meg ikke igjen i hverken det det bildet som blir tegnet av mannen som omsorgsperson sett i forhold til mine erfaringer og da tenker jeg først og fremst på mitt forhodl til min far. Det er et godt forhold med mye gjensidig omsorg. Jeg kan ikke se at det ville bety så mye hvis en selvutnevnt feminist skulle mene noe om dette forholdet. Alle følelser er unike. De kan ikke kategoriseres. Jeg mener at denne bloggartikkelen ikke tar høyde for nettopp dette faktum. Jeg vil ikke tilegge den ene eller andre noe sympati, men det kan virke som om begge parter syter og klager over nesten samme lest. Hvis kommunikasjon handler om å uttale følelser og ikke utøve de gjennom aktiv omsorg tror jeg det blir mange misforståelser og mye kverulerende retorikk som ikke fører til noe konstruktivt. Anerkjennelse og selverkjennelse er da vitterlig elementært når vi snakker om empati?
“Jeg mener, nå som fedrene endelig skal redefinere sine farsroller, så er det da naturlig å overse sånn ca. flere hundrede års kompetanse på området. Hva kan vel kvinner bidra med her, liksom.”
Så du meiner at kvinner, automatisk og meir enn menn, har tilgang på denne kompetansen? Eg kjenner ingen som har fått barn som ikkje måtte lære det dei trengte å vite etter at dei var blitt gravide, frå bøker og foreldre og slekt og TV, men først og fremst av eigne erfaringar etterkvart som borna vaks opp. Kva har dette med kjønn å gjere?
Og tradisjon? Er det ikkje heller snakk om ei kontinuerlig prøving og feiling, akurat som i dag? Og for folk flest ei historielaus prøving og feiling, i at ein oftast ikkje lærer av feila til generasjonen før, men heller ender opp med å gjenta dei?
Den her kritikken din blei på nivå med ein kritikk av feminismen på bakgrunn av feministar som framleis vil at typen skal vere gentlemann og kjøpe roser.
Og ang. “nærhet, varme og omsorg-avsnittet” ditt: kva trur du eigentleg føregår på til dømes fisketurane med far?
Det står heller ingenting om hva menn ikke får lov til. Selv er jeg pappa annenhver helg + en dag i midtuka. Problemet er at jeg ikke får ha omsog for mine barn oftere fordi mor nekter dette. Og det værste er at dette får hun gjennomslag for. Hun vil miste en god del penger i form av barnebidrag vis jeg får ha litt mer av omsorgen. Har prøvd å få til dette lenge men nå er det bare rettsak som kan få mine barn til å se far hyppigere. Det er lettere å ta del i barneomsorgen hvis man får være sammen med sine egne barn og ikke bare i helgene.
Og en ting til. Fedre er ikke ute etter skryt og medlidenhet fra kvinner, men slippe å høre hele tiden at vi ikke gjør en bra nok jobb. De fleste fedre jeg kjenner engasjerer seg i sine barn og stiller opp for barna, men kritikken kommer uansett.
Lurer på hvordan kvinner ville taklet å få fratatt barna ved et samlivsbrudd, bli motarbeidet hele tiden for å få mere omsorg over barna, bli fortalt hvordan barneoppdragelse skal være og i tillegg bli kritisert for å stille opp for lite etc.
Mange kvinner forstår ikke eller vil ikke forstå at barn trenger oppdragelse fra begge foreldre og at fedre gjør en minst like god jobb som kvinner gjør.
Jeg må bare si at jeg syns synd på skandinaviske menn, gradvis mister de seg selv og identitetten, det må være en viss forskjell mellom kjønnene? men dagens samfunn, undertrykker menn, de skjønner det ikke selv, men de mister rollen som mann!
Siden 50 år siden antallet på skillsmisser har økt dramatisk, jeg er fra den generasjonen der menn fikk love til å bli menn, og kvinner for kvinner!
PS: Jeg er en kvinne
Andreas: Når du skriver “curlingmødre”, så mener du sikkert “curlingforeldre”. Men disse er altså ikke temaet her.
Jeg tenker at fedrenes problemer med å “få tilgang” ikke alene kan skyldes moren. Her må det etableres en felles forståelse av hva omsorg for barn handler om. Og det bør helst innebære mer enn bygging av grunnmurer og kjøring til diverse turneringer.
Farogbarn.no: Det finnes fedre som fungerer, det er det ingen tvil om.
Som min far?: Jeg mener ikke en tøddel om ditt forhold til din far, utover at jeg gleder meg på dine vegne over at det er gjensidig omsorgsfullt.
Finnes det andre feminister enn de selverklærte? Det visste jeg ikke.
marius h: Det er da forsvinnende lett å vise til at kvinner samlet sett har mer kompetanse på barneomsorg enn menn. Veldig mye forskning beskriver dette både empirisk og statistisk.
fra en pappa: Jeg har ingen problemer med å anerkjenne at den ujevne fordelingen av samværsrett etter samlivsbrudd er et stort problem. Barna har ingenting å tjene på å bli frarøvet samvær med en fungerende far.
Meg: Selv om rollen som mann og rollen som far til en viss grad overlappes, så ser jeg ikke helt nødvendigheten i at det må være så store kjønnsforskjeller i hvordan foreldre utøver sin omsorgsrolle.
Det som er bra, er at jeg ikke kjenner meg igjen i kronikken.
Jeg kjenner ikke igjen de fedrene jeg ser rundt omkring, i det miljøet vi vanker i.
For kulturforskjellene er enormt store i Norge når det komer til hva slags ansvar fedre tar for barna sine, og hvordan famlien definerer rollene sine internt.
Men når jeg begynte på posten din kom jeg til å tenke på mannen min da vi satt hos legen vår etter at vår førstefødte var født, han klagde over rollen han hadde fått på sykehuset, og hvor liten plass han hadde fått under fødselen. Hvorpå legen bare så opp og så: “Jammen så gjør noe med det da, hvordan tror du kvinner har fått bedret posisjonen sin?”
I kommentarfeltet her har det kommet opp den gamle innvendingen om at når menn prøver å få plass på “kvennearenaer” så slipper de ikke til. Jepp, sånn er livet, det er da alltids noen som ikke liker det du gjør, uansett hva det er. Men å stoppe opp, og så klage på at man ikke kommer videre på grunn av få eller mange negative reaksjoner, det er like dumt som aldri å prøve. Man kan ikke regne med at alle støtter alt en gjør. Sånn er det bare. Lar en seg stoppe av det kommer en jo ingen veg.
Hvordan kan noen kalle seg “familieterapeut” og samtidig prestere å vrøvle ut av seg noe som galemathias som den blablakronikken der?
Jeg forstår ikke helt hvor de vil engang. Er det fars rett til å være omsorgsfull på avstand de forfekter?
*noe som = noe så
“Det er da forsvinnende lett å vise til at kvinner samlet sett har mer kompetanse på barneomsorg enn menn. Veldig mye forskning beskriver dette både empirisk og statistisk.”
At kvinner “samla sett” har meir kompetanse på barneomsorg skal eg ikkje sei noko på, i den grad det er fleire kvinner i slike yrker, og at ståa er slik den er på “foreldrefronten” som den er i dag. Kvinner, som gruppe, har meir kompetanse enn menn, som gruppe. Men dette har då ingenting å sei for ei mor og ein far i ein konkret situasjon? [den mest konkrete av alle situasjonar!] Dette skulle då ikkje spele inn på kven som får mest permisjon eller størst del av foreldreretten?
Om du derimot meiner at alle kvinner er meir kompetente på feltet enn (alle) menn, så er du ute på tynn is. Eg ville vere veldig interessert i å lese rapportar frå denne forskinga (send meg gjerne ein epost).
For å igjen snu på biletet, så er det omlag som eg skulle seie at “empirisk og statistisk forskning viser at kvinner er flinkare til husarbeid enn menn.”
Begge desse påstandane, både min og din, er mytar. Einaste forskjelen er at det er i kvinners (som gruppe) interesse å eksponere min myte som det den er, men å behalde din myte som sanning.
Eg ser i grunnen at det hadde vore meir presist å kome med ei samnlikning frå hine dagars raseteoriar, men sidan eg ikkje vil virke meir tabloid enn eg er, får det halde å nemne det.
Beate: Nettopp. Hvis menn ikke er fornøyde med den rollen de innehar som far, så er det da bare å endre den. Og oppstår det protester fordi diskrepansen mellom de ulike synene blir for stor, så forhandler man. Dette er ikke et nullsumspill.
Selv bor jeg sammen med en mann som har vært alenefosterfar. Han fungerte både i jobb, i rollen som fotballtrener, matlager, eventyrleser og ryggkiler ved sengetid. Jeg liker selvsagt å tro han er enestående, men jeg håper jo for alle verdens barn at jeg ikke har rett i det
Undre sa: “Jeg forstår ikke helt hvor de vil engang. Er det fars rett til å være omsorgsfull på avstand de forfekter?”
My thoughts exactly!
Nåda, det var da voldsomt til “spissing”. Virkeligheten er vel at dyder og svakheter er nokså jevnt fordelt mellom kjønnene, slik som også gleder og sutring er. Jeg har ikke lest kronikken, så jeg holder meg til ditt innlegg.
Det finnes gode og dårlige fedre, som det finnes gode og dårlige mødre. Det finnes forskjellige måter å ordne seg på, og det finnes forskjellige rollefordelinger. I forhold til det å få barn er både mor og far amatører, og jeg har vel erfaring for at barn oppdrar foreldre like mye som foreldre oppdrar barn.
Forøvrig tror jeg det er en fordel med velvillig brytning mellom foreldre i forhold til oppdragelse og omsorg, for det ivaretar en løpende bevissthet om barnas behov. Der definisjonsmakt blir et stort problem, er jeg redd for at barna smittes av problemene, og foreldrene bør rydde i sitt eget grums.
marius h: Jeg sitter her med det inntrykket at du forsøker å ta meg på stråmenn. Jeg har overhodet ikke forfektet noen gang at menn ikke har det i seg at de kan være like gode omsorgspersoner som kvinner.
Det jeg derimot påpeker, er at i prosessen der fars omsorgsrolle skal defineres, så bør kvinners kompetanse (les: erfaring) på området tillegges stor vekt. Og derfor blir sutring om at kvinnene har definisjonsmakt fullstendig malplassert.
frr sier: “Det finnes gode og dårlige fedre, som det finnes gode og dårlige mødre. Det finnes forskjellige måter å ordne seg på, og det finnes forskjellige rollefordelinger. I forhold til det å få barn er både mor og far amatører, og jeg har vel erfaring for at barn oppdrar foreldre like mye som foreldre oppdrar barn.”
Jeg har aldri hevdet noe annet, og kan gladelig gi deg rett her.
Men så er det jo heller ikke dette som er temaet i kronikken du ikke har lest. Les den da vel
Det går et tidsskille et sted – der vi mannfolk ble tildelt retten til føleri. Det skjedde for tre tiår tilbake. Retten ble tildelt som følge av en langsom, langsom prosess. Fortsatt er det mange menn som ikke benytter seg av den, men blåser foraktelig og ikke hører etter hva som har skjedd. Og fortsatt er det mange kvinner som tror at det er for godt til å være sant. En småbarnsmor sa det slik til meg under en diskusjon: “Vet du, jeg tror til syvende og sist at mødre faktisk vet best. Det må dere som menn bare akseptere.” Men vend det døve øret til og tilgi, for de det ikke hva de sier.
mannfolkprat: Jeg leste bl.a. denne posten borte hos deg, og tenkte at alle barn burde ha like varme og reflekterte fedre.
Mødre vet ikke best. Ingen vet best. Sannheten finnes et sted imellom. Alltid.
“Ps. Artikkelens innhold er spisset, og skal derfor ikke kritiseres for feilaktige fremstillinger.”
Så da er det ikke så mye mer å si om denne artikkelen.
Mannens rolle er derimot et tema som fortjener å bli belyst. Det verste for mange menn er nok egentlig at disse nye sidene, altså at man skal delta på mor oppgaver, erstatter ikke, men kommer i tillegg til rollene mannen hadde fra før. Altså, mannen skal ikke bare jobbe, være trener for fotballaget og kjøre på speiderleir, han skal også lage mat, skifte bleier og vaske huset. Når dette i tillegg blir møtt med kritikk og ikke takknemlighet, er det vel ikke så vanskelig å skjønne at det kan bli mye for enkelte.
Ja, og kvinner vet selvsagt alt om barn, helt av seg selv. Det er sikkert derfor nett-forum som babyverden.no har så lite trafikk. Menn vet ingenting, for de har støpt grunnmur.
“Ps. Denne kommentarens innhold er spisset, og skal derfor ikke kritiseres for feilaktige fremstillinger.”
Faderen: Got it. Ingen kritikk fra meg.
Vi tar på oss ulike briller når vi leser artikkelen, jeg skjønner det. Også har vi litt ulik forforståelse og forståelse om hva det hele dreier seg om. Det grunnleggende her er jo språket man bruker og hvilken mening vi tillegger språket som brukes. Budskapet jeg leser i teksten er at ulike egenskaper mor og far besitter også skal tas i betraktning når det gjelder omsorg for barn. Det er da virkelig ikke noe vanskeligere enn det. Definisjonsmakt, sies det. Jo, faktisk mener jeg de har rett der, de to familieterapeutene. Svært mange kvinner har det med å definere hva som er riktig og galt når det gjelder riktig eller gal omsorg av barn. Omsorg kan defineres på så mang slags vis.
Du sier her oppe i en kommentar:
“Her må det etableres en felles forståelse av hva omsorg for barn handler om”. Denne felles forståelsen er det mor og far som sammen kommer fram til. Noen må kanskje ha hjelp og støtte når det gjelder omsorgsbiten. Og når det gjelder omsorg, som alt annet her i verden, man vet best den som har skoen på.
Takk igjen for at du tar opp et viktig, viktig emne som må på bordet, for alle parters skyld.
Men sutring over sutring da? Det blir jo en slags sutring det og
Vibeke: Du påpeker ting jeg ikke har sagt meg uenig i. Så i grunn vet jeg ikke helt hvor du vil med kommentaren din.
Vel, med unntak av dette “Det grunnleggende her er jo språket man bruker og hvilken mening vi tillegger språket som brukes” – Dette handler da om mye mer enn ulik språkbruk.
mannfolkprat: Næsj, takksigelser behøves ikke. Det er snarere jeg som skal takke alle som bidrar med kommentarer
Så takk!
Fata: Med sutring skal sutring bekjempes, som kjent
Det var nok curlingmødre jeg mente ja. Curlingforeldre som en enhet er i min erfaring et resultat av at en tusseladd av en far lar mor sitte med definisjonsmakten og ergo kontrollen for husfredens skyld og lar ungen, under dekke av å beskytte han/henne, bli en viljeløs geléklump som knekker ved minste motstand når voksenlivet setter inn. Altfor mange kvinner i min erfaring setter likhetstegn mellom omsorg og det å beskytte barnet mot alle utfordringer i livet dessverre. Det er nok menn som er skyldige i dette også, men de er, igjen i min erfaring, et svinnende mindretall.
Definisjonsmakten til kvinner bunner vel i et kontrollbehov, noe territorialt som igjen kanskje kommer av frykt. Er det redselen for at menn faktisk kan tilby noe de ikke kan? Mulig det.
Men å påstå at menn er dårligere omsorgspersoner og må ta instruks fra mor er like utdatert som å hevde at kvinner ikke kan kjøre bil eller stå i jobb. Man kan godt si det, men det er ikke sant og det reflekterer vel heller en grunnholdning hos ytreren enn noen faktisk realitet .
Andreas: Jeg skjønner at du har et generelt problem med kvinner. God bedring.
Chin up, fra meg. Jeg ser tydelig et misforhold mellom fedre sin faktiske innsats og ropet etter de få privilegiene som omsorgsarbeid gir.
For eksempel virker det som et imperativ å ha enhver lille omsorgsprosent på papiret. Dette forundrer meg litt. Det går an å ta ansvar, uten å ta kontroll, uten å gjøre det formelt?
Videre bør fedre kjempe for sin egen permisjonstid, ikke spise fra mor.
Feminisering av skolen. Det er virkelig et felt som bør adresseres av kvinner. Det er helt hårreisende at det defineres som et problem at jenter gjør det bedre i skolen.
Jeg kjenner fedre som krever sin rett 50% hele veien og som ikke lykkes særlig godt i sin rolle som far og jeg kjenner fedre som har 40% omsorg som har mye bedre kontakt og forhold til sine barn.
Det er ikke %’en det kommer an på!
PS. Jeg kjenner ingen curlingmødre og hadde jeg gjort det hadde jeg nok tenkt at jeg har møtt værre mennesker enn dét i løpet av mitt liv.
Etter å ha lest innlegget ditt, må jeg si at jeg ikke helt skjønner hvor du vil. Du synes forfatterne sutrer når de klager over at kvinner har “fått en viss definisjonsmakt”.
La meg derfor spørre: Mener du at en far ikke har lik rett/evne til å bidra til omsorgen for et barn fordi kvinner har sånn ca. flere hundrede års kompetanse på området?
(Jeg lar diskusjonen mellom separerte foreldre ligge.)
Tekjele- kjerringa
Innimellom kjenner jeg at frustrasjonen over å være “bare” en kvinne ligger å veser ytterst i topplokket ..som en te- kjele som snart koker over…Etter å ha lest artiklen og en del av svarene til denne bloggen innsent av dødlig fornærmede menn ..Fordi deres allesteds værende kompetanse om alt som finnes under himmelens blå tak blir trukket i tvil…. Er følelsen der. Igjen. Snodig.
Jeg er en dame i 30 åra som skal bli mamma for 3. gang. Et nytt menneske jeg skal bli kjent med og uegnet som jeg er til oppgaven – i og med at jeg er en kvinne…- forsøke å dekke behovene til.
Forhåpentligvis vil far til dette barnet hjelpe meg og guide meg med den oppgaven – uegnet som jeg er. Kvinne vettu..
Jeg lurte på atte i og med at målet er at mine døtre må avtjene verneplikt på lik linje med menn, at far skal ha hele fødselspermisjonen osv. om dere menn kunne vær så snill å ta deres overkomlige halvdel av mens, graviditet, fødsel og melkespreng slik at det dere i det minste visste hva dere snakket om?????
..Nå trur jeg tekjelen kokte over gitt..
PS . Du som henviste til babyverden.no etc. Det er ikke virkelighetens verden. Du har ikke tid til å ose dit og sjekke hva, hvem, hvorfor, når ungen din skriker som besatt. Da er det kurrant å være i denne verdenen..
Men det må være lov å lese om andres erfaringer eller glo for moro skyld. Gud hjelpe mine barn for jeg leser tegneserier som Nemi og Pondus på nett stadig vekk.
(Håper ikke den fremviste holdningen betyr at når ditt barn har røde prikker som ikke går vekk under ett glass, stivnakke, og høy feber eller tisser blod at du logger deg på nettet og finner legekontoret.no eller hva det måtte hete og sender en e-mail. Men at du ringer det faktiske legekontoret og tar med deg barnet dit! )
OJ: Far bør ha lik rett, men evner er en individuell ting, og de er som kjent ulikt fordelt både hos kvinner og menn.
Kvinnekongen: Thanks! Godt innlegg, takk
Gullfisken: Det er leit med kritikk selvsagt, men man får jo håpe de fleste menn evner å ta den til seg konstruktivt snart, istedenfor å innta skyttergraven eller offerrollen.
Jeg tipper du som tobarnsmor, snart trebarnsmor, innehar en del kompetanse som omsorgsperson? Vel, den må vi dessverre overse, nå som farsrollen skal defineres, så rydd plass til mannen, er du snill…
Jeg synes den nevnte artikkelen virket rar og uforståelig.
Men hvis omsorg for barn dreier seg om en maktkamp må de aktuelle fedre helt klart kjempe på egen premisser. Ikke sitte å vente på at mor skal gi fra seg makta. Makt må tas, erobres, gjerne gjennom dialog men antagelig også gjennom kamp.
Når far bruker like mye tid på barn som mor ,vil nok dette skje delvis av seg selv. Da bla. overtidsjobbing, karriærebygging osv. settes til side i noen år.
Det finnes knapt noen gode modeller for en slik ny farstype.
På samme måte som det ikke fantes og i stor grad ikke finnes gode modeller for kvinner som både vil delta i yrkeslivet på lik linje med menn, og være gode mødre.
Rent personlig gleder jeg meg til dagen man forventer at menn skal amme den stakkars ungen. Men da er jeg kanskje gammel og grå,,,nei vent nå litt, var det ikke noe snakk om lengre fedre permisjon nå nylig…?? (på bekostning av mors selvfølgelig…:-D)
Genialt svar. Beundringsverdig.
Går ikke an å kritisere kvinner tilbake uten at jeg må være drittsekk, eller?
En “tilspisset” generalisering av menn er god greie, men en replikk i samme vending, men rettet mot kvinner er fy-fy?
Jeg er en sterk tilhenger av likestilling. På alle områder. Også for menn.
Barn er ikke kvinnens personlige eiendom. Barn trenger menn like mye som kvinner i sin oppvekst.
Så synd det i følge deg kun er kvinner som forvalter den “rette” kunnskap.
Andreas: Det minste jeg forventer av en debattant, er at han forsøker å forstå mine standpunkter. Det har du så langt ikke evnet. Stråmannsargumentasjon overser jeg rett og slett.
Blåstrømpe: Det var ikke lett å skjønne hvor de ville nei. På den annen side, alt kan tolkes, og her gikk det gal vei for artikkelforfatterne.
Terapeuter burde kunne artikulere sine tanker langt bedre enn dette (Se, jeg legger godviljen til, jeg gir rom for at de ikke kan ha tenkt så dårlige taker som det ser ut til ved første øyekast)
olec: Amming? Gikk ikke det av moten da Jan Thomas kom til landet?
Det gjorde kanskje det. Synd ingen brydde seg om de positive helsegevinstene som ligger i å amme barna lengst mulig. (bedre imunforsvar, bedre hjerneutvikling osv
Andreas: Det minste jeg forventer av en debattant, er at han forsøker å forstå mine standpunkter. Det har du så langt ikke evnet. Stråmannsargumentasjon overser jeg rett og slett. (HvaHunSa)
For meg virker det som om du i stedet for å prøve å forstå innlegget til Andreas, bare avfeier hans synspunkter som stråmannsargumentasjon.
Det samme gjelder artikkelen i Dagbladet. Fedrene som gir utrykk for andre meninger enn deg “sutrer” og ergo slipper du å forsøke å forstå standpunktene deres.
På samme måte er det selvsagt menn som “misforstår og vrir på alt” også.
Men denne type “kjønnskamp”, er det kun feminister og mannsjåvinister som tjener på.
De triste er når man bruker barn og foreldrerollen som en del et slikt spill.
Barn er ikke til for foreldrene, men foreldrene for barna.
olec: Hvorfor gjorde ikke du det da? (Les: Skaff deg en blogg
)
Farogbarn.no: Jeg får visst bruke teskje da:
Andreas vil ha det til at jeg mener det kun er kvinner som forvalter den rette kunnskap. Man skal være veldig lite redelig for å kunne påstå noe slikt.
Og siden jeg aldri har påstått dette, så ser jeg heller ingen grunn til å tilbakevise det. I debatt-verdenenen kaller vi Andreas teknikk for stråmannsargumentasjon. Et veldig hendig halmstrå når man ikke har bedre argumenter, jeg ser den. Men det er altså ikke mitt problem.
HvaHunSa: Du klarer helt sikkert å finne formuleringer både i Andreas innlegg og artikkelen i Dagbladet som kunne vært bedre. So what? Er det ikke viktigere å få med seg hva de prøver å kommunisere?
At mer aktive fedre er bra. Bra for far, bra for mor og ikke minst bra for barna!
Og all endring møter selvsagt motstand. Men det stopper ikke utvikligen – moderne fedre ønsker å ta mer ansvar, vise mer omsorg og kjærlighet.
Neida, jeg mistenker ikke deg for være mot det
Farogbarn.no: Jeg kunne sikkert funnet en nål i en høystakk også.
Kommunikasjon. Fint ord. Vet du hva som ligger i det? Jeg for min del tenker “klare tanker gir klar tale”. Er det virkelig min oppgave å rydde i språket til andre altså? Me thinks not.
Kanskje Andreas og hans like burde jobbe litt videre, før de gir etter for formidlingstrangen. Aktiv lesing av andres tekster og tanker er et tips. Send det gjerne videre
HvaHunSa: Vi finner som oftest det vi leter etter. Og hvis det ikke er der i utgangspunktet slår Rosenthal-effekten som oftest inn: Forventninger innfris!
Du oppnår helst sikkert det du ønsker med din form for debatt-teknikk.
Du får uansett siste ordet her, og “vinner debatten”.
Og samtidig har du gitt meg en god idé til en artikkel jeg publisere et annet sted. Tusen takk
Farogbarn.no:
Er det nå jeg skal skamme meg fordi jeg ikke legger ansiktet i pedagogiske folder, på medgjørlige kvinners vis, og gir alle dere menn i denne tråden rett?
Publiser av hjertens lyst, det er deg vel unt.
Er vi som setter pris på at våre menn stille opp for barna medgjørlige kvinner?
Og hva er så galt med det?
Vel, siden argumentene dine handler om at menn bare sutrer og ikke gir nok klemmer, at jeg er for uintelligent til å forstå det du sier og at jeg er kvinnehater så er det vel kanskje like greit at jeg ikke skjønner.
“Men så begynner moroa. For når artikkelforfatterne skal drøfte dagens fedresituasjon, så ønsker de å problematisere det at kvinner har fått en viss definisjonsmakt. Det er jo uhørt! Hvorfor skal kvinnene, som til alle tider har tatt seg av barneoppdragelsen og omsorgen, ha noe å si i saken? Var det ikke mannen som skulle på banen? Jeg mener, nå som fedrene endelig skal redefinere sine farsroller, så er det da naturlig å overse sånn ca. flere hundrede års kompetanse på området. Hva kan vel kvinner bidra med her, liksom.”
Her gir du ihvertfall uttrykk for at menn uten kvinnelige støttehjul ikke kan fungere som omsorgspersoner.
Like absurd som at jeg skulle ha sagt at kvinner må underlegge seg menns kompetanse og instrukser i forhold til arbeidslivet da menn har vært i jobb i mange hundre år.
FruBank: Det spørsmålet klarer jeg rett og slett ikke se hvor kommer fra eller hvor du vil med.
Andreas:
1. Du gir deg ikke med stråmennene dine ser jeg.
2. Du misforstår jo fullstendig hvor jeg vil med den passasjen.
Jeg påkeker at kvinner ikke kan feies til side i spørsmålet om hvordan farsrollen skal defineres.
Da mener jeg at du uttrykte det uklart isåfall.
For meg så virket det som om du forfektet total definisjonsmakt for kvinnen da kvinner har hundrevis av år med erfaring. Hvilket provoserte meg voldsomt.
Men selvfølgelig er kjønnsroller en stadig dialog mellom partene. Og menn, like mye som kvinner, må ha rett til å reagere på det de føler som urettferdig i det samspillet.
Andreas: Vel, godt vi i det minste fikk oppklart den misforståelsen.
Det kunne jo ha hjulpet deg å lese det jeg skrev i kommentar nr. 27: “Mødre vet ikke best. Ingen vet best. Sannheten finnes et sted imellom. Alltid.”
Jeg er helt enig med deg i dette: “Men selvfølgelig er kjønnsroller en stadig dialog mellom partene. Og menn, like mye som kvinner, må ha rett til å reagere på det de føler som urettferdig i det samspillet”
Vel talt
HHS: Hvor i alle dager leser du, i den kronikken, at kunnskapen mor besitter skal feies av banen? Her synes jeg du setter alt på spissen på en slik måte at poengene dine blir tamme..
Victoria: Det står jo der, sort på hvitt:
“Men langt på vei har kvinner definert hva en god far skal være. Vi må som fedre i dag selv definere hvordan vi vil være fedre for våre barn.” (min utheving)
Ingenting i artikkelen bringer noe nytt inn i definisjonen av “den gode far”, det snakkes bare om slike ting som kjøring til turneringer og trening av det lokale svømmelaget. Dette forteller meg at de vil ha det som det alltid har vært, og for å klare det, er de jo simpelthen nødt til å overse de mødrene som ber mannen komme mer på banen også i de mer nære ting.
Mitt spørsmål tilbake til deg er som følger: Hvordan klarer du å komme deg igjennom artikkelen deres uten å få med deg dette?
Beklager sent svar, HHS.
Jeg leste denne artikkelen som en slags oppsummering av hvilken rolle menn hadde som familiefar før og nå. De generaliserer sikkert.
Men jeg er enig med dem i at det faktisk *har* skjedd mye, mange fedre tar større del i alt hjemme, barnestell og oppdragelse inklusive. Jeg synes det er flott at fedre kommer mer på banen.
Jeg synes det ligger mye omsorg i å stille opp i forhold til barns fritidsaktiviteter. Det skaper innsikt i barnets omgivelser, det blir lettere å følge med på hvem barna forholder seg til i andre settinger enn hjemme osv. Det kan være gull verdt.
Det jeg mente med min forrige kommentar, er at disse mennene ikke sier at de, ved å definere innholdet i farsrollen, ser seg nødt til å feie mors kunnskaps- og erfaringsgrunnlag av banen. Det er du som setter de to som synonymer. Det de sier er at når far kommer mer på banen, kan ikke lenger kun mor være den som definerer hva som er godt samvær.
Jeg klarer heller ikke å se at å kjøre til og fra, trene svømmelaget og desslike, betyr at de bare er opptatt av dette. Det blir litt som å tenke at de mødrene som savner at far kommer mer inn i de nære tingene, KUN er opptatt av det. Og slik er det nok ikke.
(Jeg synes likestillingsperspektivet ofte er litt selektivt. Menn har mye mer ledererfaring enn kvinner. Skal de få lov til å fortsette å definere hva en god leder og dyktig lederskap er?)
To whom it may consern…..
Er det litt spesiellt når folk uttaler seg om:
Papparollen når de aldri har vært far?
Mammarollen når de ikke selv er mødre?
Familielivet når de ikke lever et “familieliv”?
(familieliv:mor, far+2,3 barn)
Er ikke kritisk, bare undrer?
Serena: Nei. Det er ikke spesielt, det forekommer nødvendigvis til stadighet.
Artikkelen i Dagbladet var knallbra! Veldig positiv med menn som vil ta ansvar! Veldig bra med http://www.farogbarn.no også.
Hurra for dagens fedre. Dere er så positive! Flottings!