Dagbladet ofrer Kvisvik på intimitetstyranniets alter

Hva skulle vel de skadefro gjort uten sin lakei Dagbladet.no?  Toet sine hender i tenners gnissel over ikke å få se salt strødd i åpne sår?  Eventuelt tatt til vettet og brukt energien på å skaffe seg sitt eget liv? Eller handler dette om en journalist som gjorde det så dårlig på journalistskolen - at han tok en Røkke, og kjøpte seg en tittel? Er Dagbladet korrupt? Har folkene på desken endelig blitt så kvalme av seg selv at de nå ligger til haka i et hav av råtten integritet?

Er Dagbladet.no den seriøse journalistikkens endestasjon?

 

 

 

Når til og med den ondskapsfulle bermen fra Dagbladets debatt-tråder bønnfaller avisen om å fjerne både artikkelen og kommentarfeltet, er det kun de blinde, døve og ignorante som ikke ser at denne artikkelen er feil. Artikkelen er helt feil. Noe er veldig veldig galt med Dagbladet.no.

 

 

 

 

Edit (28.10.08) : Dagbladet har nå fjernet kommentarfeltet, men artikkelen ligger fremdeles på forsiden.

Hvordan skille en troverdig mann fra en mistenkelig person?

                                                                   En svært lite troverdig person

Vi har grunn til å feire! Nå har nasjonen Norge endelig fått en sjablon å arbeide etter i jakten på kriminelle og folk med liten troverdighet. Dermed skal altså Politiet få lettet arbeidsbyrden sin så det merkes, slik ser altså en kriminell ut —>

Har den svært mistenkelige personen i tillegg kontanter lett synlig på kroppen, er det ikke lenger noen tvil hva vi har med å gjøre. Dette er syndere av verste sort. Nøl derfor ikke med å tilkalle Politiet!

 

 

 En svært troverdig person

Nå er det i dagens mangekulturelle samfunn ikke lenger tilstrekkelig å bare peke ut de kriminelle, det er selvsagt av største viktighet å også lynrask og med et overfladisk blikk kunne identifisere individer som er ytterst troverdige.

<—De ser slik ut

Skulle en svært troverdig person som dette hevde å ha sett en kriminell person i aksjon, kan du vedde bestemora di på at det er sant. 

Av hensyn til eventuelt blinde lesere, vil jeg her komme med en utførlig beskrivelse av nevnte menneske- kategorier. Vi starter med en veldig troverdig person:

Mann

Hvit

Skattebetaler

Så kommer den svært nyttige beskrivelsen av en lite troverdig og mistenkelig kriminell:

Mann

Sort

Har kontanter

 

Sånn, da skulle vel alt være i orden?

Valgkamp som brød og sirkus

Det er så utrolig mye ved den amerikanske valgkamen man kan fokusere på, mediedekningen er enorm. for min del velger jeg via frivillig og indirekte tvang (studier i medieretorikk) å se litt nærmere på dagens retorikk og medieringen av Den Politiske Talen. Det skal jeg skrive mer om senere. I dag vil jeg heller tilby leserne mine et humoristisk friminutt, og derfor poster jeg en videosnutt som er klippet fra Letterman (nederst i posten).

Nå som Pailin er rikt parodiert av sitt store anti-fan Tina Fey, og McCain parodierer seg selv, så er det altfor lett å glemme avtroppende presidenter.

Videoen viser den eminente Frank Caliendos parodiering av George Bush jr., med en liten men svært morsom avstikker til Clinton. Enjoy:

Den oh så utsatte farsrollen

Jeg får tydeligvis aldri anledning til å slutte å undre meg over hvordan menn forholder seg til denne svært belastende farsrollen. Ja, belastende. Belastende fordi alt jeg hører (med få unntak) fra disse fedrene, er sutring og atter sutring. Det sutres over at de ikke får nok skryt. Det sutres over at kvinner tar for stor plass. Det sutres over at mødrene insisterer på å definere farsrollen, og det sutres over at de ikke får gjøre ting på sin måte. Store mengder kontraproduktive bidrag fra mannen her altså. Men de vil gjerne ha skryt, selvsagt.

Jeg har nettopp lest denne artikkelen om emnet ”farsrollen i 2008”, skrevet av to familieterapeuter. Mannlige, sådanne. Jeg forundres atter en gang. Innledningsvis så får vi en slags historisk oversikt over tidligere kjønnsrollemønstre, der mannen støpte grunnmur, og mor tok seg av det nære og det varme. Altså omsorgen. Greit nok.

Men så begynner moroa. For når artikkelforfatterne skal drøfte dagens fedresituasjon, så ønsker de å problematisere det at kvinner har fått en viss definisjonsmakt. Det er jo uhørt! Hvorfor skal kvinnene, som til alle tider har tatt seg av barneoppdragelsen og omsorgen, ha noe å si i saken? Var det ikke mannen som skulle på banen? Jeg mener, nå som fedrene endelig skal redefinere sine farsroller, så er det da naturlig å overse sånn ca. flere hundrede års kompetanse på området. Hva kan vel kvinner bidra med her, liksom.

Nei, la nå for all del menn gjøre det på sin måte. Og måten? Vel, ifølge artikkelforfatterne, så er måten det skal gjøres på å bli med på fotballsparking, kjøre et lass med barn på turneringer, ta del i dugnadsarbeid, trene den lokale svømmeklubben osv. Kort oppsummert: jobbe. Menn liker å jobbe. De liker å gå på jobben, bli der en god stund, og så går de hjem til familien for å jobbe litt til. Fantastisk.

Ikke ett ord om nærhet, varme og omsorg. Ingenting om å se barna sine, om å anerkjenne deres tanker og følelser. Ingenting om de små tingene, som å skifte plaster på et innbilt dødelig skrubbsår, Ingenting om å trøste og samtale med dem om smått og stort som skjer i et lite barns liv. Ingenting om kiling av små rygger og lesing på sengen. Ingenting.

Med andre ord; alt er tilnærmet det samme som før. Men skryt, det vil de ha.

Ps. Artikkelens innhold er spisset, og skal derfor ikke kritiseres for feilaktige fremstillinger.

Med knekk i nakken skal barn få rak rygg?

Nå har gapestokken visstnok blitt moderne igjen. På Kjelsås SFO har det velmenende men svært uvitende personalet på skolen gjenfunnet skammekroken som pedagogisk virkemiddel. En egen ”skammeplakat” blir brukt for å skremme eventuelle andre barn fra å begå ulydigheter. Jeg tipper moralen er som følger: Slik ser en uskikkelig unge ut! (se for deg en hvilken som helst 6-åring).

Opptakten til denne svært så krenkende rutinen kan muligens spores tilbake til Utdanningsetatens plakatkampanje «Trygg Osloskole – godt læringsmiljø! Ro, orden og disiplin».

Som student ved Utdanningsvitenskapelig fakultet på Blindern må jeg si jeg er temmelig overrasket over det barnesynet som kommer til overflaten her. Jeg får en smak av det synet på barn som regjerte under reformasjonen, der man trodde alle barn ble født onde, og at de derfor måtte disiplineres frem til å bli gode og veloppdragne borgere. Jeg håper da virkelig ikke at det er en slags reformasjonsrenessanse vi ser her. Skrekk og gru.

Det strider i mot mitt menneskesyn å påføre barn eller voksne mennesker skam. Skam kan ikke brukes konstruktivt på noen som helst måte. Ikke straff heller, for den sakens skyld. Det ligger i straffens natur at det ikke lærer individet en alternativ måte å oppføre seg på. Det trodde jeg lå aller øverst i pedagogikkens ABC.

Nettsjekkingens mørke bakgater

Mitt poeng med å skrive boken var å fortelle om den andre siden av nettsjekkingen.

Sier Pernille Dysthe i Dagbladet.no

Denne boken tror jeg kan bidra med noen svært nyttige refleksjoner om nettdating og sosiale ”communities” på nett. Allerede i 2003 stiftet jeg bekjentskap med Dagbladets nett-tjeneste Blink. I utgangspunktet hadde jeg ingen anelse om hva dette sjekkegreiene gikk ut på, hele konseptet om å ha en elektronisk kontaktannonse fant jeg litt usexy, rett og slett. Med nysgjerrigheten som pådriver opprettet jeg en profil, slik at jeg kunne snoke litt rundt der inne. Jeg ville se hva de andre holdt på med.

Etter hvert oppdaget jeg at stedet kunne brukes til mye annet enn sjekking (men det også, så klart). Jeg fikk venner der inne, som jeg tok med meg IRL (som det heter på ”fagspråket”) Jeg har også erfart sjekkemulighetene som fantes der, riktignok med en god dose ironisk distanse til det hele. Det kom aldri noe godt ut av den delen, for å si det slik.

Mye skyldtes nok at jeg egentlig ikke hadde tro på den måten å starte et forhold på. Mye kan også forklares i at det var utallige søplete menn der inne. Etter hvert gikk det sport i å drite dem ut. Menn som forsøkte å gå rett i underlivet på meg var det vanskelig å føle annet enn forakt for. Sånn startet slutten på det hele for min del. Nå er det mange år siden jeg var aktiv der inne. Takk gud for det.

Forøvrig kan jeg anbefale Blindern, for de som trenger en mer realistisk sjekkearena.

Norgespatriotene snur verden på hodet

”Høyreekstremister anmelder Ali Farah for rasisme”. Av alle så forventet jeg at utøvere av rasisme er så kjent med begrepet at de ser det åpenbart absurde i denne anmeldelsen. Men rasister bør kanskje ikke overvurderes intellektuelt, jeg ser den.

Men altså: sentralt i rasismebegrepet står maktforholdet. Makt måles ikke bare i tall, som i majoriteter versus minoriteter. Derfor er det heller ingenting som heter ”omvendt rasisme”. Når en som befinner seg lengst ned i makthierarkiet kommer med negative ytringer om andre grupper, så kan det neppe kvalifiseres som rasisme. I beste fall er Ali Farahs generaliseringer et uttrykk for dirrende harme, i verste fall er det fordommer vi ser på trykk. Dumheter er uansett ikke straffbare. Jeg håper anmeldelsen blir henlagt, det får da være måte på å søle bort ressurser.

Overskuddsfenomener, mennesketragedier og andre sensasjoner

Vi kunstnere er vant til å bli ruinert, det ligger i yrket. Men dette er jo helt tragisk,

kan vi lese i Dagbladet i dag. Kunstneren Marianne Heske reagerer på en avgjørelse i lagmannsretten i sommer, hvor hun dømmes til å betale for glasskunst hun hevder hun ikke har godkjent produksjonen av.

Hvor rystet ble du egentlig nå? Fikk ordet tragisk deg til å skjerpe deg litt ekstra? Kjente du et ubehag i mellomgulvet?, en smerte i hjertet? Jeg tipper ikke. Og jeg tror jeg vet hvorfor. Det er ikke noe galt med deg. Men det er kanskje noe galt med mediene du leser. Jeg skal forsøke å vise deg hvorfor jeg tror det har blitt slik.

I Bokmålsordboka er ordet tragedie definert slik:

trage’die m1 (fra gr, trol av tragos ‘geitebukk’ og ode ‘sang’)

1 klassisk drama der høyverdige personer går til grunne som følge av uløselige karakterkonflikter, en uavvendelig skjebne e l den greske t-n danner grunnlaget for den franske
2 ulykke, katastrofe t-n utspilte seg ved midnatt / oppholdet hans i utlandet ble en eneste t-

Den første definisjonen henviser til det jeg tror er en sjanger innen litteratur og teater, og derfor finner jeg den ikke interessant i denne konteksten. Korriger meg gjerne om jeg tar feil.

Den andre definisjonen derimot, finner jeg svært interessant. En tragedie er altså en ulykke, ja, sågar en katastrofe!

Jeg tolker det slik at en ulykke, det er noe vi ikke rår nevneverdig over. Det er noe som skjer oss mens vi gjør andre ting. Som en bilulykke. Det vi gjør er altså å bevege oss fremover ved hjelp av et kjøretøy. Det som skjer oss er at vi blir stoppet av en gjenstand som kommer i veien. NN ble utsatt for en ulykke, kan vi ofte lese i avisene.

En katastrofe da? Vel, det sier seg selv. En katastrofe hav vi ingen kontroll over. En katastrofe er naturkrefter gone wild.

Slår jeg opp ordet ulykke i ordboka, får jeg opp dette:

ulykke f1 el. m1 (norr úlykka, fra lty ungelucke)

1 tilfeldig større skade, alvorlig uhell, katastrofe bli utsatt for en u- / nasjonen ble rammet av store u-r / u-n skjedde da bilen skulle kjøre forbi / en u- kommer sjelden alene / når u-n først er ute / gjøre en u- på noen gjøre, slå noen helseløs / gjøre en u- på seg ofte: ta sitt liv / bilu-, flyu-, togu-
2 skadelig forhold, ulykkelig omstendighet el. skjebne det er en u- å vokse opp i et dårlig miljø / alkoholen ble hennes u- / det ville ikke være noen u- om han fikk avslag / komme i ulykka tidl. om ugift kvinne: bli med barn

Det jeg finner interessant her, er at selvmord blir definert som en ulykke. Et selvmord er initiert død for egen hånd. Altså er døden et ønsket resultat av en bevisst handling. En bilulykke derimot, som noen blir utsatt for, er tilfeldig og ikke en initiert og viljestyrt handling, (Da må det i så fall klassifiseres som drap). Resultatet er altså uønsket. Jeg blir forvirret. Blir du?

Det er mulig å hevde at det å kjøre bil innebærer et element av kalkulert risiko. Risikoen minsker jo flere forholdsregler du tar. For eksempel er det å kjøre i tilpasset fart alltid å anbefale. Tar man adekvate forhåndsregler, skal altså risikoen for en ulykke være relativt lav ved bilkjøring. Om noen til tross for dette skulle bli utsatt for en ulykke, er jeg enig i at det er å betrakte som en slags tragedie. For mange mennesker så krever jo livet at man av og til må kjøre bil. Gjerne fordi man skal på jobb. Som jo er en dyd av en nødvendighet for å overleve.

Hva da med aktiviteter som er de reneste overskuddsfenomener? Som fjellklatring, for eksempel. Nylig kunne vi lese i avisene at en norsk klatrer omkom på K2. En tragedie, skrev avisene. Men var det egentlig det?

Fjellklatring er et rent overskuddsfenomen. Fjellklatring er noe du kan bruke mye tid på når du ikke har andre viktige og uløste oppgaver. Som å skaffe penger til bolig og mat, for eksempel. Dyktige fjellklatrere har høy bevissthet rundt risiko. Ingen som noen sinne har gjort forsøk på å bestige K2 er uvitende om sjansene for aldri å komme ned igjen i live. For enkelte er behovet for selvrealisering så sterkt, at de er villige til å ta denne risikoen.

Det fine med den industrielle revolusjonen, var at den tillot mange å kombinere selvrealisering med jobb. Jeg velger å se på dette som et fremskritt for menneskene. I den postmoderne tid er det nå mulig for enkelte i den vestlige verden å bare bedrive selvrealisering. I vår tid har vi nemlig sponsorer, der andre før oss hadde arbeidsgivere. Jeg er ikke like sikker på om dette også er noe som kan beskrives som et fremskritt for menneskene.

Når en person dør som resultat av en høyst frivillig og ikke-nødvendig handling vel vitende om den høye risikoen for død, er det da en tragedie for andre enn familien? (Siden 1939 har det dødd 77 mennesker på K2). Hva skjer med den allmenne oppfatningen av begrepet tragedie når det står å lese med krigstyper på avisenes forsider i saker som dette? Min ville gjetning er at det blir utvannet. En ung persons død er alltid trist, men er det alltid en tragedie?

Har du forresten hørt om folkemordene i Sudan? Det er hva jeg kaller en tragedie. Eller ennå mer korrekt: En katastrofe.