Nettdebatt om nettdebatten

På Aftenposten.no har jeg i dag en artikkel om nettdebatter og blogging. Jeg tror at flere enn meg har sett seg lei på til dels usaklige fremstillinger av bloggeres og nettdebattanters bidrag i det offentlige ordskiftet. Nyliberalistene elsker å snakke om ”human kapital”. Så fint da, at noen tar seg bryet med å se nærmere på verdien av et menneske. Problemet er bare det at verdien måles ut ifra hva hver enkelt av oss har å bidra med på samfunnsarenaen.  En slik ideologi er som skapt for å konstruere ”tapere” som skyves ut på sidelinjen.

Som humanist vrenger det seg i mellomgulvet når jeg ser at mennesker omtales som om de var en vare. ”Blogger er verdiløse for demokratiet” Dette synet synes jeg gjennomsyrer mye av debatten om blogging og nettdebatter, og det er som regel de som er kritiske som argumenterer på denne måten.

Er det virkelig slik at et blogginnlegg ikke har verdi for samfunnet, med mindre det beviselig fører til en synlig endring? Hva skjedde med ideen om at et demokrati er tuftet på den enkelte medborgers evne til å selvstendig oppsøke kunnskap og informasjon, for så å ta stilling til aktuelle problemstillinger?

Delta i debatten her!

Hvordan er et verdig offer?

I kjølvannet av all oppmerksomheten rundt Blondinbella og overgrepet hun ble utsatt for på en ferietur til Italia, mener enkelte at hun er lite troverdig som offer. Et offer skriver ikke indignert om overgrepet i bloggen sin bare dager etter hendelsen. Et ekte offer derimot, ligger sammenkrøllet og skamfull under dynen hjemme, fullstendig handlingslammet og ute av stand til å ta ansvar for eget liv. Det er derfor grunn til å anta at Blondinbella ikke ble utsatt for et overgrep, alternativt at hun nærmest ba om det selv, og derfor ikke er berettiget å hevde seg krenket. Eller?

Svake kvinner bekler offerrollen best. Når et offer, som regel en kvinne, ikke oppfyller de stereotypiske forventningene om at de skal være ”ødelagte” og helt ute av stand til å stå opp for seg selv, så er hun ikke et offer det er lett å synes synd på. For hvordan skal vi kunne føle sympati, ja endog empati, for et menneske som ikke lar seg knekke? Det er jo nesten umulig, er det ikke?

I Dagbladet kan vi lese at Martine Aurdal var så redd for å få offerstempelet, at hun valgte å holde voldtekten hemmelig i 13 år. Jeg antar hun ikke følte seg bekvem med rollen som svak, skamfull og passivisert. Det er betegnende for problematikken rundt offerbegrepet at Martine først etter Blondinbellas brudd med stereotypien, selv endelig orket å stå frem med sin egen historie. Blondinbella, og nå Martine, viser oss at det er fullt mulig å være utsatt for en svært krenkende handling, uten at man dermed krymper som menneske. Jeg ville ikke blitt overrasket over om de fleste overgrepsofre viser seg å være både sterke og handlekraftige. De kan bare ikke vise det til noen, for da virker de ikke troverdige, rett og slett.

Skamfølelse er ikke noe vi som mennesker er født med. Skam er noe vi lærer av omgivelsene. Noe vi blir påført. I vår kultur er det nærmest forventet at man skal skamme seg etter å ha blitt utsatt for overgrep. Det er en ukultur jeg håper vi kan ta kvelertak på. Men da må vi slutte å forvente at for å kunne være et verdig offer, så må man samtidig være ødelagt som menneske. Vi må med andre ord fokusere på overgrepet og overgriperen, og ikke offeret.

Disclaimer: Jeg mener ikke at alle ofre skal være like sterke som Blondinbella. Jeg mener at alle ofre skal eie sin egen opplevelse av overgrepet, og at det også skal gjelde de som klarer å stå like sterke som Blondinbella. I denne bloggposten har jeg altså snakket om et spesifikt fenomen, og ikke hatt som mål å debattere temaet “ofre” på uttømmende vis.