En kronikk til besvær

I kommentarfeltet til min bloggpost ”Dagfinn Nordbø om blogger og ytringskultur”, kommer Nordbø med en oppfordring om å gå inn på debattdelen som hører til kronikken, slik at vi kan lese hva han mener om det temaet han berører i selve kronikken. Kronikken duger altså ikke som bærer av hans meninger.

Jeg antar denne oppfordringen kommer som et resultat av at han selv har innsett hvor utilstrekkelig han drøfter emnet i selve kronikken. Han skal ha kudos for selvinnsikten.

Videre har jeg inntrykk av at han mener hans poenger, altså de som sparker inn åpne dører, ikke er tilstrekkelig drøftet her på bloggen. Han er heller ikke særlig fornøyd med at jeg fortrinnsvis har konsentrert meg om kronikken hans, jeg burde visstnok mye heller brukt tiden min til å skrive om debatten som fulgte på Aftenposten.no.

Det faktum at jeg i bloggposten ikke refererte til innlegg fra debattanter på Aftenposten.no, bruker Nordbø som argument for å rettferdiggjøre at han spammet bloggen min med klipp og lim fra andres innlegg i debatten. Hvis Dagfinn Nordbø mener at en kronikk ikke kan stå alene, men må lene seg på episke debatter i kjølvannet, så tror jeg han er alene om det. Debatten som fulgte er absolutt interessant, men å forlange at jeg skal forholde meg til den som en slags uadskillelig forlengelse av hans kronikk, er urimelig. Evner man ikke å få frem de vesentligste momenter i en sak i selve kronikken, bør man la være å skrive kronikker, er mitt råd.

Alt i alt utviser Dagfinn Nordbø en nokså ubehøvlet adferd som gjest i min blogg. Jeg finner tung ironi i det faktum at han gjør seg viden anstrengelser for å svartmale mangelen på dannelse i nettdebatter, samtidig som han utviser troll-lignende oppførsel selv.

Nordbø tar nemlig ikke fem øre for å komme med negative og svært generaliserende karakteristikker av både nettdebattanter og bloggere, i tillegg til spammingen.

Årsaken til at jeg i min bloggpost kun konsentrerte meg om Nordbøs svært lite nyanserte kronikk, og ikke nettdebatten som fulgte, er at jeg rett og slett ikke setter pris på den. Den er som nevnt svartmalende, skremmende generaliserende, og vitner om uvitenhet rundt flere av de fenomener han berører. Videre er det rimelig å anta at en rekke lesere kun leser kronikken, uten å få med seg nyansene som er å finne i den påfølgende debatten. Nordbø risikerer dermed å få spredt synet om en ren ukultur, der alt det som er bra med nettdebatter ikke kommer til syne. Jeg synes derfor han demonstrer en total mangel på respekt for både kronikkens lesere, og det temaet han omtaler i kronikken.

Helt til slutt vil jeg vise til Hjorthens kommentar nr. 25, der han skal ha skryt for at han orker å imøtegå Nordbøs endimensjonale fremstillinger punkt for punkt. Hjorthens tanker overlapper her i stor grad mine egne.

Vampus spør – jeg svarer

 Høire er ute etter de ufrivillige barnløse. Igjen. Refrenget er stort sett det samme ”det er ingen menneskerett å få barn”. Helt korrekt observert der altså. Det er nesten så man får tårer i øynene over denne utviste forståelsen for menneskerettigheter. Vampus støtter sin pastor Lønning langt på vei når hun spør retorisk ” Hvorfor skal helsevesenet (og skattebetalerne) belastes 100 millioner i året for barnelykke for noen få” (Den observante leser vil legge merke til at Vampus ikke avslutter setningen med et spørsmålstegn)

Jeg lovte i overskriften et svar. Det kommer i form av et nytt spørsmål:

1. Er det en menneskerett å få sterkt subsidiert helsehjelp til livsstilssykdommer eller skader etter selvforskyldte ulykker?

Jeg nevner i fleng: Skadevirkninger etter tobakk. Skadevirkninger etter alkohol(mis)bruk. Skadevirkninger etter selvforskyldt fedme/usunt kosthold. Skadevirkninger etter bilulykker man selv er skyld i. And the list might go on with ease.

For meg blir det noe snodig å observere denne trangen til å lange ut etter de som ønsker assistert befruktning, all den tid det tross alt produserer mye potensiell lykke og arbeidskraft i form av nye norske borgere, til den nette sum av 100 millioner kroner (Det med ”norske borgere” var lagt til av hensyn til mulige Frp-lesere).

Skal vi først snakke prinsipper, så synes jeg ikke vi kan overse hvor mye det koster samfunnet at folk røyker, spiser og drikker på seg alvorlige og svært kostbare lidelser. Det er noe unaturlig ved et politisk parti som glatt overser dette samtidig som sverdet de langer ut kapper hodet av noen få som helt naturlig ønsker å sette nye  liv til verden.