En kropp full av undring

Som vanlig er dagene mine travle i mai. Det er eksamenstid, innimellom er det litt jobbing, og det er venner. Men mest av alt er det liv. Det er sol, og det er innslag av sommer.

Jeg våkner med et sug i magen som gjør fingrene og tærne mine numne, og litt fremmede. Energien samler seg i mellomgulvet, og jeg kan kjenne at hjertet har forandret seg. Det har vokst siden i går, og det kjennes veldig mykt, mens alt rundt har strammet seg.

Jeg er overlykkelig for at det endelig er sommer. Denne måneden starter eventyrlig bra for meg som elsker sol og varme. Jeg kan til og med leve med at jeg har tre ekle eksamener som venter, og at jeg har tatt på meg et oppdrag som egentlig ligger utenfor mitt kompetanseområde. Solen skinner. Alt er vel.

Jeg tenker på kvelden før. Jeg tenker på ham. Er det vanlig å våkne smilende, selv før hjernen er klar nok til å huske? Var det hendenes bevegelser som fanget meg? Var det noe han sa? Kanskje har jeg bare drømt meg bort. Kanskje er det bare våren som vekker lengslene i meg så sterkt at jeg fantaserer vilt. Kanskje var det lyden av stemmen hans. Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Morgenstundene mine starter tidlig med deilig nylaget espresso i en stor tekopp. Jeg har satt av hele mai til å repetere pensum. Mens jeg sitter og leser Eriksons teori om identitetsdannelse, dukker min egen ungdomstid opp i bevisstheten. Fant jeg noen gang ut hvem jeg ville være? Er livet mitt egentlig et resultat av at jeg er i en evig tilstand av moratorium? Jeg husker spørsmålene, men jeg husker ikke svarene. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Jeg lurer på hva han tenker. Tenker han på meg? Hvis han tenker på meg, når begynte han med det? Var det når vi satt ved siden av hverandre på seminaret, og ivret etter å stille seminarleder de samme spørsmålene, eller var det når jeg strakte ut armen og berørte ham for aller første gang? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Jeg vinglet veldig når jeg var tenåring. Jeg ville bli fotograf. Jeg ville bli kokk. Jeg ville bli journalist. Jeg ville være tøff. Jeg ville være myk. Jeg ville ikke bry meg om andre. Jeg ville ikke at andre skulle bry seg med meg. Jeg ville bli elsket, og jeg ville være usynlig. Jeg ville alt, jeg ville ingenting. Jeg hadde vært en drøm av et studieobjekt for Erikson.

Han er som en magnet på meg, og jeg gjør ingen motstand. Han trekker meg til seg. Det er som om jeg er et lite barn, ute av stand til å utøve egen vilje. Jeg hengir meg til ham, men han vet det ikke. Må jeg holde det hemmelig? Vil han bli skremt om han forstår? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Selv om selve eksamensmåneden er noe herk, synes jeg juni er hakket verre. Jeg trenger egentlig ferie den måneden, etter å ha holdt ut med alt hva nervøsitet og ekstrem konsentrasjon har gjort med kropp og sjel i flere uker. Jeg lengter etter å nyte friheten og sommeren. Men jeg er student, og må jobbe for å erstatte studielånet som ikke utbetales om sommeren. Samtidig er jeg lykkelig over å ha fått oppdrag helt uten at jeg har anstrengt meg. Jeg er i sannhet et privilegert menneske.

Han har kysset meg! HAN HAR KYSSET MEG!

Jeg leser om motivasjon og selvforståelse. Hvilke krefter er det som driver meg videre i livet mitt egentlig? Jeg har aldri forsøkt å systematisk analysere meg selv på dette før. Nå gjør jeg det. Jeg begynner med å kartlegge mine interesser. Jeg har et stort spenn, oppdager jeg. Er det dette som er grunnen til at jeg føler meg truffet av Eriksons psykososiale moratorium? Har jeg blitt værende i dette rommet der ingenting er avklart, og alt står åpent? Dette må jeg finne ut av fort, føler jeg. Helst før jeg er ferdig med studiene, i det minste. Det er kjekt å vite hva man skal bli, før man har blitt det, er det ikke?

Når leppene hans legger seg over mine, er det som om jeg har fanget dagslyset under huden min, og verden utenfor forsvinner i et slags grått og utydelig slør. Alt samler seg på innsiden. Han dekker meg med kroppen sin, og porene mine suger ham grådig inn. Hvorfor vil jeg hele tiden ha mer? Er dette normalt? Vil han fremdeles være der når jeg åpner øynene? Vil jeg noensinne få nok? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Jeg finner trøst i å lese om Marcia’s ideer om identitetsutvikling. Han synes nemlig Erikson er for opphengt i forestillingen om at kriser er nødvendige for identitetsdanningen, og han synes også at Erikson er for rigid med dette at fasene må følge en bestemt rekkefølge. Det jeg kan konkludere med etter å ha lest dette, er at jeg så visst har en identitet, og ikke en ubestemmelig og ullen masse der personligheten skulle vært. Jeg har et dynamisk indre liv, og dette manifesterer seg fysisk ved at jeg jevnlig skifter retning. Verre er det ikke.

Burde jeg ikke være for gammel til dette? På innsiden har jeg en karusell. Jeg trodde karuseller hørte ungdomstiden til. I det minste forsøker jeg å innbille meg at jeg er for gammel til å være redd, selv nå når jeg føler meg som et barn igjen. Kan man være både stor og liten samtidig? Kan jeg hengi meg til dette vidunderlige og sugende begjæret, uten å miste meg selv? Jeg vet ikke. Men ett forstår jeg: Ingenting er større enn dette uforståelige.