Kamelot på Sentrum Scene 2008 – en høyst partisk konsertanmeldelse

Kamelot er et amerikansk symfonisk power- metalband, men frontes av en norsk vokalist, nærmere bestemt min venn Roy Khan, ”The voice of God”. Nå har aldri jeg hørt Gud synge. Jeg er ikke engang overbevist om at det finnes en Gud, men om han nå skulle sitte der oppe mellom skyene et sted, så er jeg temmelig sikker på at han synger som Roy. Jada, jeg sa det allerede i overskriften, dette blir en særdeles partisk konsertanmeldelse.

Hva vet så jeg om sjangeren metal, som berettiger et forsøk på en sådan anmeldelse? Svaret er: Ingen verdens ting av viktighet. Men jeg vet ett og annet om betydningen av gode konsertopplevelser, og så vet jeg noe om stemninger og visuelle inntrykk. Derfor drister jeg meg til et forsøk allikevel jeg. Here Goes anything.

Konserten som ble avholdt lørdag 3. mai var utsolgt. Det betyr at godt over 1700 mennesker var i salen. Stemningen var oppunder taket fra første sekund bandet gikk på scenen, og varte hele konserten ut. For min del er dette tredje gang jeg ser Roy og bandet hans på scenen, og ikke overraskende kjenner jeg igjen flere av fansen idet jeg smyger meg gjennom mengden på min vei mot fotograven. Det er spesielt en jente som utmerker seg. Hun er fra Japan, har status som såkalt blodfan, og dukker regelmessig opp på flere av konsertene under en og samme turnè. Det fikk meg med gru til å tenke på fjorårets konsert. Ikke fordi den var dårlig, for det var den slettes ikke, men fordi backstagearrangementet var så dårlig. For et blodfan som reiser halve jorden rundt for å treffe heltene sine, så er det nok en gedigen skuffelse at ”etterfesten” der de heldigste kan treffe disse utvalgte avgudene, nærmest er en flopp. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg håper hun følte hun fikk igjen for pengene denne gangen. Skjønt, jeg hadde store problemer med å tolke de minimalistiske ansiktsuttrykkene hennes. Japanere er ikke veldig ekspressive av seg.

 

Nå skulle jeg selvsagt skrevet noe innsiktsfullt og informativt om musikken. Det kommer som nevnt ikke til å skje, av gode grunner. Jeg er ikke spesielt bevandret i metalmusikk, men jeg har ikke noe imot den heller. Og her passer det veldig fint å sitere noe Roy sa til meg for snart ti år siden: ”Sjangerpuritanere irriterer meg”. De irriterer meg også. Ingen musikktype er derfor mer høyverdig enn andre. Alt handler om personlig smak, og kvaliteten på produktet. Dessuten så kan jeg avsløre at selv om Roy både fremfører og lager metalmusikk, så er det sjelden han lytter til denne genren utenom arbeidstid.

Tilbake til det visuelle. Kamelot er i aller høyeste grad et visuelt band, og Roy er i motsetning til sin japanske følgesvenn, en svært teatralsk artist, noe som gjør jobben min som fotograf til en veldig morsom opplevelse, jeg kan virkelig velte meg i dramatiske uttrykk. Nytt av året er rullende øyne så bare det hvite synes. Hele sceneshowet er nøye regissert, og det holdes ikke tilbake med effekter. Mye av billettpengene går direkte tilbake til publikum ved bruk av pyro, røykmaskiner, gjestemusikanter, kostymer og andre mektige innslag. Man får med andre ord mye igjen for pengene på en Kamelotkonsert.

Det mest overraskende (for det øvrige publikummet) innslaget i år, må nok ha vært det planlagte ekstranummeret med Roys trekspilltrakterende bestefar på over 80 år. Roy er veldig glad i bestefaren sin. Bestefar har et litt annerledes syn på moderne musikk enn det ”ungdommen” har.  Det er ikke engang sikkert dette kvalifiserer som musikk, det er snarere et forvarsel på at verden går lukt til helvete. Bestefars innsats for å gjøre verden litt mildere ble betalt med en fullsatt sal der ikke et tørt øye var å se. ”Danse mi vise” med tekst av Einar Skjæråsen fra Trysil, sunget av en sortkledd metalrocker og akkompagnert av en slipskledd bestefar som motvillig lot seg føre av scenen. Det ble tydelig hvor Roy har genene sine fra. Det hele var rett og slett ubetalelig.

Det skal visstnok ikke være god kotyme å avsløre hva som står på raideren til et band, så jeg skal ikke røpe mer enn at det var overraskende mye frukt å finne backstage. På Rockefeller, for vel tre år siden, gikk det mest i kneipp med Nugatti.

Åja, bare for ikke å virke fullstendig kjøpt og betalt her: Lyden var visst ikke helt på topp i går. Noen ville sagt ”tidvis grøtete”. Folk ass. Skal nå henge seg opp i alt mulig.

Foto og tekst er Copyrightet