Hvem er egentlig sexkjøperen, og hvorfor vet vi så lite om ham?

I følge Folkehelsa, har ca. 13 % av alle norske menn kjøpt sex. Det er ganske mange.

Det har jo blitt skrevet spalte opp og spalte ned om prostitusjonens mer eller mindre uheldige sider i ganske mange aviser bortetter. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke vet om en kriminalisering av sexkjøpere er smart, sett fra et kriminologisk perspektiv. Sett fra et annet perspektiv, fra det rent menneskelige, så skulle jeg selvsagt sett at all prostitusjon ble utryddet for evig og alltid.

Jeg har vanskelig for å tro at noen egentlig liker å selge kroppen sin til fremmede menn. Det har visstnok dukket opp ett og annet anekdotisk bevis som sier at livet som prostituert er feiende flott, og jeg har overhode ikke noe grunnlag for å si at de pynter på sannheten. Allikevel så tviler jeg på at de er nevneverdig representert blant det store antall prostituerte som utøver sitt virke verden over, jeg innbiller meg at flesteparten er utsatt for tvang. Tvangen kommer i mange former, og med mange ansikter. Den vanligste er vel fattigdom. Enten fattig på penger, eller fattig på muligheter basert på utgangspunkt i manglende ressurser, være seg sosiale og/eller personlige. Den siste er vel mest aktuell her i vesten.

Men kanskje jeg tar feil? Kanskje er prostitusjon mer utbredt på Frogner, enn på Tøyen? Og kanskje er det mange flere frivillige prostituerte enn det jeg tror? Det finnes kanskje en type kvinner som enten nyter det, eller evner å koble jobben helt og holdent fra alle andre deler av livet? Underlivet er liksom et annet sted enn resten av kroppen?

Menneskehandel. Det er mange som kategoriserer sexkjøp som menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det å kjøpe noens kropp, ligner veldig på menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å definere det slik, nettopp fordi jeg tror det store antall prostituerte opplever en eller annen grad av ufrihet i situasjonen. Sånn sett synes jeg det asymmetriske maktforholdet blir veldig tydelig, og det er kunden som her utnytter et annet menneskes sårbarhet. Hvem er egentlig disse mennene som mener det er greit å kjøpe et annet menneske?

Er tilgangen til sex en menneskerettighet? Nei, selvsagt er det ikke det Hvem skulle i så fall ha ansvaret for at alle fikk sine behov tilfredsstilt? En absurd tankerekke, jeg gidder ikke engang forfølge den.

Mange sexkjøpere er avhengige og trenger behandling, sier Reform.no. Jaha? Så de er syke, altså. Vel, dette skulle jeg gjerne sett tall på. Er problemet utbredt, så bør det vel opprettes et behandlingstilbud. Dessuten lurer jeg fælt på dynamikken i denne avhengigheten. Er det det forbudte som gir et kick de blir avhengige av? Er det det å nedverdige noen som er så stas? Jeg skjønner ikke hva som er den avhengighetsskapende faktoren. Det kan vel ikke være orgasmen? For den klarer vel de fleste å skaffe på egenhånd.

I Dagsavisen kan vi lese følgende

” Det er ikke alltid lett å se sammenhengen mellom ulike fenomener i samfunnet. En kjønnsmaktanalyse er nødvendig for å forstå menneskehandel og prostitusjon. Den nye handlingsplanen mot menneskehandel mangler etter vårt syn en slik plattform. Alt fra kjønnsdiskriminerende reklame til grove pornografiske ytringer skaper forestillinger om at kvinner er objekter og en vare som kan kjøpes. Mange menn føler de har en rett til å kjøpe sex. Dette er utnyttelse av makt bevisst eller ubevisst.”

Mange mener at norske feminister syter over uvesentligheter. Disse kritikerne av feminismen demonstrerer vel helst sin egen kunnskapsløshet.

Men er alle sexkjøpere slik som beskrevet ovenfor? Finnes det andre ”kategorier” av sexkjøpere? Bortsett fra de som mener ”kjerringene” liker det da. Det er gjerne de samme som mener at det å sitte bak kassa på Rimi, eller andre typiske ”slavejobber”, er fullt sammenlignbare med salg av sex. Det å bruke tid på å argumentere mot sånt blir for dumt. Men bare vent, det dukker nok opp en og annen i kommentarfeltet som lirer av seg noe lignende.

Nå aner det meg at noen også vil svare ett eller annet med ”ensomhet”, eller mangel på nærhet. Hvis man er så ute og kjøre at man må ty til sexkjøp for å oppleve det man tror er nærhet, så står det jammen dårlig til. Hvis dette er svaret, da er jeg usikker på om det er egentlig er mangelen på nærhet som er problemet det bør fokuseres på, for så si det sånn passe kryptisk.

Den forklaringen på sexkjøp jeg har størst problemer med å svelge, er den om at det finnes så mange menn som ikke har draget. De får ikke sex på normalt vis, av den grunn at de er direkte utiltrekkende. Og derfor skal en fremmed kvinne påta seg jobben ingen andre vil ha mot et lite vederlag. Forstå det den som kan. Det som egentlig blir sagt her, er vel at disse lite tiltrekkende mennene ikke vil nøye seg med en kvinne på samme tiltrekningsnivå, for disse kvinnene finnes jo. Og de vil sikker ha sex de også. Men de vil vel helst ha det med en frivillig, så de avstår fra å kjøpe et annet menneske.

Hvis du logger deg inn på sexhandel.no, og finner frem til forumet, skjønner dere sikkert bedre hvorfor jeg stiller meg tvilende til den såkalte ”nærhetssøkende” sexkjøperen. . Mange av deltakerne der inne er gjengangere, og har forfektet sine positive holdninger til sexhandel i årevis. Se forbi all den innholdsløse retorikken, og finn frem til holdningene bak. Det er begredelig lesning. Vernebriller anbefales.

Hva skal egentlig til for å kunne overbevise seg selv om at det å kjøpe et annet menneskes kropp er helt greit og uproblematisk? Hvorfor vet vi ikke mer om sexkjøperne?