IOC har hakk i plata

Beijing-lekene representerer en unik mulighet til å kommunisere med de kinesiske myndighetene. En total boikott av arrangementet vil føre til en ny isolasjon for det kinesiske folket og brudd på dialogen som Kina nå har med bl.a. IOC og Amnesty International. En oppfordring til boikott er ut ifra dette perspektivet ikke å anbefale.

Når IOC og Gerhard Heiberg gjentar til det kjedsommelige at IOC ikke er et politisk organ, så unnlater de å ta inn over seg at dette utsagnet ikke lenger har troverdighet blant resten av verdens befolkning. Ikke bare er arrangering av OL et politisk anliggende med tanke på verdenssituasjonen, det er også et gigantisk kommersielt apparat som reiser seg i kulissene.

IOC og FN har inngått et samarbeid for å sen nærmere på hvordan globale utfordringer kan løses. Så vidt meg bekjent var deres siste møte 22. januar i år. Hvordan er dette ikke politikk?

Allerede i 1963 tok IOC det første initiativet til å føre Nord- og Sør- Korea forent under samme flagg på sportsarenaer. Hvordan er dette ikke politikk?

Klimaet for en utvikling av menneskerettighetene i Kina er under enhver kritikk, det begås stadige og systematiske overgrep, og drap av et stort antall uskyldige kinesere. Situasjonen i Tibet er uakseptabel. Dette står i sterk kontrast til det olympiske charter, der det fokuseres på å underbygge respekt for universelle fundamentale etiske prinsipper, harmonisk utvikling og et fredelig samfunn som opprettholder menneskelig verdighet. Hvordan er dette ikke politikk?

Kina er for mange produktleverandører et svært attraktivt marked, noe Coca Cola og McDonalds har vært klar over i mange tiår allerede. Av alle ting er den olympiske idretten først og fremst blitt en pengemaskin for internasjonale aktører, dernest utgjør den en betydelig politisk reklame for vertslandet, i dette tilfellet et kommunistisk diktatur. Denne reklamen er uvurderlig for Kina, det siste de ønsker er negativ omtale i verdenspressen. Dette kan og bør vi utnytte, noe annet ville være den rene tragedie.

Det hviler et enormt ansvar på IOC. Når man tildeler et diktatur som Kina et av verdens aller største idrettsarrangementer, så må man selvsagt være både villig og kompetent til å følge dette opp på en forsvarlig måte. Så langt har IOC unngått å imponere, og de er nå i ferd med å erte på seg millioner av mennesker samt de fleste humansistiske organisasjoner som lenge har vært tålmodige.

Nok er nok. Nå er i alle fall min grense nådd, og jeg klarer ikke sitte og se på dette sirkuset lengre. Vi nærmer oss raskt åpningen av Beijing-lekene, tiden er essensiell. På tirsdag sparker jeg i gang en blogg-til-blogg-kampanje, og jeg håper at alle som føler at bloggen deres tåler å låne ut litt plass til et ferdig oppsett, vil klippe og lime denne dagen, eventuelt så fort som råd er, hvis tirsdagen ikke passer. Målet er at så mange av våre samlede lesere som mulig skal sende et ferdigdesignet protestbrev til noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene. Money talks, og dette er nok et språk IOC forstår.

Stopp Beijing-lekene fra å bli en parademarsj for de kinesiske myndighetene!