Jeg vil herved erklære opphavsretten til dette flotte nye ordet.
Det var det herrens år 2005 at jeg i en litt fortvilet samtale med en venn hadde behov for et adjektiv som beskrev tilstanden av å ha kopulert for lite, så jeg konstruerte i full fart et nytt ord: underpult. Så vidt meg bekjent finnes det ikke noe godt alternativ, men om det er noen der ute som vet bedre, så gi lyd!
Inntil dess: Ordet er mitt!
I følge Folkehelsa, har ca. 13 % av alle norske menn kjøpt sex. Det er ganske mange.
Det har jo blitt skrevet spalte opp og spalte ned om prostitusjonens mer eller mindre uheldige sider i ganske mange aviser bortetter. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke vet om en kriminalisering av sexkjøpere er smart, sett fra et kriminologisk perspektiv. Sett fra et annet perspektiv, fra det rent menneskelige, så skulle jeg selvsagt sett at all prostitusjon ble utryddet for evig og alltid.
Jeg har vanskelig for å tro at noen egentlig liker å selge kroppen sin til fremmede menn. Det har visstnok dukket opp ett og annet anekdotisk bevis som sier at livet som prostituert er feiende flott, og jeg har overhode ikke noe grunnlag for å si at de pynter på sannheten. Allikevel så tviler jeg på at de er nevneverdig representert blant det store antall prostituerte som utøver sitt virke verden over, jeg innbiller meg at flesteparten er utsatt for tvang. Tvangen kommer i mange former, og med mange ansikter. Den vanligste er vel fattigdom. Enten fattig på penger, eller fattig på muligheter basert på utgangspunkt i manglende ressurser, være seg sosiale og/eller personlige. Den siste er vel mest aktuell her i vesten.
Men kanskje jeg tar feil? Kanskje er prostitusjon mer utbredt på Frogner, enn på Tøyen? Og kanskje er det mange flere frivillige prostituerte enn det jeg tror? Det finnes kanskje en type kvinner som enten nyter det, eller evner å koble jobben helt og holdent fra alle andre deler av livet? Underlivet er liksom et annet sted enn resten av kroppen?
Menneskehandel. Det er mange som kategoriserer sexkjøp som menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det å kjøpe noens kropp, ligner veldig på menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å definere det slik, nettopp fordi jeg tror det store antall prostituerte opplever en eller annen grad av ufrihet i situasjonen. Sånn sett synes jeg det asymmetriske maktforholdet blir veldig tydelig, og det er kunden som her utnytter et annet menneskes sårbarhet. Hvem er egentlig disse mennene som mener det er greit å kjøpe et annet menneske?
Er tilgangen til sex en menneskerettighet? Nei, selvsagt er det ikke det Hvem skulle i så fall ha ansvaret for at alle fikk sine behov tilfredsstilt? En absurd tankerekke, jeg gidder ikke engang forfølge den.
Mange sexkjøpere er avhengige og trenger behandling, sier Reform.no. Jaha? Så de er syke, altså. Vel, dette skulle jeg gjerne sett tall på. Er problemet utbredt, så bør det vel opprettes et behandlingstilbud. Dessuten lurer jeg fælt på dynamikken i denne avhengigheten. Er det det forbudte som gir et kick de blir avhengige av? Er det det å nedverdige noen som er så stas? Jeg skjønner ikke hva som er den avhengighetsskapende faktoren. Det kan vel ikke være orgasmen? For den klarer vel de fleste å skaffe på egenhånd.
I Dagsavisen kan vi lese følgende
” Det er ikke alltid lett å se sammenhengen mellom ulike fenomener i samfunnet. En kjønnsmaktanalyse er nødvendig for å forstå menneskehandel og prostitusjon. Den nye handlingsplanen mot menneskehandel mangler etter vårt syn en slik plattform. Alt fra kjønnsdiskriminerende reklame til grove pornografiske ytringer skaper forestillinger om at kvinner er objekter og en vare som kan kjøpes. Mange menn føler de har en rett til å kjøpe sex. Dette er utnyttelse av makt bevisst eller ubevisst.”
Mange mener at norske feminister syter over uvesentligheter. Disse kritikerne av feminismen demonstrerer vel helst sin egen kunnskapsløshet.
Men er alle sexkjøpere slik som beskrevet ovenfor? Finnes det andre ”kategorier” av sexkjøpere? Bortsett fra de som mener ”kjerringene” liker det da. Det er gjerne de samme som mener at det å sitte bak kassa på Rimi, eller andre typiske ”slavejobber”, er fullt sammenlignbare med salg av sex. Det å bruke tid på å argumentere mot sånt blir for dumt. Men bare vent, det dukker nok opp en og annen i kommentarfeltet som lirer av seg noe lignende.
Nå aner det meg at noen også vil svare ett eller annet med ”ensomhet”, eller mangel på nærhet. Hvis man er så ute og kjøre at man må ty til sexkjøp for å oppleve det man tror er nærhet, så står det jammen dårlig til. Hvis dette er svaret, da er jeg usikker på om det er egentlig er mangelen på nærhet som er problemet det bør fokuseres på, for så si det sånn passe kryptisk.
Den forklaringen på sexkjøp jeg har størst problemer med å svelge, er den om at det finnes så mange menn som ikke har draget. De får ikke sex på normalt vis, av den grunn at de er direkte utiltrekkende. Og derfor skal en fremmed kvinne påta seg jobben ingen andre vil ha mot et lite vederlag. Forstå det den som kan. Det som egentlig blir sagt her, er vel at disse lite tiltrekkende mennene ikke vil nøye seg med en kvinne på samme tiltrekningsnivå, for disse kvinnene finnes jo. Og de vil sikker ha sex de også. Men de vil vel helst ha det med en frivillig, så de avstår fra å kjøpe et annet menneske.
Hvis du logger deg inn på sexhandel.no, og finner frem til forumet, skjønner dere sikkert bedre hvorfor jeg stiller meg tvilende til den såkalte ”nærhetssøkende” sexkjøperen. . Mange av deltakerne der inne er gjengangere, og har forfektet sine positive holdninger til sexhandel i årevis. Se forbi all den innholdsløse retorikken, og finn frem til holdningene bak. Det er begredelig lesning. Vernebriller anbefales.
Hva skal egentlig til for å kunne overbevise seg selv om at det å kjøpe et annet menneskes kropp er helt greit og uproblematisk? Hvorfor vet vi ikke mer om sexkjøperne?
Det oppfordres til hemningsløst tyveri av denne illustrasjonen, dere har min uforbeholdne tillatelse.
IOC og Kina er på ingen måte fri for korrupsjon
Wikipedia: The elephant in the room (also elephant in the living room, elephant in the corner, elephant on the dinner table, elephant in the kitchen, and horse in the corner) is an English idiom for an obvious truth that is being ignored or goes unaddressed. It is based on the idea that an elephant in a small room would be impossible to overlook.
It sometimes is used to refer to a question or problem that is obvious, but which is ignored out of embarrassment or taboo. The idiom also implies a value judgment that the issue ought to be discussed openly.
Beijing-lekene representerer en unik mulighet til å kommunisere med de kinesiske myndighetene. En total boikott av arrangementet vil føre til en ny isolasjon for det kinesiske folket og brudd på dialogen som Kina nå har med bl.a. IOC og Amnesty International. En oppfordring til boikott er ut ifra dette perspektivet ikke å anbefale.
Når IOC og Gerhard Heiberg gjentar til det kjedsommelige at IOC ikke er et politisk organ, så unnlater de å ta inn over seg at dette utsagnet ikke lenger har troverdighet blant resten av verdens befolkning. Ikke bare er arrangering av OL et politisk anliggende med tanke på verdenssituasjonen, det er også et gigantisk kommersielt apparat som reiser seg i kulissene.
IOC og FN har inngått et samarbeid for å sen nærmere på hvordan globale utfordringer kan løses. Så vidt meg bekjent var deres siste møte 22. januar i år. Hvordan er dette ikke politikk?
Allerede i 1963 tok IOC det første initiativet til å føre Nord- og Sør- Korea forent under samme flagg på sportsarenaer. Hvordan er dette ikke politikk?
Klimaet for en utvikling av menneskerettighetene i Kina er under enhver kritikk, det begås stadige og systematiske overgrep, og drap av et stort antall uskyldige kinesere. Situasjonen i Tibet er uakseptabel. Dette står i sterk kontrast til det olympiske charter, der det fokuseres på å underbygge respekt for universelle fundamentale etiske prinsipper, harmonisk utvikling og et fredelig samfunn som opprettholder menneskelig verdighet. Hvordan er dette ikke politikk?
Kina er for mange produktleverandører et svært attraktivt marked, noe Coca Cola og McDonalds har vært klar over i mange tiår allerede. Av alle ting er den olympiske idretten først og fremst blitt en pengemaskin for internasjonale aktører, dernest utgjør den en betydelig politisk reklame for vertslandet, i dette tilfellet et kommunistisk diktatur. Denne reklamen er uvurderlig for Kina, det siste de ønsker er negativ omtale i verdenspressen. Dette kan og bør vi utnytte, noe annet ville være den rene tragedie.
Det hviler et enormt ansvar på IOC. Når man tildeler et diktatur som Kina et av verdens aller største idrettsarrangementer, så må man selvsagt være både villig og kompetent til å følge dette opp på en forsvarlig måte. Så langt har IOC unngått å imponere, og de er nå i ferd med å erte på seg millioner av mennesker samt de fleste humansistiske organisasjoner som lenge har vært tålmodige.
Nok er nok. Nå er i alle fall min grense nådd, og jeg klarer ikke sitte og se på dette sirkuset lengre. Vi nærmer oss raskt åpningen av Beijing-lekene, tiden er essensiell. På tirsdag sparker jeg i gang en blogg-til-blogg-kampanje, og jeg håper at alle som føler at bloggen deres tåler å låne ut litt plass til et ferdig oppsett, vil klippe og lime denne dagen, eventuelt så fort som råd er, hvis tirsdagen ikke passer. Målet er at så mange av våre samlede lesere som mulig skal sende et ferdigdesignet protestbrev til noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene. Money talks, og dette er nok et språk IOC forstår.
Stopp Beijing-lekene fra å bli en parademarsj for de kinesiske myndighetene!
Er du singel? Hender det du finner bloggingen din meningsløs? Fortvil ikke, mirakler kan skje, bare sjekk her:
Streakers Love Story
Kina er et land uendelig langt unna vår virkelighet, både geografisk, og mentalt. Det er veldig menneskelig og fryktelig lett å ikke bry seg om hvordan 1,4 milliarder fremmede mennesker lever sine liv. Dessuten virker det så uoversiktlig og uoverkommelig å skulle forstå hva som egentlig foregår i et land som er så lukket for omverdenen som Kina. Da er det like greit å bruke tiden sin på andre ting.
Kjenner du deg igjen i det jeg skrev over? Da er du alt det kinesiske propagandaministeriet håper på, og litt til. Ministeriets våte drøm er nemlig at verden utenfor den kinesiske grensen slutter å bry seg, de håper at du skal gjøre deg selv blind og døv og handlingslammet for alle overgrepene det kinesiske folket daglig må finne seg i. De vil sågar at du skal tro at svart er hvitt, at slemt er snilt, og at Dalai Lama er ondskapen selv. Bare hør her, hva de vil at du skal tenke:
Her appellerer representanten for den olympiske organisasjonskomiteen til vanlige menneskelige svakheter, godt kjent innenfor sosialpsykologien:
Ansvarspulverisering (bystander-effect) og handlingslammelse, fordi du tror du tilhører en minoritet og dermed ikke har kraft nok til å endre en majoritet som attpåtil har mye makt.
Begge disse fenomenene lurer deg inn i handlingslammelse, begge disse fenomenene bygger på en feiltolkning du gjør av situasjonen. Jeg skal kort forklare deg hvorfor.
Ansvarspulverisering er et fenomen som kan beskrives ved eksempelet der en person faller om midt i en trafikkert handlegate; hva gjør du?
Sannsynligvis er din første reaksjon å se deg rundt, er det andre som fikk med seg dette, og har noen tenkt til å gripe inn? Finnes det noen andre her som har mer ansvar enn deg? Det står ti mennesker rundt den bevisstløse personen, og tenker nøyaktig det samme som deg. Alle nøler, alle føler mye mindre ansvar for situasjonen, enn om de var alene. Ansvaret er pulverisert, og mange vegrer seg av ulike grunner for å gripe inn. I mellomtiden kan faktisk den tiden gruppen bruker på å nøle, være avgjørende for om livet til den bevisstløse står til å redde. Hadde du også nølt om du var alene med den bevisstløse? Forskning sier nei.
Kan en minoritet påvirke en majoritet? Mange vil nok tenke at det nesten er umulig. Men det er feil. Det er veldig mulig. Verdenshistorien viser et hav av eksempler på at det er fullt mulig: Mahatma Gandi, Nelson Mandela, Rosa Parks, Dalai Lama, osv. Ingen av disse menneskene var overmennesker. De er/var akkurat som deg og meg, helt vanlige, men med et sterkt ønske om å forandre verden til det bedre.
Det er forsket på hvilke kvaliteter som kan styrke en minoritets påvirkningskraft:
- Konsistens. Forstå at endring vil ta tid, og hold derfor stødig fast om engasjementet.
- Ikke vær dogmatisk. Ydmykhet vil åpne langt flere dører enn arroganse.
- Ha gode argumenter. Skal man endre andre personers virkelighetsbilde, fordrer det at man evner å vekke deres nysgjerrighet og motivasjon.
Nå tror jo ikke jeg at vi som ønsker frihet på vegne av det kinesiske folket er i fåtall. Jeg tror det er millioner av medmennesker der ute som mer enn gjerne støtter opp om aktivistiske tiltak for å frigjøre 1.4 milliarder undertrykte mennesker. Det er bare den falske følelsen av å være kraftløse og i mindretall som hindrer oss i å faktisk gjøre noe.
Så fort påsken er ferdigfeiret, håper jeg alle som leser dette vil hjelpe meg å dra i gang en aksjon for å legge et betimelig press på IOC, sånn at de tar til vettet og bruker den unike posisjonen de nå har til å skape endring for 1.4 milliarder mennesker. Jeg har planer om å gjøre det så enkelt for dere som mulig, enten du er blogger, leser, borgerjournalist eller annet, så heng med, er du snill?
De siste dagers opptøyer i Tibet er tegn på en utvikling de Kinesiske myndigheter frykter mest; kritikk og negativ oppmerksomhet fra vestlige land og deltakernasjonene til OL. Det ligger i kortene at for Kina ligger det mye politikk i det å få arrangere et så stort evenement som de olympiske leker. Det gir Kina den kredibiliteten de så sårt trenger, men som de på ingen måte fortjener. Med andre ord: Mye står på spill for Kina det nærmeste halvåret, og opptøyer vil bli slått hardt ned på.
Demonstrasjonene har i følge de Kinesiske myndighetene kostet ”bare” 13 liv (Og sånn for ordens skyld; de kinesiske myndigheter understreker at de ikke ble drept med ”dødelige våpen”, de ble slått i hjel) Men kan vi egentlig stole på det Kinesiske propagandaministeriet? Selvsagt kan vi ikke det. Ministeriet er kjent for å lyve. Tallet er sannsynligvis ikke 13, det er grunn til å tro at det er flere enn det som er drept. Eksiltibetanere i Dharamsala, India, hevder at tallet er 80 drepte. Free Tibet Campaign mener det korrekte tallet er 100 døde. Det faktum at journalister og medier ikke har noen reell mulighet til å sikre seg det korrekte antallet er et stort problem. Det vitner om at noe er veldig råttent i Kina.
I følge Assosiated Press blokkerte de kinesiske myndighetene i går internettbrukerne fra å se YouTube.com. Det er de siste dagene lagt ut en del turistopptak av opptøyene der, og det er grunn til å mistenke propagandaministeriet for å ha et stort behov for at slike bilder ikke sprer seg, og dermed genererer mer uro og flere protester. Det er slikt man har sensur til.
Igjen er det betimelig å påpeke at Kina lovet en forbedring av menneskerettighetene i bytte mot at de ble tildelt OL. Disse bedringene er det vrient å få øye på. Et ørlite skritt kan være at de har lettet litt på ytrings- og pressefriheten. For utenlandske journalister, vel og merke. Det innebærer at de kan reise fritt rundt og intervjue folk uten å søke på forhånd, med unntak av Tibet, der er det streng kontroll og det utøves sterk sensur. Friheten til å reise fritt rundt i Kina og dekke nyheter gjelder ikke for kinesisk presse. Mon tro om det korrekte tallet på antall drepte de siste dagene ville vært kjent om pressefriheten også gjaldt de kinesiske journalistene? Svaret er selvsagt.
Det er nå IOC må stramme den slappe hånda si, og utøve den makten de faktisk har til å tvinge frem en endring i Kina. Gerhard Heiberg kan sitte på norsk fjernsyn så mye han bare vil, og hardnakket påstå at dette ikke er politikk, og at IOC ikke er et politisk organ. Vi er mange som vet at han tar feil, og at han kanskje til og med ytrer seg mot bedre vitende. Det er fremdeles et halvår igjen til Beijing-lekene starter, presset mot Kina vil forhåpentligvis øke for hver uke, og den som har makt til å forsterke presset, men velger å ikke bruke den, begår en stor synd.
I kveld står en pedofilidømt mann frem på tv og forteller om både sine erfaringer som pedofil, og sine erfaringer som offer for sin egen fars misbruk. Det programmet skal jeg forsøke å se på med et så åpent sinn som mulig. Det blir ikke lett, det skal jeg innrømme med en gang. Bare ordet ”pedofil” er nok til at jeg umiddelbart kjenner en uvilje bre seg i kroppen, og det er ikke langt derfra til en total fordømmelse av alle pedofile gjerningsmenn.
Jeg har altså problemer med å skille handlingene fra mennesket, og tar dermed ikke bare avstand fra gjerningene, men i ren frykt for at en pedofil ikke kan beherske seg, tar jeg avstand fra hele mennesket. Jeg innser at dette ikke er pent gjort av meg, og at det bidrar til stigmatisering. Det skal jeg prøve å unngå i kveld, så godt jeg kan. Det har Frank-Thomas gjort seg fortjent til.
Imidlertid forventer jeg noe tilbake. Det jeg har forhåpninger til, er at Frank-Thomas viser at han forstår at det er et skille mellom omsorg og sex. Han ble nemlig selv misbrukt av sin far, og sier at han oppfattet de seksuelle handlingene som omsorg. I mitt hode, er det å vise omsorg for barn nettopp det å ikke ha sex med dem.
Videre håper jeg han viser at han forstår forskjellen på hva som er et uttrykk for hans personlige ønsker, og hva som er barnets behov. Det er veldig lite som tyder på at barn trenger å ha sex med voksne.
En annen ting jeg er opptatt av, er at det er veldig viktig at akkurat han er tydelig på at sex mellom barn og voksen er noe som overhodet ikke skal forekomme, og at det er den voksne som har ansvaret for at dette ikke skjer. Helt uavhengig av hvilket barn man har foran seg, og om dette barnet på eget initiativ viser seksuell adferd eller ikke, så skal sex mellom voksen og barn overhode ikke forekomme. Aldri.
Det finnes ikke den forklaring eller unnskyldning i verden som rettferdiggjør at en voksen har sex med barn.
Sånn, nå som jeg har fått luftet disse bekymringene, så er jeg klar for å se programmet. Tror jeg i hvertfall.
Post-post: Ta gjerne turen til Iskwew, som skrev om Frank-Thomas for ett år siden, der finner du mye interessant og utfyllende lesestoff. I kommentarfeltet finner du også mye nyttig informasjon om behandling av pedofili. Takk til Iskwew!
Post-post2: Det kan se ut til at artikkelen i Dagbladet fremstiller Frank-Thomas urettmessig som pedofil. I Tv-programmet kommer det frem at Frank-Thomas sannsynligvis ikke har begått overgrep mot prepubertale barn, og at han heller ikke har seksuell tenning på denne gruppen. For å kvalifisere til diagnosen pedofil, må man ha en varig tenning på prepubertale barn.
Det er mange fordommer som retter seg mot den ”typiske” feministen. En av dem er at de hater menn. Jeg vet ikke hvem som først lanserte det tåpelige utsagnet, jeg vet heller ikke om det var en kvinne, eller en mann. Uansett, det motsatte av å hate menn, er ikke å elske dem. Eller for å være mer presis, det motsatte av hat, er ikke kjærlighet, men likegyldighet.
Når jeg sier at jeg ikke hater menn, så betyr det ikke at jeg elsker dem. For det gjør jeg virkelig ikke. Jeg elsker ikke menn. Det har riktignok hendt at jeg har elsket noen utvalgte eksemplarer av arten, men ville det ikke blitt veldig slitsom om jeg skulle elske dem alle sammen? Hvor troverdig ville jeg fremstått da? Ikke veldig. På den annen side, jeg er langt ifra likegyldig til menn. Det kunne for eksempel ikke falt meg inn at jeg skulle gå på do i munnen til en mann. Selv om den munnen var kunstig laget.
Misogyni kan man finne på de rareste steder, og i de merkeligste former. For eksempel i Wien. Der syntes de lokale politikerne at det var helt greit å installere urinaler laget av kunstneren Rudolf Scheffel, visstnok med en kjærlig hånd (sic). Disse toalettene ble brukt uten protester i tre hele år, inntil en gruppe feminister ble oppmerksomme på dem, og fikk dem fjernet. I tre fulle år syntes en lang rekke menn det var helt greit å urinere i munnen på kvinner:
Jeg ble i dag gjort oppmerksom på at jeg topper en ”mest populære blogg”-liste.
Det er litt sært, jeg har ikke for vane å toppe lister av noe slag. Det er også hyggelig, på en måte. Men sånn bloggmessig, så er det andre ting som er mye hyggeligere, må jeg innrømme. En av de tingene er å havne på ”You make my day award ”-lista til Esquil. Det fikk meg til å danse spontant på gulvet i glede. Nå er det relativt lenge siden Esquil begeistret meg første gang, men den slags interne historier skal dere slippe å høre for mye om. Ok da, jeg skal si litt: Esquil er en slik person som både kan provosere meg, og begeistre meg. Sånn sett en slik type mann jeg pleier å falle for. Uten at jeg her skal proklamere at jeg har hatt en romantisk forbindelse til Esquil.
Men altså, poenget var at lister er vel og bra, men folka her inne teller mer. Mye mer. Jeg har så langt begynt på to innlegg av typen “you make my day”, men ga opp. Det er for mange av dere, og jeg får ikke forklart godt nok hva jeg har på hjertet uansett. Jeg får bare vise det sånn i det daglige istedenfor.
